I  USA kan man ta mastergrad i alle mulige ting.  Det er de generelle: MA (Master of Arts), MS (Master of Science) og de kjente: MBA, MFA, MDiv. Dessuten er det en lang rekke fagspesifikke mastergrader. Wikipedia her en list på over 30. Med 61 års etterpåklokskap har jeg funnet ut at jeg burde ha skaffet meg en MSW, Master of Social Work. Nå blir det nok ikke noe av det, men det er jo litt tilfredsstillende å endelig vite hva jeg burde ha villet bli “når jeg blir stor”. Og gjennom årene har jeg jo funnet alternative måter å drive med “sosialarbeid” og sosialt engasjement.

At dette er riktig for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte en kvinne snakke om engasjement i hjelpearbeid både i verden og i den nære krets. Hun forklarte hun var blitt klar over at hun hadde en medfødt MSW: et “Must Save the World” syndrom. Det ble et aha øyeblikk for meg. Selvfølgelig! Det er det jeg alltid har ønsket å gjøre: Jeg vil redde verden. Jeg vil finne løsninger og fikse ting som ikke fungerer.

Men jeg lærte også den andre siden av saken. Plutselig forstod jeg hvorfor jeg får pustevansker når jeg går gjennom amerikanske matbutikker og ser 20 forskjellige merker spagettisaus med minst 5 smaker hver. For ikke å snakke om  “søppelmaten”: Yodels og Twinkies og Ding Dongs, Little Debbie og Hostess og Nabisco og … nok sukker til å drepe en liten by. Hvem i all verden er det som skal kjøpe og spise all den maten? Eller hva med butikkene i Bogstad veien? Når jeg går oppover for å sjekke hva de har på salg hos H&M, Lindex og Cubus er jeg så bekymret for hvordan det skal gå med Moods of Norway og alle de store og små butikkene at jeg nesten ikke greier å handle. Det er for mange tilbud, for mange butikker med de samme tingene. Hvor skal de finne nok kunder til alle? Dette går aldri bra. Det må bli konkurs og arbeidsledighet og tomme lokaler og nedgangstider, å nei, å nei, å nei!

Sånn har jeg det med mange ting og dette er tydeligvis ikke noe nytt eller noe bare jeg har strevd med. “All verdens synd skal ikke du forsone” sa Øverland. Han var en klok mann. Ingen grunn til å bli martyr her. Det gagner ingen. Det er ingen nytte i å bekymre meg for det jeg hverken har noe med eller kan forandre.

Paulus har en annen måte å si det på: noen er tå, noen er arm og noen er ører. Det er så mange måter å forbedre verden på at det finns oppgaver som passer for alle talenter og alle ferdighetsgrader. Det gjelder å finne sin plass og så gjøre “det lille du kan”. Det er å få være dråpen i havet, som gjennom sjøer og elver og fosser og bukter og streder omfavner hele vår lille klode og gir oss vår plass som den blå kloden i et endeløst univers. Det er sammen vi får det til.

Så bli med meg. La oss sammen redde verden. Et vennlig ord om gangen, et ekstra tak der det trengs, en ny ide som får bli virkelighet.

 

 

Pappa hadde ein ven som skreiv brev. Eg minnes korleis pappa alltid snakka om kor godt han skreiv, når han hadde fått eit nytt brev.

I helga sat eg og las i gamle utgåver av “Gammalt frå Fræna” og der fekk eg sjølv oppleve Torstein Tomassen sin skrivekunst. Akkurat som pappa måtte eg berre stoppe opp og gle meg.

Det første eg kom over var eit stykke han hadde skreve om sanitetskvinneforeninga på Tornes. Eit prosaisk tema skulle ein tru.  Men slik starta Tomassen innlegget:

” I tankane kan ein reise opp att falne hus, -gjere nedbygde markar levande med gras og korn, insekt og fuglar, -skape sommarvind eller gulnande haust – og vinters rennfok rundt novene. Og folket som var? Det er underleg kor livs levande dei kan verte – i tankane… I stille stunder er dei kring oss. Dei går over gamle tun, ror langs strendene, arbeider og slit eller har helgefred. Vi er i lag med dei i det gamle og bortfarne.” (1)

Eg veit ikkje korleis det er med deg, men eg ser dei. Torsein har makta å skildra ein plass og ei tid like levande som om det var ein film, med berre nokre få gode ord.

Å, kor eg elskar gode ord. “Som eple av sølv i skåler av gull” er gode ord sa Salomon. Som musikk og kjærteikn og gode angar er gode ord for meg. Dei gjer meg glad, inspirerer meg til handling eller rører meg til tårar. Eg stoppar og tek imot når dei kjem. Eg deler dei gjerne med andre, slik som no. Delt glede, er dobbel glede. Eg har ein godbit til. Eit skinande eple, i ei glitrande skål. Særleg for ei vestlending:

HEIMKOME VED HAVET(2)
Torstein Tomassen

Så gjekk eg på stiane,
rodde i sunda.
Hitover dreiv dei
angane
frå ein gjøfjørevår
i eit kvitsymreår
vest ved havet.

Då såg eg dei,
tuftene,
fann eg dei,
tuene.
Lutande stod dei
steinane,
over frendar i jord
som rodde og for
slik som eg
i ein vår
i eit kvitsymreår
her ved havet. 

1. Gammalt frå Fræna, 1991, “Om eit årsmøte” av Torstein Tomassen, side 43
2. Gammalt frå Fræna, 1985, “Heimkomme ved havet” av Torstein Tomassen, side 7

Bilde: Akvarell av Nelle Rodrick.

Det er noe veldig godt med julen. Vi blir snillere av den. Og når vi blir snillere, blir vi gladere.

Den store mester selv sa: “Det er saligere å gi, enn å få”. Det er hemmeligheten. Vi vet det, og kjenner det dypt i sjela: Når gleden sprer seg over ansiktet til den vi har fått gi til, enten det er en fysisk gave eller bare det å vise godhet, blir vårt eget hjerte varmt. Ekkoet av denne sannheten klinger gjennom historien: “Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”.

Du blir rik av å gi.
Jesus forteller en “opp ned” historie, som han så ofte gjorde, om den fattige enken. Hun gav en ørliten slant og Jesus sa hun gav mer enn de rike som gav av sin overflod. Gavmildhet viser at du opplever deg selv som “rik” på en forunderlig måte, for du anser at du har nok til mer enn deg selv. Det viser at du er rik på det som egentlig teller. Øverland sa:”..hva du gav kan ingen ta ifra deg”.  Den som finner en måte å gi på, gir i det lange løp seg selv en gave i egenverd og selvrespekt. Du blir en aktør i livet i stedet for en tilskuer eller et offer.

Det skal ikke mye til får å bli en giver. Du kan gi bort setet ditt på bussen eller du kan gi av din tid hvis du ikke har penger. Den som er blitt en giver vil alltid finne noe å dele.

Julen er en vond tid for mange. Den som er alene, den som har lite kan føle at de har ingenting. “Den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har”. *
Forventningene er så store til hva jul skal være, hva en gave skal være. I denne tiden er det spesielt viktig at det fins organisasjoner og mennesker som ser og åpner dører og inviterer til fellesskap og varme. Det er mange, både store og små, tiltak rundt omkring som tilbyr måltid og gaver til den som har lite. Jeg hadde tenkt å lage en liste av plasser der man kan gi eller delta og ble glad over å finne at det er for mange til kunne offentliggjøre en utfyllende liste. Derfor har jeg valgt å legge lenker til et par store aktører der det går an å gi, med en oppfordring til å søke lokalt for alternative måter å engasjere seg til jul og lenge etterpå.

Ha en riktig gledelig og givende Jul og hverdag i tiden som ligger foran.

Kirkens Bymisjon.

Kirkens Nødhjelp

Frelsesarmeen

 

*(Mk 4,24-25)

 

I denne søte juletid har jeg filosofert en del på tradisjoner og hvor de kommer fra. Tradisjoner er en av de tingene som skaper tilhørighet og mening i livet. Alle har dem, og jeg tror de som har mange har et rikere liv enn de som har få. De bryter opp den grå alminneligheten med spesielle dager og rutiner. Vi lager tradisjonsmat, pynter oss og  samles med andre og opplever at vi tilhører.

Røttene går dypt i juletradisjonene våre. Plaseringen av feiringen til vintersolverv og navnet “jul” viser at vi i bunnen har beholdt røttene til det urmenneskelige. I den mørkeste tiden av året markerer vi at mørket har en begrensning: sola snur og lyset kommer  tilbake. Noen har tatt opp viktigheten av å huske denne forbindelsen og har begynt å tenne bål 22/12. Det liker jeg.

Så har vi den kristne tradisjonen som vi har feiret i ca 1000 år nå.  Den er også et “lys i mørket”. “De som sitter i mørket skal se et stort lys” heter det. Den kristne jul har et budskap om frelse, godhet, brorskap og lengsel etter “fred på denne jord hvor menneskene bor”. Hvem kan ha noe annet enn gode følelser for barnet i krybben som ikke fant rom i herberget, men ble hedret av engler og konger? Hvem kan unngå å bli varmet av tanken at Gud kom til oss og valgte et uskyldig, hjelpeløst barn som sin bolig? Og at han kom for å bo i våre hjerter. “å kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke Kom Jesus dog her inn. Det er ei fremmed bolig…” Gud iblandt oss, Guds rike inni oss. Det er mye her å ta inn og bli opplyst og varmet av enten en kan tro på kristen teologi eller ikke.

Også har vi alle de “nymotens” tradisjonene: Arven fra Alf Prøysen og Disney og Coca Cola og NRK. Blandingen av norsk folketro og juletradisjoner fra mange land. Musemor og nissen på låven, Santa Lucia og Santa Claus. Hvem kan feire jul uten Rudolf og Snømannen Kalle eller Donald Duck? Eller lillejulaften uten butleren og Sofie? Det er en herlig suppe som gjør oss glade og forventningsfulle og får oss til å høre sammen. Den gjør oss til og med snillere. Vi er alle glade Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon lager jul for de som har det verst og sender noen slanter til dem. Vi støtter Omvendt Nisse og noen av oss tar til og med tid til å hjelp.

Selv om vi nok ikke alle feirer helt på samme måte er det å ha denne felles arven noe som gjør oss rikere. Noen liker å lete etter gammelt og huske de norrøne tradisjonene. Andre ønsker en åndelig jul og søker mening og innhold.  Og det er greit. Julen er varm og god og løfter oss alle opp i en tid da vi alle trenger “mytji lys og mytji varme”. Vi trenger den og jeg syns alle må få være med. Det er vår felles arv og vi trenger ikke å “tro” på julenissen eller Jesusbarnet for ta inn og leve ut det julen er blitt for oss: vår store, felles feiring som varer minst 24 dager før og gjerne tretten til tjue dager etter jul. For å sitere mine foreldre, dette går langt tilbake. I følge pappa starta julegeita: “tre daga å tre vekå føre jul, (då) lægg ho se på kveinnalur, baka tjukkt å steikje mjukt”, det vil si: 24 dager før jul. Og mamma sa” 20. dag Knut jaga jula ut.

God Jul!

 

 

Refleksjoner fra en norsk-amerkaner.

Jeg flytta hjem i sommer etter 22 år i Boston området. Når jeg legger til mine 5 år i California på 70-80 tallet må jeg vel kunne regne meg som en nymotens norsk-amerikaner. Det er rart å reorientere seg i et gammelt landskap etter 22 år.

Et av de mest slående forandringene er amerikaniseringen. Jeg har på alle ferier hjemme ergret meg over butikker og restauranter med dumme engelske navn. Det var en kort tid en kafe i Elnesvågen kalt Cafe Gossip. Den burde jo ha hett “Sladrekafeen”,  det perfekte navn på en landsbygdskafe. Kaffe og sladder er som hånd i hanske på et lite sted der alle vet hvem alle er.

Men engelsk er kult. Så kult at det ikke lenger er salg, men “sale” i butikkene. Er det rart folk spurte meg hvilket språk vi snakker i Norge og at de ble overrasket da jeg sa vi har et eget språk?

Så kom oktober og alle butikken så ut som om de var i Smalltown, USA. Halloween var på vei. Det var masker og godteri og “pumpkins” å få overalt og etterpå fant jeg cranberries hos grønnsakshandleren i tide for Thanksgiving.

Men toppen av denne “kulturforurensningen” må være “Black Friday”: storhandledag siste fredag i november. Kan man i det minste kalle dagen Svartfredag? (og vet folk forresten hvorfor den er kalt svart??*)  I USA har de fleste fri den dagen. for det er dagen etter en amerikansk høytidsdag.  Det er en naturlig dag å starte julegavehandelen på, men i Norge??

Nok om svartfredag, hva har det å gjøre med skolegudstjenester?

Jeg var på et foredrag i Uranienborg Kirke i høst, der Finn Wagle snakket om: Norge, et fler-religiøst, kristent land. Han snakket om overgang til Folkekirke og de forandringer det medfører for kristendommens stilling i kulturen. Han snakket om at man som norsk må få lov å identifisere seg med en kristen kulturarv siden de fleste tradisjoner vi har ble bygd på en kristen grunnvoll.

Jeg har sett at det har vært diskusjon om kirken misbruker sin posisjon i samfunnet ved å invitere elever til skolegudstjenester før jul. Fordi vi nå er et klart flerreligiøst og egentlig ganske sekulært samfunn, burde vi ikke frita barna fra å gå i kirken før jul?

Jeg for min del må si:
Gi oss vår kristne kulturarv, enten vi er troende eller ikke.
La oss synge Glade Jul og Et barn er født i Betlehem enten vi går i kirken eller ikke. Det er greit at vi koser oss med julehandel og gir hverandre gaver til jul, men la ikke handelstanden få jula med hud og hår.
La og gå i kirken og synge julesanger om det så er eneste dag i året.
Og fri oss fra amerikaniseringen og slik svartemakt som “black friday”.

*Black Friday er den dagen i året alle butikker i USA går med overskudd.

 

Today is the day of Thanksgiving. Though I have chosen to make every day a day of giving thanks, it is good to have a reason to stop and take account of my blessings. They are many.

I am sitting safely in a warm and cozy little apartment, sipping my morning coffee in the calming silence of early morning. A candle adds warmth and serenity. My cupboards are full of healthy food. If I run out or discover I need something there are shops all around where i can pick up anything I want. I am warm and well dressed, even as the winter is knocking at my door and demands scarfs and gloves and layer upon layer.

I am strong and well. I can get out of bed, take care of myself, walk to where I want to go, do the work I need to in my daily routine. At the age of 61 and with arthritis I have some aches and limitations, but as I look at the world around me I must say: I am well and strong.

I am thankful for the beauty that surrounds me, in nature, art, architecture, music. My senses are gifts that make me blessed wherever I turn.

My greatest treasure comes last..always save the best for last: the ice cream and the pie, the chocolate with the coffee… The best and most precious thing in my life is my people.

I am so lucky to have a family. I have a kind and faithful husband, two children with kind hearts both making the world around them a better place, I have a faithful son-in-law who takes care of my daughter with all his might, I have the most wonderful two grandsons. I have a large extended family: sisters, brother, cousins of all kinds, who are loving, kind, each in their way making this world richer to have them in it and making me thankful to be related to them. Whether they are near or far, whether I see them often or have only met them for short visits I am thankful they have all made footprints in my heart.

And there are my friends. Beautiful, wonderful, kind people. What a treasure to have and to have had friends. There are more people to be thankful for: the people I meet, see, hear about, whose words of wisdom I read. They all make me rich. I am thankful to be part of the human race and to take this journey on earth with you all. I hope to leave a trace of blessing when I cross your path, just as you all make me richer for having met you.

So today, on Thanksgiving day, I give thanks for you all, for it all. I am truly blessed.

I will remember tomorrow and next week and the month after. This is my life . And although it has had its share of pain and loss here and there, when all is said and done:

It is a wonderful life.

Thank you!

Nøysomhet var noe vi fikk inn med morsmelken. For de som vokste opp før og under krigen var det en dyd av nødvendighet å ta vare på det man hadde og å få resursene til å strekke så langt som mulig. Så jeg hadde en god læremester.

Som bevis på at jeg har mestret nøysomhetens kunsten, skal jeg demonstrere hvordan jeg kan få til 3 middager av en ferdiggrillet kylling(i alle fall den størrelsen de selger i USA)

Første middag er straight up nygrillet kylling med det du liker til. Det gode kjøttet som er igjen etter første “plukk”, blir surret med løk og rød paprika og en dæsj fløte og voila, kylling med paprika saus.
Så kommer mesterutnyttelsen: kok det avpillede skroget i en time eller to. Du vil oppdage at det er plenty kjøtt igjen til en god suppe med kraft som strutter med næring.

Nå som jeg har bevist hvor nøysom jeg er, må jeg fortelle hvordan dette backfired for meg.

Jeg var på Rema og så i forbifarten en type øl kallt “Nøisom”. Jeg ante en mulighet til å finne en god drikke uten å bruke halve matbudsjettet. Etter å ha lett høyt og lavt etter pris uten hell, tok jeg sjansen og kjøpte. Da prisen kom opp på kassa, viste det seg at gjerrigknarken i meg var blitt grundig lurt. Gratulerer til Nøisom for et godt markedsførings triks. Jeg bet på.

Jeg er engasjert i debatten om Israel. Får mange triste nyheter hver dag,  Er igjen og igjen overrasket over hvor mange gode mennesker som forsvarer det jeg ser som u-forsvarlig.

Så sist uke gikk det opp for meg at for veldig mange er Israel et tilfelle av Villandens dilemma: fins det livsglede, hvis livsløgnen må gå?

Jeg var på en filmfremvisning av The Village Under the Forest arrangert av Jewish Voice for Peace i Boston. Der møtte jeg en kvinne i 60 årene som snakket om den sorgprosessen hun hadde måttet gå gjennom for å akseptere at noe av det mest menigsfylte hun hadde lært som barn, var løgn. Jeg hadde tidligere lest et innlegg fra en annen kvinne som fortalte det samme på Mondoweiss .

Det er vondt når du som barn har ofret dine småpenger for å plante et tre i “løftenes land” og så oppdager at det hele var propaganda. For kristne kan det være enda vanskeligere, for i kristensionismen er Israel ikke bare en trygg havn for et forfulgt folk, men en Guds handling.

Hva gjør vi så, når en kjær sannhet viser seg å være en livsløgn? Det kan føre til en dyp sorg, kanskje til og med en troskrise. Men for den som  gjerne vil kjempe for det gode, er det en pris verdt å betale.

Det er godt å slippe å  vekkforklare eller rettferdiggjøre vold og urettferdighet. Det er godt at det ikke er Gud som vil at Palestinerne skal lide. Det er godt å si at Gud er like glad i alle mennesker og har samme regler for alle.

Det kan jo  gjøre en motløs å se hvor sterk propagandakreftene er. En kan bli fristet til å gi opp når en ser hvor lite sannheten gjelder når makt og penger har “bukta og begge endene”. Men håpet er der.  For meg er det alle de gode jødiske stemmene som kjemper for sannheten, både i USA og i Israel, som gir meg mest håp. En ny generasjon kommer og de leser ikke bare “mainstream media” og lar seg ikke så lett lure. Jeg ser at løgnene brister når jeg leser  Mondoweiss og The Leftern Wall eller hører Sahar Vardi og  Miko Peled og …. Jeg får si med Paulus: tiden ville ikke strekke til hvis jeg skulle ramse opp alle som nå står på barrikadene for sannhet og rettferdighet.

Så tenner jeg et lys og  tror at lyset er sterkere enn mørket. Jeg tror at sakte, men sikkert vil livsløgnen bli for tung å bære for all de gode menneskene som i dag syns de må forsvare det u-forsvarlige.

 

 

Tanken på å skrive har alltid hatt i seg eit spørsmål om språkvalg.

Det var ein gong det var utenkeleg å skrive norsk på bokmål. Det er rart korleis det å leve i “utlendighet” sakte førte med seg eit språkskifte  når eg skreiv.

Samtidig  fekk eg alltid kommentarar på at eg ikkje hadde mist dialekta mi. I vitsa mæ dei so spurte å sa at de va ikkje so rart. Deinn enaste i snakka norsk mæ te vanle va Gud, å hainn snakka frening.

Men i mail og på FB blei det standard å skrive bokmål. Kall det latskap. Ein må vere meir kreativ for å skrive nynorsk, må leite etter gode ord som både flyt og som folk flest kan forstå. Dessutan er språk ein levande organisme of sorts og du treng eit språk community for å halde deg sharp.

Der kom det. Det tredje språket. Ein har ikkje budd med engelsk som partner og landsby halve livet uten at det har satt seg så fast i språk hjernen at det kjem opp som første valg når hjernen raskt googler etter neste ord. Etter 22 år i strekk har nok engelsk hatt så mange hit at det er som om det har betalt for rangerings plass ved søk.

Det er artig dette med språk. Skriv nok meir om der ein annan gong. På bokmål, går eg ut ifrå. Men i dag var det faktisk artig å skrive nynorsk.

 

Har lenge tenkt på å skrive. Hodet er alltid fullt av tanker og noen av dem er virkelig gode. Som sommerfugler daler de ned og lyser opp med farger og mønster jeg vil fange og holde fast, men hvis jeg ikke skriver tanken ned flyr den lydløst ut av min bevissthet og kommer noen ganger aldri tilbake.

Så nå har jeg bestemt meg for å skrive noe ned her.

I dag leste jeg Aase-Hildes artikkel på LinkedIn om Takknemlighet. For en uke siden la min gode venn Diane ut et sitat på FB fra Farmer’s Almanac: “It is not happy people who are thankful. It is thankful people who are happy.” Dette sitatet oppsummerer noe jeg har så smått prøvd å lære: Takknemlighet er en praksis, ikke en tilstand.

Det er så lett å snu ting på hodet og vente på de gode dagene, i stedet for å finne det gode i den dagen jeg har. Selv på de mørkeste dagene fins det noe å henge takknemlighet på.

Sansene er et godt redskap for meg.
Det lukter godt i trappen når Borghild baker.
Vinden, frisk og kjølig mot kinnet mitt når jeg går ut i høst dagen.
Varmen av Timo i armene mine.
Fargen på en vakker bygård.

Jeg valgte det siste som bildet for denne fødselsdagen for “De gode dagene”. De spredte, gule bladene som fortsatt hang fast i greinene på bjerketreet gikk i ett med den vakte bygården bak. For meg ble det “et øyeblikk med Zen”, for å sitere  John Steward.  En anledning for takknemlighet.

Når jeg nå vil prøve skrive litt er det for å bevare de tankene som daler ned hos meg i slike stunder. Kanskje er det bare for meg. Kanskje det kan velsigne andre. Jeg vil samle tanker og minner og ta dem fram igjen, slik Ylva Eggehorn samlet sommerens stå i en vase i vinduskarmen.

Jeg gir i dag liv til denne bloggen med å sette et depositum i takknemlighets banken.

I dag er jeg takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i mitt liv. De viser meg at det gode er like reelt som det vonde i denne verden vi har. Selv på dager som denne, når nyhetene er mørke og himmelen ute er grå med nedbør.