I  USA kan man ta mastergrad i alle mulige ting.  Det er de generelle: MA (Master of Arts), MS (Master of Science) og de kjente: MBA, MFA, MDiv. Dessuten er det en lang rekke fagspesifikke mastergrader. Wikipedia her en list på over 30. Med 61 års etterpåklokskap har jeg funnet ut at jeg burde ha skaffet meg en MSW, Master of Social Work. Nå blir det nok ikke noe av det, men det er jo litt tilfredsstillende å endelig vite hva jeg burde ha villet bli “når jeg blir stor”. Og gjennom årene har jeg jo funnet alternative måter å drive med “sosialarbeid” og sosialt engasjement.

At dette er riktig for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte en kvinne snakke om engasjement i hjelpearbeid både i verden og i den nære krets. Hun forklarte hun var blitt klar over at hun hadde en medfødt MSW: et “Must Save the World” syndrom. Det ble et aha øyeblikk for meg. Selvfølgelig! Det er det jeg alltid har ønsket å gjøre: Jeg vil redde verden. Jeg vil finne løsninger og fikse ting som ikke fungerer.

Men jeg lærte også den andre siden av saken. Plutselig forstod jeg hvorfor jeg får pustevansker når jeg går gjennom amerikanske matbutikker og ser 20 forskjellige merker spagettisaus med minst 5 smaker hver. For ikke å snakke om  “søppelmaten”: Yodels og Twinkies og Ding Dongs, Little Debbie og Hostess og Nabisco og … nok sukker til å drepe en liten by. Hvem i all verden er det som skal kjøpe og spise all den maten? Eller hva med butikkene i Bogstad veien? Når jeg går oppover for å sjekke hva de har på salg hos H&M, Lindex og Cubus er jeg så bekymret for hvordan det skal gå med Moods of Norway og alle de store og små butikkene at jeg nesten ikke greier å handle. Det er for mange tilbud, for mange butikker med de samme tingene. Hvor skal de finne nok kunder til alle? Dette går aldri bra. Det må bli konkurs og arbeidsledighet og tomme lokaler og nedgangstider, å nei, å nei, å nei!

Sånn har jeg det med mange ting og dette er tydeligvis ikke noe nytt eller noe bare jeg har strevd med. “All verdens synd skal ikke du forsone” sa Øverland. Han var en klok mann. Ingen grunn til å bli martyr her. Det gagner ingen. Det er ingen nytte i å bekymre meg for det jeg hverken har noe med eller kan forandre.

Paulus har en annen måte å si det på: noen er tå, noen er arm og noen er ører. Det er så mange måter å forbedre verden på at det finns oppgaver som passer for alle talenter og alle ferdighetsgrader. Det gjelder å finne sin plass og så gjøre “det lille du kan”. Det er å få være dråpen i havet, som gjennom sjøer og elver og fosser og bukter og streder omfavner hele vår lille klode og gir oss vår plass som den blå kloden i et endeløst univers. Det er sammen vi får det til.

Så bli med meg. La oss sammen redde verden. Et vennlig ord om gangen, et ekstra tak der det trengs, en ny ide som får bli virkelighet.