Det er mørke tider.

Rent fysisk har høstmørket akkurat fått forsprang på dagen og nettene som ligger foran blir lengre og mørkere for hver dag. I dag har høstregnet tilogmed skrudd ned dagslyset med flere hakk. Men naturens demping av lys og aktivitet er en mild og håpefull og naturlig ferd mot det vi vet blir en tid med hvile før nytt liv springer fram.

Verre er det med mørket i verdenssituasjonen. I alle land går vi rundt og vokter oss for en usynlig fiende. Hvor mye skade den kommer til å gjøre vet vi hverken helsemessig eller økonomisk. Politisk ser vi hat og løgn og grådighet velte idealer og frarøve oss medmenneskelighet. Utsatte områder er pisket av enorme branner eller stormerdreven flom og de som bor der står tilbake hjemløse og i nød.

Alt dette før jeg i det hele tatt tenker på det mørket kriger fortsatt skaper i den verden der vi for over hundre år siden avsluttet “the war to end all wars”. When will we ever learn… her er mørke nok til å blinde den mest optimistiske.

Og likevel går verden videre. Likevel ler barn, likevel synger og danser vi, likevel omfavner hverandre og gråter og trøster hverandre og finner styrke til å bygge huset på nytt.

Ser du lyset? Når høstmørket kommer kaster høstbladene fargerike stråler på stiene. Når tragedien skjer lyser kjærlighet og omsorg fram i gode mennesker og gir nok lys og varme til å prøve en gang til.

Selv om alle tider har blitt truet av mørke krefter har verden ikke bukket under. Naturen og mennesket i den har funnet nye veier til liv og håp. Spiren som bryter gjennom asfalten, det krigsherjede landet som ble gjenbygget og demokratiet som kastet av seg diktaturet er alle bevis på at mørket aldri får herje med oss som det vil.

Ser du lyset? I høstløvet? I barnesmilet? I kattungen? I det grønne skiftet? I dråpen i havet?

Jeg ser det.

Jeg ser lyset og det gir meg den kraften jeg trenger å tro at det nytter, tross alt.

We went through days . . .

We went through days as if we went through wind-blown gardens.
Blossomed and ripened and practiced at playing with life and with death.
Dark cloud and nerve and fantasy—each of them in our words.
And among the stubborn trees in summer-rustling gardens
we branched out into our one and only tree.

And evenings spread themselves with a heavy darkening blue,
with painful desires of winds and falling stars,
with straying caressing glow over twitchy grass and leaf,
as we weaved ourselves in wind, soaked up in that night-blue,
and were like joyful animals and like crafty and frisky gods.

Anna Margolin

Jeg feiret en dag i går.

En liten samling med noen av mine kjære rundt spisebordet på en av mange “sommerkvelder som så lykkelig var like at de salig faller sammen.”

Kjenner jeg har landet litt etter mange års vandring. Perfekt tid og sted for å stoppe opp og være takknemlig og kjenne gleden over  sommerens overflod av hverdagsblomster som dufter og stråler og omfavner meg uten at jeg må gjøre noe for det.

Ønsker alle en god sommer med dette favoritt diktet som sier det jeg føler på.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn det finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
– halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem …

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, – dette ene:
Være ventet, – komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo …
Jo, – i grunnen, – tenn den minste.
Se, din hustru, – sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
– og er ennu ikke død.

Gunnar Reiss Andersen, Horisont (1934)

En venn la ut en refleksjon..et prosadikt av Charlie Chaplin.  Sannheten i dette gir gjenkjenning som den riktige veien å gå og jeg innser at jeg så vidt har begynt.

Dette trenger jeg å pønske på så jeg sparer den her slik at jeg kan gå tilbake og lese det om igjen av og til og se om jeg har kommet videre.

 

As I began to love myself…….

“As I began to love myself I found that anguish and emotional suffering are only warning signs that I was living against my own truth. Today, I know, this is “AUTHENTICITY”.

As I began to love myself I understood how much it can offend somebody if I try to force my desires on this person, even though I knew the time was not right and the person was not ready for it, and even though this person was me. Today I call it “RESPECT”.

As I began to love myself I stopped craving for a different life, and I could see that everything that surrounded me was inviting me to grow. Today I call it “MATURITY”.

As I began to love myself I understood that at any circumstance, I am in the right place at the right time, and everything happens at the exactly right moment. So I could be calm. Today I call it “SELF-CONFIDENCE”.

As I began to love myself I quit stealing my own time, and I stopped designing huge projects for the future. Today, I only do what brings me joy and happiness, things I love to do and that make my heart cheer, and I do them in my own way and in my own rhythm. Today I call it “SIMPLICITY”.

As I began to love myself I freed myself of anything that is no good for my health – food, people, things, situations, and everything that drew me down and away from myself. At first I called this attitude a healthy egoism. Today I know it is “LOVE OF ONESELF”.

As I began to love myself I quit trying to always be right, and ever since I was wrong less of the time. Today I discovered that is “MODESTY”.

As I began to love myself I refused to go on living in the past and worrying about the future. Now, I only live for the moment, where everything is happening. Today I live each day, day by day, and I call it “FULFILLMENT”.

As I began to love myself I recognized that my mind can disturb me and it can make me sick. But as I connected it to my heart, my mind became a valuable ally. Today I call this connection “WISDOM OF THE HEART”.

We no longer need to fear arguments, confrontations or any kind of problems with ourselves or others. Even stars collide, and out of their crashing new worlds are born. Today I know “THAT IS LIFE”!”
― Charlie Chaplin

 

 

Jeg så lys i går. I et radioprogram.

Et sterkt glimt av håp om at samvittighet og menneskeverd er prinsipper som flotte mennesker kjemper for skal fortsette å være grunnverdier i Norge.

Hør på denne diskusjonen med Arne Viste og flere andre. Det kan gi håp og inspirasjon.

NrkRadio: Desse dagar, søndag 8. desember, 2019

…å finne det gode i de dagene vi har

Det er advent og førjulstid. Gode minner og gamle tradisjonar kjempar om plassen med handlepress og amerikansk kulturimperialisme.

Dette var tida der mamma laga julesylte, lammerull og heimelaga leverpostei. Skap, vegger og tak skulle vaskast. Vindu, sølv og messing måtte pussast så det skein. Nye klede måtte ein ha og alt skulle vere klart til jul.

Her kom skittensøndagen og jultufsen godt med. I den tida var det gale å gjera noko arbeid på søndag, men det var eit unntak i førjulstida. Då fekk ein tildelt en skittensøndag der det var lov både å vaske og anna som ein ikkje fekk tid til på kvardagar i dei hektiske vekene fram til jul.

Heime hadde vi og ein tradisjon med å bruke dei gamlaste kleda i tida før jul, så alle fine klede kunne vera reine når helga kom. Dette kalla vi juletufs. Arnt som storebror var pådrivar for at gammelmakkoen skulle brukast. Eg har minne om eit velbrukt snøreliv fra tida før strømpebuksene og velstanden kom og tok livet av heile jultufsen.

No kjemper norske juletradisjonar for livet i kampen med kulturimperialismen. Julenissen vil framleis ha graut til jul, men spør du kven som helst under 40 så bur han nok på Nordpolen og ikke i fjøset. Her og der trasker han fortsatt rundt i nikkers og tresko, men han trivst  best i slede seglande over himmelen med Rudolf og den lysande nasen som trekkdyr. Julegeita var, allereie då eg var lita, eit begrep berre pappa visste noko om.

Juletreet pyntar fleire og fleire i slutten av november. Få veit at det er fordi amerikanarane har fri dagen etter Thanksgiving og har for vane å pynte då. Handelsstanden får god utteljing for alt amerikansk dei kan få innført. Dette gjev lang til til å pynte ekstra og handle meir.
Det er blitt omvendt frå då vi pynta lillejulaften og hadde juletrefester til langt utpå nyttåret.
Finst det juletrefester lenger? Går folk rundt juletreet på julaften og i juleselskap eller er til og med det på veg ut?

Ei veninne gav meg ein støkk i går og drog inn begrepet “war on christmas” i en diskusjon  på FB. Eg veit vi har ein kamp gåande om julegudstjeneste og kva barn får lov å lære om jul i skolen, men la oss halde det klart at her er det snakk om ein norsk strid mellom humanetikarar og bedehuset vi held på med.

Lat oss ta ein  skikkeleg debatt med humanetikarane og sjå om vi ikkje kan bli einige om at norske juletradisjoner er livstrua, og at fienden ikke er den kristne julehistoria, men kulturimperialismen fra over there. Vi kan vel einast om å feire advent, jul og vintersolverv alle saman?

Så drikk vi gløgg og gler oss over julenissen og juletreet og den vakrast historia i verda: om barnet som gav avkall på sin høge himmel og vart født i ein vesal stall. Ja, jul var ei hedensk høgtid før kristendommen kom. Likevel syng dei fleste Glade jule og Deilig er jorden med klump i halsen.  Kan vi la engler dale ned i skjul..om dei er kristne, muslimske, vesen vi lærer om av det norske kongehuset eller berre snøflak og glitrende stjerner?

Det lyser i stille grender. Snart snur sola! God jul!

Morgen i daas gate

Alle har sitt, stort eller litt sier Kingo i sin salme om sorgen og gleden. Dette ble jeg mint på av en venn som hadde fått tunge nyheter. Derfra gikk tankene lett til neste strofe : himlen alene for sorgen er kvitt.

I morgen er Allehelgensdag og da ble det naturlig å filosofere litt over himmelen.

Gjennom tidene har menneskeheten båret tunge byrder og lidd uutholdelige ting med løftet hode med dette store håpet: en dag er det over! En dag kommer jeg til himmelen! Der er gatene av gull og portene av perlemor.  Ingen fryser eller sulter eller dør og gleden er uten ende.  Dette håpet har vært stort nok og sterkt nok til å gi glede, mot og evne til å overleve med mening. Vi finner det i slavenes spirituals og martyrenes historier. Kjettere ble brent på bål mens de sang salmer og troende har ofret og gått foruten med denne vissheten at belønningen på den andre siden var verdt det.

Men historien viser at det å ofre og lide med mot ikke er forbeholdt dem som mener de har en himmel i vente. Soldater har gjennom tidene ofret for å beskytte familie og fedreland og mennesker med sterk overbevisning har satt seg selv på fyr og ofret livet i kampen for det de tror på. Hvor har de har fått sin styrke fra? Hvordan lide og ofre uten belønning? Kan vi ikke tenke oss at de i sitt indre har hatt en opplevelse, en bevissthet om det perfekte som er så stort at det er verdt å gi alt for? Kunne vi ikke også kalle dette en himmel?

Jeg snakket nylig om tro med en venn fra en annen religion der jeg fortalte henne hvordan jeg har kommet til et ståsted der jeg har tatt avstand fra helveteslæren. Hun var såre enig med meg og la til: helvete, det er her.

For min del har jeg vært så heldig at den lidelse jeg har opplevd her i livet aldri kunne kalles et helvete. Men jeg har jo hørt historier fra de som har opplevd krig eller om mennesker som har blitt mishandlet av familie på så grusomme måter at det ikke finnes noe et hinsidig helvete kunne legge til for å gjøre deres lidelse verre. Derfor må jeg være enig med henne at helvetet finnes og oppleves hver dag midt i blant oss. De store helveteshendelsene fra krigsområder ser vi tydelig og de private helvetene får vi av og til et glimt av i nyhetene.

Jeg kjenner hvordan denne sannheten vekker til live i meg nødvendigheten av en himmel. Med så mye lidelse må det finnes en motpol, må det finnes et sted der de som sørger skal trøstes, der de som hungrer etter rettferd skal mettes, der de som er nedtrykte skal arve jorden, der de som er rene av hjertet skal se Gud*.

Hvor skal vi så finne denne himmelen? Religionene har hatt forskjellige fantasier om hvordan denne himmelen skal være. Noen av disse er direkte motbydelige for meg og grenser mot orgier, som Valhalla (for å ta et ukontroversielt eksempel). Men de fleste av himmelbegrepene har den samme kjerne jeg tror vi alle dras mot: trøst, smertefrihet, glede, fred, rettferdighet og tilhørighet. Himmelen er kjærligheten i all dens skjønnhet og glitrende mangfold: den er tålmodig, er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Den faller aldri bort.**

Jeg håper inderlig det finnes et sted eller en tilstand etter dette livet hvor dette er realiteten. Et Nirvana eller en Himmelen der alt det vonde faller bort og alt det gode og rene vi i vårt indre har sett og lenger etter blir vår del. I mellomtiden tenker jeg vi kan finne glimt av denne himmelen midt å vår hverdag. Jeg kjenner den i kjærligheten til mine barnebarn,  jeg opplever den i en vakker solnedgang, i en dyp musikkopplevelse, i et dikt, i en vakker blomst. Når jeg stopper opp og lar denne skjønnheten nå mitt indre menneske smaker jeg en dråpe av evighetens godhet. Jeg opplever Himmelen.

Denne helgen, når vi gir oss selv lov til å sørge over dem vi har tatt farvel med, la oss huske Kingo og at: sorgen og gleden de vandrer til hope. La oss slippe sorgen inn og samtidig gjenoppleve den kjærlighet de vi mistet brakte oss og la Himmelen forene oss i de gode minnene. La oss slik ønske Himmelen velkommen. Den vi kan stoppe opp og få glimt av her i det timelige. Den som finnes i vår bevissthet om at det gode er .

Og så håper jeg, at en dag skal alt dette timelige falle bort og det fullkomne komme.

*(Mt. 5;3-12); **(1 Kor 13); Kingo, Norsk Salmebok nr. 463