i dei dagane..
Det var ein gong, heiter det i eventyra.
Det skjedde i dei dagane, heiter det i orda som heilt fra barndommen inviterte meg til å sleppe taket på maset og kvardagen og gå inn i den heilage jula.
Dette er orda pappa las då vi hadde satt oss til julemiddagen. Treet var pynta. Golvet var vaska og kanskje heile huset “rund-vaska” i løpet av adventstida. Det var heimelaga sylte og leverpostei og rull i kjøleskapet og mange småkaker i kakeboksene. Kyrkjeklokkene hadde ringt jula inn. Det var tid for å opne hjerte og sinn og lytte til den forundelege historia om ei glede som skulle timast alt folket.. i dag er det fødd dykk ein frelsar…
Då eg las dagens bibelord på bibel.no står det òg om ein dag: Ein dag som skal komme: den dagen. Då skal ulven bu saman med lammet…barnet strekkja handa ut mot ormebolet… Ingen skal skada eller øydeleggja noko for landet er fylt av kjennskap til Herren. Det er adventstid og vi ventar på han som skal komme med lyset, med frelsen, med freden.
Kva gjer vi med dette løftet om ein dag i lyset av at vi no skal feire i dei dagane? Kom han, Fredsfyrsten? Gud med oss? Kvar vart han av, denne frelsaren som skulle komme med eit gledesbod for alt folket?
I dag, som i dei dagane, høyrer vi skrik og høglytt gråt i “Rama“, “Rakel” som gret over sine barn som ikkje er meir. I dag flykter medmenneske frå tyranner som drep for å halde på makta, slik barnet måtte, berre dagar etter englane slutta å synge om Fred på jord.
Slik har menneskehistoria vore kvar einaste dag, både før og etter dei dagane. Korleis kan vi fortsatt tru at det finns ein dag, at den tida kjem der vi tørkar tårene, legg ned våpena og gjer godt, kvar mot sin nabo, i lyset av ein kjærleik som er sterkare enn døden, under Fredsfyrsten?
Eg har ingen teologi eller visjoner om kva som skjer til sist. Eg vil ikkje teikna på min måte bilde av løva og lammet, sverda som vart plog-jarn, tårene og sjukdommane og lidinga som ikkje er meir. Det er gjort. Vakkert. Lengselsfullt. … og med ein gjenklang som berre juleevangeliet kan uttrykke: Gud med oss, fredsfyrsten, ei glede for heile folket. Eit uskyldig lite barn, avvist og bortvist til ein fjøs for å bli fødd; i eit hjørne av verda, midt i den mørkeste natta; funnen av vismenn, åndelige søkarar; snubla over av gjeterar, ør av openberringar av englar og lys og sang; ei forundra mor som lyttar og gøymer alt i hjatet for å grunne på det.
Kom han ikkje? Kvar vart freden av?
Eg trur han kom. Eg trur han hadde med freden og at vi har fått lyset. Det ser ikkje ut slik vi tenkte oss, med løver og lam.
Ikkje enno, i alle fall. Kanskje det kjem? Tenk om!!
Men freden og lyset er her. Vi ser og kjenner igjen, denne Gud med oss, i oss: Dette som vil fred, som vil rettferd, som vil alt det gode. Det er der, i tornekratt og ruiner, i heim og på gater, til og med i stråleglans og høgtid.
Eg har ikkje svaret på alt det onde. Det er for stort for meg. Bortsett fra dette ufråvikelege faktum: når lyset og mørket møtes er det mørket som må vike.
Så eg vil tenne tusen julelys og synge Deilig er jorden og la mitt hjerte vanke i Jesu føderom og full av lengsel sukke:
Kom! Du, Gud hos oss, i oss, gjennom oss. Her er ei fremmed bolig. Bli.
Hvis du vil meditere videre med meg i jula, her er heile teksten.
1Mitt hjerte alltid vanker / i Jesu føderom,
dit samles mine tanker / i deres hovedsum.
Der er min lengsel hjemme, / der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, / velsignet julenatt.
2Du mørke stall skal være / mitt hjertes frydeslott.
Der kan jeg daglig lære / å glemme verdens spott.
Der kan jeg best besinne / hvori min ros består.
Når Jesu krybbes minne, / meg rett til hjerte går.
3Hvi skulle herresale / ei for deg pyntet stå?
Du hadde å befale / alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe / i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe / at kysse på din hånd?
4Hvi lot du ei utspenne / en himmel til ditt telt,
og stjernefakler brenne, / o store himmelhelt?
Hvi lot seg ei til syne / en mektig englevakt,
som deg i silkedyne / så prektig burde lagt?
5En spurv har dog sitt rede / og sikre hvilebo.
En svale må ei bede / om nattely og ro.
En løve vet sin hule / hvor den kan hvile få –
skal da min Gud seg skjule / i andres stall og strå?
6Akk, kom, jeg vil opplukke / mitt hjerte, sjel og sinn,
med tusen lengselssukke: / Kom, Jesus, dog her inn!
Det er ei fremmed bolig, / du har den selv jo kjøpt.
Så skal du blive trolig / uti mitt hjerte svøpt.
7Jeg vil med palmegrene / ditt hvilested bestrø.
For deg, for deg alene / jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne / sin rette frydestund,
at du er født her inne, / i hjertets dype grunn!
Forandring fryder
Ikkje alltid.
Akkurat no står vi framfor ei forandring mange over heile verden håpa mot alt håp ikkje skulle skje. Trump igjen. I månadsvis har meinigsmålingar og forståsegpåarar og supportarar analysert og forutsagt og spekulert på konsekvensane. No er tida kommen for å finne ut.
Vi som ikkje ser på han som Guds svar til USA og verden står her i sjokk. Der konsekvensane blir direkte og størst, er folk redde.
Kva gjer så vi som står her på tilskuarplass langt oppe mot toppen av bakerste tribune?
Eg ser ei av heltegruppene mine dei siste åra bu seg på kamp. JVP peiker på signala dei har fått: “they slandered student protesters as violent antisemites, and student chapters of Jewish Voice for Peace as “proxies” of Iran.” Sjølv med denne trusselen lover dei å fortsette kampen: “JVP has a vision of a different future: one free of right-wing institutions that use fear to divide us — and we’re fighting to make it happen. In Solidarity…”
Dette er ikkje ei tid til å gje opp eller å gje slepp på det vi innerst inne veit om menneskeverd og rett. Korleis utøver vi det på bakerste tribune? Der vi står sammen kan vi heve stemmene og løfte sanninga opp mot propagandastrømmen : Slik ser rett og rettferd ut: slik og slik og slik..
Når vi går ned fra fellesskapet, kvar til vårt, tek vi det med oss til dørstokken. Eg viser respekt for naboen om ho er lik meg og deler mitt syn eller ikkje. Eg stiller meg solidarisk med dei som lir og blir så mykje Arnulf Øverland som eg greier. Eg skal ikkje tie. Eg skal halde fram at all urett som har skjedd i historia var urett og at det vi ser no i nye og gamle former må ta slutt. Vi må finne att tanken fra første verdenskrig: krigen som skulle gjere slutt på all krig. Vi må finne att tanken fra andre verdenskrig: aldri igjen.
Det er ein ting vi alltid kan vite heilt sikkert: Det blir forandring.
Vi ser tegn på kva som kan skje, men morgendagen er åpen til vi er der. Vi kan berre leve i dag. Slik kan vi kaste av oss prognoser og nekte å leve i doomscrolling. Det går an å sjå mørke skyar på horisonten og likevel plante eit epletre.
Forandring kan fryde. Kvardagen blir rikare når vi tek ein pause med ein opera eller ein lang fjelltur. Eit nytt plagg eller eit kurs for å lære noko nytt, kan vere nok til å skape positiv forandring i eige liv.
Så er det den forandringa vi ikkje har kontroll over. Berre det å vite at vi ikkje veit, eller kan vite heilt sikkert, kan hjelpe meg å sleppe taket i det eg er maktlaus over. Eg kan segle i dei bølgene livet gjev meg når bølga kjem. Så lenge stormen berre er på horisonten må eg passe på å ha hovudet det føttene mine er: Her og no. Kanskje ser eg fossekallen boltre seg i vintervatnet i Akerselva på veg mot Nydalen? Kanskje kjem det ein dompap og set seg på greina utfor vinduet mitt ..og får meg til å smile.
Tripp, trapp
Eg går trapper.
Det starta med at vi hadde vaskemaskin i kjelleren og soverom på loftet i 9 Pleasant st. Då tok eg eit valg om å sjå på trapper som gratis trening og slik blei umaken borte. No går eg ei lang trapp opp fra Frysjaveien eit par gonger om dagen. Det kan også bli 6 etasjer til legekontoret og 5 etasjer til terrassen på taket av og til.
Når eg har valget mellom heis og trapp tek eg trappa. Ofte er det raskare og i alle fall meir gjevande. Eg slepp å vente, både på at heisen skal komme og at den skal somle seg opp eller ned. Trapper er ofte vakre. Av og til blir eg belønna med utsikt. Og om trappa er meir enn to etasjer, får eg auka pulsen. 20 sekund kvar dag skal hjelpe, har eg høyrt.
Foreløpig ser eg på trapper som ei gåve. I ein alder av 70 år er godt å kjenne at pusten og beina held. Heisen får vente til kroppen treng den hjelpa. Det skjer fort nok.
Finn deg ei trapp, du og.
Terror, motstand og balanse
Klassekampen slo til med tre sterke artiklar om Israel, Gaza og solidaritet på lørdag. Dei bør leses av alle som har kjent på sinne og maktløyse over den uretten som har, og kontinuerlig blir, begått i denne krigen. Desse artiklene er(lenker inkludert):
Eit intervju med Avi Shlaim. Eit oppslag om Palestinakomiteens markering 7.10.Ein sterk ananlyse om einsidig lojalitet og vasking av hender for dei som har makt.
Eg høyrer på A Tale of Two Cities av Charles Dickens for tida, ei forteljing fra tida før og under den franske revolusjonen. Akkurat no er eg midt oppi det blodige oppgjøret etter storming av Bastillen, der nesten kvar setning drypp av blod og dei fleste karakterane har blod langt opp til albogane. Det er “sobering” lesning i lyset av dagen i dag.
A Tale of Two Cities er historia om korleis eit folk som har lide den verste urett med svolt, tortur og avstraffing utan lovbrot og slaveri-lik teneste for aristokrater og kyrkja. Om noko oppreising hadde grunn til å ta til våpen mot undertrykkarane, var det franske grasrotopprøret mot aristokratene eit av dei. Om vi treng å illustrere at hevnjustis som følge av udiskutabel urett viser faren som ligg i hevn, er giljotinens blodbad nok bevis.
Jesús Alcalás analyse handlar mykje om dette: at lojalitet til berre den eine sida opnar døra for urett. Både han og Åsnes/Henmo etterlyser sympati fra Palestinakomiteen for den terroren israelarane oppleve i dag for eit år siden. Angrep på ungdommar på konsert og familier i heimene sine er terror. Det må seiast.
Men Avi Shlaim viser at det også var eit legitimt, væpna opprør som skjedde den dagen: 332 israelske soldatar var drepne. Det var eit væpna angrep mot ei okkuperende og undertrykkende militærmakt.
Den som ærleg har satt seg inn i korleis Israel behandlar folket på Gaza, veit folket der er okkupert og undertrykt. Det skjer også på Vestbredden. Eg har hatt privilegiet å besøke Vestbredden fleire gonger. Eg har sett bevisa på okkupasjon og undertrykking og møtt urettferdig arresterte og mishandla menneske. Min største sympati i denne saka ligg utan tvil hos palestinarane. Ikke stopp å lese av den grunn.
Eg snubla tilfeldigvis over ei FB-side som viste korleis israelske barn fordrevne fra landsbyene nær grensa til Gaza var tekne vare på. Det viste reinvaska og velkledde menneske som hadde piknik i ein nasjonalpark omgitt av fruktbart landskap med eit militærkorps som spela for dei. Vi har alle sett korleis dei fordrevne i Gaza har det. Konklusjonen bør vere enkel.
Når Alcalás påstår at vi ikkje kan bruke matematikk for å finne mest skuld i ein konflikt, må eg seie meg uenig. Det er no 41825 drepte i Gaza. Ein del av dei var soldatar i aktiv krig. 1140 var drepne i Israel 7. oktober. Av dei var 332 soldatar. Den som ikkje kan peke ut det største offeret i denne konflikten har misbrukt det juridiske begrepet om skyld. Det er forskjell på ein drapsmann og ein massemorder. Antall døde viser kven som har mest skyld.
Men eg er enig i at det å søke rettferd ved hevn, ikkje fører fram. Øye for øye og tann for tann fører ikkje fram. USA driv med symbol-justis på denne måten og dømmer folk til fleire livstider i fengsel. Om du har drepe ein eller 41825 kan du faktisk ikkje sone for dei drepne ved å bli tatt live av. Ingen avretting kan gjenopprette eit tapt liv. Om Israel var rasert på samme måte som Gaza er no, ville ikkje det skape anna enn meir urett. Blodbadet i den franske revolusjonen kan opplyse oss her, om vi er villige til å legge til side einsidig lojalitet til den eine sida. Berre når vi ser alle som likeverdige kan vi sone urett. Det skjer ved å gjenopprette lov og rett, menneskeverd og likeverd for alle.
Eg har stor medynk med den diskriminering og sjikane jøder har lidd i den kristne verden. Eg skammer meg over Martin Luther og den norske grunnloven som kunne vise haldningar så fjerne fra menneskesynet til han vi seier vårt verdigrunnlag er bygd på. Eg, saman med heile verda, er for all tid rista inn i margen av den tortur og urett jødar i Europa måtte lide under Hitler. Og eg skjemmes over kor mange av oss som såg andre vegen eller til og med var med på uretten. Som Shlaim seier, sionismen vaks fram på grunn av den måten vi “kristne” i vesten mishandla jødar. Ingen skal behandlas eller stemplas slik.
Aldri igjen. Dette er aldri rett, uansett folkegruppe eller religion. Det var ikkje rett i pogromer i Øst Europa, i Tyrkia mot armenarane, i Nazi-Tysklan. Det er ikkje rett på konsert i Israel. Det er ikkje rett på Gaza. Det er ikkje rett i Jenin.
Eg meiner jødar har rett til å bu trygt og bli behandla som alle andre over alt der dei er. Men. Eg meiner dei har ingen gudgjeven rett til å konfiskere eigedom fra andre eller himmelgjeven rett til å herske over eit visst område der dei kan ha privilegier over resten av innbyggjarane. Eg trur ikkje dei er “Guds utvalde folk” noko meir enn vi alle faktisk er det. Eg trur ikkje på ein Gud som “elskar Jakob og hatar Esau”.
Det var ein stor lettelse for meg den dagen eg let meg sjølv sjå på det gudsbildet som blir konsekvensen av at Gud har favoritter. Den skaden det kan gjer på dei som trur seg betre enn andre, med rett til å utrydde i Guds navn, er betydelig. Dette synet skaper frykt og mindreverd i den som er utanfor. Calvinismen er eit eksempel på kor øydeleggjande doktrinen om utvelgelse er.
Nei, eg trur at om det finns ein Gud, og det har eg vald å håpe på, så er det ein Gud for “alle folkeslag”. I mitt gudsbilde er Gud ein Gud som elskar alle sine skapninger. Det Gud elsker er menneske. Rettferd. Barmhjertighet. Skaperverket. Det Gud hatar, er urett.
I det politiske bildet vi ser på i dag, kan vi bli einige om at her er urett gjort både mot både israelarar og palestinarar? Kan vi bli einige om at uretten gjort mot palestinarane er større enn det som skjedde i Israel 7. oktober i fjor? Kan vi vere einige at dei som mista sine kjære på ein så traumatisk måte har rett til å sørge over sine? At palestinarane har rett til rope mot himmelen og Vesten om urett, samtidig som dei igjen og igjen må sørge over sine eigne som blir drepne og torturerte på forferdeleg vis?
Ingen av dei to som etterlyser at Palestinakomiteen set ord på det tapet familier og innbyggarane i Israel opplevde på grunn av terror handlinga 7. oktober ber the Mosaiske samfunn i Oslo om å gjere det samme for Gaza i minnemarkeringa si. Det viser kor vanskeleg det er å vise balanse i ei sak. Men det må gjerast.
Berre når vi hatar urett, all urett. Berre når vi held fram menneskeverd og rettferd for all, absolutt alle. Berre då kan vi ta steget mot fred. Og det er fred vi treng. Berre då kan vi starte på det vi må ha for å overleve som menneske. Gjenoppbygginga.
Kan vi markere 7. oktober med kompromissløs erklæring om at slik kan vi ikkje, vil vi ikkje ha det? Aldri igjen? overalt, for alle, alltid?
To utganger
Vårt Land hadde presentasjon av dei nye bispekandidatene for Oslo bispedømme denne veka. Ei av dei er prost i Bærum og ho var presentert med henvisning til ein artikkel ho hadde skreve i februar om det som kjem “etterpå”. Ho snakka om denne teologien som har fulgt kyrkja, at det er to utganger på livet . Ho meiner den dreg bort fra det som er kjernen i bodskapen.
Slikt får meg til å tenke.
Ein ting er klart: Det er berre ein inngang til denne gåva eg sit her i: til livet.
Hit kom vi alle på samme måte: ved unnfangelse og fødsel. Frå ein mikroskopisk start på rundt 0.1 mm, voks vi fram usynlige før vi trengte oss ut i lyset og menneskeheten.
Det er også berre ein utgang fra denne gåva: det er døden. Det er det einaste vi alle veit heilt sikkert: ein dag skal vi dø. Det er ingen veg utanom.
Sjølv om det berre er ein måte å få dette livet på, er det mange måtar vi mister det på. Tid og måte veit vi ikkje før dagen er der. Enkelte har varsel om at no kjem det snart, andre er borte i eit lynnedslag. Det er dei som “tek eit valg” på når dei reiser herifrå, om det kan kallast eit valg, å ikkje orke leve lenger. Eg er takknemlig at eg aldri har kjent smerten som er så stor at eg ikke har sett håp for morgondagen.
Før mitt liv ser eg generasjonar av andre liv.
Så var det dette med: etterpå. Det er her mange gjerne vil ha to utgangar: lønn eller straff, karma, evig lykke eller evig liding, himmel eller helvete.
Eg må først snakke om det som er “mellom”, det som er og som vi veit og alle har no: Livet.
Her står vi igjen og igjen ansikt til ansikt med denne dualiteten : det gode og det vonde. Mange, både teologer og andre, seier at helvetet, det har vi no.
Det kan eg vere einig i. Det er sjukdommar som er smertefulle, med liding utan ende. Det skjer utenkelige overgrep i nære relasjoner overalt der det er menneske. Vi som orkar å følge med og ser det som skjer i Gaza, treng ikkje meir illustrasjon på korleis eit helvete på jord ser ut.
Både historia og notida for menneska er full av helvete på jord.
Litt himmel er det òg. Eg håper dei fleste av oss har opplevd dette i alle fall litt: det å kjenne på ein fred og ei glede på innsida som ikkje har noko vondt i seg.
Det er dei gongene vi møter kjærleiken, slik kjærleiken rører ved oss i dagane våre: Ein kjær parter, ein omsorgsfull venn, ein framand som viser oss varme heilt for ingenting, eit sovande spedbarn i armane: uskyld, tillit, ro, trygghet. “Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og tyst”. I desse små stundene kan vi få glimt av himmel hvis vi stopper opp og tek det inn.
Men det vi opplever her i livet får meg til å stille spørsmål ved tanken om to alternativ etterpå. Denne tanken at det er nokon som “fortener” å gå vidare til lykke, fred, nirvana, mens andre “fortener” å bli kasta ut i ei liding som ikkje tek slutt.
I helvetet skal dei onde vere: overgriparane, egositane, torturistane, maktmisbrukarane, sadistane, dei som aldri fekk nok og proppa i seg mens naboen svalt. Dei som stal, myrda og ødela her i denne verda.
Når vi ser på helveta som finns no i tida, er det ikkje slik. Dei som lever i helvete er for det meste dei uskuldige. Og ofte ser vi at midt i helvetet finn dei som lir vegen til ein “himmel”: omsorg, kjærleik, håp, til og med glede.
Barna og familiene i Gaza har, tross tiår med bombardering og innesperring, skrapa sammen liv og framtid for seg og sine, har planta tre, utdanna seg til legar og ingeniører, skreve poesi, spela fotball, dansa breakdans og dapke i gatene og sendt drager opp i lufta på stranda.
Liknande har eg òg sett hos dei som lir i sjukdom: dei har tross smerter funne både krefter og glede midt i det vonde, til og med interesse og omsorg for andre.
På den andre sida ser vi ugjerningsmennene som samlar seg velstand, luksus, tilbeding og makt ved å spre hat og frykt, ødelegging og død. Dei legg under seg det som ikke var deira, undertrykker, skadar og lyg, tilsynelatande utan indre uro og skyld. Bibelen skriv mykje om dette, og spør kvifor det går dei onde vel. Her er det tanken om at dei skal straffast ein gong som gjev trøyst til dei som er behandla urettferdig.
Så er spørsmålet: kan det gje “ein himmel” for dei som lei, at overgriparane blir torturert? Er ikkje hevn og hat og skadefryd sjølve grunntonane i “helvetet”? Kan eg ikkje tenke at når Netanyahu spreier frykt og hat til “sine eigne” og gjer “umenneske” av “sin nabo” så er det helvetet han lever i? Når han ser på kvinner og barn som blir lemlesta, sveltefora og fråtekne heimene sine, når han sanksjonerer seksuell vold og tortur fra soldatane og underlegg seg de andre har bygd opp gjennom generasjonar og kallar det sin rett, er han ikkje full av den gifta han spreier rundt seg? Er ikke hans indre eit sant Dantes inferno?
Eg er glad eg ikkje treng å vite kva som skjer “etterpå” med slike som Putin, Netanyahu, Hitler og Pol Pot.
og, Eg er glad “himmelen” ikkje er for dei som har “fortent det”.
Det er godt å lese prosten fra Bærum som forklarar at kjernen i bodskapen er ikkje at vi får som fortent, men at det finns ein ufortjent veg til “himmelen” for alle.
Korleis det ser ut “etterpå” er ikkje viktig. Det er no eg lever. Eg treng og ønsker å finne glimt av himmelen i livet, her eg er.
Mesteren sa: Guds rike er inni oss. Derfor kan dei som lir i sjukdom og krig og undertrykking finne glimt av himmelen. Derfor kan helvetet koke og øydelegge inni og utifrå dei som har makt og overflod og helse.
Sjølvsagt skal vi kjempe mot det onde. Sjølvsagt skal vi sette ord på ugjerninger og halde gjerningsmennene ansvarlege. Sjølvsagt skal all urett straffast. Ingen står over rett og galt og kan påberope seg rett til å “stele og myrde og ødelegge” i “guds navn”. Sjølvsagt skal vi slåss for rettferd: verne enker og farlause, gje mat til dei som svelt, bygge hus for dei heimlause og verne om folk sin rett til å bu trygt i eigen heim. #deterikkekontroversielt at det alltid, alltid, alltid er galt å drepe barn….. og alt det andre vi tar for gitt, vi som lever trygt, her.
Vegvalget står vi i kvar gong vi møter det gode og det vonde. Det er ikkje ei rett linje for nokon av oss og alle har vi svin på skogen. Det er porter vi må velge mellom, heile tida.
Når den siste porten kjem, og han kjem for oss alle, er det godt å tenke og håpe at der er det barmhjertighet å finne. Barmhjertigheten er himmelens vesen på samme måte som ubarmhjertigheten er helvetets natur.
Barmhjertigheten kan vi ta imot og gi videre, her og nå.
Mitt rike er ikke av denne verden, sa mesteren.
Mitt rike er inni dere, sa han.
Forstå det den som kan.
« Som når et barn kommer hjem og kvelden,
og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Det var en plass i Guds store rom,
en plass som ventet der på meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,
Jeg fikk være et barn i Guds hjem.»
Skrevet av Göte Strandsjö
70
70 er støvets år, står det i skrifta. 80 hvis det er stor kraft.
Eg er heldig som står ved inngangen til eit nytt 10år med stor kraft.
Eg har alt eg treng og meir:
Ein god og vakker plass å bu. Menneske å vere glad i. Oppgaver som engasjerer og gjev meg meir enn nok eg skulle ha gjort om eg kunne fått plass til det i tida mi.
Innsikt og visdom som gjev meg glede og hjelp.
Eg har valgt å ta sjansen på å leve med tru på at ubetinga kjærleik alltid følger meg og kan bera meg og er der til å gje vidare. Eg har valgt å leve med tru på lyset, på det gode… sjølv i ei tid der skyene på den politiske himmelen er svarte og truande og eg og mange spør igjen og igjen: korleis kan dette få fortsette?
70 er støvets år, står det i skrifta. 80 hvis det er stor kraft.
Eg er heldig som står ved inngangen til eit nytt 10år med stor kraft. Om den varar til 80 eller meir har eg ingen garanti for. Men framtida kan ingen leve i. Eg kan berre leve no.
Derfor takkar eg for ein ny dag i dag..eg takkar for blanke ark og fargestifter til ved inngangen til 70… og Alf Prøysen som er der i kveld og dagen etter om eg treng det.
..og Rumi og all “wisdom from the dawn of time” der eg finne han på vegen.
Livsstyrke
På en av mine mange vandringer langs Akerselva oppdaget jeg et tre som var helt dekt av insektvev, som om noen hadde strukket en nylonstrømpe opp hele stammen. Under spindelvev kravlet det av larver opp og ned og de hang i store klumper under genene. Hvert eneste blad var spist opp og treet sto der som et spøkelse i spindelvevsdrakten sin. Jeg så tre etter tre som hadde lidd samme skjebne og ble redd vi skulle meste skogen langs elva. Jeg har aldri sett et så stort larveangrep før.
På en eller annen måte snublet jeg over en app der jeg kunne rapportere insektangrep og ivrig som jeg er til å redde verden, gjorde jeg det jeg kunne: Jeg sendte inn oppdagelsen. Til min store overraskelse fikk jeg svar.
“Dette er et naturlig fenomen som forekommer med 10-15 års mellomrom. Trærne blir angrepet av Heggspinnmøll som gjør at trærne vil få et spøkelsesaktig utseende. Larvene spiser opp alt av blader og trærne vil se tilsynelatende døde ut. Trærne overlever disse angrepene og vil bli grønne igjen utover høsten.” sto det.
Ja, ja tenkte jeg. Så får vi ha noen nakne tre langs elva i sommer da. Heldigvis tok de bare heggen.
Dette var i begynnelsen av juni. I dag oppdaget jeg at heggen ikke var fornøyd med å vente til høsten: Nye blad spirer allerede mens larvene pupper seg og vevet fortsatt henger i kvisten.
Det er livsstyrke det.
Jeg er glad jeg skrev. Jeg er enda gladere jeg fikk svar, og gladest at naturen har mekanismer på plass jeg ikke vet om.
Hurra for heggen.
Vi
Jeg var på en kultursamling i går. En gruppe tenkere og skribenter og andre kulturengasjerte folk samlet for å høre og og diskutere. Vi fikk presenterte to bøker av Linn Stalsberg, en om markedskreftene og en om krig.
Her var det mye å kjenner igjen: meninger som lever og har romstert i mine tanke-ganger og indre rom i lengre tid. “Det er nok, nå” heter boken om markedskreftene.
Markedskreften, har jeg lyst å kalle den.
Har en tid snakket om Markedskreftenes Religion. Linn Stalsberg bekrefter denne tanken og sier nyliberalismen vil få oss til å tro at markedskreftene er løsningen på alle våre problemer. La bare profitten få styre og vise oss hvor økonomien ligger, så løser vi både klimakrise, helsekrise, boligkrise.
….og de rike blir rikere og de fattige blir fattigere og de ultrarike ..”are laughing all the way to the bank”.(… eller sitt “blockchain-vault”, kanskje? Dette med blockchain er et av de mysteriene som får meg til å forstå hvor maktesløs jeg er i forhold til kraften i markedskreftene. )
I panelsamtalen Erling Kittelsen hadde med Linn Stalsberg ble “vi” trukket fram som nøkkel til det samlende element i verden slik den er blitt. En nøkkel, eller for tiden, mer en mangel på nøkkel.
“Vi” som burde forene og skape stor kollektiv handlekraft, er blitt borte i vår bevissthet og blir misbrukt til manipulasjon og for å splitte oss.
Linn Stalsberg pekte på det absurde i at Jonas Gahr Støre i sin nyttårstale snakker om at “vi” har tøffere økonomiske tider i vente. … med sine millioner i banken og boliger og alt han kan ønske seg. Hvordan kan han si noe om hvordan “vi” er berørt av strømprisene?
Når Netanyahu, Trump, Biden eller Putin tar “vi” i sin munn, er det ikke et kall til solidaritet, men et dødelig missil som rettferdiggjør ondskap på et nivå vi trodde vi hadde hatt et oppgjør med og med rette stemplet som barbari for mange tider siden.
#deterikkekontoversielt at det alltid, alltid, alltid, alltid, alltid er GALT å drepe barn! #deterikkekontoversielt at alle har samme rett under loven!
Det trodde “vi” i alle fall. Been there, done that.
“The war to end all war”
Nürnbergprosessen
Den internasjonale domstolen
“Kristenretten” som har 1000 årsjubileum i Norge i år.
Denne loven pappa stolt sa fikk slutt på å sette uønskede barn på skogen. I den måtte barbariet vike for menneskeverd.
Etter panelsamtalen ble det snakk om forskjellige måter å definere eller gjenerobre “vi” på. Nasjonalismen har vært en problematisk måte å skape “vi” på. Menneskerettighetsbevegelsen og klimakrisen som burde gi gjenklang og vekke oss til et stort globalt “vi”, har ikke lykkes. Hvorfor gjør det ikke det?
Vi har jo alle dette urinstinktet, dette behovet for å høre til flokken. Burde ikke det hjelpe oss til å finne et globalt “vi”?
Har vi gjort flokken for stor? Jeg tenker på dette når tragediene og uretten og katastrofene fra hele verden renner inn i mitt lille univers hver eneste dag, så jeg nesten ikke får puste.
Hjelpeorganisasjoner og idealister har sagt og skreket og skrevet med STORE BOKSTAVER IGJEN OG IGJEN at nå er det NOK, nå finnes det ikke lengre ORD for å fordømme eller beskrive det Israel gjør i Gaza, at dette må det bli STOPP på..
…og så fortsetter styresmaktene vårt i “freds-Norge” å eksportere våpen til Israel, vi fortsetter å henge fast i vår store “velgjører” USA og våre “brødre” Europa og nekter å kalle Israel en krigsforbryter med høy og klar stemme. Hvis det skulle være mulig å finne et globalt “vi”, burde det ikke reise seg for å fordømme Israels krigsforbrytelser i Gaza, slik de fleste erklærte solidaritet med Ukraina?
Et eller annet sted i krokene og skyggene bak denne unnfallenheten ser jeg Markedskreftene stå og gni seg i hendene.
Allerede da jeg på 1970 og 80 tallet drog til USA for første gang og ble kjent med amerikansk kristendom oppdaget jeg at det å tjene penger var sett på som “moralsk riktig” i USA. Rikdom var et tegn på flinkhet og man satte strek over en del av de tingene Jesus hadde sagt for å kunne inkludere Mammon i gudsbildet sitt. (ser for meg Dovregubben gi det lille snittet i øyet så Markedskreftene ble både stuerene og prisverdige.)
Spørsmålet blir: kan “vi” gjenerobre et livgivende og handlekraftig “oss”? Jeg håper det. Akkurat nå må jeg nøye meg med å spørre. Men jeg stiller meg ikke ved siden av Ibsen og sier mitt kall er ei å svare. Jeg spør for å finne svar, jeg spør fordi jeg tror svaret finnes. Et eller annet sted i vår kollektive bevissthet og sammensatte innsikt har “vi” svaret.
Ingen er fri før alle er fri.
Vi mennesker har det ikke godt når vi tåler den uretten som ikke rammer oss selv. Naturen kan ikke gjenopplive seg selv før vi gjør vår del.
Da jeg startet denne bloggen var det med et uttrykt mål om å finne det gode i de dagene vi har. Slik er det jeg vil fortsette med å ta tilbake det kollektive “vi”. Det er et spørsmål om å “realigment” med en virkelighet som er der hvis vi ser etter den.
Vi er alle som Shylock: “if I am cut, do I not bleed?”
Blir barna våre drept, blir hjemmene våre ødelagt, blir det ulevelig varmt eller kaldt: det finnes ikke en eneste av oss som ikke kjenner det på kropp og sjel.
“Vi” er alle like, når alt kommer til alt.
Og vi er alle forskjellige, unike hver eneste en.
Forskjellighet er noe vi-solidariteten må innehold: en regnbue, en kompleks harmoni av samhold, kollektivt ansvar.
Vi trenger alle små, nære relasjoner: å kjenne seg igjen i bestefar, å brenne bål med bygda på sankthansaften, å gå i tog på 1. mai, å slippe alle masker på AA-møte, å snakke seilbåt med andre båteiere i Frognerkilen. Dette å slappe av med folk en kjenner seg igjen i, det er godt for oss. Vi vinner ikke på å fjerne alle forskjeller. Vi vinner når vi ser at det som skiller oss er helt uvesentlig i forhold til det vi har sammen: Vi er av samme blod, du og jeg. Slik hunder er mer lik hverandre enn oss. Slik trær er mer lik hverandre enn oss.
Jeg elsker og beundrer trær. Jeg tar dyrevelferd veldig alvorlig. “Jeg er et menneske..og jeg er snill.” Jeg har en unik plass i “the circle of life” og der ønsker jeg å ta den plassen jeg har fått. Jeg vil gjøre det jeg kan, med det jeg har, der jeg er. Jeg gjør det, du gjør det, og sammen blir “vi” “oss”.
Elva
Eg var oppe og ute tidleg i går og tok eit morgenbad for å riste av meg ei natt med dårlig søvn og tunge morgontankar. Ein prest som var heilårsbadar hadde sagt det er ein effektiv måte å slå ned depresjon på.
Elva låg stille og blank som roa sjølv. Det var litt kaldt, men sommarkaldt på 16 grader er ikkje noko problem etter ein vinter med dukkerter nær nullpunktet. 50 svømmetak og to dukkerter gjorde jobben. Det klarna i toppen, kroppen vakna og dagen låg lysare framfor meg. Ein ekstra bonus var ein hyggelig prat med ein annan morgon badar som kom syklende i badebukse og slåbrok. Han badar heile året. Minst 4 dager i veka fra mars til november og litt mindre når det er is på elva så han må dra til sjøen.
Eg kom att til elva på ettermiddag. Hadde jobba på parsellen og var svett. Elva leverte igjen. Denne gangen låg ho glitrende i sola, men fordi veret er ustabilt var det ingen andre som bada.. det vil seie ingen folk. Det satt ei gruppe og åt ved piknikbordet og ein mann på benken som såg på ein flokk ender som svømte med søte, små andunger. Vi har hatt fleire ender som har lukkast med ruginga i år og i går hadde dei samla seg i kroken av elva der dei fekk dere fred. Minst to familier, kanskje tre. Har sett ei and med 8 nyklekte små tidleg i juni. No er dei store nok til at eg trur dei overlever.
Borsett frå dei var det berre meg i vatnet. Ei gåve på ein soldag ved ein travel badeplass.
Gjekk heim langs elva etter ein sliten dag. Det var litt skymt med småregn i lufta. Så eg fekk ha elva for meg sjølv igjen. Berre lyden av elva er nok til vaske bort tankespinn og stress. Den stille susen der ho renn fort og flat, eller bruset av fossen. Dei har begge sin medisinske funksjon når eg opnar sansane, går sakte, stoppar og lyttar. Her er det store krefter som rører seg, både i det stille og det støyande.
Eg snuser inn denne milde lukta av reint vatn som ligg rett over overflata. Har du kjent den? Prøv neste gong du badar. Verdens beste inhalator.
Ein dag med elva.
Levande vatn.
Livgjevande vatn.
Eg takkar deg audmjukt der du ligg, blank og stille når eg kjem att til neste tidlege morgontreff.
degodedagene 