Hva hadde du tenkt for en del år siden hvis noen hadde foreslått at du skulle vanne blomstene dine med ditt eget tiss? Hadde du tenkt for et griseri?
Det høres fortsatt ikke helt delikat ut, synes jeg. Men, som vi blomster-elskere vet: Tiss er blitt så stuerent at vi nå til og med kan betale over tusen kroner for å få en spesiallaget vanningskanne vi kan sitte og tisse i. Og blomster og grønnsaker setter visstnok stor pris på denne måte å gjenbruke næringen vi gir tilbake til den sirkulære i næringskjeden.
Jeg har tenkt mye på næringskjeden den siste tiden. Denne “med-avhengigheten” alle vi som lever har av hverandre. Vi er et kjempestort nettverk som jobber for å fylle kloden med alle de milliarder organismer som får den til å pulsere.
I dag skal jeg plukke bær og ta imot av skogens generøse mattilbud. Her er det nok til både meg og fuglene, maurene og alle de andre som er med på å behandle årets store høst av bær. Og så smaker det så godt at det til og med er en sanselig fest. Kanskje det må bli pannekaker i kveld til det nylagde blåbærsyltetøyet?
Det er jo ikke slik at det bare er noen “dyr” (inkludert mennesker) som spiser andre dyr. Hele systemet er et eneste stort måltid der vi hele tiden spiser og blir spist og gir tilbake etter bruk.. gullvann for eksempel.
Preken teksta for denne søndagen er ei av dei mest elska tekstene i bibelen: Kom til meg de som slit og ber tungt! Eg vil gje dykk kvile!
Eg legg ved teksten under både på nynorsk og bokmål, for det er noko endå mildare med desse orda på bokmål og når det kjem til det å slite og bere tungt, treng vi milde og trøstande og håpefulle ord. Jo mildare, jo bedre!
Er det nokon som har hatt det vondt, som har streva, som har komme til kort i livet og som fann hjelp i ei oppstramming? Ikkje eg, i alle fall. Det er derfor Einar Skjæråsen rekk så djupt i meg når han snakkar om at spede spira lyt få stå, at mållaust liv har ei meining, at på Guds jord og i hans hage er eg sjølv eit lite strå.
Det er mykje smerte i denne verda. Akkurat no er det så mykje gale og galskap at det kan ta motet ifrå oss. Rett blir kalt gale og til og med dei vi trudde elska sanning vik unna og føyer seg for pengar og våpenmakt. I skuggane går vi som vil rope om rett og rettferd, ikkje for oss sjølve som har så mykje, men for dei som blir drepne, svelta ihel og fråstolene alt dei har. Børa er så tung, vi segner og ser ikkje anna håp enn at alle fall dei som ikkje har makt og ikkje har pengar fortsatt seier det dei ser. Vi vil ikkje sove.
Tru er ein vanskeleg ting. Eg har alltid sett med lengsel på dei som hadde ei ukomplisert og sterk tru på Gud. Og i tider som dette er det lett å meine at hvis Gud fanns, burde Gud kunne ordne opp og slå ned på all ondskapen. Det vil eg ikkje skrive noko om. Det er bibelhistorier som kaster litt lys på denne problematikken som eg kan finne fornuft i, men ellers er det ondes problem for stort for min hjerne.
Eg har valgt ein anna måte å tenke på dette på. Når verda er så tung å bere og det blir for mykje for meg, blir det nødvendig at det finns noko større enn meg. Noko og nokon eg kan komme til når eg strever og ber tungt. Nokon som er “mild og mjuk av hjarte”. Nokon som er “ydmyk av hjertet”, sjølv om han er større og snillare og visare enn alle. Ein eg kan lære av, for eg har sett at det han gjer er godt.
Når verda blir meg for tung, er det godt å gå til mauren for å bli vis, å gå til Guds jord og i hans hage og sjå den spede spira som tålmodig veks millimeter på millimeter, år etter år og til slutt blir eit stort furutre, og sjå på den skrikende veike fugleungen som ein dag skal fylle meg med glede med sine fantastiske triller der eg ruslar gjennom vårskogen.
Eg går på Guds jord og i hans hage og takkar for at eg òg får vere en liten vek en og trenge ein storebror. Ein storebror som er større enn alle. Då kan eg synge med mitt nebb, vekse så stor eg var tenkt å bli, gje den frukta eg var skap til å produsere og tru at hagemesteren steller med meg slik eg treng. Eit oppgave som passar meg og ei bør eg greier bere. I det finn eg kvile.
Matteus 11: 28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11: 28 Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile! 29 Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk i hjartet; så skal de finna kvile for dykkar sjel. 30 For mitt åk er godt, og mi bør er lett.»
Jeg hørte “Hele historien” på NRK i bilen i går. En mor og en søster som fortalte om terrordagen der de hjelpeløst oppdaget at deres kjære var i skuddlinjen. Hjelpeløsheten og frykten og den hjerteskjærende opplevelsen av å høre en søsters stemme i mobilen ende i et skrik og en skuddsalve. En mor som på sin mobil hørte en sønn i sjokk ikke finne ord og etterpå fikk beskjed om at broren var skutt 5 ganger.
Jeg gråter. Femten år senere og selv om jeg ikke var her finnes det ikke noen annen måte å høre disse fortellingene på. På FB i dag skriver noen jeg ikke vet hvem er at da alle hadde fått vite hva som hadde skjedd og sjokket sprer seg, taler kongen. Kongen gråter.
Så kom rose-havet. En himmel full av stjerner ble sangen de sang, fikk jeg vite, der jeg satt på andre siden av havet.
For et par år siden stoppet en kvinne opp da jeg prøvde å plante liljekonvall på graven til Simon. Hun hadde også en sønn på Grefsen kirkegård, sa hun. Hun kunne også tenke seg å plante liljekonvall på graven hvis vi kunne få de til å vokse. Han ble skutt på Utøya.
Der sto vi, jeg ved graven til min lille gutt og hun med sorgen over en flott ung mann som med mot og entusiasme ville forandre verden. Mitt personlige møte med 22. juli. I tiden etterpå gikk jeg rad på rad gjennom kirkegården til jeg fant en lysende hvit marmorstøtte. Håvard, sto det. Jeg la ned noen markblomster blant de fine bukettene fra seremonien som hadde vært tidligere.
Det er dager som i dag som skal minne oss på hva det er som egentlig teller og hvor forferdelig hatet er. Hvordan det ødelegger et menneske innenifra. Hvor grusomme handlinger den som føler seg som et hatefullt offer kan utføre. Hvor farlig oss og dem tankegangen er. Det finnes en ødeleggende solidaritet i å se seg selv som et offer. Det er drivkraften i all angrepskrig og terror. De andre blir fritt vilt og offer-tankens mørke føder en forvridd idé om hevn.
Ingen terrorhandling avslører hatets løgn mer enn Utøya.
På den ene siden: En mann som gjør seg selv til “rettens håndhever”, uniformert i en selvlagd drakt som skal signalisere autoritet. Uniformen, soldatens skalkesjul for å utføre umenneskelige og grusomme handlinger i “rettferdighetens navn”.
På den andre siden: En gruppe lekende og entusiastiske unge mennesker samlet for å motivere hverandre til å forandre verden, for å kjempe for det gode. De var ikke helgener, men de trodde på solidaritet, på felleskapets beste.
Jeg minnes denne dagen med sorg… og med lengsel ..etter en verden der vi rekker ut hendene til hverandre i samarbeid, i respekt og bygger opp, heller enn å rive ned. En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror…
Jeg er ingen samler. Oppfordringen om å samle skatter i himmelen heller enn her, passer meg utmerket(Mt. 6:19-20). Jeg har mer enn nok utfordringer med å organisere og holde en tilnærmet orden på de tingene jeg må eie. Litt pynt til å gjøre det koselig er jo fint å ha, og vaser til blomster. Og nok klær til å kle meg etter forskjellige behov og anledninger. Men, når jeg står opp og ikke vet hvilke klær som passer for dagens aktiviteter har jeg tenkt det måtte være deilig kle seg i Maos Kina der en blå bommullsdress og et par svarte kinasko var alt jeg hadde å velge i.
Poenget mitt er at tanken på å samle på ting, å lage en kolleksjon eller et arkiv er overveldede for meg, enten det er Beanie Babies, frimerker, Pokemonkort, eller Kinesisk porselen fra Tang Dynastiet.
Ikke misforstå meg. Jeg har ikke noen motforestillinger mot at andre samler på ting og finner glede, og til tider store økonomiske verdier, i å samle på ting. Jeg forstår det går an å få hjertebank av å finne et Pokemannkort eller frimerke som er verdt tusener gjemt i en samling “verdiløse” kort/frimerker på et loppemarked.
Og…Jeg setter stor pris på at noen har tatt vare på kinesisk porselen, greske urner, steiner mer kileskrift og masker fra Maya sivilisasjonen. Vi i vårt bruk og kast samfunn raserer bygninger og knuser overforbruket vårt i en grad som får det til å svimle for meg. Etter et loppemarked som hadde så altfor mange ting til at det kunne selges kommer knusebilen for å skape enda et lass til søppelhaugene våre. Vi vet ikke hva som går tapt.
Derfor var jeg spesielt glad for å lese en artikkel i Vårt Oslo i dag om en ung mann som fant en stor jordisk skatt på et antikvariat her i Oslo: en 430 år gammel bok. Det er ikke bare alderen på boka som gjør den så verdifull. Boka inneholdt dokumenter og notater fra legen som hadde brukt den for 400 år siden. Med litt tid og tanke kan denne unge mannen finne en historie om hvordan denne lege tenkte og hvilke utfordringer han møtte. Han kan skape et bilde inn i fortiden.
Det er en skatt jeg gjerne samler på: Historier. Her er en skatt på jorden som åpner døra til en “skatt i himmelen”, en skatt i den usynlige virkeligheten vi som mennesker er gitt en evne til å leve i. Vi kan samle fortellinger og skape oss bilder av det som var og til og med leve oss inn i dem og tenke oss hvordan det var.
Hvilken gave det er å få være et menneske med en bevissthet som kan huske, sample på og skape historier. Skatter på jorda som ikke kan stjeles. Skatter i himmelen.
Dette er noe jeg har gått og tenkt på en stund..dette utsagnet som egentlig er så selvinnlysende at det nesten ikke kan sies. Alle har det bedre når alle har det bedre.
Og likevel:
Hvis dette er sant, hvorfor ser vi det ikke? Hvorfor handler vi stikk imot det hele tiden?
Hvordan ville verdenssituasjonen akkurat nå sett ut hvis det var dette vi trodde på? Du kan velge din hjertesak, ditt elskede sted, dine kjæreste mennesker som du ser er offer for at vi ikke tror på at vi faktisk alle har det bedre når ALLE har det bedre.
Jeg kan selvsagt for retorikkens skyld tale djevelens sak.
Jeg kan si at Trump ville ikke ha det bedre hvis alle andre hadde det bedre. Netanyahu hadde nok også stått på en domstol og måtte svare for sine handlinger hvis alle andre skulle ha det bedre. Det er mange rike og mektige som ikke hadde det “bedre”.. i alle fall i kroner og øre eller i luksus og makt.. hvis alle andre hadde det bedre.
I realiteten ville alle de som har det “best”, de som har penger, prestisje, heder og ære.. og makt.. ha det verre hvis alle andre hadde det bedre.
Og her avslører jeg mitt verdisyn. For i min verden er det ikke penger, prestisje, heder og ære.. og makt.. som skal til for å ha det godt, for å ha det bedre.
Jeg tror at nok er bedre enn ubegrensede resurser. Jeg tror likeverd og respekt er mer verdifullt enn heder og ære. Jeg tror samarbeid og solidaritet og omsorg for mine medmennesker er større og gir mer enn det å ha makt.
Bli med på et tankeeksperiment og tenk på din egen lille boble. Tenk deg hvordan det ville være for deg hvis menneskene nær deg hadde det bedre på de måtene som teller. Tenk deg at de har nok, at de føler seg sett og hørt og og kjenner seg som en viktig del i samspillet.
Jeg tror at mennesker som har det bedre, mennesker som har nok, som føler seg sett og respektert, som kjenner at de er delaktige i å bygge sitt liv og sitt miljø er gode å være sammen med. De gjør mitt liv bedre.
Jeg tror vi alle har det bedre når vi alle har det bedre. Det er ikke instinktivt for oss “egoister” å leve slik. Det er mer naturlig å falle inn i kampen for tilværelsen. Men det er her vi som mennesker har fått en gave vi kan bruke: Vi har evnen til å være oppmerksomme på oss selv og våre egne handlinger når vi er villige til å stoppe opp og oppdage.
Jeg gikk i en stille meditasjonsgruppe for et par år siden. Der lærte jeg en meditasjon lederen kalte Awareness of Awareness
Jeg er.. og jeg vet at jeg er.
Bli med meg dit. Lytt og kjenn og bli oppmerksom.
Jeg er..
Jeg ser hva på jeg er ..hvor jeg er i forhold til deg.. og i forhold til de andre.. og i forhold til meg selv ..så kan jeg reflektere på denne dype sannheten:
Alle har det bedre når alle har det bedre.
Hvordan kan jeg bli med i den prosessen i dag?
Kanskje jeg kan la det begynne med meg? Hvordan kan jeg være snill mot meg selv i dag? Kan jeg snakke til meg selv med barmhjertighet, respekt, ros? For når jeg har det bedre er jeg snillere… og da får de andre det bedre også.
Det er my visdom i barnesanger. Denne for eksempel: Jeg vil gjerne være snill, får det ofte ikke til.
Ja, for er det ikke det vi egentlig vil alle sammen? Hvem er det som aller helst vil være slem? Vil vi ikke alle egentlig aller helst være snill? Få et takknemlig smil og kjenne dypt i hjertet at vi har gjort et annet menneske glad?
Hvem er det som ikke aller helst vil gjøre det som er rett og være flink? Hvis det er slik, hvorfor gjør vi ikke det da? Hvor kommer denne opplevelsen vi har som mennesker fra, der vi innerst i oss selv taper slaget mellom lys og mørke, det gode og det gale, igjen og igjen? Jeg gjør ikke det jeg vil, og det jeg ikke vil, det gjør jeg, sa Paulus. Jeg spiser feil mat, jeg trener for lite, jeg utsetter en jobb til det blir for sent, jeg reagerer med irritasjon eller til og med hevn-vilje mot at annet menneske og sårer dem. Hvor kommer denne mørke kraften fra?
Det er ikke det som går inn i munnen som gjør oss urene, det er det som kommer ut..for fra hjertet kommer de onde tankene, sa Jesus. Men hvordan kom de inn dit?
“Hurt people hurt people” seier de, og det tror jeg på. Det er lett å gjøre mot andre det andre har gjort mot meg og kanskje er det til og med vanskelig å ikke gjøre det. En som er mobbet blir noen ganger mobber. En som er mishandlet blir noen ganger en mishandler.
En psykolog jeg snakket med sa at sinne er symptom på et behov som ikke er møtt. Det var en ny og nyttig tanke for meg. Det betyr at å bli oppmerksom på at det er noe jeg trenger gir meg mulighet til å ta vare meg selv. Å ta egne behov på alvor er altså et alternativ til å bli sint på noe eller noen. For noe eller noen har jeg ikke kontroll over.
Noen ganger er sinne et tegn på at jeg egentlig er redd. Igjen, hvis jeg vet hva jeg er redd for kan jeg prøve å luke litt, dra i roten til frykten og se om det går an å dra den opp eller i alle fall svekke ugresset så jeg får bedre vekstforhold. Det å være rolig og trygg i meg selv gjør det lettere å ikke reagere når noe eller noen truer meg.
Det hjelper meg å vite at ønsket om å være snill, og opplevelsen av å ikke få det til, ikke bare er meg. Jeg tror vi alle har det slik. Det gjør det lettere å legge merke til snillheten i andre og vite at når vi mislykkes, er det slik det er å være menneske.
Når jeg har bedrøvet deg: Tilgi me, sier sangen. Tilgivelse er ikke alltid lett, men hvis jeg kan be om det, og du kan gi det, kan barmhjertigheten få gjøre oss snillere med hverandre.
Det er barmhjertigheten som er fryktens og hevnens og hatets motpol. Det er her kampen om menneskeverdet står.
..der fedrene ..og mødrene.. har kjempa, og grått, og stått på krava og vunne oss eit land der vi trur på menneskeverd og solidaritet og mangfold. Der vi har valgt å bry oss om meir enn oss sjølve og ønsker å vere ein del av verden, ikkje berre oss sjølve nok.
Gud, signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu
som .. det kan seg søma!
..for kristne, muslimer, buddhister..og folk som trur og ikkje trur
No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Om sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. So signe då Gud den gode såd,
..og vi: la oss verne om dette dyrebare gje næring til dei verdiane vi har vunne sannhet og respekt og menneskeverd
…til groren ein gong er mogen
For landet kan berre byggast og blomstre når alle er med og vi ser kvarandre som medmenneske. For ingen er fri før alle er fri.. i Norge og heile verda.
Pappa var ein fantastisk høgtlesar. Han kunne dette, å dra oss inn i fortellinga så vi satt og venta på neste ord. Han fortalde ofte om ein episode frå da han var småskolelærer der han las ei spennande bok for klassen sin. Det brygga opp til konflikt i boka då ein av gutane spratt opp fra stolen full av iver og braut ut: “Ja!..Og eg var der ….” Han var klar til å steppe inn og ordne opp. Pappa kosa seg! Slik skulle det vera å gå inn i bøkenes verden.
Når vi blir rivne med har vi lykkast, både forfattar, formidlar og lesar. For er det ikkje det vi ser etter, når vi set oss ned med ei god bok? Vi er på jakt etter eit magisk teppe, ein glassheis eller eit klesskap som tek oss med til opplevingar som fyller oss med spenning, glede og eventyr. Der kan vi vere flue på veggen eller til og med plassere oss sjølve midt i handlinga. Ida Jackson fortel at ho starta sitt forfattarskap ved å skrive seg inn i historier. Ho har sagt at ho syntes det var så dårlig gjort at det ikkje var jenter i historia om Kaptein Sabeltann at ho gav seg sjølv en rolle for å vise at også jenter kan vere sjørøvarar.
Eg hadde morro med å snakke med meg sjølv om Abraham etter å ha lest om henne. Eg har alltid vore misfornøyd med Gud fordi han utvalde seg Isak og let Abraham kaste Hagar og Ismael ut i øydemarka for å klare seg som best dei kunne. Det kom for meg at kanskje det var ein annan som las denne historia, og reagerte som Ida Jackson og eg. Ein som syntes dette var urettferdig og fann ut at det gjekk an å tenke seg eit anna forløp. Kanskje det var slavekvinna og sonen hennar som var utvald til å få velsigninga? Kanskje den store ætta Gud hadde lova Abraham, var den andre greina i familietreet hans? Hvis det var slik vart jo han med i forteljinga, for denne greina var den han sjølv var fødd inn i.
Historie er like mykje tolking som fakta enkelte gonger. Og i desse tider ser vi korleis språk blir brukt for å omskrive det som skjer så fakta blir utydelige. Det kan eg seia mange ting om, men i dag vil eg ha ein meir letthjerta omgang med fortellerkustens magi. Eg vil tilbake til glassheisen og det magiske teppet.
Eg vil la meg sjølv få sveve mellom stjernene i det uendelege universet. Eg vil kjenne byrder og lenker bli til stjernestøv med fantasiens fantastiske skaperkraft.. Eg vil synge så nye landskap som blir til, slik Aslan gjorde, og bli transportert til ein galakse langt, langt bort og der eg kan bo mellom små kosebamser på ein fredfull grønn planet.
Fantasien og drømmen er mine venner. Så lenge eg kan tenke meg det gode, det vakre, det omsorgsfulle veit eg at dette òg finnes. Hvis eg kan tenke meg det, hvis du kan tenke deg det, kan vi også søke å la det få bli til. Og når det skjer at det blir til..og når det har skjedd, kan eg med iver rope: Ja! Og eg var òg var der.
Jeg skrev i går om den livgivende opplevelsen det er å bli sett og satt pris på. Hvordan en oppmuntring til rett tid kan være det lille som skal til for å komme over kneika. Vi vet ikke alltid selv hva som er verdt en ekstra innsats. En bekreftelse på at vi er på rett spor kan gi motivasjon til å fortsette. Noen ganger hjelper det meg opp den siste bratte bakken som gir meg utsikt til hele landskapet foran meg og viser meg hvilken vei jeg trenger å gå.
Men det finnes en ros som ikke er til gagn, ja som til og med er farlig. Det er når rosen ikke har rot i virkeligheten.
Vi har et fantastisk eventyr om dette. Det handler om en keiser som er så forfengelig han lar seg styre av ros til å går ut i byen splitter naken, og en folkemengde som lar seg bedra til å ikke tro sine egne øyne så de klapper, smigrer og lar seg rive med av bedraget. Dette eventyret slo ned som et lyn i meg etter valget i 2016. Han har jo ingen bukser på, ropte jeg i mitt lille ekkokammer. Jeg forsto ikke at det gikk an, ikke i virkeligheten, å bli manipulert til ikke å se eller ta på alvor det edderkoppspinn av løgner som ble spunnet av han og hans lakeier.
Nå ser vi det igjen. Vi ser hvordan en mann som krever ros for alt han gjør leker katt og mus med verden og truer med ekte fare for den som ikke applauderer …. og, slik det ser ut for meg, lar seg manipulere av mer eller mindre synlige lakeier bruker bruker hans behov for makt og “ros”. Jeg skal ikke prøve å forenkle en kompleks og farlig verdenssituasjon ved å si det kun handler om et utømmelig behov for applaus. Men jeg mener vi kan se i dette mennesket at behovet for ros kan være en farlig drivkraft.
Det er derfor det er forskjell på “ros” og “roser”. Alle trenger vi å “få roser”: En ubetinget erklæring om at vi er satt pris på og verdsatt. Vi trenger også ros. Men den må snakke sant om oss og hjelpe oss til å finne og styrke de gode kreftene vi har. Når ros blir gitt uten at vi fortjener det skaper det en indre dissonans. Det forvirrer instinktene våre og kan bli brukt til å manipulere oss. Tror jeg. Vi er alle ufullkomne, tross alt, og det er godt å få lov til å være det også.
Her er eventyret for den som ikke har lest det:
Keiserens nye klær H.C. Andersen
For mange år siden levde en keiser som var så utrolig glad i vakre nye klær at han brukte alle pengene sine på å pynte seg. Han brydde seg ikke om soldatene sine, brydde seg ikke om teater eller om å kjøre i skogen, bare om å vise fram de nye klærne sine. Han hadde en kjole for hver time på dagen, og akkurat som man sier om en konge at han er i rådet, sa man alltid her: «Keiseren er i garderoben!» I den store byen hvor han bodde, gikk det meget fornøyelig for seg. Hver dag kom det mange fremmede. En dag kom det to bedragere; de ga seg ut for å være vevere og sa at de kunne veve det nydeligste tøyet man kunne tenke seg. Ikke bare fargene og mønsteret var usedvanlig vakkert, men klærne som ble sydd av tøyet, hadde den forunderlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke dugde i sitt embete, eller som var utillatelig dum.«Det var jo noen herlige klær,» tenkte keiseren. «Ved å ha dem på kunne jeg finne ut hvilke menn i mitt rike som ikke duger til det embetet de har. Jeg kan skille de kloke fra de dumme! Ja, det tøyet må straks veves til meg!» Og han ga de to bedragerne mange penger på forskudd, for at de skulle begynne på arbeidet sitt. De satte opp to vevstoler, lot som om de arbeidet, men de hadde ikke det minste på veven. Raskt forlangte de den fineste silken og det prektigste gullet; det puttet de i sine egne lommer og arbeidet med de tomme vevene, og det til langt ut på natten.
«Nå skulle jeg gjerne vite hvor langt de har kommet med tøyet!» tenkte keiseren, men han var ganske urolig i hjertet ved å tenke på at den som var dum, eller ikke passet til sitt embete, ikke kunne se det. Nå trodde han nok at han ikke trengte å være redd for seg selv, men han ville likevel sende noen først for å se hvordan det sto til. Alle mennesker i hele byen visste hvilken forunderlig kraft tøyet hadde, og alle var nysgjerrige etter å se hvor dårlig eller dum naboen deres var. «Jeg vil sende min gamle ærlige minister til veverne!» tenkte keiseren. «Han kan best se hvordan tøyet tar seg ut, for han har forstand, og ingen passer sitt embete bedre enn han!»
Nå gikk den gamle skikkelige ministeren inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vevene. «Gud bevare meg!» tenkte den gamle ministeren og sperret øynene opp. «Jeg kan jo ikke se noe!» Men det sa han ikke. Begge bedragerne ba ham være så god å tre nærmere og spurte om det ikke var et vakkert mønster og herlige farver. Så pekte de på den tomme veven, og den stakkars gamle ministeren fortsatte å sperre øynene opp, men han kunne ikke se noe, for det var ingenting der. «Herregud!» tenkte han. «Skulle jeg være dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ingen mennesker vite! Skulle jeg ikke duge til mitt embete? Nei, det går ikke an at jeg forteller at jeg ikke kan se tøyet!» «Nå, De sier ikke noe om det!» sa den ene som vevde. «Å, det er nydelig! Ganske aldeles henrivende!» sa den gamle ministeren og så gjennom brillene sine. «Dette mønsteret og disse fargene! Ja, jeg skal si keiseren at det behager meg særdeles!» «Nå, det gleder oss!» sa begge veverne, og nå nevnte de fargene ved navn og det merkelige mønsteret. Den gamle ministeren hørte godt etter, for at han kunne si det samme når han kom hjem til keiseren, og det gjorde han.
Nå forlangte bedragerne flere penger, mer silke og gull, som de skulle bruke til vevingen. De stakk alt i sine egne lommer, på veven kom det ikke en tråd, men de fortsatte som før å veve på den tomme veven. Keiseren sendte snart igjen en annen skikkelig embetsmann for å se hvordan det gikk med vevingen, og om tøyet snart var ferdig. Det gikk med ham som med den andre; han så og så, men da det ikke var noe annet enn de tomme vevene, kunne han ikke se noe. «Ja, er det ikke et vakkert stykke tøy!» sa begge bedragerne og viste og forklarte det nydelige mønsteret, som slett ikke var der. «Dum er jeg ikke!» tenkte mannen. «Det er altså mitt gode embete jeg ikke duger til? Det var underlig nok! Men det må man ikke la seg merke med!» Og så roste han tøyet han ikke så, og forsikret dem om sin glede over de vakre fargene og det nydelige mønsteret. «Ja, det er ganske aldeles henrivende!» sa han til keiseren.
Alle mennesker i byen snakket om det praktfulle tøyet. Nå ville da keiseren selv se det, mens det ennå var på veven. Med en hel skare av utvalgte menn, blant hvilke de to gamle skikkelige embetsmennene var, som før hadde vært der, gikk han hen til begge de listige bedragerne, som nå vevde av alle krefter, men uten en trevl eller tråd. «Ja, er det ikke magnifikt!» sa begge de skikkelige embetsmennene. «Vil Deres Majestet se, hvilket mønster, hvilke farger!» Og så pekte de på den tomme veven, for de trodde de andre virkelig kunne se tøyet. «Hva for noe!» tenkte keiseren. «Jeg ser ingenting! Det er jo forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser? Det var det frykteligste som kunne hende meg!» «Å, det er meget vakkert!» sa keiseren. Og han nikket tilfreds og betraktet den tomme veven; han ville ikke si at han ingenting kunne se. Hele følget han hadde med seg, så og så, men fikk ikke mer ut av det enn alle de andre, men de sa likesom keiseren: «Å, det er meget vakkert!» Og de rådet ham til å ta disse nye, praktfulle klærne på første gang, ved den store prosesjonen som forestod. «Det er magnifikt! Nydelig, utmerket!» gikk det fra munn til munn, og alle var så inderlig fornøyde med det. Keiseren ga hver av bedragerne et ridderkors til å henge i knapphullet og tittel av vevejunkere.
Hele natten før formiddagen prosesjonen skulle være, satt bedragerne oppe og hadde over seksten lys tent. Folk kunne se at de hadde travelt med å få keiserens nye klær ferdige. De lot som de tok tøyet av veven, de klippet i luften med store sakser, de sydde med synål uten tråd og sa til slutt: «Se, nå er klærne ferdige!» Keiseren, med sine fornemste kavalerer, kom selv dit og begge bedragerne løftet den ene armen i været som om de holdt noe og sa: «Se her er buksene! Her er kjolen! Her kappen!» og så videre. «Det er så lett som spindelvev! Man skulle tro man ikke hadde noe på kroppen, men det er nettopp dyden ved det!» «Ja!» sa alle kavalerene, men de kunne ikke se noe, for det var ikke noe der. «Vil nå Deres Keiserlige Majestet allernådigst behage å ta av Deres klær!» sa bedragerne. «Så skal vi gi Dem de nye på, her borte foran det store speilet!» Keiseren tok av seg alle klærne, og bedragerne bar seg ad som om de ga ham hvert stykke av de nye, som skulle være sydd, og keiseren vendte og dreide seg foran speilet. «Gud, hvor de klær godt! Hvor de sitter deilig!» sa de alle sammen. «Hvilket mønster! Hvilke farger! Det er en kostbar drakt!» «Utenfor står de med tronhimmelen, som skal bæres over Deres Majestet i prosesjonen!» sa overseremonimesteren. «Ja, jeg er jo i stand!» sa keiseren. «Sitter det ikke godt?» Og så vendte han seg nok en gang foran speilet, for det skulle nå se ut som om han virkelig betraktet sin stas.
Kammerherrene, som skulle bære slepet, famlet med hendene hen over gulvet, som om de tok slepet opp; de gikk og holdt i luften, de turde ikke la seg merke med at de ingenting kunne se. Så gikk keiseren i prosesjonen under den deilige tronhimmelen, og alle mennesker på gaten og i vinduene sa: «Gud, hvor keiserens nye klær er makeløse! Hvilket deilig slep han har på kjolen! Hvor den sitter velsignet!» Ingen ville la seg merke med at han ikke så noe, for da hadde han jo ikke duget i sitt embete, eller vært meget dum. Ingen av keiserens klær hadde gjort slik lykke.
«Men han har jo ikke noe på,» sa et lite barn. «Herregud, hør den uskyldiges røst,» sa faren, og den ene hvisket til den andre hva barnet sa. «Men han har jo ikke noe på,» ropte til slutt hele folket.
Det krøp i keiseren, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: «Nå må jeg holde prosesjonen ut.» Og kammerherrene gikk og bar på slepet som slett ikke var der.
Jeg fikk blomster i går. En fargerik bukett tulipaner i knopp som var så vidt i ferd med å åpne. Nå står de der og fyller rommet med vår og kjærlighet.
En blomsterbukett er en vakker måte fortelle mange ganger: du betyr noe for meg. Den fortsetter å si det i dager, over en uke kanskje, uten at du trenger å si det igjen.
Det fikk meg til å filosofere litt over uttrykket Gi meg roser mens jeg lever. Jeg endret det litt i hodet til: Gi meg ros mens jeg lever …og filosoferte så videre på hva forskjellen er på disse to. Er de det samme?
Hva er ros, egentlig? Jeg håper vi alle har fått oppleve det å få en “bra jobba” når vi har gjort en innsats eller har lykkes i noe vanskelig. Noen ganger trenger vi å høre det for å gi oss selv et klapp på skulderen. Det gir påfyll i pågangsmotet vårt. Det å få bekreftelse fra de som betyr noe for oss styrker også tilhørigheten vår og hjelper oss til å kjenne vi har et team i ryggen, også når vi er i et sololøp. Du ser meg, jeg ser at du ser meg … og takker. Ros og roser er både med på bygge oss opp og knytte oss sammen.
Derfor, gi meg ros og roser mens jeg lever.
Arnulf Øverland har alltid vært et av mine orakel. Hans oppmuntring i En hustavle forteller oss hvorfor en high five er verdt det, hver eneste gang:
Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.
Ros og roser mens vi lever er viktig både å gi og få.
Ros gir motivasjon og kanskje også hjelp til å se våre talenter og hvor vi skal sett inn kreftene for å bruke dem. Det var en slik kommentar som dyttet meg fra å være glad i ord til å skrive. Det viste seg at det å skrive er en kilde til liv og glede for meg. Jeg er utrolig takknemlig til de som kommenterte at noe var godt skrevet her og der, og litt sjokkert da flere sa: du må fortsette å skrive. Det hadde jeg ikke greid uten denne støtten fra dere i flokken min.
Mens ros er en vitamininnsprøyting som styrker meg til å være i den jeg er, gir “roser” et betingelsesløs budskap om å være satt pris på. Ingen “fortjener” blomster. Blomster er Guds ubetingede, generøse gave til oss. En gledesspreder som gjør verden vakker, som vi får lov å låne av skaperen og gi til hverandre.
Vi er på vei inn i blomstenes tid. Jeg har allerede møtt dem, de første løftene på at nå braker det løs. Det var snøklokker i slottsparken sist helg. Hestehoven har brøytet seg gjennom den skitne grøftekanten og smiler mot oss med sin lille, gule sol. Jeg så de første i uka som gikk, så nå er de snart over alt. Krokusene og liljene kommer i hagen og hvitveisen og blåveisen i skogen før vi vet ordet av det. På vestlandet kommer kusymra, kremgul med en duft så mild du må bøye deg ned for å dra den inn. Skjønnheten og mangfoldet i blomsterverden er så stort det vekker beundrende ærefrykt i meg og en takknemlighet for at også jeg får være “på Guds jord og i hans hage”.
Øverland sier også:
Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette: Det at det var for sent da du skjønte dette.
Det er sant og ikke sant. Tårer kan lette. Det går an å innse at det ble for sent og likevel tilgi seg selv. Men.. hvorfor vente på det? La oss gi hverandre ros og roser mens vi lever! Hestehov, løvetann, hvitveis, liljekonvall, syrener og roser. Og: Bra jobba! Så flink du er! Jeg heier på deg!
degodedagene 