Dette er noe jeg har gått og tenkt på en stund..dette utsagnet som egentlig er så selvinnlysende at det nesten ikke kan sies. Alle har det bedre når alle har det bedre.

Og likevel:

Hvis dette er sant, hvorfor ser vi det ikke? Hvorfor handler vi stikk imot det hele tiden?

Hvordan ville verdenssituasjonen akkurat nå sett ut hvis det var dette vi trodde på? Du kan velge din hjertesak, ditt elskede sted, dine kjæreste mennesker som du ser er offer for at vi ikke tror på at vi faktisk alle har det bedre når ALLE har det bedre.

Jeg kan selvsagt for retorikkens skyld tale djevelens sak.

Jeg kan si at Trump ville ikke ha det bedre hvis alle andre hadde det bedre. Netanyahu hadde nok også stått på en domstol og måtte svare for sine handlinger hvis alle andre skulle ha det bedre. Det er mange rike og mektige som ikke hadde det “bedre”.. i alle fall i kroner og øre eller i luksus og makt.. hvis alle andre hadde det bedre.

I realiteten ville alle de som har det “best”, de som har penger, prestisje, heder og ære.. og makt.. ha det verre hvis alle andre hadde det bedre.

Og her avslører jeg mitt verdisyn. For i min verden er det ikke penger, prestisje, heder og ære.. og makt.. som skal til for å ha det godt, for å ha det bedre.

Jeg tror at nok er bedre enn ubegrensede resurser. Jeg tror likeverd og respekt er mer verdifullt enn heder og ære. Jeg tror samarbeid og solidaritet og omsorg for mine medmennesker er større og gir mer enn det å ha makt.

Bli med på et tankeeksperiment og tenk på din egen lille boble. Tenk deg hvordan det ville være for deg hvis menneskene nær deg hadde det bedre på de måtene som teller. Tenk deg at de har nok, at de føler seg sett og hørt og og kjenner seg som en viktig del i samspillet.

Jeg tror at mennesker som har det bedre, mennesker som har nok, som føler seg sett og respektert, som kjenner at de er delaktige i å bygge sitt liv og sitt miljø er gode å være sammen med. De gjør mitt liv bedre.

Jeg tror vi alle har det bedre når vi alle har det bedre. Det er ikke instinktivt for oss “egoister” å leve slik. Det er mer naturlig å falle inn i kampen for tilværelsen. Men det er her vi som mennesker har fått en gave vi kan bruke: Vi har evnen til å være oppmerksomme på oss selv og våre egne handlinger når vi er villige til å stoppe opp og oppdage.

Jeg gikk i en stille meditasjonsgruppe for et par år siden. Der lærte jeg en meditasjon lederen kalte Awareness of Awareness

Jeg er.. og jeg vet at jeg er.

Bli med meg dit. Lytt og kjenn og bli oppmerksom.

Jeg er..

Jeg ser hva på jeg er ..hvor jeg er i forhold til deg.. og i forhold til de andre.. og i forhold til meg selv ..så kan jeg reflektere på denne dype sannheten:

Alle har det bedre når alle har det bedre.

Hvordan kan jeg bli med i den prosessen i dag?

Kanskje jeg kan la det begynne med meg? Hvordan kan jeg være snill mot meg selv i dag? Kan jeg snakke til meg selv med barmhjertighet, respekt, ros? For når jeg har det bedre er jeg snillere… og da får de andre det bedre også.

Det tror i alle fall jeg.