Det er advent og førjulstid. Gode minner og gamle tradisjonar kjempar om plassen med handlepress og amerikansk kulturimperialisme.

Dette var tida der mamma laga julesylte, lammerull og heimelaga leverpostei. Skap, vegger og tak skulle vaskast. Vindu, sølv og messing måtte pussast så det skein. Nye klede måtte ein ha og alt skulle vere klart til jul.

Her kom skittensøndagen og jultufsen godt med. I den tida var det gale å gjera noko arbeid på søndag, men det var eit unntak i førjulstida. Då fekk ein tildelt en skittensøndag der det var lov både å vaske og anna som ein ikkje fekk tid til på kvardagar i dei hektiske vekene fram til jul.

Heime hadde vi og ein tradisjon med å bruke dei gamlaste kleda i tida før jul, så alle fine klede kunne vera reine når helga kom. Dette kalla vi juletufs. Arnt som storebror var pådrivar for at gammelmakkoen skulle brukast. Eg har minne om eit velbrukt snøreliv fra tida før strømpebuksene og velstanden kom og tok livet av heile jultufsen.

No kjemper norske juletradisjonar for livet i kampen med kulturimperialismen. Julenissen vil framleis ha graut til jul, men spør du kven som helst under 40 så bur han nok på Nordpolen og ikke i fjøset. Her og der trasker han fortsatt rundt i nikkers og tresko, men han trivst  best i slede seglande over himmelen med Rudolf og den lysande nasen som trekkdyr. Julegeita var, allereie då eg var lita, eit begrep berre pappa visste noko om.

Juletreet pyntar fleire og fleire i slutten av november. Få veit at det er fordi amerikanarane har fri dagen etter Thanksgiving og har for vane å pynte då. Handelsstanden får god utteljing for alt amerikansk dei kan få innført. Dette gjev lang til til å pynte ekstra og handle meir.
Det er blitt omvendt frå då vi pynta lillejulaften og hadde juletrefester til langt utpå nyttåret.
Finst det juletrefester lenger? Går folk rundt juletreet på julaften og i juleselskap eller er til og med det på veg ut?

Ei veninne gav meg ein støkk i går og drog inn begrepet “war on christmas” i en diskusjon  på FB. Eg veit vi har ein kamp gåande om julegudstjeneste og kva barn får lov å lære om jul i skolen, men la oss halde det klart at her er det snakk om ein norsk strid mellom humanetikarar og bedehuset vi held på med.

Lat oss ta ein  skikkeleg debatt med humanetikarane og sjå om vi ikkje kan bli einige om at norske juletradisjoner er livstrua, og at fienden ikke er den kristne julehistoria, men kulturimperialismen fra over there. Vi kan vel einast om å feire advent, jul og vintersolverv alle saman?

Så drikk vi gløgg og gler oss over julenissen og juletreet og den vakrast historia i verda: om barnet som gav avkall på sin høge himmel og vart født i ein vesal stall. Ja, jul var ei hedensk høgtid før kristendommen kom. Likevel syng dei fleste Glade jule og Deilig er jorden med klump i halsen.  Kan vi la engler dale ned i skjul..om dei er kristne, muslimske, vesen vi lærer om av det norske kongehuset eller berre snøflak og glitrende stjerner?

Det lyser i stille grender. Snart snur sola! God jul!

Morgen i daas gate

Alle har sitt, stort eller litt sier Kingo i sin salme om sorgen og gleden. Dette ble jeg mint på av en venn som hadde fått tunge nyheter. Derfra gikk tankene lett til neste strofe : himlen alene for sorgen er kvitt.

I morgen er Allehelgensdag og da ble det naturlig å filosofere litt over himmelen.

Gjennom tidene har menneskeheten båret tunge byrder og lidd uutholdelige ting med løftet hode med dette store håpet: en dag er det over! En dag kommer jeg til himmelen! Der er gatene av gull og portene av perlemor.  Ingen fryser eller sulter eller dør og gleden er uten ende.  Dette håpet har vært stort nok og sterkt nok til å gi glede, mot og evne til å overleve med mening. Vi finner det i slavenes spirituals og martyrenes historier. Kjettere ble brent på bål mens de sang salmer og troende har ofret og gått foruten med denne vissheten at belønningen på den andre siden var verdt det.

Men historien viser at det å ofre og lide med mot ikke er forbeholdt dem som mener de har en himmel i vente. Soldater har gjennom tidene ofret for å beskytte familie og fedreland og mennesker med sterk overbevisning har satt seg selv på fyr og ofret livet i kampen for det de tror på. Hvor har de har fått sin styrke fra? Hvordan lide og ofre uten belønning? Kan vi ikke tenke oss at de i sitt indre har hatt en opplevelse, en bevissthet om det perfekte som er så stort at det er verdt å gi alt for? Kunne vi ikke også kalle dette en himmel?

Jeg snakket nylig om tro med en venn fra en annen religion der jeg fortalte henne hvordan jeg har kommet til et ståsted der jeg har tatt avstand fra helveteslæren. Hun var såre enig med meg og la til: helvete, det er her.

For min del har jeg vært så heldig at den lidelse jeg har opplevd her i livet aldri kunne kalles et helvete. Men jeg har jo hørt historier fra de som har opplevd krig eller om mennesker som har blitt mishandlet av familie på så grusomme måter at det ikke finnes noe et hinsidig helvete kunne legge til for å gjøre deres lidelse verre. Derfor må jeg være enig med henne at helvetet finnes og oppleves hver dag midt i blant oss. De store helveteshendelsene fra krigsområder ser vi tydelig og de private helvetene får vi av og til et glimt av i nyhetene.

Jeg kjenner hvordan denne sannheten vekker til live i meg nødvendigheten av en himmel. Med så mye lidelse må det finnes en motpol, må det finnes et sted der de som sørger skal trøstes, der de som hungrer etter rettferd skal mettes, der de som er nedtrykte skal arve jorden, der de som er rene av hjertet skal se Gud*.

Hvor skal vi så finne denne himmelen? Religionene har hatt forskjellige fantasier om hvordan denne himmelen skal være. Noen av disse er direkte motbydelige for meg og grenser mot orgier, som Valhalla (for å ta et ukontroversielt eksempel). Men de fleste av himmelbegrepene har den samme kjerne jeg tror vi alle dras mot: trøst, smertefrihet, glede, fred, rettferdighet og tilhørighet. Himmelen er kjærligheten i all dens skjønnhet og glitrende mangfold: den er tålmodig, er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Den faller aldri bort.**

Jeg håper inderlig det finnes et sted eller en tilstand etter dette livet hvor dette er realiteten. Et Nirvana eller en Himmelen der alt det vonde faller bort og alt det gode og rene vi i vårt indre har sett og lenger etter blir vår del. I mellomtiden tenker jeg vi kan finne glimt av denne himmelen midt å vår hverdag. Jeg kjenner den i kjærligheten til mine barnebarn,  jeg opplever den i en vakker solnedgang, i en dyp musikkopplevelse, i et dikt, i en vakker blomst. Når jeg stopper opp og lar denne skjønnheten nå mitt indre menneske smaker jeg en dråpe av evighetens godhet. Jeg opplever Himmelen.

Denne helgen, når vi gir oss selv lov til å sørge over dem vi har tatt farvel med, la oss huske Kingo og at: sorgen og gleden de vandrer til hope. La oss slippe sorgen inn og samtidig gjenoppleve den kjærlighet de vi mistet brakte oss og la Himmelen forene oss i de gode minnene. La oss slik ønske Himmelen velkommen. Den vi kan stoppe opp og få glimt av her i det timelige. Den som finnes i vår bevissthet om at det gode er .

Og så håper jeg, at en dag skal alt dette timelige falle bort og det fullkomne komme.

*(Mt. 5;3-12); **(1 Kor 13); Kingo, Norsk Salmebok nr. 463

Temple NH

Sitting in the Quincy Street Park drinking a Dunkin’ coffee, Cream no Sugar, and eating a Cortland apple from the early open Market Basket is part of normal life.
The fact that I live in Daas gate, four blocks from the King’s palace in Oslo does not make it feel any less normal.

The grey squirrels scurrying up the tall maple while the A/C from the house next to the park drones above the soft hum of the early morning traffic is normal, even though the squirrels back home are all red and there is no A/C to be heard.

The abundance and variety of products at every store, the easy driving, the comfortable large homes are all normal, matter-of-fact experiences of a life nearly half spent in this country.

Going to the Apple store at the Peasant Lane Mall and having Pick 2 for lunch at Panera afterwards is normal. The smells at Trader Joe’s or the Yankee Candle store are guideposts placing me in familiar surroundings, making me feel at home. The Pumpkin Cheesecake offered at the free sample stand is a familiar sign that New England is gearing up for the Fall. Nobody has to tell me or explain.

Next week we are going to Life Alive and Brew’d to meet friends.  I will shop at the old Market Basket and hopefully get an ice cream at Sulley’s. We will get off at exit 32  Drum Hill and drive over to Pleasant street.

And here normal has to yield to “new,” as we will no longer turn into the driveway at 9 Pleasant.

There is no Moxi in the back yard. My lovely peach day lilies have had to blossom without me for 4 years. Will my mums be blooming when I drive by? Might I see Tina or Joanne or Diane in their yards? Is Joe still there?

As much as everything about this place with its sights, smells and sounds welcomes me back to a life where I belong, 9 Pleasant with its 22 years of memories is no longer mine to enter. Its joys and sorrows, daily routines and nightly rest is now a time capsule of memories. I remember the morning we saw the racoon in the big pine tree, the hoot owl that visited once, the hawk swooping down to nail a chipmunk. There, Moxi chased squirrels and Sweetie caught and left little critters as trophies. David with the looper in the basement made soundtracks to my housework. Ingrid busy doing homework or beading, or baking for her mission trip always filled the house with life.

I am grateful to have made this place my home for so long I will always belong here. I feel so lucky to live in a time in history where I can come back to sit with friends and continue a face-to-face relationship, even though an ocean now separates us most of the time. And then I am grateful for memories I can hold on to as treasures I have stored up.

This too is my life. This will always be part of who I am.

Som storbybeboer har jeg fått et spesielt forhold til bilhold og offentlig kommunikasjon.

Som naturelsker fra barnsben av er naturvern og klimapolitikk en helt naturlig ting å engasjere meg i.

Som bestemor ser jeg at hvis mine barnebarn skal ha det trygt og ha en levelig klode å bo på i stede for en glovarm søppelhaug må vi gjøre noe.

Her er kopi av en email med mitt hjertesukk til MDG i Oslo etter valget. Det er en invitasjon til alle om at vi igjen må finne fram til solidariteten og medmenneskeligheten i samfunnet.

Her var det en gang orden. Grunnen var ryddet, stor og tung granitt hugget med rette kanter. Solide trappetrinn og asfalt talte sivilisasjonens språk og skapte en sølefri og lett oppstigning til bygningene. Fremskrittet hadde underlagt seg et hjørne til av naturen og skapt et vakkert bymiljø.

Med så tunge steiner skulle en tro byen sto tryggt for all framtid.

Men så var jorda under steinen full av liv. Det tok tid, men naturen har all verdens tid. Den jobber ikke på anbud og har ikke tidsfrister å innfri.

Her er det ikke dagmulkt eller hastverk. Mens byen glemte at de må holde naturkreftene i sjakk stakk små spirer fram: Først få, så flere. Jorda krummet litt på ryggen under byrden og mer liv fikk plass. Steinblokkene gav stumme etter. De har jo ikke noe liv å dra motstandskraft fra.

Godt å se at naturen  står klar med sine ukuelige krefter så snart vi snur ryggen til.

Der ser ut som det er på tide for byen å sette i gang forhandlinger om en forlenget bruksrett  hvis de ikke vil la naturen få helt overhånd.

på feil klode? Det er så underlig….