Salomon, Øverland, Donne og jeg

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Veien mot vekst går i sirkler, har jeg lært. I dag fikk jeg et godt bevis på dette. Jeg snublet over en blog fra 2016 der jeg jobbet med de mørke tankene og hva jeg gjør med dem. Det er mange mørke tanker å tenke for tiden. Det er mye å være sint over. Det er mye å være redd for. Hva gjør jeg med alt dette?

I det gamle skrivet mitt fant jeg igjen en stav å ta tak i. Visdom fra tre kilder som har gitt meg lys gjennom årene. Jeg tar en sjanse på at dette taler også i dag og legger den gamle bloggen her under. God søndag! I dag skinner sola her hos meg.

visdom og sannhet

Eg ser.

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Storebror Arnt introduserte meg for Sigbjørn Obstfelder. Det var kjærleik ved første dikt. For eksempel diktet “Jeg ser”. Dette å gå observerande og funderande gjennom dagane har vore ein av hovedaktivitetene i livet mitt.

Dette er altså verden. 
Dette er altså klodernes hjem.

Kloden er ei kjelde til forundring, glede og ærefrykt for meg. Eg ser med vemod og sorg at ærefrykt er noko vi har mista i Norge, kanskje i heile den sekulariserte verda. Eg trur det har gjort oss fattigere. Kloden er ein katedral der ærefrykt og undring åpner sansane og kontakten med det som er større enn meg. Våren er ein invitasjon til å gå inn.

Jeg ser, jeg ser..Skaparverket er igjen i ferd med å komme til live. Samme under, like stort, kvar einaste vår. Kor kan det gå an å ikkje stoppe opp og forundre over at dette skjer, om igjen og om igjen, så perfekt og i harmoni..

jeg ser, jeg ser… Mest ser eg menneska. Eg ser dei eg møter. Eg ser dei som står fremst på verdensscenen. Eg ser dei som kjempar i skuggane for alt som er godt. Dei glade, dei travle og dei som leiker. Eg synes ofte eg ser smerten i folk.

Smerten er ein del av livet, både vår eigen og smerten i verda. Eg har snubla over eit par gamle sangar av Bjørn Eidsvåg denne helga. Dei handlar om smerten i livet, om det å kjenne på og forstå og det å bli sett.

Når mørket får tak inni oss kan det vere vanskeleg å sjå. Når vi “er i ferd med å gå under i angst og sjølvforakt” kan mørket skjule oss og dagen bli til natt. Då er det hjelp i å stoppe opp og lytte innover, så vi kan skrike om hjelp. Det å finne nokon som ser, gjer at det går an å finne vegen ut av mørket.

Det går ikkje an å slå av mørket.

Sjølv om eg skrik aldri så mykje at mørket må bli borte, at det må takast ifrå meg, hjelper det ikkje å slåss mot mørket. Mørket er ikkje ein substans vi kan ta og føle på, sjølv om det kan kjennes slik. Vi kan ikkje slå av mørket. Det er berre lyset vi kan slå av.. og på. Mørket kjem der vi slår av lyset. Og det lyset vi kan slå av, kan vi også slå på. Det avslører, det gjer synleg, det gjev håp.

Det er lyset som lokkar kvitveisen opp av jorda og skrur på våren.

Slik kloden gjer det, lat oss skru på lyset saman. Kva er dette lyset? Eg gjentar meg sjølv.. For meg er lyset det å snakke sant. .Om både oss sjølve og verden. Vi må snakke sant om verdiane vi legg til grunn for offentlege handlingar. Vi må snakke sant om eigne kampar.

Eidsvåg syng om å dele. Det er ein måte å snakke sant på. Det gjev lys og hjelper oss å bære vår eigen byrde, men ikkje åleine. Delt smerte blir halve smerten..og delt glede blir dobbelt glede, seier dei.

Eg ser, eg ser.. eg ser mine vakre medmenneske, eg ser dei som har det vondt, eg ser dei som nektar å gi opp kampen for menneskeverdet, eg ser dei som står solidarisk med dei som lir.

Eg ser våren i si ubøyelige livskraft.

Ja, Obstfelder, her er det underlig..
vi ser at urett få feie til side goder vi ha kjempa fram i mannsaldrer,
men eg er ikkje på feil klode.

Dette er jorden, dette er menneskenes hjem. Kvart menneske er min neste. Dei som vil mørke, skal ikkje få lov til å skru av lyset.

Våren er mitt vitne:
Det gode kjem att, når lyset og varmen får sin rette plass.

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel, 
jeg ser på de gråblå skyer, 
jeg ser på den blodige sol. 

Dette er altså verden. 
Dette er altså klodernes hjem. 

En regndråbe! 

Jeg ser på de høie huse, 
jeg ser på de tusende vinduer, 
jeg ser på det fjerne kirketårn. 

Dette er altså jorden. 
Dette er altså menneskenes hjem. 

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte. 

Jeg ser på de velklædte herrer, 
jeg ser på de smilende damer, 
jeg ser paå de ludende heste. 

Hvor de gråblå skyer blir tunge. 

Jeg ser, jeg ser … 
Jeg er vist kommet på en feil klode! 
Her er så underligt … 

Kanskje ein sang fra Bjørn Eidsvåg kan hjelpe i prosessen?

https://www.youtube.com/watch?v=nAy9oGY6LwE

Roser er røde, fioler er blå, druer er søte…

~ hildegunnr ~ Leave a comment

….raindrops on roses and whiskers on kittens…Det finnes mange gode ting som gjør oss glade …when the door bites, when the bee stings, when I’m feeling sad..

Jeg ser etter det gode i de dagene jeg har. I disse mørke dagene er det viktigere enn noen gang. Jeg lærte for mange år siden at nøkkelen til å finne sinnsro midt i alt, er å ha «an attitude of gratitude». Siden det har jeg skrevet en takknemlighets-liste nesten hver eneste dag. Der skriver jeg alt det gode jeg ser i dagen min, alt fra soloppgangen, til barnebarn, til rester fra i går.. så vi slipper å lage ny middag.

Jeg har nok alltid hatt litt av lerka i meg. Som Per Sivle skriver: «Vesle lenka ho hev det slik at finn ho èin solstråle so er ho rik». Og slik er det: når sola smiler til meg må jeg alltid smile tilbake. Lyset løfter blikket og gir glede og nytt håp.

Så hvor er solstrålene i dagene våre nå? Noen røde roser hjelper. Søte druer og kattunger gir et løft i hverdagen.

Samtidig er det godt med noen sterkere lyskastere når mørket vil legge seg som et lokk over tilværelsen.
Henrik Syse skrudde på en slik lyskaster denne uka der han avslører retorikk som truer med formørke og bryte ned våre verdier. https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2025/02/24/donald-trump-og-konservatismen/
Eling Rimehaug satte lyskjeglen på fordrivningen palestinere fra deres hjem på Vestbredden:

Så er det offisielt hva jeg fryktet for noen uker side. Israels forsvarsminister sier at de har fordrevet 40.000 palestinere fra hjemmene sine på Vestbredden, og at de ikke vil få lov til å vende tilbake. Mens IDF har hevdet at de driver anti-terror-operasjoner og at palestinerne har dratt frivillig og kan vende tilbake, er det nå klart at dette dreier seg om fordrivelse. I denne omgang er det flyktningeleirene på Vestbredden som skal fjernes. Men hvor skal folk gjøre av seg? De forsvinner jo ikke. Er det drømmen om et land fritt for palestinere som spøker i bakgrunnen? Noen sionister har jo alltid hevdet at palestinerne ikke finnes, at palestinerne er konstruert for å fjerne Israel. Men palestinernes identitet bygger på felles historie i tusen år, felles språk, felles kultur, og ikke minst en sterk identifisering med landet, landskapet og de hellige stedene. Slikt lar seg ikke utrydde.
Defense Minister Israel Katz on Sunday gave a stunning admission and appeared to brag that the IDF has evacuated around 40,000 Palestinians from the northern West Bank during its operation dating back to January 21 – the largest number of such evacuees in the area in decades.

Disse lysstrålene fører med seg både ubehag og lettelse. Det er skremmende å se løgn true menneskesyn og normer vi har holdt i hevd i generasjoner. Det er vondt å være tilskuer til den urett som ikke rammer oss selv, og som vi har liten mulighet til å stoppe. Likevel gjør slike “solstråler” meg glad. De viser meg at mørket ikke har vunnet.

Jeg legger ved takknemlighetslisten min fra i går der jeg reflekterte over lyspunktene jeg så. Den er på engelsk for jeg deler den med hun som lærte meg å skrivetakknemlighetslister, da jeg bodde i MA.

Today I am grateful for
good people doing good
voices of integrity refusing to stay silent
values passed down through the ages
many voices and writings to test myself against
little by little
direction and willingness, not perfection
being allowed to humbly ask for help with the things I can’t change
lights in tunnels
lights in darkness
light radiating out from clouds
the sudden brightness of fog lifting
the slow light of dawn
the sure and steady guidance of stars when the light of day naturally passes
the light of the sun, unchanging and ever present above it all

Every good thing given 
and every perfect gift is from above, 
coming down from the Father of lights, 
with whom there is no variation or shifting shadow. 

Today I want to
look for the light
humbly ask for insight, courage, and acceptance
do the next right 
enjoy beauty 
and give, for I am much given
may we be happy
may we be healthy
may we be safe
may we lead a simple life
may those who suffer find help, comfort and strength
may we find ways to make a difference

Lerka av Per Sivle
1) Og vesle lerka, ho hev det so,
at finn ho ein tuve-topp fri fyr snjo,
so kved ho i med sin gladaste song
so trur ho på vår med ein einaste gong.
Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!

2) Og vesle lerka, ho hev det slik,
at finn ho ei solstråle so ver ho rik.
Då stig ho i høgdi og trallar i lit
Til sumar på jord, endå snjoen ligg kvit.
Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!

3) Og lyngtuva, det er lerka sitt fat.
Der set ho seg ned , og so fær ho seg mat.
Og når ho er mett, ho takkaar so glad
Vårherre for maten med kvitter og kvad.
Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!

4) Gud signe deg! du er fuglen min, du!
Gud signe no deg med di glade tru!
Og møter eg kulde og snjo på min veg,
Gud gjev meg i sol-tru å kveda med deg:
Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!

når det er tid for innhausting..

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Dagens tekst i tekstrekka for folkekirka er fortellinga om såmannen. Himmelriket er likna med ein mann som sådde godt korn i åkeren sin, men om natta kom ein fiende og sådde ugras. Då frøa spira kom bade kornet og ugraset opp og gardsarbeidarane ville luke. Såmannen sa nei. Vent og lat alt vokse opp, var instruksen. Å luke for tidlig kan føre til at de lukar bort både korn og ugras. Lat plantene vokse til hausten. Då er det lett å sjå forskjell på ugras og godt korn.

Tradisjonelt er dette ei forteljing om skillet mellom gode og onde menneske: The good guys and the bad guys, dei som blir frelst og skal til himmelen og dei som skal brennast. Men livet har lært meg at skille mellom godt og ondt ikkje går mellom the good guys and the bad guys. Det går gjennom kvar einaste menneskesjel.

Ingen har rett til å stjele, myrde og ødelegge. Ingen har rette til å sette seg sjølv høgare eller påberope seg større menneskeverd enn den minste imellom oss. Dette er verdiar forankra i urikkelige prinsipp som naturlege eksisterer i kjelda for kjærleik og sanning.

Eg trur på rett og gale, på reddferd og dom, lover og konsekvensar. Her og no, oss menneske imellom. Den som ser urett har plikt til å stå på den svake si side. Lovverket må ta ansvar for å sette opp tydelege skille mellom rett og gale, med konsekvensar som beskytter oss og gjev oss retning. Straff og konsekvensar må ha i seg håp om at den som har gjort gale ein gong kan starte på nytt.

Men, så er det all den uretten som aldri kjem til domstolar, som til og med blir belønna av korrupte menneske som har gitt slepp på viljen til å gjera godt. Kva med dei? dei som valdtek bak lukka dører eller drep og øydelegg med så stor overmakt at vi står med tomme hender og eit skrik mot himmelen, kva med dei?

Eg har for lenge sidan tatt eit valg om å la den endelege løysinga på rettferd og straff, etterpå, ligge i høgare hender enn mine. Eg vil ikkje tie om uretten. Eg vil gjera det eg kan i det daglege, men resten må eg gje slepp på.

Så korleis kan eg då lese om såmannen som sår godt korn og fienden som sår ugras og at det ein dag skal bli eit oppgjer? Kan eg sjå om denne åkeren har relevans i mitt eige liv?

Eg tenkjer at i min åker var tanken å så godt korn. Eg kom in i tida som eit frø med stort potensiale og eg gjenkjenner etter eit langt liv talent og styrke som ved å dyrkast fram blir produktive og livgjevande. Eg har ikkje alltid vore flink til å gjødsle og nære desse talenta. Det kunne nok ha vore mange fleire aks som bar 100 fold enn det som vil bli funne ved innhaustinga. Om det blir mest aks med 30 fold får det bli som det blei. Det har vokse mykje ugras i åkeren min. Det var vanskeleg å skille ut kva som var kva. Så har dei vokse opp side ved side, dei sidene av meg som drog meg mot det gode og dei sidene som spente beina under meg. Litt etter litt ser eg tydelegare kva som er kva, men for meg har det vore godt dette: å få leve under ein barmhjertig såmann som ikkje hadde hast med å luke i livet mitt. Det er eit prinsipp i tilværelsen, at det er ei tid som er rett.

Når studenten er klar kjem mesteren, sa Lao Tze. Så må eg leve, då, med å la styrkene mine vokse seg så sterke dei kan midt i ugrasåkeren. Litt etter litt ser eg klarere kva desse sterke sidene er. Og på vegen ser eg at det til og med er ting eg har sett på som skadevekster som har vore til nytte for meg. Mesteren vil til sist luke bort det som ikkje er av det gode. Om det er å kle av dette jordiske slik at det “himmelske” står att, får vise seg når det er tid for innhausting. Det eg er sikker på er at det som står att og det som veks seg vakkert og godt i livet mitt her og no, kjem frå kjelda for kjærleik og sanning som naturlege eksisterer og er.

Fork. 3: 1 Alt har si tid,
det er ei tid for alt
som hender under himmelen:
2 ei tid for å fødast, ei tid for å døy,
ei tid for å planta, ei tid for å riva opp,
3 ei tid for å drepa, ei tid for å lækja,
ei tid for å riva ned, ei tid for å byggja,
4 ei tid for å gråta, ei tid for å le,
ei tid for å sørgja, ei tid for å dansa,
5 ei tid for å kasta stein, ei tid for å samla steinar,
ei tid for å ta i famn, ei tid for å la famntak vera,
6 ei tid for å leita, ei tid for å mista,
ei tid for å gøyma, ei tid for å kasta,
7 ei tid for å riva sund, ei tid for å sy i hop,
ei tid for å teia, ei tid for å tala,
8 ei tid for å elska, ei tid for å hata,
ei tid for krig og ei tid for fred.

Fredrik mus og Maria

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Det var noko som appellerte til meg då eg las om Fredrik. Han satt og såg på mens alle dei andre markmusene pilte rundt og samla opp kveitekorn og frø for å gøyme til vinteren. Heile sommaren satt han der: tok inn varme og lys og pulsen av alt som levde. Mens dei andre musene lagra mat, lagra Fredrik ord. Kanskje ord som solstråle, sommervind, silkestrå, blåklokke, full mage, blåbær? Med desse orda fekk Fredrik varme dei andre musene då vinteren kom og det vart skrint i kornlageret. Orda minte dei all på at berre dei klarte seg gjennom dei siste svoltne, kalde dagane ville jorda igjen bli varm, ville sola lokke fram knopper og strå, og alle ville blir mette og glade igjen. Kanskje håpet kan halde liv i ei mus òg? Vi veit at dei som gir opp og legg seg i snøen omkjem.

Eg har alltid samla på ord. I ungdommen las eg Fremmedordboka og fann uttrykk som Gno Ti Sauton og Carpe Diem. I går fann eg eit gammalt lager eg hadde lagt til side for ein mannsalder sidan: ei skrivebok med dikt og andre fine ord eg hadde skreve ned då eg gjekk på gymnaset. Det var artig å møte meg sjølv i døra i dei dikta eg hadde spart på. Eg kjenner meg sjølv igjen. Det var i grunnen godt.

Eg har ikkje vore like flink som Fredrik til å vere tankearbeidar, der han satt på ein stein og samla inntrykk og tankar. Eg har pila travelt rundt og lagt mange mil bak meg gjennom livet i jag etter God knows what. Kunne eg ha gjort betre nytte for meg ved å ta meir tid til å samle på ord og tankar? Kva slags verdi har det å lytte og reflektere? Ein gong var filosofene mellom dei viktigaste tankearbeidarane.

Ei anna forteljing kjem for meg når eg tenker på Fredrik. Ei forteljing om to søstre. Den eine møter vi i travelt kav for å få mat på bordet til ein flokk som stakk innom. Med sjølvsagt gjestfrihet tok ho imot denne kjære vennen og følget hans. Dei var minst 13, men eg reknar med det var fleire enn dei 12 som var med. Det var mange som følgde etter for å plukke opp visdomsord og meining der mesteren gjekk. Marta såg at dei trong både mat og drikke, og ho kunne dette å svinge seg rundt og dele generøst av det ho hadde i huset. Blei det ei stor gryte med linsesuppe, skal tru?

Men Maria berre satte seg ned som om ho og var gjest. Ho hadde kanskje ein hunger som var viktigare enn mat? Mesteren sa Maria hadde vald den gode delen og i ettertid kan vi kanskje forstå at det var sant. Ein full mage vert alltid tom igjen. Om maten må vente litt lengre har lite å seia. Men visdommen, håpet og innsikten som gjev lys over meininga med livet er ikkje lett å finne. Når ein har ei slik kjelde å drikke frå må alt anna leggast til side. Det som vart sagt i den vesle stua var slike ord ein måtte gøyme i hjarte og grunne på. Dei var ord som kan bli til ei kjelde med “levande vatn” som piplar fram resten av livet og gjev styrke og håp.

Mat må til, sjølvsagt. Ingen kan gå på vinteren utan eit lite lager med korn og frø gøymt under ein stein. Men kor mykje treng vi? Kan nok vere nok?

Den gode delen, den mesteren snakka om, er av eit slag som ikkje kan takast ifrå oss. Må vi søke og finne den.

i dei dagane..

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Det var ein gong, heiter det i eventyra.
Det skjedde i dei dagane, heiter det i orda som heilt fra barndommen inviterte meg til å sleppe taket på maset og kvardagen og gå inn i den heilage jula.
Dette er orda pappa las då vi hadde satt oss til julemiddagen. Treet var pynta. Golvet var vaska og kanskje heile huset “rund-vaska” i løpet av adventstida. Det var heimelaga sylte og leverpostei og rull i kjøleskapet og mange småkaker i kakeboksene. Kyrkjeklokkene hadde ringt jula inn. Det var tid for å opne hjerte og sinn og lytte til den forundelege historia om ei glede som skulle timast alt folket.. i dag er det fødd dykk ein frelsar…

Då eg las dagens bibelord på bibel.no står det òg om ein dag: Ein dag som skal komme: den dagen. Då skal ulven bu saman med lammet…barnet strekkja handa ut mot ormebolet… Ingen skal skada eller øydeleggja noko for landet er fylt av kjennskap til Herren. Det er adventstid og vi ventar på han som skal komme med lyset, med frelsen, med freden.

Kva gjer vi med dette løftet om ein dag i lyset av at vi no skal feire i dei dagane? Kom han, Fredsfyrsten? Gud med oss? Kvar vart han av, denne frelsaren som skulle komme med eit gledesbod for alt folket?

I dag, som i dei dagane, høyrer vi skrik og høglytt gråt i “Rama“, “Rakel” som gret over sine barn som ikkje er meir. I dag flykter medmenneske frå tyranner som drep for å halde på makta, slik barnet måtte, berre dagar etter englane slutta å synge om Fred på jord.

Slik har menneskehistoria vore kvar einaste dag, både før og etter dei dagane. Korleis kan vi fortsatt tru at det finns ein dag, at den tida kjem der vi tørkar tårene, legg ned våpena og gjer godt, kvar mot sin nabo, i lyset av ein kjærleik som er sterkare enn døden, under Fredsfyrsten?

Eg har ingen teologi eller visjoner om kva som skjer til sist. Eg vil ikkje teikna på min måte bilde av løva og lammet, sverda som vart plog-jarn, tårene og sjukdommane og lidinga som ikkje er meir. Det er gjort. Vakkert. Lengselsfullt. … og med ein gjenklang som berre juleevangeliet kan uttrykke: Gud med oss, fredsfyrsten, ei glede for heile folket. Eit uskyldig lite barn, avvist og bortvist til ein fjøs for å bli fødd; i eit hjørne av verda, midt i den mørkeste natta; funnen av vismenn, åndelige søkarar; snubla over av gjeterar, ør av openberringar av englar og lys og sang; ei forundra mor som lyttar og gøymer alt i hjatet for å grunne på det.

Kom han ikkje? Kvar vart freden av?

Eg trur han kom. Eg trur han hadde med freden og at vi har fått lyset. Det ser ikkje ut slik vi tenkte oss, med løver og lam.

Ikkje enno, i alle fall. Kanskje det kjem? Tenk om!!

Men freden og lyset er her. Vi ser og kjenner igjen, denne Gud med oss, i oss: Dette som vil fred, som vil rettferd, som vil alt det gode. Det er der, i tornekratt og ruiner, i heim og på gater, til og med i stråleglans og høgtid.

Eg har ikkje svaret på alt det onde. Det er for stort for meg. Bortsett fra dette ufråvikelege faktum: når lyset og mørket møtes er det mørket som må vike.

Så eg vil tenne tusen julelys og synge Deilig er jorden og la mitt hjerte vanke i Jesu føderom og full av lengsel sukke:

Kom! Du, Gud hos oss, i oss, gjennom oss. Her er ei fremmed bolig. Bli.

Hvis du vil meditere videre med meg i jula, her er heile teksten.

1Mitt hjerte alltid vanker / i Jesu føderom,
dit samles mine tanker / i deres hovedsum. 
Der er min lengsel hjemme, / der har min tro sin skatt; 
jeg kan deg aldri glemme, / velsignet julenatt.

2Du mørke stall skal være / mitt hjertes frydeslott. 
Der kan jeg daglig lære / å glemme verdens spott. 
Der kan jeg best besinne / hvori min ros består.
Når Jesu krybbes minne, / meg rett til hjerte går.

3Hvi skulle herresale / ei for deg pyntet stå? 
Du hadde å befale / alt hva du pekte på. 
Hvi lot du deg ei svøpe / i lyset som et bånd, 
og jordens konger løpe / at kysse på din hånd?

4Hvi lot du ei utspenne / en himmel til ditt telt, 
og stjernefakler brenne, / o store himmelhelt? 
Hvi lot seg ei til syne / en mektig englevakt, 
som deg i silkedyne / så prektig burde lagt?

5En spurv har dog sitt rede / og sikre hvilebo.
En svale må ei bede / om nattely og ro. 
En løve vet sin hule / hvor den kan hvile få – 
skal da min Gud seg skjule / i andres stall og strå?

6Akk, kom, jeg vil opplukke / mitt hjerte, sjel og sinn, 
med tusen lengselssukke: / Kom, Jesus, dog her inn! 
Det er ei fremmed bolig, / du har den selv jo kjøpt. 
Så skal du blive trolig / uti mitt hjerte svøpt.

7Jeg vil med palmegrene / ditt hvilested bestrø.
For deg, for deg alene / jeg leve vil og dø. 
Kom, la min sjel dog finne / sin rette frydestund,
at du er født her inne, / i hjertets dype grunn!

Forandring fryder

~ hildegunnr ~ 1 Comment

Ikkje alltid.

Akkurat no står vi framfor ei forandring mange over heile verden håpa mot alt håp ikkje skulle skje. Trump igjen. I månadsvis har meinigsmålingar og forståsegpåarar og supportarar analysert og forutsagt og spekulert på konsekvensane. No er tida kommen for å finne ut.

Vi som ikkje ser på han som Guds svar til USA og verden står her i sjokk. Der konsekvensane blir direkte og størst, er folk redde.

Kva gjer så vi som står her på tilskuarplass langt oppe mot toppen av bakerste tribune?

Eg ser ei av heltegruppene mine dei siste åra bu seg på kamp. JVP peiker på signala dei har fått: “they slandered student protesters as violent antisemites, and student chapters of Jewish Voice for Peace as “proxies” of Iran.” Sjølv med denne trusselen lover dei å fortsette kampen: “JVP has a vision of a different future: one free of right-wing institutions that use fear to divide us — and we’re fighting to make it happen. In Solidarity…” 

Dette er ikkje ei tid til å gje opp eller å gje slepp på det vi innerst inne veit om menneskeverd og rett. Korleis utøver vi det på bakerste tribune? Der vi står sammen kan vi heve stemmene og løfte sanninga opp mot propagandastrømmen : Slik ser rett og rettferd ut: slik og slik og slik..

Når vi går ned fra fellesskapet, kvar til vårt, tek vi det med oss til dørstokken. Eg viser respekt for naboen om ho er lik meg og deler mitt syn eller ikkje. Eg stiller meg solidarisk med dei som lir og blir så mykje Arnulf Øverland som eg greier. Eg skal ikkje tie. Eg skal halde fram at all urett som har skjedd i historia var urett og at det vi ser no i nye og gamle former må ta slutt. Vi må finne att tanken fra første verdenskrig: krigen som skulle gjere slutt på all krig. Vi må finne att tanken fra andre verdenskrig: aldri igjen.

Det er ein ting vi alltid kan vite heilt sikkert: Det blir forandring.
Vi ser tegn på kva som kan skje, men morgendagen er åpen til vi er der. Vi kan berre leve i dag. Slik kan vi kaste av oss prognoser og nekte å leve i doomscrolling. Det går an å sjå mørke skyar på horisonten og likevel plante eit epletre.

Forandring kan fryde. Kvardagen blir rikare når vi tek ein pause med ein opera eller ein lang fjelltur. Eit nytt plagg eller eit kurs for å lære noko nytt, kan vere nok til å skape positiv forandring i eige liv.

Så er det den forandringa vi ikkje har kontroll over. Berre det å vite at vi ikkje veit, eller kan vite heilt sikkert, kan hjelpe meg å sleppe taket i det eg er maktlaus over. Eg kan segle i dei bølgene livet gjev meg når bølga kjem. Så lenge stormen berre er på horisonten må eg passe på å ha hovudet det føttene mine er: Her og no. Kanskje ser eg fossekallen boltre seg i vintervatnet i Akerselva på veg mot Nydalen? Kanskje kjem det ein dompap og set seg på greina utfor vinduet mitt ..og får meg til å smile.