Vent. Dag 7

Det er andre søndag i advent. Vi har ei vente-tekst for dagen. Mesteren fortel at han skal forlate sine for å gjere klar ein plass for alle i vår Fars hus. Der er det mange rom. Han ber dei vente.

La ikkje hjertet bli gripe av angst. Tru..” Joh 14:1

Tru er ein måte å vente på Det kan gje trøst og styrke å tru på noko godt. Trua på at i vår Fars hus er det mange rom kan hjelpe meg å ta imot, at også slike som eg høyrer til. Tru gjev den forteljinga vi feirer i jula ein evig dimensjon. Tru gjev perspektiv på at juleevangeliet ikkje tok slutt med eit snipp, snapp, snute, men er fortsettelsen på ei fortelling som allereie var der .. allerede og enno ikkje.
Dette allerede og samtidig ikkje enno er eit av mysteria i trua. Paulus forklarer det med at vi no ser ting Stykkevis og delt, som i eit speil.

For meg er det som er stykkevis og delt og ei gåte nok når eg greier å gripe tak i det. Det er glimt som minner meg på at det gode finns: Ei omsorgshandling i kvardagen, menneske som ofrar eigne behov for å møte nød hos dei som lir. Ein liten flik av det fullkomne som gjer at eg kan halde fast på at fullkomne finns.
Derfor inviterer mesteren oss til å ikkje la oss lamme av angst og uro mens vi ventar.
Det gode finns og vi kan alle ta del i det. Stykkevis og delt.

Vent. Dag 6

Langvarig venting gjer hjertet sjukt, eit oppfylt ønske er eit livsens tre, står det. Ordt. 13:12

Det er slitsomt å vente.
Å leve med det gode berre i ei ukjent framtid i ein tung kvardag, gjev ikkje dei kreftene vi treng for å overleve. Pie in the sky stoppar ikkje romlinga i ein tom mage. Vi treng alle eit livsens tre her og no.

Så korleis leve i håp og lengsel utan å bli sjuk og bitter og desillusjonert av skuffelse? Kvar finn vi eit livsens tre som gjev frukt i rett tid og metter oss når vi treng det mest?

Paulus seier: våre folk må læra å gjera gode gjerningar og hjelpa når det trengst, så livet deira ikkje skal vera utan frukt. Titus 3:12 Kan vi vere den livgjevane frukta for kvarandre? Ikke alle dager, men ein gong eg, ein gong du?

Har du mista håpet i dag? Ser du ein medvandrar som har mista håpet i dag? Å gi og ta imot er eit livsens tre.

Det du gav kan ingen ta ifra deg.
Arnulf Øveland

Vent. Dag 5

Det er to måter å vente på. Det kjem heilt an på kva vi venter på.

Vi venter i grunnen heile tida. Vi venter på bussen. Vi venter å snøen. Vi venter på våren. Vi venter på at risen skal bli kokt så vi kan få oss middag. Vi venter på den først livsviktige kaffekoppen for å komme i gang med dagen.

Likevel meiner eg det berre er to grunnleggende måter å vente på. Det kjem an på om vi venter på noko godt eller om vi venter på noko forferdelig.

Det er lett å vente på noko forferdeleg i desse dagane. Horisonten er mørk. Eg har sjølv levd i sjokk dei siste åra med krig, folkemord og politikk som styrer oss mot avgrunnen. Eg har levd med tanken: No kan det ikkje bli verre. No kjem vendepunktet. Dette ser alle. Slik kan vi ikke ha det… berre for å få enda ein dag med nye overgrep, nye løgner og gjenreising av amoral vi trudde vi hadde tatt oppgjer med. Vi lever i ei tid det er lett å vente i eksistensiell angst, for framtida roper: korleis skal det gå med oss??

Adventstida inviterer oss til å leve i forventning, til å gripe tak i håp, til å vente på noko godt. Det er håpet som er lyset i mørket, det er trua på det gode som gjev oss krefter til å fortsette. Det er rett, dette å håpe og tru. Det er rett å rekke hendene ut til alle som løfter opp rett og rettferd og barmhjertighet og som nekter å tie. Her skal steinene sleppe å rope åleine. Vi er mange . Vi vil ikkje bøye kne og akseptere urett som ikkje rammer oss sjølve her vi sit i varme, trygge stuer. Vi held fast på kampen for ein bedre vei.

Nu har vi den hardaste ria,
vi slit med å kare oss frem
mot lyset og adventsti’a,
d’e langt sør tel Betlehem

Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve …. både i Betlehem, Sudan, Tibet, Kongo…… og her nord.

Bilde fra https://fylkesbibliotek.ffk.no/finmarksbiblioteket-fotoarkiv-privatarkiv-og-litteratursamling/

Vent. Dag 4

Det er travle dagar og kjøp, kjøp, kjøp overalt. Det slo meg at denne nye høgtidsdagen vår, “black Friday” er den lengste langfredag vi har. Så langt eg la merke til starta svartfrdagen lenge før amerikanarane pynta juletrea og drog på etter-thanksgiving-handel. Mange kjøpmenn har strekt denne langfredagen til å vare ein heil månad.

Eg kjenner panikken stige i meg i alt kjøpemaset. Lat meg få sleppe! Gjev meg fred!

Så teke eg steget til sida og lar langsvartfredagen fare forbi.
Her eg sit i mitt stille rom nyt eg det å sleppe.
Eg ser etter dei gavene eg allereie har og kjenner eg er rik.

Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst.

Vent. Dag 1

Eg fekk ideen om å skrive ventetidstanker på mandag, men det kjentes feil å la starten stå med dag 2. I fortellertradisjonen er det i grunnen ikkje så uvanlig å legge til starten etter å ha starta midt i, så her kjem dag 1.

Søndag var startstreken. Same procedure as last year… og året før og året før, og året før…Første søndag i advent. Starten på eit nytt kirkeår, igjen ein invitasjon til å vente og kjenne på årtusener av lengsel etter han som skulle komme

Igjen er invitasjonen gitt og herved tatt imot
TENN LYS!

Vent. Dag 3

Det er blitt ein ny juletradisjon i Norge å krangle om skolegudstjenester før jul. Det var vel ein naturleg konsekvens av kreftene i vår sosialemediaverden som elskar å grave fram ting vi kan vere sinte på. I USA tar denne debatten form av krangling om det er rett eller galt å ønske Happy Holidays i tillegg til Merry Christmas. Dei med hellig vrede kallar det “war on Christmas” .

Eg las ein kommentar om skolegudstjenester, delt på FB av ein venn. Den passar her i mi ventetid, mens eg ventar på “peace on earth and goodwill towards all men”

Jeg vokste ikke opp med jul. Jeg har aldri vært i en kirke før jeg kom hit. Med andre ord: dette er ikke min egen tradisjon eller min hjertesak. Men jeg har valgt å komme til Norge. Og nettopp derfor har jeg også valgt å møte landets tradisjoner med respekt. Når jeg leser saker som denne (i Aftenposten), kjenner jeg at noe skurrer. Ikke fordi jeg er kristen — det er jeg ikke. Men fordi jeg mener det er feil å svekke tradisjonene til landet man har valgt å bo i, bare fordi enkelte føler seg utenfor.

I dag ventar eg og lengtar etter denne godviljen, dennegoodwill towards all men.

Juleevangeliet, “The most beautiful story ever told”, gir oss eit perspektiv på ydmykhet og godhet og håp om noko større og bedre. Alle som høyrer dette med ei lyttende sjel vil finne meining i denne høgtida.

Høgtider andre feirer beriker meg i min søken etter det gode i livet. Eg tar gjerne del i litt sjølvfornektelse under Ramadan. Eg løfter gjerne ein kopp for frigjøring av undertrykte i ein seder.

Mangfold er ikkje å drepe alle tradisjoner så vi blir eit grått øydeland der alle dager er like. Vi trenger meir høgtid, meir feiring av det som teller.

Slik det er no, står vi i fare for å miste dette mystiske og majestetisk og overlate jula til dei kreftene som berre teller penger.

Vent. Dag 2

Det er advent og eg er allereie èin dag for seint ute.

Det er heilt vanlig. Eg er mykje flinkare til etterpåtanke enn til å planlegge. Men sjølv om eg kom på dette en dag for seint vil eg ta steget og bruke desse dagane til å vente.

Eg vil ta del i å aktivt vente denne adventstida. Det vi ventar på er verdt ein dagleg pause.

I dag ventar eg mens eg er på vei til sangøving. I sinnet kling den nye harmonistemmen til Det lyser i stille grender. Det er grått og vått i Oslo.

Då er det godt å lengte og vente på lyset. På lyset som er lovt. På lyset som skal komme og ta bolig iblant oss.

Krystallnatt

Jeg hadde det for travelt til å huske på å markere krystallnatten på dagen i år.
Takk til alle som ropte høyt på dagen: Aldri igjen!
Dette er viktig. Vi som ikke har opplevd historien kan bare unngå dens grusomste handlinger ved å fortelle igjen og igjen det som har skjedd.

Jeg hadde det for travelt til å huske på dagen på dagen.
Det viser mitt privilegium. Dette var en urett som ikke rammet meg eller min familie, så for meg er det ikke en dag med lysende skrift i kalenderen. Likevel er det en dag som ryster meg og som griper meg med sorg og rettferdig harme hver gang jeg stopper ved en snublestein og leser navn på uskyldige mennesker som ble offer for den grusomste urettferdighet. Derfor er det en dag jeg vil markere og huske, selv om det blir en dag for sent.
Takk til alle som hver eneste dag kjemper for den urett som ikke rammer dem selv og som legger armen rundt de som har vært, og i dag er, offer for hatets blindhet. Jødene står ikke alene i å huske krystallnatten og de står ikke alene i møtet med hat i dag. Hatet og diskrimineringen er også min sak og skal alltid være det

La oss huske! La oss si det som det var. La oss si det som det er.
Aldri rett! Aldri rettfeldigjøre! Aldri sette noen igjen sårbare og utenfor fellesskapet!

Aldri!

Sukkerskål, ei skriveoppgave

Sukkerskål

Vi har nokre få ting i skap og på hyller vi tek med oss frå plass til plass fordi dei har som funksjon å bere med seg arv og tradisjon. Noko frå min, noko frå din. 

Sukkerskåla skal vitne om dine røtter, sjølv om ho ikkje kjem fra barndomsheimen din eller frå besteforeldre. Vi fann ho på ferie der ho var markedsført som tradisjonelt handtverk frå den kulturen du ikkje fekk vokse opp i. No får ho stå på bordet som eit symbol om felles bakgrunn når du serverer te til venner frå der du ville ha vore ein naturleg del av folkeblandinga. Der du kunne ha vore usynleg fordi du passa inn. Der ville musikken du kjenner i sjela som grunntonen i deg vere samstemt med musikken i kulturen. 

Det er ikkje enkelt å fange inn ein kultur som vart strødd for alle vindar av dei som ikkje ville ha røttene planta i eit kontinent langt borte. Dei som, med opprevne røtter, planta seg i ny jord og ville høyre til og gli inn i landskapet der. 

Du har leita og plukka opp bitar lenge, no. I møte med menneske, på reise og i studier av historie og språk har du søkt å vere og verte den dine røtter har gjort deg til. Du har funne band som bind saman på tvers av skillelinjer hos likesinna menneske som deler kultur og vil forsoning og brorskap.  

Det sterkaste bandet er musikken, men ei enkel lita sukkerskål får òg vere ei krukke som ber i seg eit langt liv med lengsel og leit etter røtter, der ho står som eit bindeledd til dei som deler musikk og te-felleskap hos oss. 

Orda. Dei var der.

Orda har feila meg i denne tida, der “no kan det ikkje bli verre” berre vart eit ekko som lo dei som lei rett i ansiktet.

Der dei som hadde makt i verda berre såg pengar og dei som hadde samvit vridde hendene for finne ein måte å fordømme utan konsekvensar.

Der vi som såg og høyrde naudropa ropte i gatene og cyber-rommet og vart vårt eige ekko

Men orda har flauma som tårer og blod frå dei som ikkje berra sat på tilskodar plass.

At Palestina er ein nasjon av poetar har eg visst lenge. I dag kom enda ei av desse inn i mitt univers med ord som set ord på det useielge: Khawla M. Badwan