Såg nett på Abels tårn på NRK 2. Dei diskuterte fri vilje.

Spørsmålet var om vi har det eller ikkje, fri vilje meiner eg. Då slo det meg:  Korleis ser ein debatt om fri vilje ut dersom vi ikkje har fri vilje? Er ikke nettopp det at vi sit og funderer på noko så abstrakt alt vi treng for å avgjera saka?

For meg som kjem frå ein religiøs bakgrunn var evalueringa dobbelt så interessant,  for dette var ein debatt der ein skulle avgjera spørsmålet om fri vilje ut ifrå  vitenskapelige vurderingar og forskning.

For oss religiøse imellom, vi kjenner denne debatten godt frå fleire hundre år av krangel mellom forskjellige protestanter. Dei mest prinsippfaste protestantane kom for lenge sidan til at vi har ikkje fri vilje. Alt er predestinert, for den supreme viljen må i natur av si allmakt og allkunne vera den som har både startplan og det siste ordet.

No er det retningar innan fysikken som leiker med teoriar som krev samme doktrinære konklusjon.

Eg er ikke fysiker og eg har forsona meg med at tida er for knapp til at eg kan lese meg opp på dette slik at eg forstår kva logikken deira er. Eg får reagere på denne filosoferinga på samme måte som eg har forhalde meg til Calvin i alle år: Dette stemmer ikkje med landskapet.

Dersom kartet ikke stemmer med landskapet, må det vera noko gale med kart-appen dei brukar for å vise oss rett veg.  Då protesterer eg. Eg rett og slett vil ikkje akseptere ein teori eg kjenner i magen er berre tullprat.

 Blir du oppringt av telefonselgere som ville overtale deg til å kjøpe noe du ikke vil ha? Hvor glad er du for det? Ville du heller slippe å få de telefonene?

Har du hatt et problem du ringte kundeservice for å få hjelp med,  bare for å bli møtt av en automatiske telefonsvarer med selvbetjeningsmenyer som prøver å gjette hva du trenger? Hvor hyggelig syntes du det var? Ville du som jeg heller ha fått svar av et menneske?

Jeg tenker mye på arbeidsmarkedet i disse dager: hvor jobbene er og hvor de kommer til å bli. Her har vi to situasjoner der det er mulighet for å skape arbeidsplasser som kundebehandler på telefon. Den ene møter et behov vi har, der vi som kunder søker løsninger. Den andre er nesten alltid uønsket og irriterende. Arbeidsplassen i kundeservice prøver industrien å erstatte med telefonsvarere, datamaskiner og algoritmer. Arbeidsplassen som telefonselger, den vi alle ønsker dit pepper’n gror,  syns industrien er god økonomi.

Er det bare jeg som syns dette er galskap?

 

Jeg har tenkt mye på det å eie egne beslutninger.

Det er særlig en historie som har vært viktig i mine filosoferinger om dette..

I den tidlige kirken ble mange mennesker så berørt av det som skjedde med Jesus at de  startet en “hippy bevegelse” ulik noe verden har sett siden. Håpet i hans lære var så stor at de solgte det de eide og flyttet sammen for å gjøre det gode. De tok seg av de fattige og syke. De ytte etter evne og mottok etter behov. Spontan kommunisme uten revolusjon. Himmelen var åpen og kjærligheten flommet.

Et rikt ektepar ville gjerne være med på dette, men hadde ikke lyst å kvitte seg med alt de eide. Så de “lot som”. De solgte eiendommen sin og gav en stor sum til fellesskapet, mens de gjemte unna noe for seg selv. Historien ender forferdelig. Da de klarsynte lederne spurte om de hadde gitt fra seg alt, falt de døde om etter at de hadde bedyret de ikke hadde holdt noe tilbake.

Jeg hørte alltid denne historien som en streng advarsel mot faren ved å lyve for Gud. Gud, den allvitende og ubønnhørlige dommer. Så en gang la jeg merke til en detalj i det disiplene sa da de forhørte bedrageren. Først gav de han en sjanse til å avsløre seg seg selv og si det som det var.  Da det ikke nyttet, kom: “Da du hadde eiendommen, var den ikke din? og da du hadde solgt den, var ikke pengene dine til å gjøre med som du ønsket? Hvorfor lyve?”

Det er ikke lett å være den som ikke entusiastisk kan kaste seg med i det som alle andre gjør. Ønsket om å være med, eller behovet for å få anerkjennelse kan motivere til å gå på kompromiss med både moral og selvrespekt. En skal være sterk for å være den som ikke gir alt når alle andre gjør det. Tragedien i historien er at det kunne denne mannen ha gjort. ” Det du eide, var det ikke ditt?” sa apostelen. Hva hadde skjedd hvis han hadde hatt respekt for seg selv og latt være å selge? Var det plass til en i gruppen som tenkte annerledes? Eller hadde han gitt seg selv tid, hadde frykten for å eie ingenting blitt borte?

Det å respektere meg selv og stå for det jeg står for er nøkkelen til overlevelse på mer enn en måte. For selv om vi ikke faller om død som denne mannen, hver gang vi går på kompromiss med oss selv: Dør vi ikke litt på innsiden?

 

Hva skal så vi gjøre?

Så du henne på Søndagsrevyen i går? Roboten de vil skal selge oss biler og bli en kollega som skal se så menneskelig ut at vi ikke kan gjenkjenne om hun er menneske eller ikke?

De har jo allerede på plass biler som kan kjøre uten sjåfør. Datamaskin-intelligens som observerer og reagerer lynraskt på objekter og rødt lys. Biler som kan startes av Tesla fra fabrikken og sendes av sted uten at vi løfter en fot eller setter en rumpe i bilsetet.

Og det er klart at det å leke med fjernstyrte kjøretøy er moro. Gutter i alle aldere koser seg med sine fjernstyrte biler, fly og nå også droner. Enten det er bare for gleden av å kjøre dem eller for å filme med fugleperspektiv kan jeg se at dette er noe vi kan ha både nytte og glede av.

Men når de vil ta fra oss  jobben som bilselger lurer jeg på hva målet er?
Hva skal bilselgeren gjøre da? Og: Er det noen som syns det er hyggeligere å diskutere bil med en datamaskin?
Til og med det å kjøre selv er noe vi som mennesker bør få fortsette med.

Jeg har en treåring i mitt liv nå. Vi må ofte gjøre småting om igjen og om igjen fordi jeg er for rask til å hjelpe, for han vil gjøre det sjøl.
Det å ha kontroll i eget liv er et urinstinkt for oss mennesker.  Vi elsker å gjøre det sjøl.

Vi trenger en debatt om AI og hva vi vil med den før vi sitter der og bare sitter der.

 

Jeg tenker mye på dagens virkelighet og hvor vi går hen med alt som forandrer seg så fort.

Jeg tenker på hvordan vi utvikler ny teknologi og gjør stormskritt framover med å la maskinene gjøre mer og mer og vi selv mindre og mindre.  Nøkkelen skal være  vårt nye mektige redskap AI: kunstig intelligens.

Og så tenker jeg på at vi haster framover uten å ha tid til å reflekter over konsekvenser og rekkevidde av denne nye kunstige intelligensen som skal finne ut alt for oss. Litteratur og film har allerede lenge advart oss at denne tjeneren kan bli vår mester.

 

Jeg var en tur til Kiel i vår. Der var jeg innom kirka og opplevde litt inspirert intelligens, både ny og gammel. Kirka, som var bombet under krigen, var restaurert med de bevarte kunstskattene fra middelalderen perfekt integrert i det gjenskapte. Samtidig var det en utstilling av ny kunst i et av sideskipene i kirka. Nytt og gammelt side om side som et monumentalt uttrykk for bredden i menneskets skaperevne.

Kunst er fortsatt en verden der kunstig intelligens ikke har fått hedersplassen. I de gamle altertavlene og de nye kunst-installasjonene så jeg menneskesinnets magiske evne til å tenke nytt og kombinere elementer til en helhet. 

 

Vi må beskytte og fremelske denne skapende kraften vi er i fare for å bare delegere til full utfoldelse i kunsten.  Vi trenger menneskesinnets kreative intelligens som den styrende kraft i alt vi gjør, nå og i fremtiden .

 

 “Denne dama fikk nok en god pris på den brukte sofaen. Nå fikk jeg også lyst å gjøre et kupp.” tenkte du kanskje ikke da du så dette bildet.

Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Hvem ler så det rister over penger?  “Den skulle jeg gjerne hørt” tenkte jeg.

Så artig det er å være sammen med noen som kan fortelle ei god historie og få le uhemmet. Helt gratis..ingen penger spart ingen penger brukt.

Er det ikke livet som får oss til å le og trives og glede oss? “Can’t buy me loove” sang the Beatles. Kan ikke kjøpe meg en skratt som denne heller. Men livet, det gir skrattene bort gratis… hvis vi bare investerer i å bruke tid sammen, fortelle gode historier og leke oss litt.

Så kom morgenen etter regnet. Det er et friskt drag i lufta og alt kjennes lettet over endelig å ha fått en vask. Dråpene perler fortsatt på bladene.

Men sola er oppe og det er blått i blått over meg. Røttene hadde nok ønsket seg store gråværskyer for å ta igjen den tørsten de har holdt ut med i over en måned. Gule gressbakker ved Sognsvann bærer bud om at vi har unntakstilstander i naturen.

Og her sitter jeg og observerer og vet at jeg slett ingenting kan gjøre.  Været er en kraft vi i vårt moderne samfunn ikke har lært å temme.

Vi har gravd opp skatter av fjellet, frisert eng og åker og fortalt jorda hva vi vil skal vokse og hva som må dø. Skogen forsyner vi oss av og etterlater nakne sår oppover åssidene. Vi trekker fisken opp av elver og hav og erstatter den med husdyrfisk både i fiskefarmer og som settefisk i vassdragene. Vi utnytter og bruker, og når vi er ferdig kaster vi fra oss det vi ikke vil ha. Vi er herrer, og turer fram uten å se oss om for å se de fotsporene vi etterlater. Det er mange utvinnere og få forvaltere blant oss.

Men været, det har vi ikke greid å tukte. Vi må sitte med hatten i hånda og se lengselsfullt mot himmelen og håpe – på litt mer regn i dag, litt mer sol i Tromsø, litt mer snø til verdensmesterskapet på ski. Vi er jo vant til at været er en lunefull samboer her i nord. Vi har Helly Hansen og Dale Ull og Viking fottøy. Vi har ikke dårlig vær når vi har gode klær. Dette med dårlig vær, det kan vi.

Men hva om værgudene som har hersket i Cape Town og California ser seg om etter nytt territorie? Hva om alt som har funnet en perfekt vokseplass i et moderat til fuktig klima her bare får blå himmel?

Der krøp sola bak en sky. Det er absolutt en gråtone i noen av de store, hvite skyene. Kanskje vi kan få litt mer regn i dag likevel….Så tenker vi på klimaendringene en annen gang.

Første gang jeg leste Arild Nyquists dikt “Ensomhet” følte jeg han hadde gitt meg en nøkkel ut av en vanskelig situasjon. Gjennom et liv med mange flytt og reetablering i nye miljøer har behovet for å bryte ut av ensomhet vært noe jeg har stått overfor mange ganger. Da jeg flyttet “hjem” fra USA etter 22 år var det ikke noe unntak. Selv om det var mye lettere å starte på nytt her hvor jeg har familie og noen gamle venner måtte jeg igjen bygge meg et nytt hverdags-nettverk i  en ny livssituasjon.

Da var jeg så heldig å snuble over Dagsangerne på Sagene. Jeg oppdaget en plakat på oppslagstavla på Sagene Samfunnshus etter et yogakurs jeg tok der. Jeg har alltid  vært glad i sang, så tok jeg sjansen på å kontakte dirigenten, Bree, for å høre om det var plass til flere. Det er det beste jeg har gjort siden jeg flyttet tilbake til Oslo. For å bruke Nyquists metafor: Som “ny i Norge” og ny pensjonist hadde jeg absolutt ensomhet nok til  2 eller 4 og her ble  jeg møtt av et helt kor.

Dagsangerne har gitt meg mye mer enn sangglede. Det har gitt meg et hyggelig lunsj treff hver uke med en gruppe interessante og inkluderende mennesker. Vi  har gått på turer sammen og i den senere tid har noen av oss prøvd oss på Ukulele etter øvelsene. Jeg har fått være med på å spre sangglede ved å holde konsert på busstoppet på Sagene, på eldresenter, på Bydelsdagene og på asylmottak. Vi har til og med hatt en flashmob på Storosenteret.

Dagsangerne startet som et åpent og gratis tilbud for mennesker som hadde tid og behov for noe å gjøre på dagtid. Det var finansiert av Sagene bydel og var et “alle kan synge” kor, uten opptaksprøve. Dirigenten vår, Bree, brukte denne plattformen til å skape et kor der målet ikke var først og fremst å opptre. Hun ville bruke sang til å øke glede og velvære for medlemmene og samtidig bygge et inkluderende felleskap. Konsertene fulgte samme filosofi og var ment som gledesspredere på bibliotek, seniorsenter og asylmottak. Derfor var det viktig at koret var tilgjengelig for mennesker av forskjellig etnisk bakgrunn og økonomisk status.

Da den offentlige finansieringen for koret ble sterkt redusert ville jeg gjerne sammen med andre i koret hjelpe til med at koret kunne fortsette å være åpent og inkluderende ved ikke å bli for dyrt. Derfor startet vi en Crowdfunding for å invitere venner og bekjente til å investere i Dagsangerne.

Dette er min invitasjon til deg.  Vil du hjelpe til å drive dette unike kor-prosjektet? Vi har planer om å utvide vår rekkevidde og videreformidle korets energi ved å gi workshops til grupper vi håper kan ha nytte av sangens integrerende og oppbyggende kraft. Det trenger vi også midler til.

Kanskje du trenger å gi en gave til noen som har alt? Som belønning kan du få din egen konsert med Dagsangerne enten ved å delta i en trekning eller ved å booke en konsert. Du kan også få billetter til vår konsert, vinne en workshop eller bare få et tusen takk fra oss på nettsiden.

Les mer her: Sang for glede, overskudd og fellesskap

Her er ensomhet nok til et helt orkester

For et  fint startsted på en ensom dag.
Når ensomhetsopplevelsen kommer bærer den i seg en skjult gave til  verden rundt meg. Den betyr at her hos meg, i mitt liv og i den tiden jeg har til rådighet er det resurser å hente.
Her er det plass til andre. Meg kan andre få være sammen med. I meg finnes det en turvenn eller noen å gå på kino med. Jeg er noen som kan lytte og fortelle, utveksle dype tanker, sterke meninger eller vare følelser.

Hvis jeg er ensom betyr det at jeg er et medmenneske. Jeg er ikke meg selv nok. Jeg gleder meg og koser meg i samvær med andre.

Jeg tror jeg må åpne døren og se hvem som venter på en medvandrere i dag.
Takk, Arild. Du har gledet meg igjen med denne tanken.

ENSOMHET
av Arild Nyquist

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

Gårsdagens preken i Uranienborg kirke var en refleksjon ved inngangen til fastetiden. En invitasjon til å sette til side tid til å dyrke sitt indre liv og perspektivet på det åndelige. Prekenen ble avsluttet med diktet “Stillheten etterpå” av Rolf Jakobsen.
Stillheten har mer og mer blitt min venn. Kom denne faste tiden og bli med meg i en reise inn i stillhetens legende nærvær. Kun 10 minutter kan noen ganger være alt som trengs.

Stillheten efterpå

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
–
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, Stillheten efterpå – – -, 1965)