Jeg fikk blomster i går. En fargerik bukett tulipaner i knopp som var så vidt i ferd med å åpne. Nå står de der og fyller rommet med vår og kjærlighet.

En blomsterbukett er en vakker måte fortelle mange ganger: du betyr noe for meg. Den fortsetter å si det i dager, over en uke kanskje, uten at du trenger å si det igjen.

Det fikk meg til å filosofere litt over uttrykket Gi meg roser mens jeg lever. Jeg endret det litt i hodet til: Gi meg ros mens jeg lever …og filosoferte så videre på hva forskjellen er på disse to. Er de det samme?

Hva er ros, egentlig? Jeg håper vi alle har fått oppleve det å få en “bra jobba” når vi har gjort en innsats eller har lykkes i noe vanskelig. Noen ganger trenger vi å høre det for å gi oss selv et klapp på skulderen. Det gir påfyll i pågangsmotet vårt. Det å få bekreftelse fra de som betyr noe for oss styrker også tilhørigheten vår og hjelper oss til å kjenne vi har et team i ryggen, også når vi er i et sololøp. Du ser meg, jeg ser at du ser meg … og takker. Ros og roser er både med på bygge oss opp og knytte oss sammen.

Derfor, gi meg ros og roser mens jeg lever.

Arnulf Øverland har alltid vært et av mine orakel. Hans oppmuntring i En hustavle forteller oss hvorfor en high five er verdt det, hver eneste gang:

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Ros og roser mens vi lever er viktig både å gi og få.

Ros gir motivasjon og kanskje også hjelp til å se våre talenter og hvor vi skal sett inn kreftene for å bruke dem. Det var en slik kommentar som dyttet meg fra å være glad i ord til å skrive. Det viste seg at det å skrive er en kilde til liv og glede for meg. Jeg er utrolig takknemlig til de som kommenterte at noe var godt skrevet her og der, og litt sjokkert da flere sa: du må fortsette å skrive. Det hadde jeg ikke greid uten denne støtten fra dere i flokken min.

Mens ros er en vitamininnsprøyting som styrker meg til å være i den jeg er, gir “roser” et betingelsesløs budskap om å være satt pris på. Ingen “fortjener” blomster. Blomster er Guds ubetingede, generøse gave til oss. En gledesspreder som gjør verden vakker, som vi får lov å låne av skaperen og gi til hverandre.

Vi er på vei inn i blomstenes tid. Jeg har allerede møtt dem, de første løftene på at nå braker det løs. Det var snøklokker i slottsparken sist helg. Hestehoven har brøytet seg gjennom den skitne grøftekanten og smiler mot oss med sin lille, gule sol. Jeg så de første i uka som gikk, så nå er de snart over alt. Krokusene og liljene kommer i hagen og hvitveisen og blåveisen i skogen før vi vet ordet av det. På vestlandet kommer kusymra, kremgul med en duft så mild du må bøye deg ned for å dra den inn. Skjønnheten og mangfoldet i blomsterverden er så stort det vekker beundrende ærefrykt i meg og en takknemlighet for at også jeg får være “på Guds jord og i hans hage”.

Øverland sier også:

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette.

Det er sant og ikke sant. Tårer kan lette. Det går an å innse at det ble for sent og likevel tilgi seg selv. Men.. hvorfor vente på det? La oss gi hverandre ros og roser mens vi lever! Hestehov, løvetann, hvitveis, liljekonvall, syrener og roser.
Og: Bra jobba! Så flink du er! Jeg heier på deg!