Krystallnatt

Jeg hadde det for travelt til å huske på å markere krystallnatten på dagen i år.
Takk til alle som ropte høyt på dagen: Aldri igjen!
Dette er viktig. Vi som ikke har opplevd historien kan bare unngå dens grusomste handlinger ved å fortelle igjen og igjen det som har skjedd.

Jeg hadde det for travelt til å huske på dagen på dagen.
Det viser mitt privilegium. Dette var en urett som ikke rammet meg eller min familie, så for meg er det ikke en dag med lysende skrift i kalenderen. Likevel er det en dag som ryster meg og som griper meg med sorg og rettferdig harme hver gang jeg stopper ved en snublestein og leser navn på uskyldige mennesker som ble offer for den grusomste urettferdighet. Derfor er det en dag jeg vil markere og huske, selv om det blir en dag for sent.
Takk til alle som hver eneste dag kjemper for den urett som ikke rammer dem selv og som legger armen rundt de som har vært, og i dag er, offer for hatets blindhet. Jødene står ikke alene i å huske krystallnatten og de står ikke alene i møtet med hat i dag. Hatet og diskrimineringen er også min sak og skal alltid være det

La oss huske! La oss si det som det var. La oss si det som det er.
Aldri rett! Aldri rettfeldigjøre! Aldri sette noen igjen sårbare og utenfor fellesskapet!

Aldri!

Sukkerskål, ei skriveoppgave

Sukkerskål

Vi har nokre få ting i skap og på hyller vi tek med oss frå plass til plass fordi dei har som funksjon å bere med seg arv og tradisjon. Noko frå min, noko frå din. 

Sukkerskåla skal vitne om dine røtter, sjølv om ho ikkje kjem fra barndomsheimen din eller frå besteforeldre. Vi fann ho på ferie der ho var markedsført som tradisjonelt handtverk frå den kulturen du ikkje fekk vokse opp i. No får ho stå på bordet som eit symbol om felles bakgrunn når du serverer te til venner frå der du ville ha vore ein naturleg del av folkeblandinga. Der du kunne ha vore usynleg fordi du passa inn. Der ville musikken du kjenner i sjela som grunntonen i deg vere samstemt med musikken i kulturen. 

Det er ikkje enkelt å fange inn ein kultur som vart strødd for alle vindar av dei som ikkje ville ha røttene planta i eit kontinent langt borte. Dei som, med opprevne røtter, planta seg i ny jord og ville høyre til og gli inn i landskapet der. 

Du har leita og plukka opp bitar lenge, no. I møte med menneske, på reise og i studier av historie og språk har du søkt å vere og verte den dine røtter har gjort deg til. Du har funne band som bind saman på tvers av skillelinjer hos likesinna menneske som deler kultur og vil forsoning og brorskap.  

Det sterkaste bandet er musikken, men ei enkel lita sukkerskål får òg vere ei krukke som ber i seg eit langt liv med lengsel og leit etter røtter, der ho står som eit bindeledd til dei som deler musikk og te-felleskap hos oss. 

Orda. Dei var der.

Orda har feila meg i denne tida, der “no kan det ikkje bli verre” berre vart eit ekko som lo dei som lei rett i ansiktet.

Der dei som hadde makt i verda berre såg pengar og dei som hadde samvit vridde hendene for finne ein måte å fordømme utan konsekvensar.

Der vi som såg og høyrde naudropa ropte i gatene og cyber-rommet og vart vårt eige ekko

Men orda har flauma som tårer og blod frå dei som ikkje berra sat på tilskodar plass.

At Palestina er ein nasjon av poetar har eg visst lenge. I dag kom enda ei av desse inn i mitt univers med ord som set ord på det useielge: Khawla M. Badwan 

Utestemmer

Eg er tilbake til min åleinemorgon. Til å sitte stille med berre susen av rommet. Eit par LED lys minner om ro, om å leve sakte. Det er eit alderdomsprivilegium for meg dette å leve meir kontemplativt. Det gir meg tid til å tenke. Eg er tilbake frå reise med mange inntrykk og gode samtaler.

På radioen i dag var det diskusjon om ein rapport som viser at unge akademikarar har lite evne til å lese akademiske tekster. I ein samtale på flyplassen i går kom eg i prat om abort og den rolla det har hatt i politikken og korleis det slår ut for dei det gjeld. Begge deler får meg til å tenke på korleis vi nærmer oss kunnskap og innsikt, og kva det gjer med oss som samfunn og menneske.

Eg er redd for at vi har lagd oss ein ny måte å utveksle informasjon og syn på, der vi berre snakkar med utestemme. Ting blir sagt i korte fraser med stor skrift som det er lettvint å tilegne seg og lett å komme med motsvar til, igjen med korte fraser og stor skrift. Det er samme metode vi brukar overfor natur og samfunnsbygging: alt blir gjort med gravemaskin, bulldoser og tungt maskineri. Men både natur og verdier er komplekse system som krev evne til å observere og vurdere, til å tenke djupt og sakte, til å detaljvurdere før vi handlar.

Som siste opplevelse på pilgrimsreisa mi på veg frå Santiago var eg i går på omvising på Monasterio de El Escorial. Eit enormt slott, kloster og katedral frå 1500 tallet. Det som gjorde mest inntrykk var biblioteket. Der hadde kong Filip II samla alle kjente bøker i hans verden, greske, arabiske, latinske.. Tak og vegger var smykka med maleri som hylla kunnskap og tenking av alle slag. Dialektikk og retorikk var grunnleggende i eit verdenssyn der det å søke stadig ny kunnskap sto i sentrum.

Kor er det blitt av dette akademiske sinnelaget der all kunnskap er viktig? Korleis kan vi finne igjen evnen til å ha komplekse tanker om komplekse saker, som for eksempel abort? Korleis kan vi igjen bli renessansemenneske som er informerte og kunnskapsrike om meir enn eget felt slik at vi kan sjå sammenhenger mellom medisin, filosofi, matematikk og kunst? Korleis kan vi leve og bygge med forståelse for at jorda vi bur på er levande, at det vi gjer kan ha irreversible konsekvensar og at noko er bedre gjort i liten skala?

Eg vi gjerne snakke med deg med innestemme. Eg vil gjerne lytte til det du har tenkt. Eg treng å ta tid til å tenke over det du meiner før eg kjem til ein konklusjon, og helst snakke med mange andre òg.

I all vår makt og utrustning er ingen av oss uavhengige andre sin styrke, av det andre ser og veit. Kollektiv kunnskap og felles beste er lampa som viser oss vegen, fortsatt. Og vi er langt frå framme.

Bussturister på ein now or never mission på jakt etter ei Harry Potter legende

Vi hadde vekkerklokka på ring kl 5:45. Vi skal rekke ein båt kl 7:30 og før det må vi få oss frokost og køyre frå hotellet til båten. I natta held eit kor av hunder som ulte mot månen meg med selskap i ei natt der søvnen lot vente på seg. Kroppen kjende på ei uro for å komme seg opp og ut.

Vi skal på båttur for å følge i kjølvannet på Jakob. Legenda fortel at liket hans vart lagt på ei marmorblokk som segla på eigenhand fra det hellige land til Galicia. Det minner meir om eit kapittel i Harry Potter enn historie…men det er ikkje fakta som er poenget på ei legende. Biskop Sunniva har funne mykje åndelig innsikt i Harry Potter og slik kan pilgrimsferda vere őg. Fantastiske historier om mirakler som aldri kunne skjedd kan bære i seg dette ønsket om å vite at Gud er med, også her i det som var den ytterste utkant av dit den gode budskapen kom. På mirakuløst vis kom denne dyrebare relikvien til eit lengtende folk.

«Gud med oss» snakka vi om i går. Kvar utsagnet kom frå. Kven som brukar det no. Korleis det er livsfarlig når ei gruppe tiltek seg å ha Gud på si side. Vi har sett kva hellige krigarar er villige til å rettferdiggjer.

Men det er ein annan måte å sjå «Gud med oss» på. Vi treng alle dette, å ha Gud på vår side.

Om det er noko eg trur på så er det nettopp dette: Gud er med oss. Han er aldri langt borte. Det er i kan vi lever, rører oss og er til.
Men det er eit som er like nødvendig, som mesteren sa. For å sei det med en av dei profetiske stemmene vi høyrer i vår til, Lindis Hurum.

(Gud er med oss) Men: Vi er all Oss. Det finnes ingen «De andre».

Må vi èin dag finne vegen til denne sirkelen der vi ikkje treng å vende rygg eller våpen mot «dei andre».

Veis ende fredag

Dagens vandring endte i Valenca. Etter ein varm vandring langs grenseelva var det godt å kvile blikket og sjela mot gamle festningsverk og solnedgangen.

Det kan bli fole te styr på gruppereise med buss og oppbrudd kvar dag. Då blir stille plassar bortfor folkemengden dyrebare. Eit par karar som pratar mens ein liten kvit hund surrar rundt, og ein ven å sitte med i det grøne.

Èin pause frå folkelivet før eg går tilbake til hyggen på gatekafeen. Begge er nødvendige.

Kulturlandskap

Det er ei vandring i tid å gå Caminoen. Deler av stien går langs romervei 14, som no ligg djupare enn landskap rundt. Steinane vart liggande der dei var lagt, mens det som levde på markene rundt voks, blomstra, gav frukt og døydde år etter år og skapte jordsmonn for nytt liv.

Vi går forbi ruiner av romerske akvedukter, som med sterke søyler er stille vitne at det går an å bygge for 2000 år.

Vandring under vinranker, langs steinmurer med små og store steiner møysommelig lagt oppå kvarandre med hender, får meg til å lengte etter ei tid der menneske gjorde det maskinene ikkje greier.

Kva veks og døyr i mitt liv for å gjenoppstå til nytt, for meg eller andre?

Er det byggverk eg kan legge ned som kanskje kan bli ståande etter meg?

Kor mange føtter har gått her i to tusen år?
Vandring under druer
Kapell langs veien
Små gaver langs veien

Sjøen, sola, steinen og stien

Det var første vandringsdag på pilgrimsvandringen fra Porto til Santiago de Compostela.

Atlanterhavet strakte seg endelaust mot horisonten med evighetsperspektiv. Bølgene slo med kvit sprut mot stranda og inviterte til å la sinnet falle til ro. Mange valgte nettopp det, og gjekk åleine på strandpromenaden gjennom sanddynene.

Eg såg ein plog med fuglar flyge over meg og var for sein til å tenke på at eg kunne ha fotografert dei. Det var ei påminning at det å ta inn og gøyme i hjarte har eigenverdi. Det er lov å ta imot ei velsigning som berre har meg som publikum.

Vi gjekk forbi ei steinrøys der folk har stabla steinar og huska på at dette er òg ein av tankane i pilgrimsvandring: Å bære med seg byrder for å legge dei frå seg hos ein som har ansvaret for alt det som ligg utanfor mi makt å forandre: God grant me the serenity to..

Eg plukka opp ein rund fin stein som det kjendes godt å legge handa rundt. Tenkte på ein kjær er ber med meg der eg går. Eg tenkte kanskje eg kan ta med fleire, ein for kvar av dei eg vil legge i Guds hender. Så tok eg med nokre til.

Eg kom på ein situasjon som tynger og plager meg fordi eg lite og ingenting kan gjera for å fikse alt. Eg tok ein liten stein for det og, Den bar eg med meg til neste steinrøys og la han frå meg ..the things I can not change..

Menneska vil eg bere med meg lengre. Dei er ikkje bekymringar. Det er godt å bære på kjærleiksbyrda for dei.

Livets solskinn og livets glede, gid jeg kunne den alltid sprede, over hele din fremtids vei..

Eg skal legge dei òg ned på ei steinrøys, hos han som bryr seg meir enn meg, men det er godt å ta rundt og kjenne på desse fine steinane og bere dei i lag med han.

Denne stien lar meg gå både i indre og yte landskap. Det blir jo eit partnerskap vi skal ha så lenge eg lever dette å elske og ønske godt. Men det trøster meg å ta opp ein vakker stein å kjenne på, og så legge den ned.

Her var det bare grått i grått så langt du kunne se

Jeg sitter med min første kaffekopp i et travelt frokostrom i Porto. Det var kø for å komme inn og køen ved matstasjonene gjør det greit å gjennomføre min vanlige tradisjon med to kopper kaffe før frokost. En buss med italienere(?) og en buss med tyskere sto parat for å få mat så fort som mulig da frokosten ble servert.

Jeg skal på pilgrimsvandring på The Camino som er sjarmerende ung kvinne på nabobordet forklarte til sin besøkende amerikanske venn på restauranten i går kveld. Ikke mye som minner om meditativ kontemplasjon her i et rom fullt av pensjonister som skal få med seg siste rest av sommer etter at resten av befolkingen er tilbake i jobb elle på skole.

Men kontemplasjon er jo også det å finne det stille rom på innsiden, midt i livets bråk.

Hør hvor det skråler der ute. Her er det fredfullt og tyst..

Likevel, jeg gleder med til vi kommer ut på første etappe og stillheten om et par time..

Heile og halve sannheter

Det er valgkamp.
I går sto dei på rekke og rad på Storo og ville snakke med meg, eller i alle fall stikke eit papir i handa mi som eg kunne kaste i resirkuleringa heime. Sannsynligvis landa ein del i restavfallet på Storo, ulest.

Valgkamp er ei tid for halve sannheter med snert. Vi får servert eit problem på gaffel og løysing på ei teskei. “Ingen slagord, berre…” seier Høgre. Der har vi bedraget med ein gong. Kva er eit slagord, om ikkje ei kort setning som blir gjentatt igjen og igjen for å slå gjennom med eit budskap?

Vi hadde ein samtale om valgkamp og politikerspråk med Timo denne veka. Han observerte: “De sier at nå skal vi få en skole der vi leser, skriver og regner. Hva er det de tror vi gjør på skolen, egentlig?” Det er tydelig at han har både lest, skreve og rekna i dei fire åra han har vore på skolen, og han lurer på kva skole politikerene har vore på der dei ikkje gjør dette. Han har tydeligvis også lært kritisk tenking, noko politikarane med sine slagord håper vi ikkje brukar for mykje av.

Ei halvsannhet som blir gjentatt har også ei halv løgn i seg. Det er i den halve løgna vi må leite etter kva som eigentleg er politikken. Eg høyrer på 1984 på lydbok for tida. Der er det mykje som kan brukast til å sjekke kva ei halv sannhet skjuler.

Her er to sitat frå 1984 som kan gje perspektiv:
“Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.”
“Krig er fred, Frihet er slaveri, Uvitenhet er styrke.”

Politikarane vil fylle dei korte formidlingsmedia vi er fanga i i dag med slagord på replay: Tik-tok gir 1 minutt.. 31 tall med mellomrom før den store skrifta blir borte på facebook..

Enda har vi kritisk journalistikk og detaljerte analyser. Hjernen likar slikt hvis vi gjev oss lov og tid til det. Der står kampen for både framtid og fortid. Les 1984 igjen.