Eg skriv på tre språk. Sjølv om to av dei er søsken og så blir det fortsatt ei oppleving av translanguaging, som datter Ingrid sier. Dei to norske har fått bu her på dei gode dagane, men eg oppretta ein eigen blogg for engelsk.

Dei siste to dagane har eg skreve der.

Hvis du ikkje er på Facebook så du såg gårsdagens histore der finn du ho og dagens tekst her:

A telegram: A fantasy created from a stolen phrase.

Oppgave for skrivekurs: Ta en setning som inspirasjon og skriv i minst 20 min. Dagens utgangspunkt: ”Har du kjørt for barn på trikken” Dagens skriveøvelse er basert på ei setning er fra Karsten Isaksens bok “Gjester som ikke vil gå”.

Det var ein gong konduktørar på trikken. Det var konduktørene som passa på at alle hadde billett, den gongen. Dette var før eg budde i Oslo, så eg kan ikkje uttale meg med autoritet om korleis det fungerte. Karsten Isaksen, som oslogutt, hadde nok førstehadnserfaring.

Ut ifrå denne setninga, kan vi konkludere at Isachsen kanskje hadde komme unna med å betal barnebillett godt etter fylte 16 år. Eg prøvde å google barndommen hans i all hast for å finne ut litt meir, men hverken wikipedia, SNL eller nekrologene i Aftenposten, Nrk eller VG hadde noko å seie om barndommen hans. Det var ikkje barndommen hans som var minneverdig. Om han sneik på trikken, førte det han ikkje ut på skråplanet eller fekk navnet hans inn i strafferegisteret.

Men han kjende tydeligvis på at det å snike på trikken var ein stor nok plett på sjølrespekten til å bruke det som eksempel i si første bok.

Det kunne ha vore fint å skrive om Karsten Isachsen. Om barndommen hans ikkje var interessant nok til at wikipedia og dei andre brydde seg om kva han gjorde, var visdommen han etter kvart delte med heile Norge tidlaus og den som les vil finne sjølvinnsikt som kan brukast.

Men i dag skulle eg skrive om å snike på trikken.

Eg trur det er blitt mykje lettare å snike på trikken enn det var i Isachens tid. Då vi først flytta til Oso var det slutt på konduktører. Det kosta vel for mykje å lønne nokon til å ta betaling og konduktører vart erstatta med inspektører som kom på trikken av og til. Resultat var, som ein ein ung fyr sa, at enkelte betalte på buss/trikk/t-bane først når det kom inspektører ombord. Dei som sneik kom seg fort ut døra i andre enden om dei greide det..

Det ville sjølvsagt ikkje Ruter ha noko av. Dei satte inn fleire inspektører og skreiv ut bøter. Samtidig innførte dei eit nådelaust, “ingen unnskyldning er god nok” regelverk. Eg kan finne fram mi eiga og andres historier om det. Dei får deg til å gråte eller bli sint. Eg er nok mest sint.

Det er ei “nådeløyse” som har fått plass i markedsøkonomien og gode grunnar får ikkje lenger komme til orde. Kundebehandalerar og billettkontrolører og parkeringsvakter har fått streng opplæring i at menneskelege feil er like straffverdige som utspekulert svindel og skal straffast på samme måte: høge gebyr og rask overlevering til inkassoapparatet.

Er du så uheldig å gå på trikken med utlada batteri, trykker på knappen i nettbanken utan å dobbelsjekke alle tal, vert forsenka tilbake til parkeringsplassen, då sit du i saksa.

Inkassoapparatet sit der som ein Fagin i Oliver Twist og sikler over pengane som klirrer i kassa. Kundebehandlarar og sjefer og programmerarar står der heilt “hjelpelause” og “vrir seg i hendene” utan “lov” eller vilje til å tenke og handle sjølve. “God forbid” nokon skulle vise nåde mot “sjølvforskyldt” brudd på regelen, om det så var på grunn av eit hendeleg uhell.

Dataprogramma er alibiet deira: det “går ikkje an” å reversere eit gebyr når algoritmen har fått tak i det.

Skal tru kva som var straffa om du sneik på trikken i Karsten Isachsens tid? Kan tenkje meg guttungar vart lempa av trikken med nokre velvalgte ord frå konduktøren.

Men den gamle dama som hadde lagt igjen pungen på kjøkkenbenken, fekk nok heller eit omsorgsfullt tilbud om å få reise gratis heim igjen for å hente pungen, så ho kunne fått tatt turen til Stortorget og kjøpe seg friske grønnsaker, slik ho hadde tenkt.

Det er på tide å gje algoritmene slavestatus og nåde overordna autoritet igjen, spør du meg.

Oppgave fra skrivekurs: Ta en setning som inspirasjon og skriv i minst 20 min. Dagens utgangspunkt:”Sikkerhet og riktig bruk av utstyret vårt er helt avgjørende.”

Tenke deg en fjellvegg som går rett opp så langt du kan sjå: Fjellveggen klatrarar har drøymd om å klatre til toppen på og kunne erklære til vener og verda at dei har bestige El Capitan.

Tenk deg at ein av dei aller beste og modigaste klatrarane i verda set seg målet om å klatre denne veggen utan sikring… og greier det. Eg såg filmen. Det er sant. Han greide det, med filmcrew i påheng og heile verda som satt på kanten av sofaen og knaske nagler i staden for chips.

Klatring kan bli galskap, men det er fantastisk trening, og utruleg god terapi for angstmestring. Det gjev vanlege små-klatrarar oppleving av å stå på taket av verda som ein vinnar der dei strekker armane opp mot himmelen på selfien i gledesrus mens pulsen sakte tikkar ned mot sjelefred.

Småungar elskar å klatre. Kor mange familieturer vart ikkje redda frå klagande småtassar som var leie av å gå, på grunn av ein kampestein dei kunne klatre opp på. Vi hadde ei rute med ein stor slik ein vi gjekk forbi med smågutane så ofte at eg fortsatt kan gå stien i minnet.

Der ungar før klatra på storsteinene i skogen og berget bak blokka har vi no fått ein ny arena for klatring. Klatring er i ferd med å bli folkesport og klatresenter dukker opp overalt. Her klatrar store og små opp kunstige fjell og bygger muskler og mestring i høgt tempo.

Etter mitt syn er eit klatresenter med på å ta klatring til eit nivå der det går an å skille mellom sport og galskap. Galskap er å klatre El Capitan solo, utan sikring. Filmen er heilt ærleg på det. Vi får unnskyldingslaust oppleve prisen mange har betalt for å prøve seg på slike bragder.

Eit klatresenter derimot, kan tilby opplæring og klatring i så trygge former at ein 10-åring kan klatre ein fjortenmeters vegg og komme seg trygt ned og stappe opplevelsen i mestringssekken utan fare.

Nøkkelen er “sikkerhet og riktig bruk av utstyr”. Eit klatresenter er gjennomarbeida for å skape balanse mellom utfordring og sikring. Mestringa med å klatre ein fjortenmeters vegg via ei utfordrande rute vert ikke mindre fordi du har på deg klatresele og eit bombesikkert tauverk som gjer at du ikkje risikerer noko verre enn å bli dinglande i eit luftig svev med sug i magen.

Her har anvendt fysikk, utdanning i treningskunnskap og markedskrefter funne ein symbiose det står respekt av. Når det er overbygd med eit regelverk og inspktørar som etterser alt går rett og trygt for seg blir dette “ekstremsport” utan brukne bein eller brukken rygg.

God sikring og godt utsyr er hjelpemiddel som òg kan takast med ut til fjellveggen. Med god trening på eit klatresenter kan tinedebestigning bli allemannseie, nesten.

Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Det er en stor kontrast å kunne gå ut i hagen hver dag hele året og finne ting som vokser. Det er nok en slags årstids-syklus her også, men naturen har ingen total dvaletid. Jeg har ikke fått oversikten over hva som vokser best når og hvordan, men kommer nok.

Jeg føler det litt som jeg har kommet til paradisets hage. Jeg har et vagt minne om trær som bærer ny frukt hver måned… i åpenbaringsboken..?? var det virkelig slik?.. eller blander jeg det sammen med et eventyr? Historien om skapelsen av Narnia der karameller faller i jorda og blir til karamelltrær?

For oss nordboere som kommer hit til varmen og frodigheten kan det jo bli lett å tro på slik magi. Hvor er mørketiden? hvor er den tidlige våren som holder hardt på kulden i jorda og nekter å la noe trenge gjennom beinfrosten? og som, når den endelig har tint og latt seg spa opp til grønnsakbed der de første spirene strekker seg mot håpet, sender et bakholdsangrep med nattefrost sist i mai og tvinger gartneren til å starte helt på nytt?

Etter det kommer de uforutsigbare somrene som smiler blidt med vekslende sol og småregn, for så le hånende med vekslende tørke og kulde. Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Hvorfor vokste det så dårlig på parsellen min? var det jordsmonnet? for lite eller feil gjødsel? eller er det dette klimaet som ikke vil ha andre planter enn poteter, gulrøtter og ringblomster?

Takk og lov for ringblomster! Når de først har greid å komme seg i gang spruter de ut gul og oransje glede og overlevelseskraft gjennom all slags vær og holder stand gjennom flere runder med nattefrost. Mens disse importplantene som er villige og frodige i godt vær, legger seg som våte kluter straks den første frosten har blåst på dem.

Det er spennende også, dette vekselværet. Jeg hadde begynt å få litt peiling på hva jeg kunne få til å ri værbølgene. Jeg hadde funnet noen “safe bets” som stakk røttene dypt i jorda og fant det de skulle ha for å vokse seg sterke og næringsrike, til og med der de sto i skygge halve dagen. Jeg så at andre fikk til ganske så eksotiske godbiter, som tomater og artisjokker. Etter noen flere sykluser skulle jeg også ha fått til en frodig flekk som trivdes og matchet min omsorgssvikt og preferanser i avling.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt poteter var noe jeg ville ha, men de er så pålitelige at det ble vanskelig å ikke inkludere dem i det gode selskap. Jordskokken har også bevist at han overlever alt og holder det han lover. Den måtte bli en fast medspiller.

Den store overraskelsen var bønnene.

Første året ble sukkerertene bare tull. Andre året ble favabønnene for kompliserte. Tredje året planta jeg noen få stjålne, fargerike bønner som hadde hengt igjen etter frosten på to forskjellig parseller. De vokste som en drøm. Det provisoriske støtteapparatet jeg fikk rigget opp og utvidet etter hvert som plantene vokste, holdt så vidt. Men plantene strekte seg langt forbi staver og greiner og erklærte at hvis de bare hadde fått mer å henge seg i hadde de vokst helt opp til himmelen.

Det tok hele sommeren, men på høsten hadde disse 4-5 bønnene produsert lange belger fulle av vakre bønner, en lilla og svart, den andre typen rosa med skjolder som ei gammaldags ku.

Og så gode de var. Naboen jeg fikk den ene av året før, hadde helt rett: alt jeg måtte gjøre for å ha et nydelig, sunt måltid var å koke dem med litt salt i vannet.

Skal tro hva slags bønner som vokser godt i dette nye klimaet? Sikkert alle. Belgvekster har jo vært viktige i kostholdet i denne delen av verden. Poteten kom egentlig fra varmere strøk så den vokser helt sikkert, og da gjør vel jordskokkene det også. Rosene her kan kanskje blomstre hele året?

Da blir det å starte på nytt med læringsprosessen. Jeg gleder meg til å finne nye venner som trives med mitt nivå vanskjøtsel. Det blir enklere på et sted der alt vokser og gror deg over hodet bare du vender ryggen til. Det jeg gleder meg mest til er mais! Etter to sesonger med forsøk i kuldeland. Det første året fikk jeg en eneste maiskolbe. Det neste produserte et knippe flotte maisplanter som ikke fikk nok tid til å moden kolbebabyene som stakk det tufsete håret sitt ut av babybultene oppover stalken. Tenk om jeg her kunne ha fersk, søt mais med smør å synke tennene i fra egen hage? ..da kan det hende dette vil bli min paradishage, selv om jeg ikke får noe karamelltre som gir frukt tolv ganger i året.

Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Dagleg skriving for PiO skrivekurs, dag 6.
Startsetning: “Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.” Fra Grensen av Erika Flatland

Det er eit tema eg vender tilbake til igjen og igjen, dette: Det godes “problem”.

Gud skapte..og det var godt. Gud fullførte, og sjå: det var berre godt, såre godt, skreiv poeten som dokumenterte Guds tanke ved begynnelsen.

Korleis blir ho denne hytta av mørke, spør Mary Oliver om døden (mi oversetting). Eg kunne spør: korleis blir han denne tunellen av lys som alle forteljingane fra “near death experiences” snakkar om. For det er ein tradisjon blant menneska for å legge det gode, det såre gode til himmelen.

Men det er ikke det eg ser etter. Eg ser ikkje etter det gode etterpå. Eg ser etter det gode no.

Når eg høyrer: “det var såre godt” vekkjer det noko i meg, ei gjenkjenning. Det gode finns. Eg kan gå inn og vere i det.

Eg tenkjer det er her tanken om himmelen hjem frå. Midt i det som òg finns og er smertefullt, mørkt, har menneske gjennom alle tider sett dette gode og funne styrke til å komme ut på andre sida.

Eg har òg opplevd å kjenne mørkret sleppe meg og lyset og freden ta over. Ikkje så ofte, men nok. Nok til å elske “det gode”. Nok til å vite at det gode er det eg vil springe mot, stoppe ved og sette meg ned og vere i. Det er det eg vil leite etter i meg sjølv, i medmenneska mine, i heile verda. Det er det eg vil applaudere, synge om, kviskre om og meditere på. Sjå, det var såre godt, berre godt. Gull i berget, kvitveis undre fjorårets rotne lauv.

Det er òg ein gammal tanke at det gode ikkje er lett å legge merke til. Denne “hytta av mørke” er ikkje skremmande, men heller ei bortskrelling av alt det andre som vil distrahere oss frå å sjå det eine viktige: lyset, det gode.

Så vert dei stående desse tre: tru, håp og kjærlighet.

Det gode.

Når eg får tak i det, får stoppe opp og bli i dette om så berre i eit glimt veit eg: “Tid er ikkje meir enn ein ide..det evige er eit tenkjeleg alternativ”.. det gode er rett ved sida av meg heile tida. og blir alltid…kven veit?

PiO Skrivekurs, kvardagsskriving dag 5.
I dag har eg vald startsetninga mi sjølv.
Ho kom til meg midt på natta og eg måtte stå opp og halde fast på ho før ho flaut vekk på “glemselens elv”.
Tanken om gløymselens elv kjem òg frå eit fabelaktig dikt, Forgetfulness av Billy Collins. Det må kanskje oversettast før eller seinare.

Når døden kjem

Når døden kjem
som ein svolten bjørn om hausten
når døden kjem og tek fram alle dei blanke myntane frå pungen sin

for å kjøpe meg, og kneppe pungen igjen
når døden kjem
som mesling-koppar

når døden kjem
som eit isfjell mellom skulderblada

Då vil eg ta steget gjennom døra full av nysgjerrighet og forundring:
korleis blir ho, denne hytta full av mørke

Difor ser eg no på alle ting
som eit brorskap, eit søsterskap
eg ser på tid som ikkje meir enn ein ide
eg ser det evige som eit tenkjeleg alternativ

eg tenkjer på kvart liv som ein blomst, vanleg
som ein prestekrage og like unik
og kvart namn ein kjær melodi eg nynner
som, slik all musikk gjer det, ender i stille

og kvar kropp ei løve full av mot, og noko
dyrebart i verda

Når det er over, vil eg seia: heile livet
var eg ei brud vidd til forundring
var eg ein brudgom som tok heile verda i famn

Når det er over vil eg ikkje måtte spørre
om eg hadde skapt eit liv som var unikt, ekte
Eg vil ikkje finne meg sjølv full av sukk eller frykt
eller krangel

Eg vil ikkje ende med å ha vore ein framand i denne verda.

Originalen:
When Death Comes –by Mary Oliver (Oct 03, 2006)

When death comes
like the hungry bear in autumn;
when death comes and takes all the bright coins from his purse

to buy me, and snaps the purse shut;
when death comes
like the measle-pox

when death comes
like an iceberg between the shoulder blades,

I want to step through the door full of curiosity, wondering:
what is it going to be like, that cottage of darkness?

And therefore I look upon everything
as a brotherhood and a sisterhood,
and I look upon time as no more than an idea,
and I consider eternity as another possibility,

and I think of each life as a flower, as common
as a field daisy, and as singular,

and each name a comfortable music in the mouth,
tending, as all music does, toward silence,

and each body a lion of courage, and something
precious to the earth.

When it’s over, I want to say all my life
I was a bride married to amazement.
I was the bridegroom, taking the world into my arms.

When it’s over, I don’t want to wonder
if I have made of my life something particular, and real.

I don’t want to find myself sighing and frightened,
or full of argument.

I don’t want to end up simply having visited this world.

vinterbilder 2

vinterbilder

Om han bøygde seg ned kunne han sjå noko som rørte på seg i jorda.

Kvifor såg han ned akkurat her, eigentleg? Han brukte aldri å stoppe før han hadde sprunge heile ruta. Han sprang denne ruta kvar gong han trong å kvitte seg med nissebukktankane sine, og Gud veit, dei hadde visst aldri ferie. Så denne ruta kunne føtene hans så godt han fint hadde greid å springe her med hettegenseren att fram, godt snurpa saman rundt bakhodet.

Det hjalp nesten alltid med denne utblåsinga. Han starta der stien kom ut på sletta ved Mor Go’hjetrtas vei, i Bjølsendumpa. Rart med desse to namna som er så motsatt lada..nesten som “den gode engel” og “den dårlege engel” som kviskrer i kvart sitt øyre for å skape indre konflikt og forvirring: “Ver godhjerta!”..”neiiii, syns synd på deg sjølv! du vart dumpa.. ta igjen! Hyl og skrik at dette er urettferdig. Du har ikkje gjort noko gale og likevel er livet ditt ein endelaus kamp mot indre demoner som aldri gjev deg fred.”

Nissebukktankar. “Kven bryr seg om deg eigentleg? Du er slik ein verdilaus, messed up tufs. Skulle ha vore ein blinkande knapp på verdensvesten, men hempa glapp.”

Så her spring du, full av sjølvforakt og sinne etter enda ein krangel der du veit du var urettferdig og til og med giftig… eit regn av nålestikk og “character assassinations” av samme våpengrad du har brukt på deg sjølv eit heilt liv no. Stopp. Pust.

Det var visst noko som rørde seg i jorda der borte.

Stopp. Pust.
Kor kom den talen ifrå eigentleg? Det høyres ut som dumpa-engelen, men tonen likna meir på Mor Go’hjerta. “Sjølvinnsikt er ikkje det verste du har”, seier ho, “Faktisk er sjølvinnsikt første trinnet på stigen ut av gjørma. Ver litt snill med deg sjølv. Det å sjå sine eigne feil er eit fantastisk karaktertrekk. Sjå deg litt rundt i denne verda, du, både på kvardagsmenneska og glansbildemenneska som er klistra opp på kvar ein sosialmediavegg. Kven får du lyst å møte? Kven kunne du ha lyst å ta ein øl med, eller dele ein kaffetermos og ein kvikklunsj med ved Skjærsjødammen, på stien nede ved vatnet der skiløypa går om vinteren? Ville du hatt med Listhaug eller Støre? eller kanskje sonen hans? Eg hadde utan tvil valgt sonen hans: Ein ung mann som har stått fram med alle sprekkene i livet sitt og har vist korleis det er sprekkene som slepper lyset inn og livet ut.

Har du kjent på kor velsigna avslappende det er å vere i lag med mislykka folk? Folk som ikkje har eit rykte å forsvare eller ein “image” å polere og “enhance” med glatt hud, rosa kinn og store uttrykksfulle auge, overstrødd med emoji. Kor godt er det ikkje å vere i lag med folk der du kan kneppe opp bukselinningen og sleppe magen fram og ta håret bustete opp i ein strikk, sjølv om du er finare med håret ned? Kva tenkjer du, sier ho, Mor Go’hjerta, er det ikkje velsigna godt å sleppe vere ein blinkande knapp på verdensvesten? Er det ikkje godt å få springe her på gjørmestien bak gjenbruksstajonen på Grefsen og kjenne på at du angrar? At slik vil du ikkje vere, men du følte deg så avvist og misforstått at eit heilt liv med skuffelser og nederlag kom fossende ut i sjølforsvar og ei “dirty bomb” eksploderte og sendte giftige partikler i alle retningar ..og nåde den som sto i skuddlinja, då.

Det var noko som rørte på seg i jorda der borte.

Han hadde ikkje sett det om han ikkje hadde sprunge så hardt opp siste kneika til det vesle platået. Han hadde ikkje sett det om han ikkje måtte bøye seg fram, med hendene på knea for å få att pusten. Men der rørte det på seg igjen. Under det store treet, i det gamle lauet frå i fjor.

Sidan han hadde stoppa og mist flyten i springinga kunne han like godt gå og sjå kva det var. Oi, ein ekurnunge! eit nakent lite krek heilt nytt av våren. Han hadde nok komme for nær kanten og hadde tumla ut av holet i treet og her låg han ute av stand til å krype opp at. Dette hadde han opplevd før. Visste det var viktig at ikkje kreket fekk klamre seg fast i buksebeinet. Viktig å ikkje ta i han med hendene for då kunne mora sky bolet fordi ho lukta menneske på han, “kristenmannsblod”, som trollet seier i eventyra. Ei lagelig grein gjer jobben og han greier å få ekornungen på plass i holet i treet.

Det er overraskande god utsikt her på høgda bak gjenbrukkstasjonen: utsikt mot Nydalsdammen, men òg utover heile Oslofjorden. Det vart godt å sette seg ned og sjå utover. Kjenne pulsen roe seg. Kjenne kaoset på innsida roe seg. Det vart Mor Go’hjerta som fekk siste ordet i dagens debatt. Ho har rett. Det er godt å sjå og forstå og eiga sine eigne reaksjonar. Slik er det å vere menneske: “jeg vil gjerne være snill, får det ofte ikkje til”. Visdom fra søndagsskolen: “når jeg har bedrøvet deg: tilgi meg.” Det går faktisk an. Det går an å tilgi og det går an å be om tilgivelse. Blanke ark og fargestifter til, ein dag i mårra …

Nei, allereie i kveld.

Her kjem solnedgangen. Det blir ein fin ein i kveld. Sola ruller sakte som ein rødglinsande ball mot åskammane i Bærum. Det glør av oransje langs horisonten, med lag av fersken og rosa opp mot det mørknande spekteret av blåtoner i kveldshimmelen. Det blir stjerneklart og nymåne om eit par timar. Det spirer så vidt i graset og trea fyller synsranda med et dis av lysegrønt der det første lauvet trenger seg ut av knoppene sine.

Det blir ein rusletur heim att. Treng å få sortere nissebukktankane før han tek dei opp med henne. Skal kjøpe blomster i Nydalen, hvis han ikkje er så heldig å finne den første kvitveisen på vegen heim, då. Skal spørre om ho vil ta med ein termos chai bort til Myrersletta og sjå på nymånen. Så kan dei sjå om dei finn ut av denne nye, gamle floken under stjernehimmelen.

Han kjenner seg som ein Nils Holgerson, der han går langs elva sitt vårløysningbulder.

Han har berga ein ekornunge og forent han med mor si.
Lik Nils Holgerson har han fått tenkt over oppførselen sin og er bestemt på å bli ein bedre versjonen av seg sjølv.

Dette skal nok gå bra…

alt blir bra..

regnboge, solnedgang, vår

blanke ark og fargestifter..

Dette er skreve for eit PiO skrivekurs.. kvardagsskriving dag 1, Oppgaven: Finn ei setning som startpunkt og skriv i mist 20 min. Dagens: “Om han bøyde seg ned kunne han se noe bevege seg i jorda” frå ein roman av Unni Lindell. Alt er fantasi, sjølv om plassane er kjente for dei som bur i området.

Jeg møtte kjærligheten på morgenturen min i dag.

En nabo fortalte at leiligheten ved siden av var solgt til en som viste seg å være en gammel kjent. “Det blir fint å ha han der”, sa ho. “Han har vært mye aleine og det kan bli godt om han finner rot her”.

Der var den!

Caritas.
Nestekjærligheten.

Hverdagslig og upompøse titter den fram i omsorgen for et medmenneske, helt uten grunn eller fanfare.
Det var godt å se deg.
Jeg trenger det, disse dagene, at du viser meg ansiktet ditt så jeg kan huske på at:

Størst av ALT er kjærligheten..

til-og-med når den bare er en bitteliten godhet som ingen ser.

Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.