solidaritet

Håvard, sto det.

~ hildegunnr ~ 1 Comment

Jeg hørte “Hele historien” på NRK i bilen i går. En mor og en søster som fortalte om terrordagen der de hjelpeløst oppdaget at deres kjære var i skuddlinjen. Hjelpeløsheten og frykten og den hjerteskjærende opplevelsen av å høre en søsters stemme i mobilen ende i et skrik og en skuddsalve. En mor som på sin mobil hørte en sønn i sjokk ikke finne ord og etterpå fikk beskjed om at broren var skutt 5 ganger.

Jeg gråter.
Femten år senere og selv om jeg ikke var her finnes det ikke noen annen måte å høre disse fortellingene på.
På FB i dag skriver noen jeg ikke vet hvem er at da alle hadde fått vite hva som hadde skjedd og sjokket sprer seg, taler kongen.
Kongen gråter.


Så kom rose-havet.
En himmel full av stjerner ble sangen de sang, fikk jeg vite, der jeg satt på andre siden av havet.

For et par år siden stoppet en kvinne opp da jeg prøvde å plante liljekonvall på graven til Simon. Hun hadde også en sønn på Grefsen kirkegård, sa hun. Hun kunne også tenke seg å plante liljekonvall på graven hvis vi kunne få de til å vokse. Han ble skutt på Utøya.

Der sto vi, jeg ved graven til min lille gutt og hun med sorgen over en flott ung mann som med mot og entusiasme ville forandre verden. Mitt personlige møte med 22. juli. I tiden etterpå gikk jeg rad på rad gjennom kirkegården til jeg fant en lysende hvit marmorstøtte. Håvard, sto det. Jeg la ned noen markblomster blant de fine bukettene fra seremonien som hadde vært tidligere.

Det er dager som i dag som skal minne oss på hva det er som egentlig teller og hvor forferdelig hatet er. Hvordan det ødelegger et menneske innenifra. Hvor grusomme handlinger den som føler seg som et hatefullt offer kan utføre. Hvor farlig oss og dem tankegangen er. Det finnes en ødeleggende solidaritet i å se seg selv som et offer. Det er drivkraften i all angrepskrig og terror. De andre blir fritt vilt og offer-tankens mørke føder en forvridd idé om hevn.

Ingen terrorhandling avslører hatets løgn mer enn Utøya.

På den ene siden: En mann som gjør seg selv til “rettens håndhever”, uniformert i en selvlagd drakt som skal signalisere autoritet. Uniformen, soldatens skalkesjul for å utføre umenneskelige og grusomme handlinger i “rettferdighetens navn”.

På den andre siden: En gruppe lekende og entusiastiske unge mennesker samlet for å motivere hverandre til å forandre verden, for å kjempe for det gode. De var ikke helgener, men de trodde på solidaritet, på felleskapets beste.

Jeg minnes denne dagen med sorg… og med lengsel
..etter en verden der vi rekker ut hendene til hverandre i samarbeid, i respekt og bygger opp, heller enn å rive ned.
En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror…

…sammen…

Eg ser.

~ hildegunnr ~ Leave a comment

Storebror Arnt introduserte meg for Sigbjørn Obstfelder. Det var kjærleik ved første dikt. For eksempel diktet “Jeg ser”. Dette å gå observerande og funderande gjennom dagane har vore ein av hovedaktivitetene i livet mitt.

Dette er altså verden. 
Dette er altså klodernes hjem.

Kloden er ei kjelde til forundring, glede og ærefrykt for meg. Eg ser med vemod og sorg at ærefrykt er noko vi har mista i Norge, kanskje i heile den sekulariserte verda. Eg trur det har gjort oss fattigere. Kloden er ein katedral der ærefrykt og undring åpner sansane og kontakten med det som er større enn meg. Våren er ein invitasjon til å gå inn.

Jeg ser, jeg ser..Skaparverket er igjen i ferd med å komme til live. Samme under, like stort, kvar einaste vår. Kor kan det gå an å ikkje stoppe opp og forundre over at dette skjer, om igjen og om igjen, så perfekt og i harmoni..

jeg ser, jeg ser… Mest ser eg menneska. Eg ser dei eg møter. Eg ser dei som står fremst på verdensscenen. Eg ser dei som kjempar i skuggane for alt som er godt. Dei glade, dei travle og dei som leiker. Eg synes ofte eg ser smerten i folk.

Smerten er ein del av livet, både vår eigen og smerten i verda. Eg har snubla over eit par gamle sangar av Bjørn Eidsvåg denne helga. Dei handlar om smerten i livet, om det å kjenne på og forstå og det å bli sett.

Når mørket får tak inni oss kan det vere vanskeleg å sjå. Når vi “er i ferd med å gå under i angst og sjølvforakt” kan mørket skjule oss og dagen bli til natt. Då er det hjelp i å stoppe opp og lytte innover, så vi kan skrike om hjelp. Det å finne nokon som ser, gjer at det går an å finne vegen ut av mørket.

Det går ikkje an å slå av mørket.

Sjølv om eg skrik aldri så mykje at mørket må bli borte, at det må takast ifrå meg, hjelper det ikkje å slåss mot mørket. Mørket er ikkje ein substans vi kan ta og føle på, sjølv om det kan kjennes slik. Vi kan ikkje slå av mørket. Det er berre lyset vi kan slå av.. og på. Mørket kjem der vi slår av lyset. Og det lyset vi kan slå av, kan vi også slå på. Det avslører, det gjer synleg, det gjev håp.

Det er lyset som lokkar kvitveisen opp av jorda og skrur på våren.

Slik kloden gjer det, lat oss skru på lyset saman. Kva er dette lyset? Eg gjentar meg sjølv.. For meg er lyset det å snakke sant. .Om både oss sjølve og verden. Vi må snakke sant om verdiane vi legg til grunn for offentlege handlingar. Vi må snakke sant om eigne kampar.

Eidsvåg syng om å dele. Det er ein måte å snakke sant på. Det gjev lys og hjelper oss å bære vår eigen byrde, men ikkje åleine. Delt smerte blir halve smerten..og delt glede blir dobbelt glede, seier dei.

Eg ser, eg ser.. eg ser mine vakre medmenneske, eg ser dei som har det vondt, eg ser dei som nektar å gi opp kampen for menneskeverdet, eg ser dei som står solidarisk med dei som lir.

Eg ser våren i si ubøyelige livskraft.

Ja, Obstfelder, her er det underlig..
vi ser at urett få feie til side goder vi ha kjempa fram i mannsaldrer,
men eg er ikkje på feil klode.

Dette er jorden, dette er menneskenes hjem. Kvart menneske er min neste. Dei som vil mørke, skal ikkje få lov til å skru av lyset.

Våren er mitt vitne:
Det gode kjem att, når lyset og varmen får sin rette plass.

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel, 
jeg ser på de gråblå skyer, 
jeg ser på den blodige sol. 

Dette er altså verden. 
Dette er altså klodernes hjem. 

En regndråbe! 

Jeg ser på de høie huse, 
jeg ser på de tusende vinduer, 
jeg ser på det fjerne kirketårn. 

Dette er altså jorden. 
Dette er altså menneskenes hjem. 

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte. 

Jeg ser på de velklædte herrer, 
jeg ser på de smilende damer, 
jeg ser paå de ludende heste. 

Hvor de gråblå skyer blir tunge. 

Jeg ser, jeg ser … 
Jeg er vist kommet på en feil klode! 
Her er så underligt … 

Kanskje ein sang fra Bjørn Eidsvåg kan hjelpe i prosessen?

https://www.youtube.com/watch?v=nAy9oGY6LwE

Forandring fryder

~ hildegunnr ~ 1 Comment

Ikkje alltid.

Akkurat no står vi framfor ei forandring mange over heile verden håpa mot alt håp ikkje skulle skje. Trump igjen. I månadsvis har meinigsmålingar og forståsegpåarar og supportarar analysert og forutsagt og spekulert på konsekvensane. No er tida kommen for å finne ut.

Vi som ikkje ser på han som Guds svar til USA og verden står her i sjokk. Der konsekvensane blir direkte og størst, er folk redde.

Kva gjer så vi som står her på tilskuarplass langt oppe mot toppen av bakerste tribune?

Eg ser ei av heltegruppene mine dei siste åra bu seg på kamp. JVP peiker på signala dei har fått: “they slandered student protesters as violent antisemites, and student chapters of Jewish Voice for Peace as “proxies” of Iran.” Sjølv med denne trusselen lover dei å fortsette kampen: “JVP has a vision of a different future: one free of right-wing institutions that use fear to divide us — and we’re fighting to make it happen. In Solidarity…” 

Dette er ikkje ei tid til å gje opp eller å gje slepp på det vi innerst inne veit om menneskeverd og rett. Korleis utøver vi det på bakerste tribune? Der vi står sammen kan vi heve stemmene og løfte sanninga opp mot propagandastrømmen : Slik ser rett og rettferd ut: slik og slik og slik..

Når vi går ned fra fellesskapet, kvar til vårt, tek vi det med oss til dørstokken. Eg viser respekt for naboen om ho er lik meg og deler mitt syn eller ikkje. Eg stiller meg solidarisk med dei som lir og blir så mykje Arnulf Øverland som eg greier. Eg skal ikkje tie. Eg skal halde fram at all urett som har skjedd i historia var urett og at det vi ser no i nye og gamle former må ta slutt. Vi må finne att tanken fra første verdenskrig: krigen som skulle gjere slutt på all krig. Vi må finne att tanken fra andre verdenskrig: aldri igjen.

Det er ein ting vi alltid kan vite heilt sikkert: Det blir forandring.
Vi ser tegn på kva som kan skje, men morgendagen er åpen til vi er der. Vi kan berre leve i dag. Slik kan vi kaste av oss prognoser og nekte å leve i doomscrolling. Det går an å sjå mørke skyar på horisonten og likevel plante eit epletre.

Forandring kan fryde. Kvardagen blir rikare når vi tek ein pause med ein opera eller ein lang fjelltur. Eit nytt plagg eller eit kurs for å lære noko nytt, kan vere nok til å skape positiv forandring i eige liv.

Så er det den forandringa vi ikkje har kontroll over. Berre det å vite at vi ikkje veit, eller kan vite heilt sikkert, kan hjelpe meg å sleppe taket i det eg er maktlaus over. Eg kan segle i dei bølgene livet gjev meg når bølga kjem. Så lenge stormen berre er på horisonten må eg passe på å ha hovudet det føttene mine er: Her og no. Kanskje ser eg fossekallen boltre seg i vintervatnet i Akerselva på veg mot Nydalen? Kanskje kjem det ein dompap og set seg på greina utfor vinduet mitt ..og får meg til å smile.