Vent. Dag 9

Tida er ikkje helt lineær for meg. Eg må ofte sirkle tilbake og fullføre i dag det eg starta i går.
Slik vart det med dag 9.

Eg hadde tenkt å skrive om ignatiansk bønn som kontemplativ praksis. Så kjente eg på at eg visste i grunnen ikkje nok til videreformidle dette på ein truverdig måte og måtte ta tid til å lese meir. Derfor vart ikkje dag 9 ferdig.

Det å måtte ta eit skritt tilbake for å komme framover er også ein måte å vente på. Det betyr ikkje at eg ikkje kan komme dit eg vil, men eg er ikkje klar til det enno. Å ta ting i rett tempo og på ein overkommelig måte gjer at eg kjem lengre enn om eg berre buser fram.

Ein gong for lenge sida da vi var på vei opp mot ein topp på ein typisk norsk bratt sti spurte Bill om vi ikkje bruker switchbacks i Norge. I fjella i California snirkler stiene seg opp fjellsida att og fram brattene. Det gjer stien lengre og kan ta litt meir tid, men det gjer at også den som ikkje er fjellgeit kan komme seg opp.

Å ta ein ekstra runde for å nå eit mål ein ellers måtte gi opp på er aktiv venting som fører fram. To skritt fram, eit tilbake. Eit skritt fram, eit til sida og så fram igjen. Dag 9 på dag 11.

Vent. Dag 10

At ting går sakte betyr ikkje at ingenting skjer. Det som gjev langsiktig resultat kan vekse fram så sakte at det ikke går an å sjå det utan å vente.

Kven kan sjå for seg eller komme på kva potensial det ligg i eit frø, for eksempel. Det ville vere heilt utenkelig om eg aldri hadde sett eit frø spire og manifestere det miraklet som ligg i livskrafta: eit ørlite rusk, ein sky av små flygemaskiner som fyller lufta på våren og gjennom sommaren kan lande og heilt utan hjelp slå rot, og sakte, men sikkert bli eit tre.

Eg er så heldig at eg har stått ved eit 2000 år gammalt tre i California. General Grant. Det gjev perspektiv på at det det finns vekst vi ikke ein gong kunne ha drømt om viss vi aldri hadde sett det. Kva er det i meg som er eit frø eller ein sakte prosess eg treng å tru på og gje tid? Kan det bli noko stort og sterkt om eg no berre verner om den lille spiren eg så vidt ser? Kva er det rundt meg eg treng å verne, ting eg kanskje ikke får nyte godt av, men som eg kan gje til generasjoner etter meg?

Fort og gale er eit gammalt uttrykk, det kan vere godt å tenke på i denne sammenhengen. Ved sida av General Grant står eit infromasjonsskilt om desse Giant Redwood trea. Då dei vart “oppdaga” av europearar for over 100 år sidan hogg dei fleire av desse kjempene. Ein vitskapsmann skal ha “hausta” eit av dei for å finne ut kor gammalt det var. Det var over 5000 år.

Vent. Dag 8

Dette er tida for å skrive ønskelister.
Handelsstanden er ivrig etter å fylle denne lista og gjere ho lang og dyr. For den som skal handle gaver til jul er ei ønskeliste kjærkommen i et tid der ingen treng noko.

Men ei ønskeliste treng ikkje berre vere materialistisk. Vi kjenner alle til historia om mor og far som berre ønsker seg snille barn til jul. Eit ganske uoverkommelig ønske å innfri for vesle Kari og Knut.

Ei ønskeliste kan også vere ein måte å vente på. Det går an å lage ei ønskeliste som sorterer ønsker, lengsler og behov. Denne lista kan bli ei bøn, ei ledesnor for det eg strekker meg etter.

Buddismen har ein praksis dei kaller Metta. Den er ein vakker praksis om å ønske det gode. Eg ser på det som ei bøn og ein lengsel eg held for meg sjølv og andre. Eg varierer den etter det eg treng for dagen, men her er den første og enklaste Metta eg lærte for mange år sidan.

Må eg ha god helse
Må eg finne glede
Må eg vere trygg
Må eg få leve eit enkelt liv

Må du ha god helse
Må du finne glede
Må du vere trygg
Må du få leve eit enkelt liv

Må vi alle ha god helse
Må vi alle finne glede
Må vi alle vere trygg
Må vi alle få leve eit enkelt liv

Slik kan vi vite klarare kva det er vi ventar på, gripe tak i det og gje det vidare.

Vent. Dag 7

Det er andre søndag i advent. Vi har ei vente-tekst for dagen. Mesteren fortel at han skal forlate sine for å gjere klar ein plass for alle i vår Fars hus. Der er det mange rom. Han ber dei vente.

La ikkje hjertet bli gripe av angst. Tru..” Joh 14:1

Tru er ein måte å vente på Det kan gje trøst og styrke å tru på noko godt. Trua på at i vår Fars hus er det mange rom kan hjelpe meg å ta imot, at også slike som eg høyrer til. Tru gjev den forteljinga vi feirer i jula ein evig dimensjon. Tru gjev perspektiv på at juleevangeliet ikkje tok slutt med eit snipp, snapp, snute, men er fortsettelsen på ei fortelling som allereie var der .. allerede og enno ikkje.
Dette allerede og samtidig ikkje enno er eit av mysteria i trua. Paulus forklarer det med at vi no ser ting Stykkevis og delt, som i eit speil.

For meg er det som er stykkevis og delt og ei gåte nok når eg greier å gripe tak i det. Det er glimt som minner meg på at det gode finns: Ei omsorgshandling i kvardagen, menneske som ofrar eigne behov for å møte nød hos dei som lir. Ein liten flik av det fullkomne som gjer at eg kan halde fast på at fullkomne finns.
Derfor inviterer mesteren oss til å ikkje la oss lamme av angst og uro mens vi ventar.
Det gode finns og vi kan alle ta del i det. Stykkevis og delt.

Vent. Dag 6

Langvarig venting gjer hjertet sjukt, eit oppfylt ønske er eit livsens tre, står det. Ordt. 13:12

Det er slitsomt å vente.
Å leve med det gode berre i ei ukjent framtid i ein tung kvardag, gjev ikkje dei kreftene vi treng for å overleve. Pie in the sky stoppar ikkje romlinga i ein tom mage. Vi treng alle eit livsens tre her og no.

Så korleis leve i håp og lengsel utan å bli sjuk og bitter og desillusjonert av skuffelse? Kvar finn vi eit livsens tre som gjev frukt i rett tid og metter oss når vi treng det mest?

Paulus seier: våre folk må læra å gjera gode gjerningar og hjelpa når det trengst, så livet deira ikkje skal vera utan frukt. Titus 3:12 Kan vi vere den livgjevane frukta for kvarandre? Ikke alle dager, men ein gong eg, ein gong du?

Har du mista håpet i dag? Ser du ein medvandrar som har mista håpet i dag? Å gi og ta imot er eit livsens tre.

Det du gav kan ingen ta ifra deg.
Arnulf Øveland

Vent. Dag 5

Det er to måter å vente på. Det kjem heilt an på kva vi venter på.

Vi venter i grunnen heile tida. Vi venter på bussen. Vi venter å snøen. Vi venter på våren. Vi venter på at risen skal bli kokt så vi kan få oss middag. Vi venter på den først livsviktige kaffekoppen for å komme i gang med dagen.

Likevel meiner eg det berre er to grunnleggende måter å vente på. Det kjem an på om vi venter på noko godt eller om vi venter på noko forferdelig.

Det er lett å vente på noko forferdeleg i desse dagane. Horisonten er mørk. Eg har sjølv levd i sjokk dei siste åra med krig, folkemord og politikk som styrer oss mot avgrunnen. Eg har levd med tanken: No kan det ikkje bli verre. No kjem vendepunktet. Dette ser alle. Slik kan vi ikke ha det… berre for å få enda ein dag med nye overgrep, nye løgner og gjenreising av amoral vi trudde vi hadde tatt oppgjer med. Vi lever i ei tid det er lett å vente i eksistensiell angst, for framtida roper: korleis skal det gå med oss??

Adventstida inviterer oss til å leve i forventning, til å gripe tak i håp, til å vente på noko godt. Det er håpet som er lyset i mørket, det er trua på det gode som gjev oss krefter til å fortsette. Det er rett, dette å håpe og tru. Det er rett å rekke hendene ut til alle som løfter opp rett og rettferd og barmhjertighet og som nekter å tie. Her skal steinene sleppe å rope åleine. Vi er mange . Vi vil ikkje bøye kne og akseptere urett som ikkje rammer oss sjølve her vi sit i varme, trygge stuer. Vi held fast på kampen for ein bedre vei.

Nu har vi den hardaste ria,
vi slit med å kare oss frem
mot lyset og adventsti’a,
d’e langt sør tel Betlehem

Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve …. både i Betlehem, Sudan, Tibet, Kongo…… og her nord.

Bilde fra https://fylkesbibliotek.ffk.no/finmarksbiblioteket-fotoarkiv-privatarkiv-og-litteratursamling/

Vent. Dag 4

Det er travle dagar og kjøp, kjøp, kjøp overalt. Det slo meg at denne nye høgtidsdagen vår, “black Friday” er den lengste langfredag vi har. Så langt eg la merke til starta svartfrdagen lenge før amerikanarane pynta juletrea og drog på etter-thanksgiving-handel. Mange kjøpmenn har strekt denne langfredagen til å vare ein heil månad.

Eg kjenner panikken stige i meg i alt kjøpemaset. Lat meg få sleppe! Gjev meg fred!

Så teke eg steget til sida og lar langsvartfredagen fare forbi.
Her eg sit i mitt stille rom nyt eg det å sleppe.
Eg ser etter dei gavene eg allereie har og kjenner eg er rik.

Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst.

Vent. Dag 1

Eg fekk ideen om å skrive ventetidstanker på mandag, men det kjentes feil å la starten stå med dag 2. I fortellertradisjonen er det i grunnen ikkje så uvanlig å legge til starten etter å ha starta midt i, så her kjem dag 1.

Søndag var startstreken. Same procedure as last year… og året før og året før, og året før…Første søndag i advent. Starten på eit nytt kirkeår, igjen ein invitasjon til å vente og kjenne på årtusener av lengsel etter han som skulle komme

Igjen er invitasjonen gitt og herved tatt imot
TENN LYS!

Vent. Dag 3

Det er blitt ein ny juletradisjon i Norge å krangle om skolegudstjenester før jul. Det var vel ein naturleg konsekvens av kreftene i vår sosialemediaverden som elskar å grave fram ting vi kan vere sinte på. I USA tar denne debatten form av krangling om det er rett eller galt å ønske Happy Holidays i tillegg til Merry Christmas. Dei med hellig vrede kallar det “war on Christmas” .

Eg las ein kommentar om skolegudstjenester, delt på FB av ein venn. Den passar her i mi ventetid, mens eg ventar på “peace on earth and goodwill towards all men”

Jeg vokste ikke opp med jul. Jeg har aldri vært i en kirke før jeg kom hit. Med andre ord: dette er ikke min egen tradisjon eller min hjertesak. Men jeg har valgt å komme til Norge. Og nettopp derfor har jeg også valgt å møte landets tradisjoner med respekt. Når jeg leser saker som denne (i Aftenposten), kjenner jeg at noe skurrer. Ikke fordi jeg er kristen — det er jeg ikke. Men fordi jeg mener det er feil å svekke tradisjonene til landet man har valgt å bo i, bare fordi enkelte føler seg utenfor.

I dag ventar eg og lengtar etter denne godviljen, dennegoodwill towards all men.

Juleevangeliet, “The most beautiful story ever told”, gir oss eit perspektiv på ydmykhet og godhet og håp om noko større og bedre. Alle som høyrer dette med ei lyttende sjel vil finne meining i denne høgtida.

Høgtider andre feirer beriker meg i min søken etter det gode i livet. Eg tar gjerne del i litt sjølvfornektelse under Ramadan. Eg løfter gjerne ein kopp for frigjøring av undertrykte i ein seder.

Mangfold er ikkje å drepe alle tradisjoner så vi blir eit grått øydeland der alle dager er like. Vi trenger meir høgtid, meir feiring av det som teller.

Slik det er no, står vi i fare for å miste dette mystiske og majestetisk og overlate jula til dei kreftene som berre teller penger.

Vent. Dag 2

Det er advent og eg er allereie èin dag for seint ute.

Det er heilt vanlig. Eg er mykje flinkare til etterpåtanke enn til å planlegge. Men sjølv om eg kom på dette en dag for seint vil eg ta steget og bruke desse dagane til å vente.

Eg vil ta del i å aktivt vente denne adventstida. Det vi ventar på er verdt ein dagleg pause.

I dag ventar eg mens eg er på vei til sangøving. I sinnet kling den nye harmonistemmen til Det lyser i stille grender. Det er grått og vått i Oslo.

Då er det godt å lengte og vente på lyset. På lyset som er lovt. På lyset som skal komme og ta bolig iblant oss.