Har du kjent på at livet puster deg i nakken? At helt livsnødvendige ting står i kø og at det haster? Jeg tar perspektivet fra Johan Herman Wessels melodrama Kiærlighed uden Strømper der helten aldrig bliver gift om det i dag ei skjer . Å blive gift eller ikke er å stå ved et veiskille med store konsekvenser. Den ene veien leder til prinsessa, halve kongeriket og leve lykkelig alle sine dager. Den andre veien ligger der uten, uten og uten. Ikke rart helten hadde panikk.

Da jeg var ung tenkte jeg hele tiden på at ting ble for sent. Jeg hadde lyst å velge en retning, men det lyktes ikke ..og så “ble det for sent”. Det bydde seg en anledning jeg ikke tok, og så var det for sent. Det var steder jeg ville ha reist til, opplevelser som lokket, men jeg turde ikke og nå er det for sent..

I ettertid ser jeg jo at alt hadde ligget der åpent for meg til å prøve på nytt året etter, og til og med ti år senere, men jeg snublet i denne absoluttheten: Nå eller aldri.

Trusselen om at det snart er for sent jager oss inn i hamsterhjulet. Vi springer og springer for å få gjort alt som skal gjøres og som må gjøres Nå! Markerdskreftenes Herre har lært seg å bruke denne panikk-knappen i oss.

Store tilbud! Kun denne uka. Få dager igjen. Nesten utsolgt. Neste uker øker prisene. Så kjøper vi det vi ikke trenger eller mer enn vi greier å spise opp.

Det er rart dette å se tilbake og se at det var så mye som slett ikke var for sent, og som faktisk fortsatt er mulig. Det går an å lære gamle hunder nye triks. Det går fortsatt an å lære et nytt språk eller å spille et instrument. Hjernen og kroppen greier mer enn vi før trodde.

Tid er selvsagt en port som blir trangere med årene. Det er plass til færre gjøremål og reisemål når man realistisk sett kan telle de årene man har igjen på fingre og tær. Men alderdommen har gitt meg perspektiv på at ingen av oss lever i fremtiden. Det eneste vi kan leve i, er dagen, øyeblikket.

Giftemål står ikke på min timeplan i dag. Det skjer det ikke på bare en dag for noen. Men kjernen i giftemål kan stå på dagsordenen min hver eneste dag: dette å gi og ta imot kjærlighet. I små og store handlinger ønsker jeg at dette skal være til stede i det som skjer i min dag, på en eller annen måte. Frans av Assisi uttrykker dette i en av de vakreste lengsler jeg vet om:

Herre, gjør meg til et redskap for din fred, Hjelp meg til å spre kjærlighet der hatet gror, tro hvor det er tvil, håp hvor det er angst og nød! Tilgivelse hvor det er urett, lys hvor det er mørke, glede hvor det er sorg..

Jeg er kommet til en tid i livet der jeg vet det er mange ting jeg kunne hatt lyst til som det ikke blir tid til. Hver eneste dag er der arrangementer, opplevelser og muligheter jeg lar seile forbi. Jeg leter i stedet etter det gode i de minuttene jeg har. Samme hva jeg gjør vet jeg at i disse minuttene er det plass til det som er det største av alt: for størst av alt er kjærligheten. Den trenger ikke mye tid eller plass. Kjærligheten er en gjenskapermakt sier Bjørnson, bliver den bare prøvet.

Så i dag vil jeg ikke være redd for å glede meg over alt rundt meg som er vakkert..og å tro at som jeg gir til verden gir verden tilbake.