I et varmt smil.
I et vennlig møte med et menneske jeg vet vil meg vel.
I tre unge mennesker som har funnet en kreativ og positiv løsning i de utfordringene vi alle må leve med i denne koronatiden. De hadde uteundervisning i naturen.
Varme, velvilje og kreativitet er alle uttrykk for det godes eksistens blant oss… og all godhets kilde kaller jeg Gud.
Jeg møtte Gud på tur forge dagen også. Sol som brøt gjennom skyene og løftet humøret flere hakk. Lyset som fant veien mellom trestammene og fikk den grønne mosen til å glitre. Det kobberrøde gresset på myra.
I denne tiden som kan være så tung er det godt å kjenne at det gode og det vakre omgir oss og tilbyr oss kraft og oppmuntring.
Kanskje senhøsten og vinteren er en god påminnelse om det. I denne tiden når dagene er korte og nettene lange er lyset rammet inn av de mest spektakulære soloppganger og solnedganger som er der sent og tidlig for oss alle til å se.
Takk for den varme hilsenen, Mona.
Din varme vennlighet ble det godes budbringer til meg i dag.
great cosmic powers in an itty bitty little space…
Jeg elsker barn. Ingenting vekker flere varme følelser enn møtet med et lite barn: uskyld, sårbarhet og fullkommenhet.
Moteindustrien ville gi store penger for å skape en parfyme som evner å vekke urinstinkter og følelser slik lukten av et nyfødt barn gjør det. Alle mine sanser våkner og hjertet smelter. Jeg tror ordet “swoon” var skapt for å beskrive møtet med et lite barn.
Vi blir fortalt at i julen møter vi i et lite barn den perfekte åpenbaring av det guddommelige. great cosmic powers, in an itty bitty little space. Jeg hører Robin Williams mektige proklamasjon i Aladdin og nikker: ja, slik er det. Hvis dere ikke blir som dette lille barnet, kan dere ikke komme inn i guds rike. La de små barna komme til meg og hindre dem ikke for guds rike hører slike til. Den som gjør seg selv liten som et barn er den største i himmelriket.
Hvordan vi ser på barn, hvordan vi møter barn, hvordan vi behandler barn er målestokken for hvor godt vi har forstått det åndelige, det kosmiske, det guddommelige. I barnet ser jeg hva vi var ment å være. I møte med barnet ser jeg hvordan jeg skal finne det beste i meg selv. Barnet finner evigheten i mitt hjerte, lengselen etter det fullkomne. Barnets svakhet og sårbarhet gir meg evnen til å elske og gi det jeg ikke en gang visste jeg hadde.
I vår verden trenger vi igjen at noen, slik mesteren gjorde det, setter et barn i vår midte og formaner oss: det du har gjort mot en av disse mine minste, det har du gjort imot meg.
Jeg sitter ved vinduet mitt og ser ut på høstmorgenen. Det er spesielt et tre som lyser opp med en flammende topp midt i alt det grønne. Lyspunktet. Jeg ser alltid etter lyspunktet, regnbuen, håpet. Kanskje er det fordi jeg går rundt og bærer verden på mine skuldre.
Som vanlig startet jeg dagen med å lese litt på nett. Det første var en rapport fra Moria. Et hjertesukk som gav dyp gjenklang i den jeg er og i alle fall ønsker å være: et menneske som gråter over andres nød, et menneske som bærer verden på mine skuldre.
Etterpå las jeg en bibelhistorie: En enke var på vei for å begrave sin eneste sønn da Jesus kom forbi. Akkurat som hjelpearbeideren var beveget til tårer i Morialeieren ble Jesus overveldet av medlidenhet med denne moren som hadde mistet det eneste barnet hun hadde, og siden hun var enke, det eneste barnet hun ville få.
I motsetning til legen på Lesbos sto Jesus ikke maktesløs i møte med sorgen og lidelsen. Jesus hadde viljen og evnen til å gjenopprette liv… to kiss it all better.
Å, som jeg skulle ønske jeg hadde den kraften! Tenk å kunne, bare ved å ville og ønske det, gi tilbake liv, helse, trøst på et øyeblikk! Er det rart at mirakler og magi er så tiltrekkende? Ingen kompliserte årsaksrekker å forstå. Ingen byråkratiske og ufullkomne løsninger som bare er plaster på såret eller et støtteapparat som hjelper til å holde ut i sorgen. En fullkommen og rask løsning, og alt er bare bra.. and they all lived happily ever after.
Så hva gjør jeg med menneskene som lider på Lesbos(som jeg vet om) eller barna som lider i Kongo, Thailand og Norge…de barna jeg ikke vet om? Når jeg er så heldig å ha fått øyne til å se nøden, når jeg kjenner verden tynge på mine skuldre, hva gjøre jeg med det?
Jeg har lært å søke enkle svar med full bevissthet om at det sjelden fins enkle løsninger.
Jeg leter etter visdom og finner den, noen ganger på uventede steder. “all verdens synd skal ikke du forsone” sa Arnulf Øverland. Det ble en livbøye i det havet av nød som strømmer på. Ikke alt er mitt ansvar. “Do the next right thing”: å gjøre en ting som det er riktig å gjøre når jeg ikke greier å komme opp med en universalplan eller en universalløsning, kan redde meg fra å bli sittende fast.
Noen ganger er visdommen dyp og nærer mitt indre menneske, noen ganger er den praktisk og handlingsorientert. Noe lærer jeg fra samtaler med andre og noe fra meditasjon og studier. Visdommen er enkel og kompleks, forståelig og uutgrunnelig. Og den kommer ikke i “one size fits all”. Jeg må finne min egen.
Bærer du også verden på dine skuldre? Så bra! Det er verdens håp at vi er mange som ser og kjenner smerten og kjenner ansvaret. Siden vi er så forskjellige vil vi finne forskjellige ting vi kan gjøre med det. Enkle handlinger fra enkeltmennesker som sammen kan gi komplekse løsninger. Slik som gutten som kastet sjøstjerner tilbake i bølgene eller de som nylig reddet grindhvaler i Tasmania. En ting om gangen, et menneske om gangen.
Og så noen ganger kan vi sammen analysere og finne de store og overordnede planene, der de finns……
Fotnote: Hadde tenkt å legge til lenke til de tekstene jeg siterer, men WordPress har endret formatteringen sin og jeg har ikke satt meg inn i hvordan jeg gjør dette enda. Beretningen fra Morialeiren på “500 fra Moria ikkje 50” ved Katrin Glatz Brubakk. Bibelteksten fra Lukas 7 Øverland-sitatet var fra Til en Misantrop The next right thing er et 12stegs slogan. Hvalene i Tasmania leste jeg om på nrk.
Rent fysisk har høstmørket akkurat fått forsprang på dagen og nettene som ligger foran blir lengre og mørkere for hver dag. I dag har høstregnet tilogmed skrudd ned dagslyset med flere hakk. Men naturens demping av lys og aktivitet er en mild og håpefull og naturlig ferd mot det vi vet blir en tid med hvile før nytt liv springer fram.
Verre er det med mørket i verdenssituasjonen. I alle land går vi rundt og vokter oss for en usynlig fiende. Hvor mye skade den kommer til å gjøre vet vi hverken helsemessig eller økonomisk. Politisk ser vi hat og løgn og grådighet velte idealer og frarøve oss medmenneskelighet. Utsatte områder er pisket av enorme branner eller stormerdreven flom og de som bor der står tilbake hjemløse og i nød.
Alt dette før jeg i det hele tatt tenker på det mørket kriger fortsatt skaper i den verden der vi for over hundre år siden avsluttet “the war to end all wars”. When will we ever learn… her er mørke nok til å blinde den mest optimistiske.
Og likevel går verden videre. Likevel ler barn, likevel synger og danser vi, likevel omfavner hverandre og gråter og trøster hverandre og finner styrke til å bygge huset på nytt.
Ser du lyset? Når høstmørket kommer kaster høstbladene fargerike stråler på stiene. Når tragedien skjer lyser kjærlighet og omsorg fram i gode mennesker og gir nok lys og varme til å prøve en gang til.
Selv om alle tider har blitt truet av mørke krefter har verden ikke bukket under. Naturen og mennesket i den har funnet nye veier til liv og håp. Spiren som bryter gjennom asfalten, det krigsherjede landet som ble gjenbygget og demokratiet som kastet av seg diktaturet er alle bevis på at mørket aldri får herje med oss som det vil.
Ser du lyset? I høstløvet? I barnesmilet? I kattungen? I det grønne skiftet? I dråpen i havet?
Jeg ser det.
Jeg ser lyset og det gir meg den kraften jeg trenger å tro at det nytter, tross alt.
We went through days as if we went through wind-blown gardens.
Blossomed and ripened and practiced at playing with life and with death.
Dark cloud and nerve and fantasy—each of them in our words.
And among the stubborn trees in summer-rustling gardens
we branched out into our one and only tree.
And evenings spread themselves with a heavy darkening blue,
with painful desires of winds and falling stars,
with straying caressing glow over twitchy grass and leaf,
as we weaved ourselves in wind, soaked up in that night-blue,
and were like joyful animals and like crafty and frisky gods.
En liten samling med noen av mine kjære rundt spisebordet på en av mange “sommerkvelder som så lykkelig var like at de salig faller sammen.”
Kjenner jeg har landet litt etter mange års vandring. Perfekt tid og sted for å stoppe opp og være takknemlig og kjenne gleden over sommerens overflod av hverdagsblomster som dufter og stråler og omfavner meg uten at jeg må gjøre noe for det.
Ønsker alle en god sommer med dette favoritt diktet som sier det jeg føler på.
LIVETS LYS
Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn det finnes på vår jord.
Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.
Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.
Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
– halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.
Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.
Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem …
Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, – dette ene:
Være ventet, – komme hjem.
Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.
Tenne lampen? Ja, vi ser jo …
Jo, – i grunnen, – tenn den minste.
Se, din hustru, – sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.
Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?
Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
– og er ennu ikke død.
En venn la ut en refleksjon..et prosadikt av Charlie Chaplin. Sannheten i dette gir gjenkjenning som den riktige veien å gå og jeg innser at jeg så vidt har begynt.
Dette trenger jeg å pønske på så jeg sparer den her slik at jeg kan gå tilbake og lese det om igjen av og til og se om jeg har kommet videre.
As I began to love myself…….
“As I began to love myself I found that anguish and emotional suffering are only warning signs that I was living against my own truth. Today, I know, this is “AUTHENTICITY”.
As I began to love myself I understood how much it can offend somebody if I try to force my desires on this person, even though I knew the time was not right and the person was not ready for it, and even though this person was me. Today I call it “RESPECT”.
As I began to love myself I stopped craving for a different life, and I could see that everything that surrounded me was inviting me to grow. Today I call it “MATURITY”.
As I began to love myself I understood that at any circumstance, I am in the right place at the right time, and everything happens at the exactly right moment. So I could be calm. Today I call it “SELF-CONFIDENCE”.
As I began to love myself I quit stealing my own time, and I stopped designing huge projects for the future. Today, I only do what brings me joy and happiness, things I love to do and that make my heart cheer, and I do them in my own way and in my own rhythm. Today I call it “SIMPLICITY”.
As I began to love myself I freed myself of anything that is no good for my health – food, people, things, situations, and everything that drew me down and away from myself. At first I called this attitude a healthy egoism. Today I know it is “LOVE OF ONESELF”.
As I began to love myself I quit trying to always be right, and ever since I was wrong less of the time. Today I discovered that is “MODESTY”.
As I began to love myself I refused to go on living in the past and worrying about the future. Now, I only live for the moment, where everything is happening. Today I live each day, day by day, and I call it “FULFILLMENT”.
As I began to love myself I recognized that my mind can disturb me and it can make me sick. But as I connected it to my heart, my mind became a valuable ally. Today I call this connection “WISDOM OF THE HEART”.
We no longer need to fear arguments, confrontations or any kind of problems with ourselves or others. Even stars collide, and out of their crashing new worlds are born. Today I know “THAT IS LIFE”!”
― Charlie Chaplin
Det er advent og førjulstid. Gode minner og gamle tradisjonar kjempar om plassen med handlepress og amerikansk kulturimperialisme.
Dette var tida der mamma laga julesylte, lammerull og heimelaga leverpostei. Skap, vegger og tak skulle vaskast. Vindu, sølv og messing måtte pussast så det skein. Nye klede måtte ein ha og alt skulle vere klart til jul.
Her kom skittensøndagen og jultufsen godt med. I den tida var det gale å gjera noko arbeid på søndag, men det var eit unntak i førjulstida. Då fekk ein tildelt en skittensøndag der det var lov både å vaske og anna som ein ikkje fekk tid til på kvardagar i dei hektiske vekene fram til jul.
Heime hadde vi og ein tradisjon med å bruke dei gamlaste kleda i tida før jul, så alle fine klede kunne vera reine når helga kom. Dette kalla vi juletufs. Arnt som storebror var pådrivar for at gammelmakkoen skulle brukast. Eg har minne om eit velbrukt snøreliv fra tida før strømpebuksene og velstanden kom og tok livet av heile jultufsen.
No kjemper norske juletradisjonar for livet i kampen med kulturimperialismen. Julenissen vil framleis ha graut til jul, men spør du kven som helst under 40 så bur han nok på Nordpolen og ikke i fjøset. Her og der trasker han fortsatt rundt i nikkers og tresko, men han trivst best i slede seglande over himmelen med Rudolf og den lysande nasen som trekkdyr. Julegeita var, allereie då eg var lita, eit begrep berre pappa visste noko om.
Juletreet pyntar fleire og fleire i slutten av november. Få veit at det er fordi amerikanarane har fri dagen etter Thanksgiving og har for vane å pynte då. Handelsstanden får god utteljing for alt amerikansk dei kan få innført. Dette gjev lang til til å pynte ekstra og handle meir.
Det er blitt omvendt frå då vi pynta lillejulaften og hadde juletrefester til langt utpå nyttåret.
Finst det juletrefester lenger? Går folk rundt juletreet på julaften og i juleselskap eller er til og med det på veg ut?
Ei veninne gav meg ein støkk i går og drog inn begrepet “war on christmas” i en diskusjon på FB. Eg veit vi har ein kamp gåande om julegudstjeneste og kva barn får lov å lære om jul i skolen, men la oss halde det klart at her er det snakk om ein norsk strid mellom humanetikarar og bedehuset vi held på med.
Lat oss ta ein skikkeleg debatt med humanetikarane og sjå om vi ikkje kan bli einige om at norske juletradisjoner er livstrua, og at fienden ikke er den kristne julehistoria, men kulturimperialismen fra over there. Vi kan vel einast om å feire advent, jul og vintersolverv alle saman?
Så drikk vi gløgg og gler oss over julenissen og juletreet og den vakrast historia i verda: om barnet som gav avkall på sin høge himmel og vart født i ein vesal stall. Ja, jul var ei hedensk høgtid før kristendommen kom. Likevel syng dei fleste Glade jule og Deilig er jorden med klump i halsen. Kan vi la engler dale ned i skjul..om dei er kristne, muslimske, vesen vi lærer om av det norske kongehuset eller berre snøflak og glitrende stjerner?
Det lyser i stille grender. Snart snur sola! God jul!
Jeg møtte Gud på tur i dag.
Jeg feiret en dag i går.
Jeg så lys i går. 
Jeg så lys i går. 
Det er advent og førjulstid. Gode minner og gamle tradisjonar kjempar om plassen med handlepress og amerikansk kulturimperialisme.
degodedagene 