Jeg sitter i glasshus. En mor og datter gikk akkurat forbi terrassen vår. Hun kastet et raskt blikk inn på oss der vi satt og spiste frokost, før hun vendte blikket bort og de fortsatte på vei til jobb og skole. Jeg bor i første etasje med terrasse som vender inn mot tunet i borettslaget og jeg liker å kunne se ut så jeg trekker fra gardinene. Og når jeg kan se ut, kan alle som går forbi se inn.
Dette raske blikket fra en ukjent nabo fikk meg til å huske en fortelling jeg ble fortalt for mange år siden. Jeg bodde et semester i Sveits og der møtte jeg ei amerikansk jente som bodde på samme internat som jeg. Før det hadde hun bodd i Nederland et eller to semester. En kveld vi gikk tur kommenterte hun at hun hadde lagt merke til at mange europeere ikke trakk for gardinene, selv etter at det var blitt mørkt om kvelden. Hun hadde hørt at det var en praksis som ble vanlig etter bartolomeusnatten. Natt til 24. august, 1572 igangsatte enkedronning Katarina en massakre av hugenottene i Paris og over 3000 ble drept i det som er blitt kalt Blodbryllupet i Paris. Liknende massakre skjedde i flere byer i en maktkamp der i alt 7000 protestanter ble drept i sine hjem. Min venn hadde hørt at folk sluttet med å trekke for gardinene etter dette for at ingen skulle kunne komme og drepe bak lukkede dører, uten å bli sett utenfra.
Jeg har ikke sjekket om historien er sann, men den fikk meg til å tenke på den beskyttelsen som finnes i “landsbyen”, i dette å være kjent og sett. Her bor jeg i tjukkeste folkemengden med folk over meg, ved siden av meg og rett imot meg. Likevel er det veldig få av de som strømmer forbi vinduet mitt jeg kjenner, eller som kjenner meg. De fleste har gardiner for å redusere innsyn både natt og dag. Vi kommer og går i trappene i oppgangen uten å stoppe og presentere oss. Vi lager bobler rundt oss selv med usynlige vegger for å bevare privatlivet i en bosituasjon der vi lett kan bli på utstilling for hverandre. Det er som om vi bor så tett på hverandre at “landsbyen” blir borte i folkemengden.
Jeg savner landsbyen. Jeg savner å kjenne de jeg bor ved siden av og møter på veien. Jeg savner å småprate med kassereren på butikken og smile gjenkjennende til meg selv når jeg ser pensjonistkarene samle seg på benken for prate. Borgervakta kalte pappa dem da jeg vokste opp. På hjørnet i Briskebyveien satt to av dem da jeg bodde der.
Det er mye trygghet i å leve slik at vi ser hverandre og tillater å bli sett, ja, til og med blir kjent. Hvis ungen kommer hjem fra skolen og pappa er for sen fordi det var trafikkaos på vei fra jobb, er det ikke noe stort problem hvis naboen i 2 etasje er en kjent og trygg person. Hvis Knut ikke kommer til benken som vanlig, kan mistanken om at noe er galt føre til en telefonsjekk som kan redde liv.
It takes a village to raise a child, sier ordtaket. Jeg tenker det er godt å ha en landsby for flere enn barna. Den gir både trygghet og tilhørighet. Vi passer på hverandre uten å gjøre noe som helst bare ved å leve og bevege oss rundt hverandre i hverdagen. Så lenge vi passer oss for landsbyens skyggeside og holder oss unna sladder og slikt snusk. Alle har sitt, og det må vi få lov til å ordne med selv, uten at andre har noe med det.
Motstykke til tilhørighet er ensomheten og den er stor i tettbodde strøk. Kan det å åpne gardinene og hilse i trappa være et steg for å gi nytt liv til landsbyen i dagens landskap?
Arild Nyquist har noe å si om dette. I diktet Ensomhet greier han på sin enestående måte å si noe dypt alvorlig med et glimt i øyet som gjør det ufarlig å si det som det er.
