Empatiens nødvendighet

Jeg kjenner det på min egen pust når jeg ser henne: dette vakre lille mennesket med skjørt, boblejakke og skolesekk. Hun er flink nok til å sykle til skolen alene, men må stoppe og være sikker på at hun har fritt spor før hun tør sykle over gangbrua. Første eller andre klasse, tenker jeg. Jeg kjenner min egen puls gå litt raskere før jeg slipper henne fri til mestre litt mer.

Kjenner alle det slik, lurer jeg på. Når et medmenneske går forbi og på en eller annen måte setter et vindu på gløtt så jeg kan se en indre prosess.. en sjelekamp, en jubel eller smerte som utspiller seg langt fra bussholdeplassen der de står i ventetidens ingenting. Kjenner alle på ekkoet, dønningene som flyter ut fra et menneske til et annet uten at et ord er sagt?

Det kan selvsagt hende jeg bare fantaserer. At jeg skaper historier i mitt eget hode og spinner på egne minner og assosiasjoner. Jeg er glad i historier og har samlet litt av et bibliotek av dem i underbevissthetens mange rom. Der skal det være god plass, hører jeg. Ingen fare for at den harddisken blir så full så jeg må fjerne noe eller legge filer i en ekstern drive… eller flytte dem til skyen der vi nå vet tyver bryter seg inn og stjeler.

Men jeg lar meg distrahere. Det jeg undrer meg over er empatien. For jeg tenker det er det dette er. It takes one to know one, sier de. Vi kjenner igjen.

Det får meg til å tenke på det Leonard Cohen snakker om når han snakker om sprekken i alle ting som slipper lyset inn. Kanskje det er denne sprekken i meg som gjør at jeg kan oppfatte lyset i andre?

Mesteren snakker om skatten som bor i leirkar. Den store kraften fra det guddommelige skal bo i skjøre, lettknuselige leirkrukker. Det er fordi vi trenger å vite at lyset i oss er en gave. Det er en gave vi må bære varsomt, for vi kan lett skades. Men så lærer vi at selv om vi får sprekker kan det guddommelige likevel få plass i denne lille tilværelsen som er våre liv.

Det nærmer seg advent. Snart skal jeg synge Mitt hjerte alltid vanker. Kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn. Så lyset kan komme inn. Så lyset kan komme ut.

Så vakre vi er, vi skjøre, knusbare medvandrere her i det enorme universet. Jeg lever med i det og lar pulsen øke og roe seg der vi møter hverandre og sameksisterer.

Så flink du er, vesle jente på vei til skolen. I dag ble du blåveispiken min.