Hva er ros, egentlig?

Jeg skrev i går om den livgivende opplevelsen det er å bli sett og satt pris på. Hvordan en oppmuntring til rett tid kan være det lille som skal til for å komme over kneika. Vi vet ikke alltid selv hva som er verdt en ekstra innsats. En bekreftelse på at vi er på rett spor kan gi motivasjon til å fortsette. Noen ganger hjelper det meg opp den siste bratte bakken som gir meg utsikt til hele landskapet foran meg og viser meg hvilken vei jeg trenger å gå.

Men det finnes en ros som ikke er til gagn, ja som til og med er farlig. Det er når rosen ikke har rot i virkeligheten.

Vi har et fantastisk eventyr om dette. Det handler om en keiser som er så forfengelig han lar seg styre av ros til å går ut i byen splitter naken, og en folkemengde som lar seg bedra til å ikke tro sine egne øyne så de klapper, smigrer og lar seg rive med av bedraget. Dette eventyret slo ned som et lyn i meg etter valget i 2016. Han har jo ingen bukser på, ropte jeg i mitt lille ekkokammer. Jeg forsto ikke at det gikk an, ikke i virkeligheten, å bli manipulert til ikke å se eller ta på alvor det edderkoppspinn av løgner som ble spunnet av han og hans lakeier.

Nå ser vi det igjen. Vi ser hvordan en mann som krever ros for alt han gjør leker katt og mus med verden og truer med ekte fare for den som ikke applauderer …. og, slik det ser ut for meg, lar seg manipulere av mer eller mindre synlige lakeier bruker bruker hans behov for makt og “ros”.
Jeg skal ikke prøve å forenkle en kompleks og farlig verdenssituasjon ved å si det kun handler om et utømmelig behov for applaus. Men jeg mener vi kan se i dette mennesket at behovet for ros kan være en farlig drivkraft.

Det er derfor det er forskjell på “ros” og “roser”. Alle trenger vi å “få roser”: En ubetinget erklæring om at vi er satt pris på og verdsatt. Vi trenger også ros. Men den må snakke sant om oss og hjelpe oss til å finne og styrke de gode kreftene vi har. Når ros blir gitt uten at vi fortjener det skaper det en indre dissonans. Det forvirrer instinktene våre og kan bli brukt til å manipulere oss. Tror jeg. Vi er alle ufullkomne, tross alt, og det er godt å få lov til å være det også.

Her er eventyret for den som ikke har lest det:

Keiserens nye klær
H.C. Andersen

For mange år siden levde en keiser som var så utrolig glad i vakre nye klær at han brukte alle pengene sine på å pynte seg. Han brydde seg ikke om soldatene sine, brydde seg ikke om teater eller om å kjøre i skogen, bare om å vise fram de nye klærne sine. Han hadde en kjole for hver time på dagen, og akkurat som man sier om en konge at han er i rådet, sa man alltid her: «Keiseren er i garderoben!»
I den store byen hvor han bodde, gikk det meget fornøyelig for seg. Hver dag kom det mange fremmede. En dag kom det to bedragere; de ga seg ut for å være vevere og sa at de kunne veve det nydeligste tøyet man kunne tenke seg. Ikke bare fargene og mønsteret var usedvanlig vakkert, men klærne som ble sydd av tøyet, hadde den forunderlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke dugde i sitt embete, eller som var utillatelig dum.«Det var jo noen herlige klær,» tenkte keiseren. «Ved å ha dem på kunne jeg finne ut hvilke menn i mitt rike som ikke duger til det embetet de har. Jeg kan skille de kloke fra de dumme! Ja, det tøyet må straks veves til meg!» Og han ga de to bedragerne mange penger på forskudd, for at de skulle begynne på arbeidet sitt. De satte opp to vevstoler, lot som om de arbeidet, men de hadde ikke det minste på veven. Raskt forlangte de den fineste silken og det prektigste gullet; det puttet de i sine egne lommer og arbeidet med de tomme vevene, og det til langt ut på natten.

«Nå skulle jeg gjerne vite hvor langt de har kommet med tøyet!» tenkte keiseren, men han var ganske urolig i hjertet ved å tenke på at den som var dum, eller ikke passet til sitt embete, ikke kunne se det. Nå trodde han nok at han ikke trengte å være redd for seg selv, men han ville likevel sende noen først for å se hvordan det sto til. Alle mennesker i hele byen visste hvilken forunderlig kraft tøyet hadde, og alle var nysgjerrige etter å se hvor dårlig eller dum naboen deres var. «Jeg vil sende min gamle ærlige minister til veverne!» tenkte keiseren. «Han kan best se hvordan tøyet tar seg ut, for han har forstand, og ingen passer sitt embete bedre enn han!»

Nå gikk den gamle skikkelige ministeren inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vevene. «Gud bevare meg!» tenkte den gamle ministeren og sperret øynene opp. «Jeg kan jo ikke se noe!» Men det sa han ikke. Begge bedragerne ba ham være så god å tre nærmere og spurte om det ikke var et vakkert mønster og herlige farver. Så pekte de på den tomme veven, og den stakkars gamle ministeren fortsatte å sperre øynene opp, men han kunne ikke se noe, for det var ingenting der. «Herregud!» tenkte han. «Skulle jeg være dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ingen mennesker vite! Skulle jeg ikke duge til mitt embete? Nei, det går ikke an at jeg forteller at jeg ikke kan se tøyet!» «Nå, De sier ikke noe om det!» sa den ene som vevde. «Å, det er nydelig! Ganske aldeles henrivende!» sa den gamle ministeren og så gjennom brillene sine. «Dette mønsteret og disse fargene! Ja, jeg skal si keiseren at det behager meg særdeles!» «Nå, det gleder oss!» sa begge veverne, og nå nevnte de fargene ved navn og det merkelige mønsteret. Den gamle ministeren hørte godt etter, for at han kunne si det samme når han kom hjem til keiseren, og det gjorde han.

Nå forlangte bedragerne flere penger, mer silke og gull, som de skulle bruke til vevingen. De stakk alt i sine egne lommer, på veven kom det ikke en tråd, men de fortsatte som før å veve på den tomme veven. Keiseren sendte snart igjen en annen skikkelig embetsmann for å se hvordan det gikk med vevingen, og om tøyet snart var ferdig. Det gikk med ham som med den andre; han så og så, men da det ikke var noe annet enn de tomme vevene, kunne han ikke se noe. «Ja, er det ikke et vakkert stykke tøy!» sa begge bedragerne og viste og forklarte det nydelige mønsteret, som slett ikke var der. «Dum er jeg ikke!» tenkte mannen. «Det er altså mitt gode embete jeg ikke duger til? Det var underlig nok! Men det må man ikke la seg merke med!» Og så roste han tøyet han ikke så, og forsikret dem om sin glede over de vakre fargene og det nydelige mønsteret. «Ja, det er ganske aldeles henrivende!» sa han til keiseren.

Alle mennesker i byen snakket om det praktfulle tøyet. Nå ville da keiseren selv se det, mens det ennå var på veven. Med en hel skare av utvalgte menn, blant hvilke de to gamle skikkelige embetsmennene var, som før hadde vært der, gikk han hen til begge de listige bedragerne, som nå vevde av alle krefter, men uten en trevl eller tråd. «Ja, er det ikke magnifikt!» sa begge de skikkelige embetsmennene. «Vil Deres Majestet se, hvilket mønster, hvilke farger!» Og så pekte de på den tomme veven, for de trodde de andre virkelig kunne se tøyet. «Hva for noe!» tenkte keiseren. «Jeg ser ingenting! Det er jo forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser? Det var det frykteligste som kunne hende meg!» «Å, det er meget vakkert!» sa keiseren.  Og han nikket tilfreds og betraktet den tomme veven; han ville ikke si at han ingenting kunne se. Hele følget han hadde med seg, så og så, men fikk ikke mer ut av det enn alle de andre, men de sa likesom keiseren: «Å, det er meget vakkert!» Og de rådet ham til å ta disse nye, praktfulle  klærne på første gang, ved den store prosesjonen som forestod. «Det er magnifikt! Nydelig, utmerket!» gikk det fra munn til munn, og alle var så inderlig fornøyde med det. Keiseren ga hver av bedragerne et ridderkors til å henge i knapphullet og tittel av vevejunkere.

Hele natten før formiddagen prosesjonen skulle være, satt bedragerne oppe og hadde over seksten lys tent. Folk kunne se at de hadde travelt med å få keiserens nye klær ferdige. De lot som de tok tøyet av veven, de klippet i luften med store sakser, de sydde med synål uten tråd og sa til slutt: «Se, nå er klærne ferdige!» Keiseren, med sine fornemste kavalerer, kom selv dit og begge bedragerne løftet den ene armen i været som om de holdt noe og sa: «Se her er buksene! Her er kjolen! Her kappen!» og så videre. «Det er så lett som spindelvev! Man skulle tro man ikke hadde noe på kroppen, men det er nettopp dyden ved det!» «Ja!» sa alle kavalerene, men de kunne ikke se noe, for det var ikke noe der. «Vil nå Deres Keiserlige Majestet allernådigst behage å ta av Deres klær!» sa bedragerne. «Så skal vi gi Dem de nye på, her borte foran det store speilet!» Keiseren tok av seg alle klærne, og bedragerne bar seg ad som om de ga ham hvert stykke av de nye, som skulle være sydd, og keiseren vendte og dreide seg foran speilet. «Gud, hvor de klær godt! Hvor de sitter deilig!» sa de alle sammen. «Hvilket mønster! Hvilke farger! Det er en kostbar drakt!» «Utenfor står de med tronhimmelen, som skal bæres over Deres Majestet i prosesjonen!» sa overseremonimesteren. «Ja, jeg er jo i stand!» sa keiseren. «Sitter det ikke godt?» Og så vendte han seg nok en gang foran speilet, for det skulle nå se ut som om han virkelig betraktet sin stas.

Kammerherrene, som skulle bære slepet, famlet med hendene hen over gulvet, som om de tok slepet opp; de gikk og holdt i luften, de turde ikke la seg merke med at de ingenting kunne se. Så gikk keiseren i prosesjonen under den deilige tronhimmelen, og alle mennesker på gaten og i vinduene sa: «Gud, hvor keiserens nye klær er makeløse! Hvilket deilig slep han har på kjolen! Hvor den sitter velsignet!» Ingen ville la seg merke med at han ikke så noe, for da hadde han jo ikke duget i sitt embete, eller vært meget dum. Ingen av keiserens klær hadde gjort slik lykke.

«Men han har jo ikke noe på,» sa et lite barn. 
«Herregud, hør den uskyldiges røst,» sa faren, og den ene hvisket til den andre hva barnet sa.
«Men han har jo ikke noe på,» ropte til slutt hele folket.

Det krøp i keiseren, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: «Nå må jeg holde prosesjonen ut.» 
Og kammerherrene gikk og bar på slepet som slett ikke var der.