Eg ser ei lita jente med kvitt, krølla hår. Ho står heilt stille i hagen med ryggen til ein blomstrande busk. Ein syrin, kanskje? Ho var alltid så glad i syriner. Ein gut kjem ut av den lange, grå trønderlåna og spør kva ho gjer på? Han har kanskje sett ho fra vinduet på stua og syntes det var rart å berre stå slik.

Eg gjer noko berra vaksne gjer, seier ho. Eg diktar. Skulle ønske eg fekk vere den guten og høyre kva det var ho hadde i tankane, der ho sto. Kor mykje dikta ho? Skreiv ho noko ned?

Eg trur ho skreiv dikt i skjul gjennom mykje av livet, men enten kasta ho det med ein gong eller så “rydda ho opp etter seg” mot slutten. Det var ikkje godt nok til å la verda få sjå det, syntes ho. Ho hadde store krav til seg sjølv og store krav til språkkunsten. Ho var slik som eg, ho greidde ikkje lese noko som var dårleg skreve.

Kor gjerne eg skulle sett noko av det likevel. Sjølv om ho ikkje var ei Haldis Moren Vesaas eller ein Hans Børli, var ho ei begava kvinne og eg tenkjer dikta ville stå seg. Dessutan ville eg så gjerne å blitt kjent med denne delen av henne. Eg fekk aldri til det mens ho levde. Livet kom i vegen, både mitt og hennar.

Eg har eit glimt til av henne fra dei tidlege åra. Ho budde i den store trønderlåna. I lag med mor og far og ei forstersøster hadde dei gamlestua og lofta over til å sove i. Resten av huset: nystua, det store gardskjøkkenet og alle dei andre soveromma husa halvbroren og familien, 5 gutar etter kvart.

Ho var tante til to av dei før ho var fødd. Slik var det å vere attpåklatt til ein far som hadde mista to koner til tuberkulosen før han fann mormor. Dei første åra budde dei i samme huset som den vaksne halvbroren og familien, og ho var som ei søster i gutteflokken. Kan tenkje det var liv og røre. Eg kjende desse karane då dei var vaksne og dei var aktive og fulle av humor og energi.

Korleis kvardagen i langhuset var veit eg ikkje, bortsett fra denne episoden der Sigurd kom ut og tok mamma på fersk gjerning i å dikte. Men eg veit det tok slutt. Bestefar tok unna ein kår-del av garden og bygde kår-hus og ny løe til seg og mormor. Der skulle dei ha nokre kyr og ein gris, nok til å klare seg sjølve. Så vart det slik at bestefar skadde seg og fekk blodforgiftning då han bygde løa og døydde fort. Mamma var 6 år. Ho fortalde ikkje noko om det ho huskar rundt dødsfallet eller når og korleis dei flytta til nyhuset. Men ein gong slapp det ut eit minne så sterkt at eg kjende det inn i margen.

“Det vart så stusslig, den første jula i det nye huset, med berre oss.”

Eg ser det for meg som om eg var der. Der sit dei, berre desse tre. Oppå bakken ligg det lange huset, lys i alle glasa, stua med juletreet er lett å sjå fra kjøkkenet i Slettheimen. Eit hus fullt av liv, varme og glade stemmer. Gang rundt juletreet og sikkert leik etterpå.

Såg ho for seg dei tomme stolene der mamma og mormor og tante Molla hadde hatt den mest naturlege plass ved bordet fram til no? Korleis kunne ein 6 åring forstå, anna enn å kjenne på kor “stussleg” jula vart, at dei sat der “åleine”?

Mamma sin veg gjennom eit liv der tap vart ein gjest som kom igjen og igjen var i gang.

Det har vært noen intense uker. Hendelser som har vist hva som er viktig. Møte med gode mennesker som har satt lys på puslespillet.

Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel, sa han, mesteren. Når ting og krefter plutselig er borte ser vi at det dyrebare i livet ikke kan regnes i krone og mynt eller bragder og rekordforsøk. Det viktigste i livet er alltid gratis. Det viktigste i livet er kjærligheten, godheten, skjønnheten, visdommen.

Hvilken gave å få være i nuet og kjenne på disse gavene, gi og ta imot varmen fra en annen, puste inn solnedgangen og falle til ro i musikken.

Det er ikke slik at arbeidet og oppgavene og bragdene ikke er viktige. Hvor var vi uten innsats og handlekraft og offervilje. Og her kommer puslespillet oss til hjelp. Vi er jo så forskjellige her vi er strødd utover den jorda vi deler. Noen er sterke på farge og vises lett. Andre er vanskelige å få øye på, men i puslespillet er alle typer nødvendige hvis vi skal få til et meningsfullt bilde, ikke bare en skarp fargeklatt.

Hvor passer jeg inn i dag? Hvem skal jeg føyes sammen med? Hvilket bilde prøver puslespilldesigneren å få fram med meg akkurat nå?

Jeg prøver å lytte og se etter deg jeg skal samarbeide med på denne strekningen, mens jeg tar et dypt pust og legger meg til ro “i Guds hender”.

Det finnes ingen himmel, hvis det samtidig også finnes et helvete.

Dette er en teologi jeg fant for meg selv for mange år siden nå. Det finnes ingen tilstand av glede og fred og kjærlighet hvis det samtidig finnes en tilstand av straff og evig lidelse, samme hvor teologisert denne lidelsen er. Mange har prøvd å lappe på Dantes bilder av Inferno for å rettferdiggjøre evig straff med at det er fortjent og “selvvalg”. Men, himmelen som det godes trygge havn for dem som fortjent eller ufortjent finner veien til den betingelsesløse kjærlighetens evige nærvær, er umulig, hvis helvetet også finnes. For slik er godhetens grunnleggende natur. Ren godhet vil aldri kunne glede seg eller finne ro, med vissheten om at ustoppelig lidelse har rammet andre. Hvis Gud er god, hvis de som enes med Gud i evigheten er frigjort fra sin selvgodhet, så vil de leve i en evig sorg over de som tapte kampen mot ondskapen og er forvist til den evige lidelse.

Når jeg sier de som tapte kampen mot ondskapen, snakker jeg ikke om jødene som mistet livet i Hitlers dødskammer. Jeg snakker ikke om Victor Harra, eller martyrer som gjennom tidene har mistet livet eller blitt torturert i kampen for rett og rettferd. Jeg snakker om dem som tapte kampen mot det onde i seg selv og ble torturister og drapsmenn. Den som gjør ondt har selv vært offer for ondskap og urettferdighet på en eller annen måte, før de kom så langt at hatet tok overhånd, tenker jeg. “Hurt people hurt people” sier de. Recover or repeat, sier de om den arven en får. Vi gir videre det vi selv har mottatt. Var det vi fikk tidlig i livet lidelse og tortur, er det lett for at vi gir dette videre. Hvis vi da ikke blir stoppet av godheten og finner en bedre vei.

Jeg vil ikke ta lett på den urett eller den lidelsen som finnes i verden. Den veien en må å gå fra å være et offer til å være en fredsarbeider er hverken lett eller lett å finne.

Jeg tenker katolikkenes idé om å se for seg et “purgatory” en må gjennom som en nyttig tanke. Mellom det å få selvinnsikt i egne synder og det å bli renset fra hatet og hevnlysten ligger det en lidelses-reise. Det kan være en smertefull prosess å kjenne på uretten, og komme til et punkt der det går an å tilgi og sette fri. Det er en velsignelses vei for de som finner den.

Noen ser ut til å ha denne dragningen mot barmhjertigheten sterkt i seg fra starten. De blir tidlig i livet fredsfyrster. For noen er veien til barmhjertighet tung og lang, og de finner bare forsoningen i seg selv i alderdommen. Det kan jeg ikke sette meg til dommer over. Jeg er selv av dem som har båret bitterhet altfor lenge. Og jeg har “ingen unnskyldning”, slik for for eksempel jødene ..eller Hamas.. har det. (Det skriver jeg om et annet sted).

I dag er denne overbevisningen grunnen til at jeg roper så høyt jeg kan om å stoppe den meningsløse utryddelsen i Gaza. Om å forstå at du kan ikke bombe bort frihetstrangen i et undertrykt folk.

Det finnes ingen himmel der det samtidig finnes et helvete.

Uten fred og rettferdighet og menneskeverd for palestinerne blir det aldri noen himmel med fred for jødene i Israel. Det blir bare et sted med frykt for en selvskapt fiende og sorg for de som virkelig ønsker fred.

Til syvende og sist finnes det ikke monstre, bare mennesker.

Og godheten …..
som er det eneste vi har å hjelpe oss med for å finne veien til fred.

Maria kom opp i en samtale denne uka. Vi tenker ikke mye på Maria i Norge, når det ikke er jul. Etter samtalen oppdaget jeg at Gro Dahle har en diktsamling om jul der hun observerer og reflekterer over Maria som en del av julefilosoferingene sine. Sammentreff eller ….? I alle fall interessant å se andres perspektiv. Her er mitt.

Jeg har hatt et sterkt forhold til Maria lenge, uten å tenke over det.

Det står ikke mye om Maria i skriften. 4-5 ganger trer hun inn i rampelyset, men ellers er hun bare i kulissene. Spesielt to korte episoder har skapt gjenklang i meg på en måte som tyder på at det er noe ved Maria som harmonerer med grunntonen i den jeg ønsker å være.

To historier der Maria er hovedperson: budskapet og fødselen.

I budskapet får Maria tilbud om den største oppgave noen menneske noen gang kunne få: det å bære Gud på innsiden trygt i 9 måneder og så bli hans mor. Hun står der forundret og spørrende, men villig til noe hun ikke i sin villeste fantasi kunne tenke mulig. Denne åpenheten til det uforståelige, denne lengselen etter å se hva det er, det den allmektige kan gjøre med et helt alminnelig menneske…det har jeg alltid kjent en dragning mot.

Jeg kaller det min lengsel etter Gud. For er det ikke en helt umulig tanke dette , at universets Herre kan komme og være nær i et helt almindelig menneske? At det kan være kontakt mellom det uendelige og dette uendelig begrensede som er meg? Likevel tenker jeg denne tanken. Likevel er denne tanken den dypeste lengselen i meg.

Den andre historien er fødselen.

Det er over. Freden har senket seg. Dyrene er i ro. Hyrdene har vært der med underlige historier om engleskarer og jubelkor i stjernemørket. Hva har de sagt om det barnet hun har i armene? Hvordan var det at de kom og fant henne med sine utrolige historier? Uten å spørre, tar hun imot. Hun svarer ikke med en kommentar eller en analyse. Hadde hun vært teolog kunne hun ha funnet velbegrunnet forståelse av at dette egentlig kunne være ventet. Menn nei. Hun hørte det som ble sagt, og da alt var blitt stille, lyttet hun en gang til, i sitt indre.

Den andre gangen hang ordene lenge i henne. De tok plass i det innerste av den hun er, med en åpenhet til å forstå og lære av det. Slik hun hadde båret barnet, tok hun inn og bar ordene om han.

Luk1:38 Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Luk 2:18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

Ord! Slikt potensial! Byggeklosser av øverste kvalitet: uslitelige, gjenbrukbare, med ein kombinasjonsevne Lego berre kan fantasere om. Brubyggarar, lyskjelder, torturvåpen, presisjonsinstrument, formidlarar, medisin og rusmiddel…. I eit dikt kan ord løfte sjela til himmels eller i munnen til ein mobber kan ord kaste ho i avgrunnen og gjer langvarig skade.

No har eg fått en ny ven å kommunisere med. Han har eit anna forhold til ord. Mens eg har titusenvis av ord eg kan boltre meg i på dei to språka eg meistrar, har han berre rundt 250 å ta av(dersom eg huskar rett). Sjølv om 250 ord ikkje er store utvalget av ord, fann eg ut med ein “kombinasjonskalkulator” at om eg brukar 3 ord om gongen kan 250 ord fortsatt gje meg 2.573.000 mulige setningar. Mindblowing!.. the power of words, altså.

Men, min nye venn kan ikkje kombinere og sjonglere med ord. Han kan berre høyre, forstå og utføre. Min nye venn er ein liten gledespredar som heiter Fenris, ein dvergpuddel på nesten 1 år. For han vil det å lære og bruke det ordforrådet han har potensiale for kreve tid, trening og strategisk samarbeid av oss som skal kommunisere med han. Det var det som fikk meg til å filosofere over dette enkle ordet: Nei!

Kva vil eg formidle når eg brukar denne “show-stopparen”?

Når vi kommuniserer med ein hund er jo det stort sett med den hensikt å trene inn ønska oppførsel. Nei! kan brukast til det. Ikkje gjer det du held på med no! Ikkje tygg på den sokken! Ikkje bjeff på folk som går forbi! Ikkje dra i halsbandet ditt. Det berre slo meg at for Fenris kan Nei! ha for mange bruksområde… at for ein hjerne der ord er kommandoknappar er det å klart definere målet viktig.
Sitt!(enter)
Ligg!(enter)
Stille!(enter)

Da vi gjekk på hundekurs med Moxi lærte vi nokre nyttige kommando-ord som med presis definisjon kunne gjer trening meir effektiv for ein klok hund(som både Moxi var og Fenris er). Leave it!(Slipp?), var ein slik nyttig kommando. Kunne brukast på skitne sokkar, ein halvspist muffin i Hallén parken eller ein ball vi leiker med så eg kan kaste den igjen. Klar tale, tydelig instruks..og heilt uten Fy!-faktor.

Dette kom for meg i går i forhold til å bruke Nei! som kommando. For meg har nei! som kommando ein klar Fy!-faktor.

Noko av det eg i min alderdom endeleg har fått augo sperra opp for er at Fy! som kommando gjev dårleg læring, både for folk og hund.

For saka er at, eigentleg, så prøver vi alle alltid å gjere så godt vi kan. Vi kan gjere dumme ting. Vi kan vere misunnelige, spydige, uforsiktige, trassige, aggressive. Vi kan knuse ting, miste ting, ta ting vi ikkje har lov til eller burde ta(solbriller, for eksempel), hevne oss og til og med plage andre. Handlingar som kan skade både oss og dei som er rundt oss.

Men.

For mange år sidan satt eg i ei forsamling der ein person fortalde om ein vanskeleg barndom. Ho hadde vore mishandla av ei mor med rusproblem. Ho sa ho fann ein nøkkel til sjelefred den dagen det gjekk opp for henne at mora aldri ville ha ønska å bli den ho vart: ei mishandlende, rusavhengig kvinne. Kunne mora ha spola tilbake til der ting gjekk feil og hatt det ho trong for å velge den andre vegen, då hadde ho gripe sjansen med begge hender. For kven av oss ønsker å vere slem? Er vi ikkje slem fordi vi ikkje har det vi treng for å ha det godt? Er ikkje misunnelse, spydighet, trass, aggresjon eit resultat av at vi er makteslause til å stille dette på innsida som skiplar kompasset vårt? Er det ikkje autorespons på Fy!-faktoren i vårt indre? På sjølvforakten?

Ein kan lære mykje av ein hund.

Ver tydelig. Gjør det enkelt. Vær positiv!
Så flink!
Så flink!
Så flink!
Belønning er så mykje meir effektivt for læring enn straff og fysj. Det får heile hundhjernen til å lyse opp på MR, har eg høyrt. Det får ein liten tass til bli så glad han nesten logrer seg sjølv til ein knute. Så flink! Så flink! Så flink! slik ein god liten venn!!

Det får våre hjerner til å lyse opp også. Berre kjenn etter. Når nokon smiler varmt fordi dei er glade for å sjå deg, når nokon ser du prøver og gir deg eit bekreftande nikk, når nokon er glad for at du har tid til å leike.

Nei! er også eit utruleg viktig og nyttig ord.

Det er berre ikkje eit kommando ord. Nei! er eit respons ord. Det er eit redskapsord vi har for å ta kontroll over eige liv.

Nei, det vil eg ikkje. Nei, takk, det vil eg ikkje ha. Nei, dessverre, det passar ikkje i dag..men på onsdag? Nei, det blir for mykje for meg. Nei, det kan eg ikkje godta, så då må eg trekke meg.

I vår tid er dette blitt noko vi snakkar om, dette å lære og seia nei. Det er enkelte som finn det så vanskeleg å seia nei, dei slit seg heilt ut. Det er eit eventyr om det. “Dreg du den så dreg du den”…sa kjerringa til lasset var så stort det var ikkje til å rikke av flekken.

Derfor er det å seia nei viktig både for eigen sjelefred og helse ..og for tydeleg og produktiv samhandling. Det gjev oss klar forståelse for kva vi kan og ikkje kan. Med eit lite, nei-takk er vi fri til sleppe det vi slett ikkje har lyst til. Fair game.

Nei til rett tid åpnar døra for eit enda bedre ord: JA!
Ja, det vil eg! Så fint!
Ja, takk! Det likar eg.
Ja, det var bra! Så flink!
Ja, det prøver vi. Sky’s the limit!

JA!!! Så flink! Så flink! Så flink! slik ein god liten venn!!

Ord beskriver, definerer, forklarer og påvirker

Ord er redskap, kunst og våpen. I en tid der “fake news” omfavnes og videreformidles som “gospel truth” og veriferbare fakta blir avfeid, kjenner vi ordenes makt som aldri før.

Her er et ord som har makt og defineringsevne i de sammenhengene det ofte blir brukt. Jeg har lyst til å tolke og redefinere det litt.

Oppmeksomhetssøkende: det å gjenkjenne sitt urbehov for å blir sett og hørt og tilhøre flokken og handle i samsvar med dette for å få del i den visdom, styrke og glede flokken kan gi.

Vi ser denne oppførselen i hunder som logrende løper sin eier i møte og tilbyr en ball som kan kastes. Vi ser den i katter som legger seg oppå en bok som blir lest eller en laptop som tar all oppmerksomhet eller en papegøye som nipper sin eier i øret. Se meg! sier de. Lek med meg! eller, jeg trenger noe: litt fuglefrø, kanskje.

Hos mennesker kan vi oppleve dette ved broa i Frognerparken og tunellen på Nasjonalteateret stasjon i form av trekkspillmusikk: noen søker oppmerksomhet samt gjerne litt applaus og penger, fordi musikk delt med flokken egner seg perfekt til en fellesopplevelse… og fordeling av godene: litt av min pensjon i bytte mot dine talenter.

En av de mest kritisk viktige måtene oppmerksomhetssøkende oppførsel kan bli brukt på, er i psykiatrien. Når et menneske som har det vondt på en måte som gjør at de ikke greier å gjøre noe med det selv, kan oppmeksomhetssøkende oppførsel være den redningsvesten en person tar på for ikke å synke når de føler de drukner i selvmordstanker. Dette må vi alltid ta i mot med den største varsomhet og respekt. Slike tanker må ikke få leve i mørket.

Jeg tenker oppmerksomhetssøkende oppførsel er noe vi trenger mye mer av i våre dager. Der vi sitter med nesen i mobilen på banen og i parken og på kafeen eller foran skjermen hjemme, blir det altfor lite oppmerksomhet på oss, mellom oss. Jeg har jo mye jeg tenker og mener, syns er morsomt eller vanskelig, som egner seg perfekt til deling. Det kan brukes til å fjerne avstanden mellom oss, der vi sitter centimeter fra hverandre på bussen og samtidig i våre egne univers. Hvis jeg brøt lydmuren og sa noe, kunne det lande oss på samme jord, i samme by, i samme lidenskap for å bevare eldgamle trær.

Si noe til meg. Be om min oppmerksomhet.

Jeg skal smile tilbake, det lover jeg. Og hvem vet, kanskje vi kan le eller gråte sammen…. eller løse et av de store verdensproblemene, etter hvert?

Oppmerksomhetssøkende, det er et ord for en bedre framtid og gjenerobring av flokktilhørigheten. Det er oppførsel vi trenger.

Og når noen har søkt om og vi har gitt dem oppmerksomhet, må huske på å gjengjelde tjenesten og be om litt selv.

Jeg hadde en strålende dag i forrige uke med en ny venn. Vi gikk tur, bada i sjøen og diskuterte store spørsmål . Vi delte tanker om universets underverker og menneskets plass og dette at “guds rike er inne i dere”.

Det får meg til å tenke på ånden i flasken, slik Robin Williams så fantastisk uttrykte det i Disneys Aladdin: “all these cosmic powers in an itty, bitty, little space”. Gud i meg.

Hva er da et menneske, sa salmisten, at vi kan kommunisere med den allmektige, himmelens og jordens skaper? og får lov å være en del av dette enorme rundt oss: Universet med sine unåelige grenser i det ytre rom og alle tings uendelige kompleksitet i den usynlige verden inni hver skapning.

Det er godt å kjenne på livskraft og tilhørighet i møte med en beslektet sjel. Leve nå, og glede seg over øyeblikket. For når alt kommer til alt, er det jo bare dette vi har: nå.

Egentlig er jeg syk, sa hun, Etter at vi hadde snakket om fjellturer med telt og hund, sykkel turer og vinterbading. Det er det nok ingen som ser av de som møter henne til daglig.

Jeg kjenner meg igjen.

Da jeg gikk på distriktshøyskolen fikk jeg den overraskelsen å bli presentert som “Smilet” i studentavisa.

Skaperen har gitt meg en glede i møte med andre mennesker som gjør at jeg ikke kan annet enn å smile til dem jeg møter. Så hadde noen satt pris på et smil og satt det i avisa. Samtidig, for meg, var smerten og depresjonen aldri langt unna. Den sitter like fast som skyggen henger i helene mine på lyse dager og går i ett med mørket som sluker alt, på de tunge.

Det er rart dette, balansen mellom lys og mørke, friskhet og funksjonshemminger og sykdom.

For en gave å kunne glede seg midt i depresjonen, å kunne gå på fjellet med en alvorlig “diagnose”, å leve med alle krefter tilgjengelig i den dagen jeg har. For i dag er jeg “frisk”. I dag er det sol og nærhet og glede som gjelder, selv om morgendagen kan ha skyer og utmattelse.

For egentlig er jeg frisk…også.

Limited power

Kvinna var tatt på fersk gjerning i hor. Lova var klar. Ho skulle steinast.

Om eg minnes Moselova rett står det at begge skulle steinast dersom dei hadde hora på ein plass der kvinna kunne ha ropt på hjelp. Var det snakk om ein ugift mann og ei møy var mannen pålagt å gifte seg med henne.

Men i denne forteljinga er det ingen mann, ingen “partner in crime”. Ho har dreve med hor og kva dei meinte han hadde gjort, får vi ikkje vite. Det har alltid vore ulik justis for kvinner og menn.

Likevel var det ikkje “sexismen” eller manglande likebehandling framfor lova som fekk meg til å stoppe opp for denne forteljinga. Det var ikkje den revolusjonerende barmhjertigheten eller motet til han som satte dei sjølvrettferdige på plass og gav kvinna livet tilbake. Det var ikkje den autoriteten han viste, der han sto og tala historia og tradisjonane rett imot og snudde heile menneskesynet.

Det var dei som høyrde han, som fekk meg til å stoppe. Det var dei som fekk ei oppvakning i seg sjølve.

Den som er utan synd kan kaste den første steinen.

Når eg står der med steinen i handa, lova i ryggen og hovmodet og skadefryden i sjela skal det noko til høyre kva som blir sagt, men her kom visdommen som braut lydmuren.

Dei eldste først.

Det er den største gåva i alderdommen dette: å sjå og eige sanninga om meg sjøl. Uten feil er ingen. Den som er ærlig har meir enn ein ting å skamme seg over. Men det tek visdom og ydmykhet å ta det innover seg, slik at ein ikkje dømmer andre.

Dei eldste først.

Kvar er denne visdommen blitt av imellom oss, der fingerpeiking og “character-assassinations” fyller media, for ikkje å snakke om politikken?

Kan dei barmhjertige, vise, kunnskapsrike med livserfaring stå fram og snakke høgt? Be oss ta ned alle dei lettvinte slagorda som villeder oss og skjuler baksida av alle saker? Kan dei tale, dei som dreg fram horekaren og held han like ansvarleg som henne! Kan dei snakke høgt, dei som er villige til å forandre syn, når alt er lagt på bordet. Som er villige til legge ned steinane sine og samarbeide og slå ring om det sårbare i livet.

Dei eldste først

For det sårbare har vi alle, samme kor tøffe og sjølvgode vi kan stå fram. Vi veit innerst inne at vi har ingen rett til å steine.

“Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl ein storebror.”

Dei eldste først.

Sitat: Johs 8: 1-11, Einar Skjæråsen: Du ska itte trø i graset

For den som ikkje kjenner historia, her er ho:

Joh. 8 2 Alt folket samla seg omkring han, og han sette seg og underviste dei.  3 Då kom dei skriftlærde og farisearane med ei kvinne som var gripen i ekteskapsbrot. Dei førte henne fram  4 og sa: «Meister, denne kvinna har dei gripe på fersk gjerning i ekteskapsbrot.  5 I lova har Moses påbode oss å steina slike kvinner. Kva seier no du?»  6 Dette sa dei for å setja han på prøve, så dei kunne få noko å klaga han for. Jesus bøygde seg ned og skreiv på jorda med fingeren.  7 Men då dei heldt fram med å spørja, rette han seg opp og sa: «Den av dykk som er utan synd, kan kasta den første steinen på henne.»  8 Så bøygde han seg ned att og skreiv på jorda.  9 Då dei høyrde dette, gjekk dei bort, den eine etter den andre, dei eldste først. Til sist var Jesus att åleine, og kvinna stod framfor han. 10 Då rette han seg opp og sa: «Kvar er dei, kvinne? Var det ingen som dømde deg?» 11 «Nei, Herre, ingen», svara ho. Då sa Jesus: «Så dømmer ikkje eg deg heller. Gå bort og synd ikkje meir!»•

Ordtaka 27:19 Som ansikt speiler seg mot ansikt i vatnet,
          finn det eine menneske sitt hjarte att hos det andre

Eg har vore på 50-årsjubileum for gymnaset.

Då dei andre i klassen feira 10 år og 25 år var eg ikkje der. Då budde eg i USA og treffa stemte ikkje med mine feriereiser. Derfor har eg berre møtt 4 fra klassen på dei 50 åra som har gått.

Før eg reiste snakka eg med ei ny veninne om dette, at eg grudde meg, men tenkte det var viktig å gjera. Som Oddgeir sa i invitasjonen, det blir ikkje noko 100årsjubileum, så det er “now or never”.

Det var nok meint slik, at eg snakka med Eva om dette før eg drog. Ho snakka om gjenkjenning. Om at det eg beundrar i andre og at det eg ikkje likar i andre er ei gjenkjenning av noko i meg sjølv. Eg hadde tidlegare høyrt det om den negative vinklinga: At når du peker finger på nokon, peker 4 fingrar tilbake på deg sjølv. Eg har sett at det stemmer. Det eg likar dårlegast i andre er ofte det eg likar dårlegast i meg sjølv, òg.

Men eg hadde ikkje høyrd den positive varianten. Kan det verkeleg vera?

Eg tok med meg denne tanken der eg førebudde meg mentalt på å treffe desse gamle “medelevane”. Tenkte det kunne vere eit betre alternativ enn sammanlikningsmodellen: Kva har du lykkast med? Kor mange hus og hytter og barn og barnebarn har du? Står det bauta av deg nokon stad? Kor flinke og vellukka er dine barn? Har du eit søskenbarn på Gjøvik som hadde audiens hos kongen i fjor?

Eg var så heldig å møte att Pauline før vi møtte resten av klassen. Pauline er ei av dei eg har kjent sanninga i Salomon sine ord med: Dette å kunne snakke sant med eit anna menneske som forstår utan å måtte forklare. Slik gjenkjenning i ein annan er noko av det mest verdifulle eg opplever i livet.

Det er no slik at vi er forskjellige og det er mange eg aldri kan oppleve dette med. I møte med klassen rekna eg med det ville vere regelen. Og det stemte jo. Når dei andre mimra om diskotek på Yggdrasil og andre festrelaterte ting, var det opplagt at eg hadde levd i ei anna boble dei tre åra. Men det er greit. Slik var det, og eg treng ikkje sjå ned på meg sjølv for den eg var… og er. Eg fekk faktisk eit møte med meg sjølv fra 1973 som viste at slik eg tenker no stemmer utruleg med slik eg såg livet allereie då. Eg fekk at eksamensstilen min som hadde vore arkivert på Molde gymnas alle desse åra. Der samanliknar eg to dikt, eit av Rudolf Nilsen og eit av Tarjei Vesaas. Den eine ein samfunnsorientert bygutt, den andre ein innovervendt skogs-filosof. Det var rart å sjå at eg hadde sikkert skrive det samme om eg skreiv stilen i dag. Begge dikta rører ved meg, no som då.

Poesi er fortsatt ei av dørene eg bruker for å gå ut av mitt eige sinn og forstå verda og folka rundt meg. Det eg ser etter er gjenkjenning, det som stemmer i meg sjølv. Der finn eg både det eg har fått av verdiar fra naturen av og lærdom eg har samla gjennom livet.

Det er ein rar tanke dette, at når eg ser inn i eit anna ansikt er det både eit speil av meg sjølv og av felles verdiar. Det vil eg ta med meg. Eg trur jo at det finns ein visdom som er større enn eg, ein som har oversikt. Når eg så opplever gjenkjenning, står eg sannsynligvis ansikt til ansikt med nokon som er knytta til samme del av verdensveven som eg. Då er det kanskje ein eg er meint å samarbeide med .

Paulus snakkar om speil som ein måte å sjå livet stykkevis og delt på: No ser vi i eit speil, i ei gåte. Jakob skriv om det å ikkje handle på det ein forstår som å vere lik ein mann som ser på sitt eige andlet i eit speil: Han ser på det, går sin veg og gløymer straks korleis han såg ut.

Men det står også at: den som ser det gode som i eit speil og handlar på dette, blir forandra fra godt til bedre, “frå herlighet til herlighet”.

Å leva, det er å leggja
all urett og lygn i grav;
å leva, det er som havet
å spegla Guds himmel av

Slik ønsker eg å leve.

Lære av det eg ser som må forandrast. Gjenspeile det som er av verdi.

…so help me, God!

Sitat: 1. Kor 13:12, Jak 1: 23-24, 2. Kor 3:18, «Å leva det er å elska» Tekst: Anders Vassbotn…og så Prøysen, sjølvsagt: sjølvinnsikt på sølvfat for den som er villig til å sjå.