Tradwives og Happily ever after.

Når livet er slitsomt og verdenspolitikken truer med skyer så svarte at det blir heilt nødvendig å koble ut tanker og følelser for å få kvile litt, er det godt å flykte frå kvardagen med ei god happy ending fortelling. I alle fall for oss kvinner. Bøker og film der helst ei sterk kvinne gjennom tilfeldige treff, motgang og jakt på å finne seg sjølv møter mannen i sitt liv og så blir det bryllupsklokker og lyse horisontar. Vi har heldigvis no òg lært at historia om lykken ved å finne kvarandre gjev oss glede også om det er han som finn han, eller ho som finn ho. Dette at det finns kjærlighet som seirer i motgang og motvind rører ved håps-nerven i oss. Og det treng vi desperat akkurat no.

Og det er ikkje tvil om at 💕A. B. + C. D.💕 = SANT

Det partnerskapet vi finn i nokon som ser oss og som trufast står ved vår side i denne verden gjev lys og styrke til å stå og fortsette, sjølv når det ser mørkt ut. Men ingen har levd i eit partnerskap uten å finne ut at “happily ever after” har både mørke daler og tunge oppoverbakker.

Derfor er myter om kvinneroller og kjønnsroller som presenterer eit glansbilde ikkje egna til politikk eller eit realitetsorientert livssyn, sjølv om det gjev deilig, sanselig avkobling vi sårt treng av og til.

Eg snubla over ein flott artikkel med slik realitetsorientering i dag. Den set lys på farleg retorikk i den kristne politiske debatten som eg er redd er med på å legge grunnlag for å trekke norske kristne veljarar i retning av amerikanske kristenkonservative syn. Skribenten siterer tankesett eg kjenner igjen frå konservative kristne miljø i den tida eg budde i USA. Akkurat tanken eg siterer under, er meir ekstrem en det eg opplevde, men forkynning om underdanighet og usunn disiplin av barn var stuereine og praktiserte syn. I artikkelen siterer Tomassen:
USAs forsvarsminister Pete Hegseth er medlem av et evangelikalt trossamfunn, Communion of Reformed Evangelical Churches, som mener at kvinner skal fratas stemmeretten og i stedet la ektemannen stemme på vegne av familien.
Les det igjen.

Det som kjem hit som ideal frå amerikansk kristendom har alltid vore skjønnvaska til ein viss grad. Eg meiner det har vore med på å skape ein evangelikalsk mytologi som ikkje stemmer med historisk kristendom.

Det er skremmande når KrFU-kvinner drømmer om “Et dukkehjem” der dei kan blir tatt vare på av Prince Charming som passer på henne, og trur at dette er både den tradisjonelle og Gud-gitte kvinnerolla. Det er særleg skremmande når påverkarar som Rod Dreher blir invitert til tankesmia Skaperkraft og seier Trump beskyttar amerikanske kristne mot den farlege venstresida. .. og at Dag-Inge Ulstein er der og lar seg inspirere. Derfor vil eg dele denne flotte og velargumenterte artikkelen.

Jesus dekonstruerte den patriarkalske familien av Merete Thomassen

Ta tid til å lese. Artikkelen er først og fremst om kvinneroller, men dette er også ei realitetsorientering vi treng for å kjenne att løgnene om kva som er historisk sant og korleis bedraget blir brukt. For det er ikkje Trump som beskytter amerikanske kristen mot den farlege venstresida. Det er kyniske krefter som brukar amerikanske kristne for å skaffe seg ukritiske og lojale veljarar som er villige til å tru på myter.

Viss du ikkje får tilgang pga. betalingsmur, gje beskjed så kan eg sende teksten i mail.

Julekveld

Så er det ikkje lenger dagen før dagen eller ventetid. Dagen er her: Julekvelden.

Dei små må fortsatt vente heilt til gavene er åpna og det er dei lengste vente-timane i heile adventstida. Eg har og ting som må gjerast før maten står på bordet og eg kan la resten gå av seg sjølv. Men før eg skreller kålrabien vil eg ta tid til å sleppe julekvelden inn. Eg vil la mitt hjerte gå til denne sangen som så vakkert set ord på min lengsel, og så vil eg huske varmen frå denne dagen gjennom no eit langt liv.

Vi venta aktivt på julekvelden då eg voks opp. Arnt var tradisjonsvokter. Han lærte oss at i førjulstida skulle vi leve enkelt. Det skulle bakast og lagast god julemat: sylte og rull og heimelaga leverpostei, men dette skulle sparast på til jula slik at festen vart større. Vi skulle ikkje få nye klede før jul. Da skulle vi bruke “jultufs”, klede vi hadde slitt ut og nesten vokse ifrå. Eg voks opp i ei tid der desse tradisjonane som i eldre tider var nødvendige, fortsatt hadde relevans. Julebord og førjulsfester var heit framande begrep. Overfloda hadde ikkje nådd oss, slik at det å skille på kvardag og høgtid på matbord og i klesskap var nødvendig. I adventstida jobba vi for at jula skulle bli fin. Så kunne gleda og freden komme.

Julesang var ein viktig del. Arnt tok kontroll og drilla oss på julesangene. Her var det ikkje nok å kunne første verset på Glade Jul og Et barn er født i Betlehem. Fra jord og fjæreNo koma Guds englarJeg synger julekvad måtte lærast i tillegg til alle dei vanlege julesangene, og det med alle vers. 

Så kom dagen. Hos oss var det innspurt nesten heilt til klokkene ringte jula inn. Vi pynta treet og huset og la fram julehefte og nøtteskåler og fruktfat. Mamma koka og brasa, og når bordet var dekt vaska ho golvet.

Det var ved julemiddagen høgtida starta. Vi song ein julesong før pappa tok fram den grønne bibelen og las: I dei dagane let keisar Augustus lysa ut at det skulde takast manntal yver heile verdi….

Vi gjekk alltid rundt juletreet før vi åpna gaver. Mamma og pappa kunne alle versa og hadde det ikkje travelt med å bli ferdig. Eg kjenner meg så rik når eg ser tilbake og ser oss, hand i hand rundt det grønne, glitrende treet med julelys, lenker og kuler, der vi nesten snubla over gavene som måtte vente. 

Takka vera Oddmund og Ole Arne fekk vi tidleg litt humor inn i gavehaugen. Det starta eit år då dei to andektig kom inn med ei stor kasse dei forsiktig satte under treet. Den var til Arnt og Bjørn som hadde ønska seg ein kvalp og vi trudde alle det var det som var i kassa, heilt til ho vart opna og det viste seg at det var to penner gjøymt i massevis av avispapir.
Gjennom åra tok vi over tradisjonen med tullepresanger for få litt latter inn i gaveflommen.

For dei små er gavene sjølvsagt det viktigaste i jula. Det er først seinare i livet vi kjenner at det var mykje meir vi fekk med oss. Eg husker ikkje ei einaste gave eg fekk til jul, sjølv om eg er sikker på det var mange ting eg var glad for den gongen. Men stemninga: sangen, lysa, og eit pynta hus, eit måltid med høgtid og ei fortelling om ei glede som skulle timast alt folket, det sit i beinmargen og vaknar til liv når denne dagen kjem att, igjen og igjen. No inviterer denne dagen meg til å sjå kor ho finns denne gleda som skulle nå oss alle. Eg ser på eit barn som vart oss gitt, som kom og fortalte om eit rike som ikkje er av denne verda.
Så gjer eg slik hans mor gjorde då dei vise kom, då gjetarene kom, og englehæren som song i den stille Betlehemsnatta: Eg tek det inn og gøymer det i hjarte og grunnar på dette som er større enn eg, som eg ikkje får til å gå opp når eg ser på krig og svolt og urett, men som likevel gjev gjenklang og set ord på min innerst lengsel og håp.

3Hvi skulle herresale ei for deg pyntet stå?
Du hadde å befale alt hva du pekte på. 
Hvi lot du deg ei svøpe i lyset som et bånd, 
og jordens konger løpe at kysse på din hånd?

4Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt,
og stjernefakler brenne, o store himmelhelt? 
Hvi lot seg ei til syne en mektig englevakt,
om deg i silkedyne så prektig burde lagt
?

5En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo. 
En svale må ei bede  om nattely og ro. 
En løve vet sin hule  hvor den kan hvile få – 
 skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?

6Akk, kom, jeg vil opplukke  mitt hjerte, sjel og sinn, 
med tusen lengselssukke: Kom, Jesus, dog her inn! 
Det er ei fremmed bolig,  du har den selv jo kjøpt.  
Så skal du blive trolig  uti mitt hjerte svøpt.

Vent. Dag 23

Dette blei dagen der julekvelden kom og tok kjerringa. Det måtte vel bli ein slik dag før julefreden fekk senke seg. Det var balansen mellom det eg ønsker og det eg greier som ikkje gjekk opp.

Så vart det slik i dag. Natta inviterer til å kvile etter ein arbeidssom dag. Det blir godt.

Vent. Dag 22

Solverv og lysfester. Dine, mine og våre.

Då eg gjekk på skolen og las om vintersolverv var det vikingtradisjonen vi lærte om. Slik eg husker historia om midtvintersblot er det ikkje ein tradisjon eg er lei for at vi la bak oss. Drikking av hesteblod har mindre apell enn varm gløgg med rosiner og mandler. Men, det var ein hard kamp for å overleve her nord den gongen og det viste seg vel i korleis dei markerte midtvintersnatta. For sjølv om sola snur er vintersolverv berre starten på den kaldaste vinteren. Det var sikkert nyttig å få i seg kraftig næring for å ha litt å gå på i møte med januar og februar.

Eg er glad vi no feirer med lys i mørke: advent, Lucia, jul. Lysfest er òg ein tradisjon eg finn att i andre kulturar. Hanukkah blir feira i denne tida. Kwansa er ein lysfest i enkelte miljø i USA. Eg oppdaga akkurat at perserane har ein fantastisk solsnu-fest. Det gjev meg lyst til å finne ut meir om korleis andre feirer, og sjå etter slektskap og brorskap.

Når eg åpner dørene og legg ned skilleveggene blir kulturforskjeller ein rikdom. Bli med i mine tradisjoner, og ta meg gjerne inn i dine. Kanskje blir det meir av det som er “vårt” og “våre”.

Vent. Dag 21

Fjerde søndag i advent. Dagens tekst.

Jesaja 11
Den rettferdige kongen

1 En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe,
og et skudd skal spire fram fra hans røtter.
2 Herrens ånd skal hvile over ham,
en Ånd med visdom og forstand,
en Ånd med råd og styrke,
en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren.
3 Han skal ha sin glede i frykten for Herren.
Han skal ikke dømme etter det øynene ser,
og ikke skifte rett etter det ørene hører.
4 Han skal dømme fattige rettferdig,
i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.
Han skal slå landet med sin munns ris
og drepe de urettferdige med pusten fra sine lepper.
5 Rettferd skal være beltet om livet
og troskap beltet om hoftene hans.
6 Da skal ulven bo sammen med lammet
og leoparden legge seg hos kjeet.
Kalv og ungløve skal beite sammen
mens en smågutt gjeter dem.
7 Ku og bjørn skal beite,
ungene deres legge seg sammen,
og løven skal ete halm som oksen.
8 Spedbarnet skal leke ved slangens hule
og barnet strekke hånden ut mot ormebolet.
9 Ingen skal skade eller ødelegge noe
på hele mitt hellige fjell.
For landet er fylt av kjennskap til Herren
slik vannet dekker havbunnen.
10 Den dagen skal Isais rotskudd
stå som et banner for folkene.
Folkeslagene skal søke ham,
og hans bolig skal være herlig.

Det vi tenker om det perfekte og vår dypeste lengsel gir retning til å søke, til å handle.
Det er alt.

Vent. Dag 20

I natt er den lengste natta i året. På dag 20 går sola ned kl 15:11 og står opp kl 9:18 på dag 21. No er det mørket som som rår.
No har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem, syng vi i Nordnorsk julesalme. Mørketida er ein fysisk oppoverbakke for mange av oss, og eg er ei av dei.

No er det mørket som rår er det siste som blir lest i liturgien på Langfredag, før vi alle går stille ut. Alle lys er blåst ut. Musikken er stilna. Mørke er det vi kallar opplevelsen når håpet dør. Langfredag var natta der håpet såg ut til å gå tapt.

Vi kjem ikkje utenom mørket. Det kjem til oss alle. I natt fysisk, i året vårt. Viss vi går stille inn i dette mørket og lytter, kan vi lære, også av mørket? Det å ta imot og lytte til mørket viser oss kanskje ting vi ikkje ville oppdage ellers? Det skjer ting også i mørke natta. Det er då vi ser stjernene.

I natt har mørket overtaket, men etter 25 timar har sola snudd. Det tek tid før lyset har overtaket igjen, men på Lillejulaften er dagen 14 sekund lengre. Ta tak, så dreg lyset deg gjennom, heilt til våren kjem.

Klikk her, så kan du telle sekunda til dei blir minutt og timer.

Foto: Kolbjørn Håseth

Vent. Dag 19

19. desember er pappa sin dag. Han fekk nesten 87 år og ville ha vore 107 i dag.

Pappa satte spor etter seg i alle som kjente han.

Han var eit verdi-menneske, eit menneske som brydde seg.
Han brydde seg om familien sin, oss som sto nærmast, men også storfamilien.


Han brydde seg om bygda si og om landet sitt og engasjerte seg både i kultur og politikk. Heilt til siste dag tok han ansvar ved å engasjere seg i saker han hadde ei meining om.


Han brydde seg om naturen. Han kunne namn på planter og tre både nært og fjernt og visste kor dei verneverdige blomstrane voks i villmarka. Den informasjonen delte han berre med folk han stolte på.


Han song. Han var klokkar og forsanger i kyrkja på Hustad. Han tok dirigentkurs og starta både kor og korps i bygda. Men han song òg berre for seg sjølv, heile livet. Ein slektning sa ho åpna vinduet då han gjekk forbi, for pappa song av full hals der han gjekk over Løsetmyrene på veg heim fra skolen.


Han hadde djup respekt for menneskeverdet. Eg såg det i korleis han fortalte om brevet han fann i lomma på den unge tyske soldaten då han var i saniteten i 1940. Med tårer i auga fortalte pappa korleis mora til soldaten skreiv det einast ho brydde seg om var at han skulle overleve og komme heim, og der låg han.


Han brydde seg om kulturarven vår. Allereie som ung likte han å snakke med dei gamle og høyre kva dei hadde å fortelja om ting som hadde hendt og slik det var før. Han fortalde det vidare med ein forteljarkunst som gjorde han til ein verdsatt talar både på merkedagar og i vennleg lag. Eg ser for meg Ane og Ellen Lein slik han malte dei for oss, når han fortalte om desse synske damene i Kristiansund som kunne finne att sauer som hadde gått seg vill og meir.


Kva meir kan eg seia om deg, pappa? Du hadde eit liv som var vanskelegare enn dei fleste. Du sa du ofte sat lenge på ein utkiksplass i Åsmarka for legge frå deg nissebukktankar omgitt av roa i naturen. Det er perspektiv å finne i fjella og horisonten som berre ligg der og trea som sakte lever sitt liv og veks i vind og vær og haren eller hjorten som streifa forbi der du satt. Med himmelen som vitne fann du ro der.

Da du gjekk bort fekk eg ta farvel ved båra di. Mi siste helsing til deg var:
Eg vil vera slik som du.
Eg vil òg bry meg om menneska og verda rundt meg. Eg vil òg halde fast på verdien i kvart menneske og i alt som lever. Når ei oppgave byr seg der eg kan gjer ein forskjell, vil eg ikkje gå forbi. Eg vil sjå min del i det felles ansvaret vi har.

Du gjorde det du kunne, der du var. Når eg møter menneske som kjente deg ser eg at du har satt spor. Det er det einaste vi kan, her i denne verda vi får vandre gjennom ei tid.

Sørg for at det alltid gror
blomster i ditt plogjernspor
Noen kommer, noen går
Noen dør i livets vår
Sterner lyser hvite..

Takk.

Vent. Dag 18

Strofer fra julesanger kjem og går i min indre musikkstraum i denne tida. Mitt hjerte alltid vanker sine eigne vegar mens kvardagen fyller seg med praktiske oppgaver. Denne dagen var det strofa meg rett til hjerte går som stoppa meg opp.

Eg øver på å kjenne att kva dei er, dei tinga som går meg til hjerte. Har levd så mykje av livet med fokus på det som foregår rundt, kva andre gjer, kva andre treng, og no ikkje minst på mørke krefter i verdenspolitikken. Det er lett å miste kompass og retning når ytre impulser overdøver den stille stemma på innsida. Men det er det som gir gjenklang med den stille stemma, det som går til hjertet, som gjev meg liv. I ei travel tid vile eg passe på lytte etter gjenklangen og at den er med i timeplanen, i grunntonen, midt i alt.

Ta vare på hjartet framfor alt, for livet går ut frå det Ordt. 4:23

Vent. Dag 17

Sist veke oppdaga eg tilfeldigvis at Edvard Hoem skulle lese frå den nye Juleboka si på Det Norske teatret. Eg skulle treffe to venninner til lunsj og var på jakt etter noko hyggeleg vi kunne gjera og sjekka programmet på Lunsj og lyrikk.

For 10 år sidan skulle eg møte Ingrid til lunsj og vi gjekk på Lunsj og lyrikk på Det Norske teatret. Der las Edvard Hoem frå Bror din på prerien, tilfeldigvis.

Eg stopper oftare opp no for slike tilfeldige goder. Legg merke til dei. Samlar dei i minnet.

Kallar dei gåver.