Gullvann og andre deler av næringskjeden

Hva hadde du tenkt for en del år siden hvis noen hadde foreslått at du skulle vanne blomstene dine med ditt eget tiss? Hadde du tenkt for et griseri?

Det høres fortsatt ikke helt delikat ut, synes jeg. Men, som vi blomster-elskere vet: Tiss er blitt så stuerent at vi nå til og med kan betale over tusen kroner for å få en spesiallaget vanningskanne vi kan sitte og tisse i. Og blomster og grønnsaker setter visstnok stor pris på denne måte å gjenbruke næringen vi gir tilbake til den sirkulære i næringskjeden.

Jeg har tenkt mye på næringskjeden den siste tiden. Denne “med-avhengigheten” alle vi som lever har av hverandre. Vi er et kjempestort nettverk som jobber for å fylle kloden med alle de milliarder organismer som får den til å pulsere.

I dag skal jeg plukke bær og ta imot av skogens generøse mattilbud. Her er det nok til både meg og fuglene, maurene og alle de andre som er med på å behandle årets store høst av bær. Og så smaker det så godt at det til og med er en sanselig fest.
Kanskje det må bli pannekaker i kveld til det nylagde blåbærsyltetøyet?

Det er jo ikke slik at det bare er noen “dyr” (inkludert mennesker) som spiser andre dyr.
Hele systemet er et eneste stort måltid der vi hele tiden spiser og blir spist og gir tilbake etter bruk.. gullvann for eksempel.

Jeg vil tenke litt på det i dag.

..når jeg i undring aner..

Oh, what a wonderful world!

Du er sjøl en liten vek en…

Dagens tekst

Preken teksta for denne søndagen er ei av dei mest elska tekstene i bibelen:
Kom til meg de som slit og ber tungt! Eg vil gje dykk kvile!

Eg legg ved teksten under både på nynorsk og bokmål, for det er noko endå mildare med desse orda på bokmål og når det kjem til det å slite og bere tungt, treng vi milde og trøstande og håpefulle ord. Jo mildare, jo bedre!

Er det nokon som har hatt det vondt, som har streva, som har komme til kort i livet og som fann hjelp i ei oppstramming? Ikkje eg, i alle fall. Det er derfor Einar Skjæråsen rekk så djupt i meg når han snakkar om at spede spira lyt få stå, at mållaust liv har ei meining, at på Guds jord og i hans hage er eg sjølv eit lite strå.

Det er mykje smerte i denne verda. Akkurat no er det så mykje gale og galskap at det kan ta motet ifrå oss. Rett blir kalt gale og til og med dei vi trudde elska sanning vik unna og føyer seg for pengar og våpenmakt. I skuggane går vi som vil rope om rett og rettferd, ikkje for oss sjølve som har så mykje, men for dei som blir drepne, svelta ihel og fråstolene alt dei har. Børa er så tung, vi segner og ser ikkje anna håp enn at alle fall dei som ikkje har makt og ikkje har pengar fortsatt seier det dei ser. Vi vil ikkje sove.

Tru er ein vanskeleg ting. Eg har alltid sett med lengsel på dei som hadde ei ukomplisert og sterk tru på Gud. Og i tider som dette er det lett å meine at hvis Gud fanns, burde Gud kunne ordne opp og slå ned på all ondskapen. Det vil eg ikkje skrive noko om. Det er bibelhistorier som kaster litt lys på denne problematikken som eg kan finne fornuft i, men ellers er det ondes problem for stort for min hjerne.

Eg har valgt ein anna måte å tenke på dette på.
Når verda er så tung å bere og det blir for mykje for meg, blir det nødvendig at det finns noko større enn meg. Noko og nokon eg kan komme til når eg strever og ber tungt. Nokon som er “mild og mjuk av hjarte”. Nokon som er “ydmyk av hjertet”, sjølv om han er større og snillare og visare enn alle. Ein eg kan lære av, for eg har sett at det han gjer er godt.

Når verda blir meg for tung, er det godt å gå til mauren for å bli vis, å gå til Guds jord og i hans hage og sjå den spede spira som tålmodig veks millimeter på millimeter, år etter år og til slutt blir eit stort furutre, og sjå på den skrikende veike fugleungen som ein dag skal fylle meg med glede med sine fantastiske triller der eg ruslar gjennom vårskogen.

Eg går på Guds jord og i hans hage og takkar for at eg òg får vere en liten vek en og trenge ein storebror. Ein storebror som er større enn alle. Då kan eg synge med mitt nebb, vekse så stor eg var tenkt å bli, gje den frukta eg var skap til å produsere og tru at hagemesteren steller med meg slik eg treng. Eit oppgave som passar meg og ei bør eg greier bere. I det finn eg kvile.

Matteus 11: 28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Matteus 11: 28 Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile! 29 Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk i hjartet; så skal de finna kvile for dykkar sjel. 30 For mitt åk er godt, og mi bør er lett.»

Håvard, sto det.

Jeg hørte “Hele historien” på NRK i bilen i går. En mor og en søster som fortalte om terrordagen der de hjelpeløst oppdaget at deres kjære var i skuddlinjen. Hjelpeløsheten og frykten og den hjerteskjærende opplevelsen av å høre en søsters stemme i mobilen ende i et skrik og en skuddsalve. En mor som på sin mobil hørte en sønn i sjokk ikke finne ord og etterpå fikk beskjed om at broren var skutt 5 ganger.

Jeg gråter.
Femten år senere og selv om jeg ikke var her finnes det ikke noen annen måte å høre disse fortellingene på.
På FB i dag skriver noen jeg ikke vet hvem er at da alle hadde fått vite hva som hadde skjedd og sjokket sprer seg, taler kongen.
Kongen gråter.


Så kom rose-havet.
En himmel full av stjerner ble sangen de sang, fikk jeg vite, der jeg satt på andre siden av havet.

For et par år siden stoppet en kvinne opp da jeg prøvde å plante liljekonvall på graven til Simon. Hun hadde også en sønn på Grefsen kirkegård, sa hun. Hun kunne også tenke seg å plante liljekonvall på graven hvis vi kunne få de til å vokse. Han ble skutt på Utøya.

Der sto vi, jeg ved graven til min lille gutt og hun med sorgen over en flott ung mann som med mot og entusiasme ville forandre verden. Mitt personlige møte med 22. juli. I tiden etterpå gikk jeg rad på rad gjennom kirkegården til jeg fant en lysende hvit marmorstøtte. Håvard, sto det. Jeg la ned noen markblomster blant de fine bukettene fra seremonien som hadde vært tidligere.

Det er dager som i dag som skal minne oss på hva det er som egentlig teller og hvor forferdelig hatet er. Hvordan det ødelegger et menneske innenifra. Hvor grusomme handlinger den som føler seg som et hatefullt offer kan utføre. Hvor farlig oss og dem tankegangen er. Det finnes en ødeleggende solidaritet i å se seg selv som et offer. Det er drivkraften i all angrepskrig og terror. De andre blir fritt vilt og offer-tankens mørke føder en forvridd idé om hevn.

Ingen terrorhandling avslører hatets løgn mer enn Utøya.

På den ene siden: En mann som gjør seg selv til “rettens håndhever”, uniformert i en selvlagd drakt som skal signalisere autoritet. Uniformen, soldatens skalkesjul for å utføre umenneskelige og grusomme handlinger i “rettferdighetens navn”.

På den andre siden: En gruppe lekende og entusiastiske unge mennesker samlet for å motivere hverandre til å forandre verden, for å kjempe for det gode. De var ikke helgener, men de trodde på solidaritet, på felleskapets beste.

Jeg minnes denne dagen med sorg… og med lengsel
..etter en verden der vi rekker ut hendene til hverandre i samarbeid, i respekt og bygger opp, heller enn å rive ned.
En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror…

…sammen…

Skatter på jorda.

Jeg er ingen samler. Oppfordringen om å samle skatter i himmelen heller enn her, passer meg utmerket(Mt. 6:19-20). Jeg har mer enn nok utfordringer med å organisere og holde en tilnærmet orden på de tingene jeg må eie. Litt pynt til å gjøre det koselig er jo fint å ha, og vaser til blomster. Og nok klær til å kle meg etter forskjellige behov og anledninger. Men, når jeg står opp og ikke vet hvilke klær som passer for dagens aktiviteter har jeg tenkt det måtte være deilig kle seg i Maos Kina der en blå bommullsdress og et par svarte kinasko var alt jeg hadde å velge i.

Poenget mitt er at tanken på å samle på ting, å lage en kolleksjon eller et arkiv er overveldede for meg, enten det er Beanie Babies, frimerker, Pokemonkort, eller Kinesisk porselen fra Tang Dynastiet.

Ikke misforstå meg. Jeg har ikke noen motforestillinger mot at andre samler på ting og finner glede, og til tider store økonomiske verdier, i å samle på ting. Jeg forstår det går an å få hjertebank av å finne et Pokemannkort eller frimerke som er verdt tusener gjemt i en samling “verdiløse” kort/frimerker på et loppemarked.

Og…Jeg setter stor pris på at noen har tatt vare på kinesisk porselen, greske urner, steiner mer kileskrift og masker fra Maya sivilisasjonen. Vi i vårt bruk og kast samfunn raserer bygninger og knuser overforbruket vårt i en grad som får det til å svimle for meg. Etter et loppemarked som hadde så altfor mange ting til at det kunne selges kommer knusebilen for å skape enda et lass til søppelhaugene våre. Vi vet ikke hva som går tapt.

Derfor var jeg spesielt glad for å lese en artikkel i Vårt Oslo i dag om en ung mann som fant en stor jordisk skatt på et antikvariat her i Oslo: en 430 år gammel bok. Det er ikke bare alderen på boka som gjør den så verdifull. Boka inneholdt dokumenter og notater fra legen som hadde brukt den for 400 år siden. Med litt tid og tanke kan denne unge mannen finne en historie om hvordan denne lege tenkte og hvilke utfordringer han møtte. Han kan skape et bilde inn i fortiden.

Det er en skatt jeg gjerne samler på: Historier. Her er en skatt på jorden som åpner døra til en “skatt i himmelen”, en skatt i den usynlige virkeligheten vi som mennesker er gitt en evne til å leve i. Vi kan samle fortellinger og skape oss bilder av det som var og til og med leve oss inn i dem og tenke oss hvordan det var.

Hvilken gave det er å få være et menneske med en bevissthet som kan huske, sample på og skape historier. Skatter på jorda som ikke kan stjeles. Skatter i himmelen.

Her er historia jeg fant i dag: Karl (25) fant en 430 år gammel bok full av gamle dokument