i bakken sto eit epletre

Då blada blei borte og buskene og det høge graset la seg flate under frosten lyste eit nakent tre med gul frukt i bakken ved elva. Ein heil sekk full og endå nok til at det heng att frukt for fuglane å hakke i gjennom vinteren. På bakken var det òg nok til litt matauk til rådyra som vandrar langs elva.

Hos meg vert innhaustinga eplepai til Thanksgiving.

Tenkte det var ein passande måte å markere ein dag som etter tradisjonen skal vere ein hausttakkefest for å ha fått hjelp frå dei som kjende landet til å finne nok føde i naturen til å overleve. Fann dei ville eple, skal tru?

Friske-dager

an apple a day…tenk om det var så enkelt

Et innlegg fôr forbi insta-feeden min om det å aldri ha hatt sykedager på jobb… som om det var en bragd og noe å være stolt av.

Hun som la det ut har ikke hatt det valget.. å ha null sykedager, mener jeg. Og det kan jeg fortelle deg at hun ville ha gitt mye for å kunne oppleve.

For den som alltid er frisk kan det være fristende å “ta en syke-dag” for å få en pause, fra jobb for eksempel. Jeg har gjort det selv. Som søster av to alvorlig syke brødre stakk jeg termometeret i varmt vann for å ha “feber” nok til å få bli hjemme fra skolen en dag, jeg også. Som barn forsto jeg jo ikke at det å være syk ikke er det samme som å ha en fridag.

Jeg husker Arnt fortelle om et minne han hadde av å våkne opp i sykesenga og ikke ha noen smerter i kroppen og hvor fantastisk det var. Behandlingen hadde virket og han var frisk ..så lenge det varte for denne gangen. Jeg forsto ikke da hvor dyrebart det var. Vi var unge og jeg hadde ikke noe perspektiv. Nå har livet lært meg annerledes. For noen ville det å kunne ta en “frisk-dag” for å få en pause fra sykdom være den uoppnåelige drømmen.

Enkelte er velsignet med en sterk kropp og en helse så de kan gjøre en kjempeinnsats i arbeidslivet. De står på dag etter dag uten å sluntre unna og selvfølgelig må de få ros for det. Å bruke de gaver vi har fått til fulle er prisverdig. Ikke alle har denne muligheten her i livet.

Etter at Håkon døde ville eieren av den lokale helsekostbutikken se på håndflaten til mamma. Hun var opptatt av østlige tankesett og ville lese livslinjen hennes. “Det var det jeg tenkte”, sa hun. “En gammel sjel. De gamle sjelene tar ofte på seg å leve de tunge livene.” Det var nok mange som tenkte at de ikke hadde greid å bære det livet mamma måtte leve. Som hun levde med styrke og verdighet.

Det er nærliggende å prøve å finne en forklaring på hvorfor den ene kan stå på fra vugge til grav og tilsynelatende lykkes med alt, mens den andre må leve et liv i skyggen og kjempe for sin daglige pust.

At en sjel vokser i styrke ved reinkarnasjon slik at den kan bære mer, er en forklaringsmåte som kan skape mening av lidelse. At alle er sin egen lykkes smed er absolutt en mye dårligere forklaring. Den faller på sin egen urimelighet for de fleste når livets realiteter banker på døra.

dobbelt håp: regnbue mot soloppgangen

Jeg tror nok at én runde med liv er nok for meg. Jeg håper min sjel får vokse og modnes innenfor de årene jeg får. Jeg har sluttet å lete etter svar på alt og har valgt å la lidelsens og det ondes problem være et mysterium. “Hvorfor” hjelper lite. “Hvorfor meg” hjelper heller ikke stort. “Hvordan” går det an å finne svar på. Ikke enkle svar. Ikke lettvinte svar, men overkommelige. Hvis jeg tar det helt ned på øyeblikkets plan kan jeg “greie noe en dag jeg ikke ville greie hvis det skulle vare livet ut”.

Jeg ser for meg livet som en vandring mot soloppgangen. Noen ganger i måneskinn og stjerneglans, og noen ganger i totalt mørke. Sakte men sikkert vokser forståelsen og meningen fram. Jeg ser veien bedre og bedre jo lengre jeg går og nå skimter jeg blåningen i horisonten. Snart kommer de rosa skyene…

for K. det hette også min mor

Paulus i regnbuens tegn

Jeg filosoferte litt over inkludering og mangfold i dag tidlig og så kom Paulus opp i tankerekken. Regnbuen er kanskje ikke den første assosiasjonen en får når en tenker på Paulus, for de som kjenner til han. Jeg tenkte så: Hvem er det egentlig som kjenner til Paulus i våre dager? Hva lærer de yngre generasjoner om kjempen Paulus og hans innvirkning på verdens utvikling? Den diskusjonen må være for en annen dag.

Tilbake til Paulus og inkludering og mangfold. Vi har nettopp hatt en sak i borettslaget der styret har satt opp skilt om at uvedkommende ikke har lov å leke på lekeplassen her. Til min store glede utløste det en storm av reaksjoner fra naboer som sier at slik vil vi ikke ha det. Vi ønsker ikke å være de privilegerte som har en fin lekeplass der ingen andre får leke. Jeg kjenner jeg blir rørt. Jeg bor i et borettslag med hjerterom! Kom og bli kjent med oss.

Jeg har også fundert på inkludering og mangfold i sammenheng med at en eller annen har funnet på at de må rive ned regnbueflagg i Oslo denne Pride måneden. Hva skjer?? sier jeg.. hvem i alle dager gjør sånt??

Her kommer Paulus inn. For oss som vokste opp med pietismen fremstår vel ikke Paulus som den mest tolerante og inkluderende læremester verden har hatt. Han var streng på seksualitet og mente at det beste var å leve i sølibat som han selv. Han mente kvinner skulle tie i forsamlinger og at slaver skulle tjene sine herrer med respekt. Samtidig har Paulus ikke bare gitt oss gullstandarden på å beskrive kjærligheten, han har gitt en overbevisende illustrasjon mangfoldets nødvendighet.

Vi kjenner alle hans ord om kjærligheten, enten vi vet de kommer fra Paulus eller ikke. Det er så vakkert jeg må inkludere det. Dette kan jeg lese og meditere på hver dag uten skade.
“Om jeg…kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet…
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.”( fra 1. Kor 13)

Det han skriver om mangfold trenger litt mer forklaring, men det er så enkelt at et barn kan forstå det. Paulus tar utgangspunkt i en forsamling der det hadde oppstått en Animal Farm struktur med noen av medlemmene som ble sett på som gjevere enn andre. Han sammenlignet forsamlingen med en kropp og individene med kroppsdeler. Kroppsdelene har forskjellig funksjon og bare når alle samarbeider og blir respektert og tatt vare på blir helheten en velfungerende organisme. Hele kroppen merker det hvis en av delene har vondt.

Slik er det i samfunnet og i verden, tenker jeg. Vi er alle deler av hverandre, en integrert og gjensidig avhengig, levende pulserende organisme. Vi har forskjellige egenskaper og ferdigheter og bare når alle får spille sin rolle får vi ha det godt. Jeg tenker ofte når jeg møter mine egne begrensninger, hvor glad jeg er for at ikke alle er som meg. At der jeg går fram og aner fred og ingen fare har en annen som er mer på vakt lagt til rette for at det finnes trafikklys og komfyrvakt.

Når samfunnet får oss til å tro at alt handler om å lykkes og å fylle bankkonto og hus for å sikre en god fremtid, kommer ei jente med Downs på Dagsrevyen. Hun er kledd i en t-skjorte med teksten “utrydningstruet” på brystet. På en stille måte ber hun oss om å tenke på hvor heldige vi som har slike som henne blant oss.

Mangfold kommer i mange fasonger. Denne måneden gir vi plass til at de som i generasjoner har måttet gjemme seg bak fasader og i skap skal få lov til å leve som den de er. Forskjellighet er en styrke og mangfold gir glede. Nå i sommerens blomstrende tid roper hele naturen til oss i alle regnbuens farger. Der har vi alle plass. Vi er en stor og forunderlig samling av liv som utfyller og holder hverandre oppe. Det må vi feire.

Som Paulus sier: “Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én.. men hver for oss er vi hverandres lemmer.
Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv….Gjengjeld ikke ondt med ondt, men ha tanke for det som er godt for alle mennesker”. (fra Rom 12)

sporsnø

Det gikk et ekornspor rett over parkeringsplassen ved veikrysset da jeg startet morgenturen min i dag. Et bevis på at det ikke trengs mye natur for at et ekorn skal finne et oppholdssted: 10-15 store tre mellom Kjelsåsveien og parkeringsplassen og en liten rekke med forsømte epletre på den andre siden.

Mer overraskende var det å finne rådyrspor på gangveien mellom Brekkedammen og blokka ved fossen. De hadde nok vandret forbi i ly av mørket, men likevel.
Der gangveien ligger helt nede ved elva var bakken selvsagt full av andespor. De vifteforma avtrykkene lager fine mønster i snøen som nesten er regna bort allerede.

Det er artig å bli mint på hvor nær naturen er oss gjennom disse kortlevde bevisene på besøk. For den som følger med og vet hva en skal lete etter er det mer langvarige spor å finne også. De viser bevegelsesmønster i form av dyretråkk eller migrasjon i form av vekster fra frø som blir transportert på pels og i lort.

Hva slags spor etterlater jeg meg?
Hvordan vil min bevegelse bli synlig
i den kortlevde sporsnøen som er dagen i dag?

Har det falt frø langs stien på min livsvandring som en dag vil spire
til noe vakkert:
en blomst?
noe sterkt:
et tre?

Takk for tilliten

Rødstrupen spretter fra bakke til grein foran meg
så nær at vi holder øye med hverandre

akkurat ofte nok til at det perfekte bildet glipper
take one, take two, take three





Rådyrgeita holder meg med med blikket
mens vi begge holder pusten

til det kommer en sving i stien som tar meg i en annen retning
så vi begge kan puste ut

Takk for at jeg får komme så nær
i denne skogen vi deler

Jeg skal prøve mitt beste
å gjøre meg tilliten verdig

Vin til middag og champagne på lørdag

Spar tid og penger – gjennomfør legetimer på mobilen” står det i en email jeg fikk i dag fra elektrisitetsleverandøren min. Jeg måtte lese det en gang til. “Tjenesten betales over strømregningen.” Hva er dette? Er det bare jeg som får litt bakoversveis av å få tilbud om legetimer fra strømforhandleren min? Er ikke det litt som å bli tilbudt hårklipp hos slakteren?

Så gikk det opp for meg at slik ser profitt-helse ut. Rask og lite arbeidskrevende helsehjelp gir stort potensiale for profitt og er det noe strømleverandørene kan så er det profitt. Tenk så innbringende å få cashe inn på folks små helsebehov som lett kan svares på mobilen. Ubegrenset tilgang for bare 59 kr. pr måned.

Men … Selv om leger kanskje kan svare på 10 meldinger mens de sitter på toget eller skiheisen eller nyter en martini på Maldivenene kan det ikke være mulig at en lege kan tilby ubegrenset tilgang til konsultasjoner, inkludert å skrive ut resepter eller sende henvisninger for 59 kr. pr måned. Hvem betaler resten? Er dette en av de nye helseprofittørene som har et sugerør inn i det nasjonale helsebusjettet?… med det resultat at det er mindre igjen til dem som tar seg av kreftsyke, trafikkulykker med langvarig rehabilitering eller de eldre som ikke trenger råd, bare omsorgsfull pleie? Jeg bare spør.

Da jeg flyttet hjem fra USA var det med sorg jeg oppdaget hvordan helsevesenet var blitt endret. Det jeg hadde sett på som en modell for å vise solidaritet med alle ved å ha likt helsetilbud betalt over skatteseddelen var ikke lenger et ideal. Jeg oppdaget at det var vokst fram et privat helsetilbud med betalt medlemskap som konkurrerte med det offentlige. Den som hadde råd til det, kunne kjøpe seg bedre eller raskere tjenester, i alle fall for de lidelsene som det var profitt-marginer i å behandle.

Det hadde også kommet en masse private aktører i sykehjemssektoren. Her kan noen tilby vin til middag og champagne på lørdag, mens andre er så underbemannet at en pasient på rehabilitering får 1 time fysioterapi 1 gang i uka.

Jeg jobber ikke i helsesektoren og er heldigvis frisk nok til at min kontakt med helsevesenet er å stort sett få det jeg trenger. Men det bekymrer meg når jeg snakker med venner og kjente som har medlemskap i denne eller hin helseforsikring som gir dem prioritet eller bedre behandling. Det bekymrer meg at vi har innført helseforetak der behandlingstilbud er basert på økonomi i stede for forsvarlige helsetilbud for alle.

Da jeg flyttet til USA for 27 år siden spurte alle meg der om ikke skatten i Norge var forferdelig. Da regnet vi på det og kom fram til at når vi inkluderte det vi måtte betale i helseforsikring betalte vi faktisk mer i skatt i USA enn i Norge. Når noen nå kjøper seg ekstra tilgang til helsetjenester gjennom private aktører er det faktisk det samme de gjør som vi måtte i USA. Forskjellen er at de velger å betale en ekstra helseskatt som skal gjøre dem til privilegerte helsekonsumenter. De betaler en ekstra skatt for gi seg selv et fortrinn og de som er mindre velstående eller mindre resurssterke et dårligere tilbud.(sitat fra en privat aktør:Ved å velge et behandlingssted med avtale, betaler du kun den samme offentlige egenandelen uansett om behandlingen utføres ved et privat sykehus.)

Jeg er ikke imot at private, idealistiske aktører kan tjene det offentlige ved å tilby gode helsetjenester. Men jeg er sterkt imot at noen skal kjøpe seg til et helsevesen basert på forskjellsbehandling. Hvis de rikere er villige til å betale en ekstra “helse-skatt” for å få bedre behandling sier jeg: kutt litt på skattelettene deres så alle kan få et bedre helsetilbud.

Når det gjelder stømforhandleren min som tilbyr ubegrensede legekonsultasjoner for 59 kr. pr måned tenker jeg at her er det noe som ikke stemmer. Når et tilbud er “too good to be true” er det sannsynligvis det. Hvis de ikke suger resten av pengene fra statskassa ser det nesten ut som hvitvasking av penger. 😉 Et alternativ til å drive med bilvask betalt med kontanter, Skylar?

Jeg er aldri alene..

Jeg er aldri alene, for jeg har jo alltid fantasien min, sa Timo. Slik startet en reise I Timos fantasiverden som varte i mer enn en time da vi snakket på FaceTime sist fredag.

Det meste av tiden gikk med til å identifisere de fantasidyrene han hadde der.

I god mytologisk tradisjon var de en kombinasjon av elementer fra kjente dyr. Når han sto litt fast inviterte han til innspill, for selv om det var hans fantasi var det greit å få litt hjelp. Leopardkropp?.. kanskje. Ørneklør? Nei. Det som var helt sikkert var at de begge skulle ha slangehale og det kan jeg godt forstå når en har en kosedyrslange som er så fargerik og fin som den Timo har.

Innimellom snakket vi om hvordan det var der i fantasien hans. Det kunne være skummelt, sa han, men det skulle jeg ikke bekymre meg for. Det ville alltid trygt være trygt å være der for det er jo Timo som har kontrollen og han passer på at alt går bra til slutt.

Jeg håper jeg kan få bli med på mange slike turer, for Timo har virkelig “a beautiful mind”.

Da jeg gikk på min vanlige morgentur i dag tenkte jeg på dette og filosoferte over hvordan jeg også nok har det litt slik som Timo. Jeg hører sjelden på musikk eller annet når jeg går tur. I stedet har jeg livlige samtaler med Bent Høie om pakketilbud med firkantet eller ikkeeksisterende behandling i en sektor der objektet hverken er rettvinklet eller entydig definerbart, men like reelt som Bøygen.

Jeg snakker med Jonas Gahr Støre og lurer på hvor Ap mistet gnisten og hva jeg kan foreslå for han for å få litt farge på et parti som jo skal bugne med røde roser.

og så snakker jeg med meg selv… Noen ganger blir det sukk og tårer når minnene går den veien. Andre ganger fylles hjertet med så mye takknemlighet at jeg gråter litt av den grunn også. Tenk så heldig jeg er! Tenk så mange gode mennesker jeg har og har hatt vandrende gjennom livet mitt. Så vakker godheten er der jeg ser den lyse gjennom i alle som rekker ut en hjelpende hånd til de som lider eller har ingenting. Så vakkert alt er ute i det fri.

I koronatiden er det å være alene blitt en realitet for oss mer enn det var før. En kan lett føle seg alene og kanskje også forlatt.
Da kan det være lurt å la seg inspisere av Timo. Har du noen du kan “snakke med” i fantasien din? Det behøver ikke være et dyr med leopardkropp og slangehale. Jeg har oppdaget at jeg ofte har noe å snakke med Bent Høie om. Noen ganger skriver jeg det til og med ned og sender det til han.

Hvis en gammel venn dukker opp på vandringen i ditt indre landskap, kanskje det kan bli en inspirasjon til å sende en mail eller ta en telefon…. og så får du selskap likevel.

God tur!

Ut på tur

 Jeg møtte Gud på tur i dag.

I et varmt smil.
I et vennlig møte med et menneske jeg vet vil meg vel.
I tre unge mennesker som har funnet en kreativ og positiv løsning i de utfordringene vi alle må leve med i denne koronatiden. De hadde uteundervisning i naturen.

Varme, velvilje og kreativitet er alle uttrykk for det godes eksistens blant oss… og all godhets kilde kaller jeg Gud.

Jeg møtte Gud på tur forge dagen også. Sol som brøt gjennom skyene og løftet humøret flere hakk. Lyset som fant veien mellom trestammene og fikk den grønne mosen til å glitre. Det kobberrøde gresset på myra.

I denne tiden som kan være så tung er det godt å kjenne at det gode og det vakre omgir oss og tilbyr oss kraft og oppmuntring.

Kanskje senhøsten og vinteren er en god påminnelse om det. I denne tiden når dagene er korte og nettene lange er lyset rammet inn av de mest spektakulære soloppganger og solnedganger som er der sent og tidlig for oss alle til å se.

Takk for den varme hilsenen, Mona.
Din varme vennlighet ble det godes budbringer til meg i dag.

en av disse mine minste…

great cosmic powers in an itty bitty little space…

Jeg elsker barn. Ingenting vekker flere varme følelser enn møtet med et lite barn: uskyld, sårbarhet og fullkommenhet.

Moteindustrien ville gi store penger for å skape en parfyme som evner å vekke urinstinkter og følelser slik lukten av et nyfødt barn gjør det. Alle mine sanser våkner og hjertet smelter. Jeg tror ordet “swoon” var skapt for å beskrive møtet med et lite barn.

Vi blir fortalt at i julen møter vi i et lite barn den perfekte åpenbaring av det guddommelige. great cosmic powers, in an itty bitty little space. Jeg hører Robin Williams mektige proklamasjon i Aladdin og nikker: ja, slik er det. Hvis dere ikke blir som dette lille barnet, kan dere ikke komme inn i guds rike. La de små barna komme til meg og hindre dem ikke for guds rike hører slike til. Den som gjør seg selv liten som et barn er den største i himmelriket.

Hvordan vi ser på barn, hvordan vi møter barn, hvordan vi behandler barn er målestokken for hvor godt vi har forstått det åndelige, det kosmiske, det guddommelige. I barnet ser jeg hva vi var ment å være. I møte med barnet ser jeg hvordan jeg skal finne det beste i meg selv. Barnet finner evigheten i mitt hjerte, lengselen etter det fullkomne. Barnets svakhet og sårbarhet gir meg evnen til å elske og gi det jeg ikke en gang visste jeg hadde.

I vår verden trenger vi igjen at noen, slik mesteren gjorde det, setter et barn i vår midte og formaner oss: det du har gjort mot en av disse mine minste, det har du gjort imot meg.

Verden på mine skuldre

Jeg sitter ved vinduet mitt og ser ut på høstmorgenen. Det er spesielt et tre som lyser opp med en flammende topp midt i alt det grønne. Lyspunktet.
Jeg ser alltid etter lyspunktet, regnbuen, håpet.
Kanskje er det fordi jeg går rundt og bærer verden på mine skuldre.

Som vanlig startet jeg dagen med å lese litt på nett. Det første var en rapport fra Moria. Et hjertesukk som gav dyp gjenklang i den jeg er og i alle fall ønsker å være: et menneske som gråter over andres nød, et menneske som bærer verden på mine skuldre.

Etterpå las jeg en bibelhistorie: En enke var på vei for å begrave sin eneste sønn da Jesus kom forbi. Akkurat som hjelpearbeideren var beveget til tårer i Morialeieren ble Jesus overveldet av medlidenhet med denne moren som hadde mistet det eneste barnet hun hadde, og siden hun var enke, det eneste barnet hun ville få.

I motsetning til legen på Lesbos sto Jesus ikke maktesløs i møte med sorgen og lidelsen. Jesus hadde viljen og evnen til å gjenopprette liv… to kiss it all better.

Å, som jeg skulle ønske jeg hadde den kraften! Tenk å kunne, bare ved å ville og ønske det, gi tilbake liv, helse, trøst på et øyeblikk! Er det rart at mirakler og magi er så tiltrekkende? Ingen kompliserte årsaksrekker å forstå. Ingen byråkratiske og ufullkomne løsninger som bare er plaster på såret eller et støtteapparat som hjelper til å holde ut i sorgen. En fullkommen og rask løsning, og alt er bare bra.. and they all lived happily ever after.

Så hva gjør jeg med menneskene som lider på Lesbos(som jeg vet om) eller barna som lider i Kongo, Thailand og Norge…de barna jeg ikke vet om? Når jeg er så heldig å ha fått øyne til å se nøden, når jeg kjenner verden tynge på mine skuldre, hva gjøre jeg med det?

Jeg har lært å søke enkle svar med full bevissthet om at det sjelden fins enkle løsninger.

Jeg leter etter visdom og finner den, noen ganger på uventede steder.
“all verdens synd skal ikke du forsone” sa Arnulf Øverland. Det ble en livbøye i det havet av nød som strømmer på. Ikke alt er mitt ansvar.
“Do the next right thing”: å gjøre en ting som det er riktig å gjøre når jeg ikke greier å komme opp med en universalplan eller en universalløsning, kan redde meg fra å bli sittende fast.

Noen ganger er visdommen dyp og nærer mitt indre menneske, noen ganger er den praktisk og handlingsorientert. Noe lærer jeg fra samtaler med andre og noe fra meditasjon og studier. Visdommen er enkel og kompleks, forståelig og uutgrunnelig. Og den kommer ikke i “one size fits all”. Jeg må finne min egen.

Bærer du også verden på dine skuldre? Så bra! Det er verdens håp at vi er mange som ser og kjenner smerten og kjenner ansvaret. Siden vi er så forskjellige vil vi finne forskjellige ting vi kan gjøre med det. Enkle handlinger fra enkeltmennesker som sammen kan gi komplekse løsninger. Slik som gutten som kastet sjøstjerner tilbake i bølgene eller de som nylig reddet grindhvaler i Tasmania. En ting om gangen, et menneske om gangen.

Og så noen ganger kan vi sammen analysere og finne de store og overordnede planene, der de finns……

Fotnote: Hadde tenkt å legge til lenke til de tekstene jeg siterer, men WordPress har endret formatteringen sin og jeg har ikke satt meg inn i hvordan jeg gjør dette enda.
Beretningen fra Morialeiren på “500 fra Moria ikkje 50” ved Katrin Glatz Brubakk.
Bibelteksten fra Lukas 7
Øverland-sitatet var fra Til en Misantrop
The next right thing er et 12stegs slogan.
Hvalene i Tasmania leste jeg om på nrk.