Jeg hørte “Hele historien” på NRK i bilen i går. En mor og en søster som fortalte om terrordagen der de hjelpeløst oppdaget at deres kjære var i skuddlinjen. Hjelpeløsheten og frykten og den hjerteskjærende opplevelsen av å høre en søsters stemme i mobilen ende i et skrik og en skuddsalve. En mor som på sin mobil hørte en sønn i sjokk ikke finne ord og etterpå fikk beskjed om at broren var skutt 5 ganger.

Jeg gråter.
Femten år senere og selv om jeg ikke var her finnes det ikke noen annen måte å høre disse fortellingene på.
På FB i dag skriver noen jeg ikke vet hvem er at da alle hadde fått vite hva som hadde skjedd og sjokket sprer seg, taler kongen.
Kongen gråter.

Så kom rose-havet.
En himmel full av stjerner ble sangen de sang, fikk jeg vite, der jeg satt på andre siden av havet.

For et par år siden stoppet en kvinne opp da jeg prøvde å plante liljekonvall på graven til Simon. Hun hadde også en sønn på Grefsen kirkegård, sa hun. Hun kunne også tenke seg å plante liljekonvall på graven hvis vi kunne få de til å vokse. Han ble skutt på Utøya.

Der sto vi, jeg ved graven til min lille gutt og hun med sorgen over en flott ung mann som med mot og entusiasme ville forandre verden. Mitt personlige møte med 22. juli. I tiden etterpå gikk jeg rad på rad gjennom kirkegården til jeg fant en lysende hvit marmorstøtte. Håvard, sto det. Jeg la ned noen markblomster blant de fine bukettene fra seremonien som hadde vært tidligere.

Det er dager som i dag som skal minne oss på hva det er som egentlig teller og hvor forferdelig hatet er. Hvordan det ødelegger et menneske innenifra. Hvor grusomme handlinger den som føler seg som et hatefullt offer kan utføre. Hvor farlig oss og dem tankegangen er. Det finnes en ødeleggende solidaritet i å se seg selv som et offer. Det er drivkraften i all angrepskrig og terror. De andre blir fritt vilt og offer-tankens mørke føder en forvridd idé om hevn.

Ingen terrorhandling avslører hatets løgn mer enn Utøya.

På den ene siden: En mann som gjør seg selv til “rettens håndhever”, uniformert i en selvlagd drakt som skal signalisere autoritet. Uniformen, soldatens skalkesjul for å utføre umenneskelige og grusomme handlinger i “rettferdighetens navn”.

På den andre siden: En gruppe lekende og entusiastiske unge mennesker samlet for å motivere hverandre til å forandre verden, for å kjempe for det gode. De var ikke helgener, men de trodde på solidaritet, på felleskapets beste.

Jeg minnes denne dagen med sorg… og med lengsel
..etter en verden der vi rekker ut hendene til hverandre i samarbeid, i respekt og bygger opp, heller enn å rive ned.
En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror…

…sammen…