Jeg møtte kjærligheten på morgenturen min i dag.

En nabo fortalte at leiligheten ved siden av var solgt til en som viste seg å være en gammel kjent. “Det blir fint å ha han der”, sa ho. “Han har vært mye aleine og det kan bli godt om han finner rot her”.

Der var den!

Caritas.
Nestekjærligheten.

Hverdagslig og upompøse titter den fram i omsorgen for et medmenneske, helt uten grunn eller fanfare.
Det var godt å se deg.
Jeg trenger det, disse dagene, at du viser meg ansiktet ditt så jeg kan huske på at:

Størst av ALT er kjærligheten..

til-og-med når den bare er en bitteliten godhet som ingen ser.

Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.

Jeg skulle så ønske jeg kunne løfte alle smertene dine bort
og trøste deg
slik at du kjenner det til de innerste fibrene i sjelen din.
Jeg skulle ønske jeg kunne riste alle disse menneskene
som har latt maktsyken og hevngjerrighetens galskap
spise opp den siste snev av menneskelighet
og gjort dem i stand til å utføre grusomheter
vi ikke kan fatte noe menneske kan tenke ut.
Jeg skulle ønske vi kunne ta hverandre i hendene
og rope ut fra alle fjelltopper at nå er det nok!
Stopp denne ondskapen!
NÅ.
Vi vil ikke mer.
Vi orker ikke mer.
Og på vår stille, lille måte er det faktisk det vi gjør:
Vi tar hverande forsikitg i hendene,
setter på oss små sløyfer,
deler på sosiale media
og holder hverandre i trøstende favntak og gråter
Vi viser at her har ikke galskapen eller ondskapen vunnet.
Her er det kjærlighet,
her er det samarbeidsvilje,
her er det fred.
Før vi vet ordet av det ser vi en liten hestehov
som sprenger seg ut gjennom den skittne, halvfrosne grøftekanten
og kaster en liten flik av sola rett ned for føttene våre
og sier: ikke gi opp.
Ja visst gjør det vondt når knopper brister for å slippe våren ut,
men den kommer.
Ennå har hatet aldri greid å rydde ut kjærligheten.
Den lever i modige og redde hjerter
i alle kriker og kroker av denne vakre verden vår
og viser seg i vennlige ansikt
den viser seg i hjelpende hender og gavmilde hjerter
den nekter å slutte med å lege sår og bygge nye liv
igjen og igjen må vinterens ødeland gi tapt for vårens livskraft og skjønnhet.

for sheila

“it is in the shelter of each other that the people live”(Pádraig Ó Tuama)

Life is not always easy, even in our very affluent and pampered lives in one of the most peaceful and fair countries in the world. Maybe that is why it is so important to remember that even here we need to fight the good fight of bringing love to the challenges we face in life.

We have all weathered a couple of challenging years. And when I say all, this time I can actually include all of humankind. Not all of us have suffered equally in the face of this enemy that has invaded the globe, but on some level it has touched all of us.

My sufferings have been minor. I have been able to see my loved ones, I lost nobody and when the invader entered my body I was well protected and had very minor discomforts. Some have suffered greatly. In their bodies, in their minds and by losing loved ones in excruciatingly painful ways.

When I suffer, my first instinct is to look for an enemy to blame. Blaming an unintelligent microbe just doing what microbes do is an unsatisfying solution. So who can I hold responsible? Who should pay?

Today some wisdom crossed my path to remind me the Master told me to love my enemies. An Irish poet put it this way:

“Love your enemies” I heard in Sunday mass, or in the apocalyptic prayer meetings I attended as a teenager. Enemies changed identity quickly, based on what news station I was listening to late at night when I couldn’t sleep. Eventually I started to stop: to stop believing in enemies, even though the world is cruel. That’s served me well.. “(Pádraig Ó Tuama)

It may seem naive and dangerous to talk about love in the context of the handling of a worldwide pandemic and its consequences. Someone has to be held accountable. And I agree. But what if accountability could be administered in a spirit of love, making it possible to admit shortcomings, looking for ways to learn and grow in stead of to shame and distrust?

It was Sharon Salzberg who inspired me to look to love for the better way. She said:

“The word “love” is so loaded. And our fear, of course, is that it means something very passive and complacent, and I’m going to let people hurt me, and I’m going to let them oppress other people, and I’m going to be a doormat. It’s very hard to see love as a force, as a power rather than as a weakness. But that is its reality.”

Imagine.. lovingly considering those who made wrong decisions doing the best they could, or at least having some good intensions even though they were wrong? Imagine them accepting that to err in some measure is inevitable when we are up against something new, because we are human after all, not all-knowing.

Imagine all the people..picking up the peaces, joining hands to learn and to build a better future

I can see it. not that it will come to pass perfectly.. but since this is what I long for I have determined to imagine

imagine all the people..living life in peace…

Då blada blei borte og buskene og det høge graset la seg flate under frosten lyste eit nakent tre med gul frukt i bakken ved elva. Ein heil sekk full og endå nok til at det heng att frukt for fuglane å hakke i gjennom vinteren. På bakken var det òg nok til litt matauk til rådyra som vandrar langs elva.

Hos meg vert innhaustinga eplepai til Thanksgiving.

Tenkte det var ein passande måte å markere ein dag som etter tradisjonen skal vere ein hausttakkefest for å ha fått hjelp frå dei som kjende landet til å finne nok føde i naturen til å overleve. Fann dei ville eple, skal tru?

Et innlegg fôr forbi insta-feeden min om det å aldri ha hatt sykedager på jobb… som om det var en bragd og noe å være stolt av.

Hun som la det ut har ikke hatt det valget.. å ha null sykedager, mener jeg. Og det kan jeg fortelle deg at hun ville ha gitt mye for å kunne oppleve.

For den som alltid er frisk kan det være fristende å “ta en syke-dag” for å få en pause, fra jobb for eksempel. Jeg har gjort det selv. Som søster av to alvorlig syke brødre stakk jeg termometeret i varmt vann for å ha “feber” nok til å få bli hjemme fra skolen en dag, jeg også. Som barn forsto jeg jo ikke at det å være syk ikke er det samme som å ha en fridag.

Jeg husker Arnt fortelle om et minne han hadde av å våkne opp i sykesenga og ikke ha noen smerter i kroppen og hvor fantastisk det var. Behandlingen hadde virket og han var frisk ..så lenge det varte for denne gangen. Jeg forsto ikke da hvor dyrebart det var. Vi var unge og jeg hadde ikke noe perspektiv. Nå har livet lært meg annerledes. For noen ville det å kunne ta en “frisk-dag” for å få en pause fra sykdom være den uoppnåelige drømmen.

Enkelte er velsignet med en sterk kropp og en helse så de kan gjøre en kjempeinnsats i arbeidslivet. De står på dag etter dag uten å sluntre unna og selvfølgelig må de få ros for det. Å bruke de gaver vi har fått til fulle er prisverdig. Ikke alle har denne muligheten her i livet.

Etter at Håkon døde ville eieren av den lokale helsekostbutikken se på håndflaten til mamma. Hun var opptatt av østlige tankesett og ville lese livslinjen hennes. “Det var det jeg tenkte”, sa hun. “En gammel sjel. De gamle sjelene tar ofte på seg å leve de tunge livene.” Det var nok mange som tenkte at de ikke hadde greid å bære det livet mamma måtte leve. Som hun levde med styrke og verdighet.

Det er nærliggende å prøve å finne en forklaring på hvorfor den ene kan stå på fra vugge til grav og tilsynelatende lykkes med alt, mens den andre må leve et liv i skyggen og kjempe for sin daglige pust.

At en sjel vokser i styrke ved reinkarnasjon slik at den kan bære mer, er en forklaringsmåte som kan skape mening av lidelse. At alle er sin egen lykkes smed er absolutt en mye dårligere forklaring. Den faller på sin egen urimelighet for de fleste når livets realiteter banker på døra.

Jeg tror nok at én runde med liv er nok for meg. Jeg håper min sjel får vokse og modnes innenfor de årene jeg får. Jeg har sluttet å lete etter svar på alt og har valgt å la lidelsens og det ondes problem være et mysterium. “Hvorfor” hjelper lite. “Hvorfor meg” hjelper heller ikke stort. “Hvordan” går det an å finne svar på. Ikke enkle svar. Ikke lettvinte svar, men overkommelige. Hvis jeg tar det helt ned på øyeblikkets plan kan jeg “greie noe en dag jeg ikke ville greie hvis det skulle vare livet ut”.

Jeg ser for meg livet som en vandring mot soloppgangen. Noen ganger i måneskinn og stjerneglans, og noen ganger i totalt mørke. Sakte men sikkert vokser forståelsen og meningen fram. Jeg ser veien bedre og bedre jo lengre jeg går og nå skimter jeg blåningen i horisonten. Snart kommer de rosa skyene…

for K. det hette også min mor

Det gikk et ekornspor rett over parkeringsplassen ved veikrysset da jeg startet morgenturen min i dag. Et bevis på at det ikke trengs mye natur for at et ekorn skal finne et oppholdssted: 10-15 store tre mellom Kjelsåsveien og parkeringsplassen og en liten rekke med forsømte epletre på den andre siden.

Mer overraskende var det å finne rådyrspor på gangveien mellom Brekkedammen og blokka ved fossen. De hadde nok vandret forbi i ly av mørket, men likevel.
Der gangveien ligger helt nede ved elva var bakken selvsagt full av andespor. De vifteforma avtrykkene lager fine mønster i snøen som nesten er regna bort allerede.

Det er artig å bli mint på hvor nær naturen er oss gjennom disse kortlevde bevisene på besøk. For den som følger med og vet hva en skal lete etter er det mer langvarige spor å finne også. De viser bevegelsesmønster i form av dyretråkk eller migrasjon i form av vekster fra frø som blir transportert på pels og i lort.

Hva slags spor etterlater jeg meg?
Hvordan vil min bevegelse bli synlig
i den kortlevde sporsnøen som er dagen i dag?

Har det falt frø langs stien på min livsvandring som en dag vil spire
til noe vakkert:
en blomst?
noe sterkt:
et tre?

Rødstrupen spretter fra bakke til grein foran meg
så nær at vi holder øye med hverandre

akkurat ofte nok til at det perfekte bildet glipper
take one, take two, take three

Rådyrgeita holder meg med med blikket
mens vi begge holder pusten

til det kommer en sving i stien som tar meg i en annen retning
så vi begge kan puste ut

Takk for at jeg får komme så nær
i denne skogen vi deler

Jeg skal prøve mitt beste
å gjøre meg tilliten verdig

“Spar tid og penger – gjennomfør legetimer på mobilen” står det i en email jeg fikk i dag fra elektrisitetsleverandøren min. Jeg måtte lese det en gang til. “Tjenesten betales over strømregningen.” Hva er dette? Er det bare jeg som får litt bakoversveis av å få tilbud om legetimer fra strømforhandleren min? Er ikke det litt som å bli tilbudt hårklipp hos slakteren?

Så gikk det opp for meg at slik ser profitt-helse ut. Rask og lite arbeidskrevende helsehjelp gir stort potensiale for profitt og er det noe strømleverandørene kan så er det profitt. Tenk så innbringende å få cashe inn på folks små helsebehov som lett kan svares på mobilen. Ubegrenset tilgang for bare 59 kr. pr måned.

Men … Selv om leger kanskje kan svare på 10 meldinger mens de sitter på toget eller skiheisen eller nyter en martini på Maldivenene kan det ikke være mulig at en lege kan tilby ubegrenset tilgang til konsultasjoner, inkludert å skrive ut resepter eller sende henvisninger for 59 kr. pr måned. Hvem betaler resten? Er dette en av de nye helseprofittørene som har et sugerør inn i det nasjonale helsebusjettet?… med det resultat at det er mindre igjen til dem som tar seg av kreftsyke, trafikkulykker med langvarig rehabilitering eller de eldre som ikke trenger råd, bare omsorgsfull pleie? Jeg bare spør.

Da jeg flyttet hjem fra USA var det med sorg jeg oppdaget hvordan helsevesenet var blitt endret. Det jeg hadde sett på som en modell for å vise solidaritet med alle ved å ha likt helsetilbud betalt over skatteseddelen var ikke lenger et ideal. Jeg oppdaget at det var vokst fram et privat helsetilbud med betalt medlemskap som konkurrerte med det offentlige. Den som hadde råd til det, kunne kjøpe seg bedre eller raskere tjenester, i alle fall for de lidelsene som det var profitt-marginer i å behandle.

Det hadde også kommet en masse private aktører i sykehjemssektoren. Her kan noen tilby vin til middag og champagne på lørdag, mens andre er så underbemannet at en pasient på rehabilitering får 1 time fysioterapi 1 gang i uka.

Jeg jobber ikke i helsesektoren og er heldigvis frisk nok til at min kontakt med helsevesenet er å stort sett få det jeg trenger. Men det bekymrer meg når jeg snakker med venner og kjente som har medlemskap i denne eller hin helseforsikring som gir dem prioritet eller bedre behandling. Det bekymrer meg at vi har innført helseforetak der behandlingstilbud er basert på økonomi i stede for forsvarlige helsetilbud for alle.

Da jeg flyttet til USA for 27 år siden spurte alle meg der om ikke skatten i Norge var forferdelig. Da regnet vi på det og kom fram til at når vi inkluderte det vi måtte betale i helseforsikring betalte vi faktisk mer i skatt i USA enn i Norge. Når noen nå kjøper seg ekstra tilgang til helsetjenester gjennom private aktører er det faktisk det samme de gjør som vi måtte i USA. Forskjellen er at de velger å betale en ekstra helseskatt som skal gjøre dem til privilegerte helsekonsumenter. De betaler en ekstra skatt for gi seg selv et fortrinn og de som er mindre velstående eller mindre resurssterke et dårligere tilbud.(sitat fra en privat aktør:Ved å velge et behandlingssted med avtale, betaler du kun den samme offentlige egenandelen uansett om behandlingen utføres ved et privat sykehus.)

Jeg er ikke imot at private, idealistiske aktører kan tjene det offentlige ved å tilby gode helsetjenester. Men jeg er sterkt imot at noen skal kjøpe seg til et helsevesen basert på forskjellsbehandling. Hvis de rikere er villige til å betale en ekstra “helse-skatt” for å få bedre behandling sier jeg: kutt litt på skattelettene deres så alle kan få et bedre helsetilbud.

Når det gjelder stømforhandleren min som tilbyr ubegrensede legekonsultasjoner for 59 kr. pr måned tenker jeg at her er det noe som ikke stemmer. Når et tilbud er “too good to be true” er det sannsynligvis det. Hvis de ikke suger resten av pengene fra statskassa ser det nesten ut som hvitvasking av penger. 😉 Et alternativ til å drive med bilvask betalt med kontanter, Skylar?

Jeg er aldri alene, for jeg har jo alltid fantasien min, sa Timo. Slik startet en reise I Timos fantasiverden som varte i mer enn en time da vi snakket på FaceTime sist fredag.

Det meste av tiden gikk med til å identifisere de fantasidyrene han hadde der.

I god mytologisk tradisjon var de en kombinasjon av elementer fra kjente dyr. Når han sto litt fast inviterte han til innspill, for selv om det var hans fantasi var det greit å få litt hjelp. Leopardkropp?.. kanskje. Ørneklør? Nei. Det som var helt sikkert var at de begge skulle ha slangehale og det kan jeg godt forstå når en har en kosedyrslange som er så fargerik og fin som den Timo har.

Innimellom snakket vi om hvordan det var der i fantasien hans. Det kunne være skummelt, sa han, men det skulle jeg ikke bekymre meg for. Det ville alltid trygt være trygt å være der for det er jo Timo som har kontrollen og han passer på at alt går bra til slutt.

Jeg håper jeg kan få bli med på mange slike turer, for Timo har virkelig “a beautiful mind”.

Da jeg gikk på min vanlige morgentur i dag tenkte jeg på dette og filosoferte over hvordan jeg også nok har det litt slik som Timo. Jeg hører sjelden på musikk eller annet når jeg går tur. I stedet har jeg livlige samtaler med Bent Høie om pakketilbud med firkantet eller ikkeeksisterende behandling i en sektor der objektet hverken er rettvinklet eller entydig definerbart, men like reelt som Bøygen.

Jeg snakker med Jonas Gahr Støre og lurer på hvor Ap mistet gnisten og hva jeg kan foreslå for han for å få litt farge på et parti som jo skal bugne med røde roser.

og så snakker jeg med meg selv… Noen ganger blir det sukk og tårer når minnene går den veien. Andre ganger fylles hjertet med så mye takknemlighet at jeg gråter litt av den grunn også. Tenk så heldig jeg er! Tenk så mange gode mennesker jeg har og har hatt vandrende gjennom livet mitt. Så vakker godheten er der jeg ser den lyse gjennom i alle som rekker ut en hjelpende hånd til de som lider eller har ingenting. Så vakkert alt er ute i det fri.

I koronatiden er det å være alene blitt en realitet for oss mer enn det var før. En kan lett føle seg alene og kanskje også forlatt.
Da kan det være lurt å la seg inspisere av Timo. Har du noen du kan “snakke med” i fantasien din? Det behøver ikke være et dyr med leopardkropp og slangehale. Jeg har oppdaget at jeg ofte har noe å snakke med Bent Høie om. Noen ganger skriver jeg det til og med ned og sender det til han.

Hvis en gammel venn dukker opp på vandringen i ditt indre landskap, kanskje det kan bli en inspirasjon til å sende en mail eller ta en telefon…. og så får du selskap likevel.

God tur!