Dagens løp.

Om han bøygde seg ned kunne han sjå noko som rørte på seg i jorda.

Kvifor såg han ned akkurat her, eigentleg? Han brukte aldri å stoppe før han hadde sprunge heile ruta. Han sprang denne ruta kvar gong han trong å kvitte seg med nissebukktankane sine, og Gud veit, dei hadde visst aldri ferie. Så denne ruta kunne føtene hans så godt han fint hadde greid å springe her med hettegenseren att fram, godt snurpa saman rundt bakhodet.

Det hjalp nesten alltid med denne utblåsinga. Han starta der stien kom ut på sletta ved Mor Go’hjetrtas vei, i Bjølsendumpa. Rart med desse to namna som er så motsatt lada..nesten som “den gode engel” og “den dårlege engel” som kviskrer i kvart sitt øyre for å skape indre konflikt og forvirring: “Ver godhjerta!”..”neiiii, syns synd på deg sjølv! du vart dumpa.. ta igjen! Hyl og skrik at dette er urettferdig. Du har ikkje gjort noko gale og likevel er livet ditt ein endelaus kamp mot indre demoner som aldri gjev deg fred.”

Nissebukktankar. “Kven bryr seg om deg eigentleg? Du er slik ein verdilaus, messed up tufs. Skulle ha vore ein blinkande knapp på verdensvesten, men hempa glapp.”

Så her spring du, full av sjølvforakt og sinne etter enda ein krangel der du veit du var urettferdig og til og med giftig… eit regn av nålestikk og “character assassinations” av samme våpengrad du har brukt på deg sjølv eit heilt liv no. Stopp. Pust.

Det var visst noko som rørde seg i jorda der borte.

Stopp. Pust.
Kor kom den talen ifrå eigentleg? Det høyres ut som dumpa-engelen, men tonen likna meir på Mor Go’hjerta. “Sjølvinnsikt er ikkje det verste du har”, seier ho, “Faktisk er sjølvinnsikt første trinnet på stigen ut av gjørma. Ver litt snill med deg sjølv. Det å sjå sine eigne feil er eit fantastisk karaktertrekk. Sjå deg litt rundt i denne verda, du, både på kvardagsmenneska og glansbildemenneska som er klistra opp på kvar ein sosialmediavegg. Kven får du lyst å møte? Kven kunne du ha lyst å ta ein øl med, eller dele ein kaffetermos og ein kvikklunsj med ved Skjærsjødammen, på stien nede ved vatnet der skiløypa går om vinteren? Ville du hatt med Listhaug eller Støre? eller kanskje sonen hans? Eg hadde utan tvil valgt sonen hans: Ein ung mann som har stått fram med alle sprekkene i livet sitt og har vist korleis det er sprekkene som slepper lyset inn og livet ut.

Har du kjent på kor velsigna avslappende det er å vere i lag med mislykka folk? Folk som ikkje har eit rykte å forsvare eller ein “image” å polere og “enhance” med glatt hud, rosa kinn og store uttrykksfulle auge, overstrødd med emoji. Kor godt er det ikkje å vere i lag med folk der du kan kneppe opp bukselinningen og sleppe magen fram og ta håret bustete opp i ein strikk, sjølv om du er finare med håret ned? Kva tenkjer du, sier ho, Mor Go’hjerta, er det ikkje velsigna godt å sleppe vere ein blinkande knapp på verdensvesten? Er det ikkje godt å få springe her på gjørmestien bak gjenbruksstajonen på Grefsen og kjenne på at du angrar? At slik vil du ikkje vere, men du følte deg så avvist og misforstått at eit heilt liv med skuffelser og nederlag kom fossende ut i sjølforsvar og ei “dirty bomb” eksploderte og sendte giftige partikler i alle retningar ..og nåde den som sto i skuddlinja, då.

Det var noko som rørte på seg i jorda der borte.

Han hadde ikkje sett det om han ikkje hadde sprunge så hardt opp siste kneika til det vesle platået. Han hadde ikkje sett det om han ikkje måtte bøye seg fram, med hendene på knea for å få att pusten. Men der rørte det på seg igjen. Under det store treet, i det gamle lauet frå i fjor.

Sidan han hadde stoppa og mist flyten i springinga kunne han like godt gå og sjå kva det var. Oi, ein ekurnunge! eit nakent lite krek heilt nytt av våren. Han hadde nok komme for nær kanten og hadde tumla ut av holet i treet og her låg han ute av stand til å krype opp at. Dette hadde han opplevd før. Visste det var viktig at ikkje kreket fekk klamre seg fast i buksebeinet. Viktig å ikkje ta i han med hendene for då kunne mora sky bolet fordi ho lukta menneske på han, “kristenmannsblod”, som trollet seier i eventyra. Ei lagelig grein gjer jobben og han greier å få ekornungen på plass i holet i treet.

Det er overraskande god utsikt her på høgda bak gjenbrukkstasjonen: utsikt mot Nydalsdammen, men òg utover heile Oslofjorden. Det vart godt å sette seg ned og sjå utover. Kjenne pulsen roe seg. Kjenne kaoset på innsida roe seg. Det vart Mor Go’hjerta som fekk siste ordet i dagens debatt. Ho har rett. Det er godt å sjå og forstå og eiga sine eigne reaksjonar. Slik er det å vere menneske: “jeg vil gjerne være snill, får det ofte ikkje til”. Visdom fra søndagsskolen: “når jeg har bedrøvet deg: tilgi meg.” Det går faktisk an. Det går an å tilgi og det går an å be om tilgivelse. Blanke ark og fargestifter til, ein dag i mårra …

Nei, allereie i kveld.

Her kjem solnedgangen. Det blir ein fin ein i kveld. Sola ruller sakte som ein rødglinsande ball mot åskammane i Bærum. Det glør av oransje langs horisonten, med lag av fersken og rosa opp mot det mørknande spekteret av blåtoner i kveldshimmelen. Det blir stjerneklart og nymåne om eit par timar. Det spirer så vidt i graset og trea fyller synsranda med et dis av lysegrønt der det første lauvet trenger seg ut av knoppene sine.

Det blir ein rusletur heim att. Treng å få sortere nissebukktankane før han tek dei opp med henne. Skal kjøpe blomster i Nydalen, hvis han ikkje er så heldig å finne den første kvitveisen på vegen heim, då. Skal spørre om ho vil ta med ein termos chai bort til Myrersletta og sjå på nymånen. Så kan dei sjå om dei finn ut av denne nye, gamle floken under stjernehimmelen.

Han kjenner seg som ein Nils Holgerson, der han går langs elva sitt vårløysningbulder.

Han har berga ein ekornunge og forent han med mor si.
Lik Nils Holgerson har han fått tenkt over oppførselen sin og er bestemt på å bli ein bedre versjonen av seg sjølv.

Dette skal nok gå bra…

alt blir bra..

regnboge, solnedgang, vår

blanke ark og fargestifter..

Dette er skreve for eit PiO skrivekurs.. kvardagsskriving dag 1, Oppgaven: Finn ei setning som startpunkt og skriv i mist 20 min. Dagens: “Om han bøyde seg ned kunne han se noe bevege seg i jorda” frå ein roman av Unni Lindell. Alt er fantasi, sjølv om plassane er kjente for dei som bur i området.

Der var den!

Jeg møtte kjærligheten på morgenturen min i dag.

En nabo fortalte at leiligheten ved siden av var solgt til en som viste seg å være en gammel kjent. “Det blir fint å ha han der”, sa ho. “Han har vært mye aleine og det kan bli godt om han finner rot her”.

Der var den!

Caritas.
Nestekjærligheten.

Hverdagslig og upompøse titter den fram i omsorgen for et medmenneske, helt uten grunn eller fanfare.
Det var godt å se deg.
Jeg trenger det, disse dagene, at du viser meg ansiktet ditt så jeg kan huske på at:

Størst av ALT er kjærligheten..

til-og-med når den bare er en bitteliten godhet som ingen ser.

Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.

Til alle som kjenner krigen skrike i hjertet

Jeg skulle så ønske jeg kunne løfte alle smertene dine bort
og trøste deg
slik at du kjenner det til de innerste fibrene i sjelen din.
Jeg skulle ønske jeg kunne riste alle disse menneskene
som har latt maktsyken og hevngjerrighetens galskap
spise opp den siste snev av menneskelighet
og gjort dem i stand til å utføre grusomheter
vi ikke kan fatte noe menneske kan tenke ut.
Jeg skulle ønske vi kunne ta hverandre i hendene
og rope ut fra alle fjelltopper at nå er det nok!
Stopp denne ondskapen!
NÅ.
Vi vil ikke mer.
Vi orker ikke mer.
Og på vår stille, lille måte er det faktisk det vi gjør:
Vi tar hverande forsikitg i hendene,
setter på oss små sløyfer,
deler på sosiale media
og holder hverandre i trøstende favntak og gråter
Vi viser at her har ikke galskapen eller ondskapen vunnet.
Her er det kjærlighet,
her er det samarbeidsvilje,
her er det fred.
Før vi vet ordet av det ser vi en liten hestehov
som sprenger seg ut gjennom den skittne, halvfrosne grøftekanten
og kaster en liten flik av sola rett ned for føttene våre
og sier: ikke gi opp.
Ja visst gjør det vondt når knopper brister for å slippe våren ut,
men den kommer.
Ennå har hatet aldri greid å rydde ut kjærligheten.
Den lever i modige og redde hjerter
i alle kriker og kroker av denne vakre verden vår
og viser seg i vennlige ansikt
den viser seg i hjelpende hender og gavmilde hjerter
den nekter å slutte med å lege sår og bygge nye liv
igjen og igjen må vinterens ødeland gi tapt for vårens livskraft og skjønnhet.

for sheila

all you need is love…?

“it is in the shelter of each other that the people live”(Pádraig Ó Tuama)

Life is not always easy, even in our very affluent and pampered lives in one of the most peaceful and fair countries in the world. Maybe that is why it is so important to remember that even here we need to fight the good fight of bringing love to the challenges we face in life.

We have all weathered a couple of challenging years. And when I say all, this time I can actually include all of humankind. Not all of us have suffered equally in the face of this enemy that has invaded the globe, but on some level it has touched all of us.

My sufferings have been minor. I have been able to see my loved ones, I lost nobody and when the invader entered my body I was well protected and had very minor discomforts. Some have suffered greatly. In their bodies, in their minds and by losing loved ones in excruciatingly painful ways.

When I suffer, my first instinct is to look for an enemy to blame. Blaming an unintelligent microbe just doing what microbes do is an unsatisfying solution. So who can I hold responsible? Who should pay?

Today some wisdom crossed my path to remind me the Master told me to love my enemies. An Irish poet put it this way:

“Love your enemies” I heard in Sunday mass, or in the apocalyptic prayer meetings I attended as a teenager. Enemies changed identity quickly, based on what news station I was listening to late at night when I couldn’t sleep. Eventually I started to stop: to stop believing in enemies, even though the world is cruel. That’s served me well.. “(Pádraig Ó Tuama)

It may seem naive and dangerous to talk about love in the context of the handling of a worldwide pandemic and its consequences. Someone has to be held accountable. And I agree. But what if accountability could be administered in a spirit of love, making it possible to admit shortcomings, looking for ways to learn and grow in stead of to shame and distrust?

It was Sharon Salzberg who inspired me to look to love for the better way. She said:

“The word “love” is so loaded. And our fear, of course, is that it means something very passive and complacent, and I’m going to let people hurt me, and I’m going to let them oppress other people, and I’m going to be a doormat. It’s very hard to see love as a force, as a power rather than as a weakness. But that is its reality.”

Imagine.. lovingly considering those who made wrong decisions doing the best they could, or at least having some good intensions even though they were wrong? Imagine them accepting that to err in some measure is inevitable when we are up against something new, because we are human after all, not all-knowing.

Imagine all the people..picking up the peaces, joining hands to learn and to build a better future

I can see it. not that it will come to pass perfectly.. but since this is what I long for I have determined to imagine

imagine all the people..living life in peace…

i bakken sto eit epletre

Då blada blei borte og buskene og det høge graset la seg flate under frosten lyste eit nakent tre med gul frukt i bakken ved elva. Ein heil sekk full og endå nok til at det heng att frukt for fuglane å hakke i gjennom vinteren. På bakken var det òg nok til litt matauk til rådyra som vandrar langs elva.

Hos meg vert innhaustinga eplepai til Thanksgiving.

Tenkte det var ein passande måte å markere ein dag som etter tradisjonen skal vere ein hausttakkefest for å ha fått hjelp frå dei som kjende landet til å finne nok føde i naturen til å overleve. Fann dei ville eple, skal tru?

Friske-dager

an apple a day…tenk om det var så enkelt

Et innlegg fôr forbi insta-feeden min om det å aldri ha hatt sykedager på jobb… som om det var en bragd og noe å være stolt av.

Hun som la det ut har ikke hatt det valget.. å ha null sykedager, mener jeg. Og det kan jeg fortelle deg at hun ville ha gitt mye for å kunne oppleve.

For den som alltid er frisk kan det være fristende å “ta en syke-dag” for å få en pause, fra jobb for eksempel. Jeg har gjort det selv. Som søster av to alvorlig syke brødre stakk jeg termometeret i varmt vann for å ha “feber” nok til å få bli hjemme fra skolen en dag, jeg også. Som barn forsto jeg jo ikke at det å være syk ikke er det samme som å ha en fridag.

Jeg husker Arnt fortelle om et minne han hadde av å våkne opp i sykesenga og ikke ha noen smerter i kroppen og hvor fantastisk det var. Behandlingen hadde virket og han var frisk ..så lenge det varte for denne gangen. Jeg forsto ikke da hvor dyrebart det var. Vi var unge og jeg hadde ikke noe perspektiv. Nå har livet lært meg annerledes. For noen ville det å kunne ta en “frisk-dag” for å få en pause fra sykdom være den uoppnåelige drømmen.

Enkelte er velsignet med en sterk kropp og en helse så de kan gjøre en kjempeinnsats i arbeidslivet. De står på dag etter dag uten å sluntre unna og selvfølgelig må de få ros for det. Å bruke de gaver vi har fått til fulle er prisverdig. Ikke alle har denne muligheten her i livet.

Etter at Håkon døde ville eieren av den lokale helsekostbutikken se på håndflaten til mamma. Hun var opptatt av østlige tankesett og ville lese livslinjen hennes. “Det var det jeg tenkte”, sa hun. “En gammel sjel. De gamle sjelene tar ofte på seg å leve de tunge livene.” Det var nok mange som tenkte at de ikke hadde greid å bære det livet mamma måtte leve. Som hun levde med styrke og verdighet.

Det er nærliggende å prøve å finne en forklaring på hvorfor den ene kan stå på fra vugge til grav og tilsynelatende lykkes med alt, mens den andre må leve et liv i skyggen og kjempe for sin daglige pust.

At en sjel vokser i styrke ved reinkarnasjon slik at den kan bære mer, er en forklaringsmåte som kan skape mening av lidelse. At alle er sin egen lykkes smed er absolutt en mye dårligere forklaring. Den faller på sin egen urimelighet for de fleste når livets realiteter banker på døra.

dobbelt håp: regnbue mot soloppgangen

Jeg tror nok at én runde med liv er nok for meg. Jeg håper min sjel får vokse og modnes innenfor de årene jeg får. Jeg har sluttet å lete etter svar på alt og har valgt å la lidelsens og det ondes problem være et mysterium. “Hvorfor” hjelper lite. “Hvorfor meg” hjelper heller ikke stort. “Hvordan” går det an å finne svar på. Ikke enkle svar. Ikke lettvinte svar, men overkommelige. Hvis jeg tar det helt ned på øyeblikkets plan kan jeg “greie noe en dag jeg ikke ville greie hvis det skulle vare livet ut”.

Jeg ser for meg livet som en vandring mot soloppgangen. Noen ganger i måneskinn og stjerneglans, og noen ganger i totalt mørke. Sakte men sikkert vokser forståelsen og meningen fram. Jeg ser veien bedre og bedre jo lengre jeg går og nå skimter jeg blåningen i horisonten. Snart kommer de rosa skyene…

for K. det hette også min mor

Paulus i regnbuens tegn

Jeg filosoferte litt over inkludering og mangfold i dag tidlig og så kom Paulus opp i tankerekken. Regnbuen er kanskje ikke den første assosiasjonen en får når en tenker på Paulus, for de som kjenner til han. Jeg tenkte så: Hvem er det egentlig som kjenner til Paulus i våre dager? Hva lærer de yngre generasjoner om kjempen Paulus og hans innvirkning på verdens utvikling? Den diskusjonen må være for en annen dag.

Tilbake til Paulus og inkludering og mangfold. Vi har nettopp hatt en sak i borettslaget der styret har satt opp skilt om at uvedkommende ikke har lov å leke på lekeplassen her. Til min store glede utløste det en storm av reaksjoner fra naboer som sier at slik vil vi ikke ha det. Vi ønsker ikke å være de privilegerte som har en fin lekeplass der ingen andre får leke. Jeg kjenner jeg blir rørt. Jeg bor i et borettslag med hjerterom! Kom og bli kjent med oss.

Jeg har også fundert på inkludering og mangfold i sammenheng med at en eller annen har funnet på at de må rive ned regnbueflagg i Oslo denne Pride måneden. Hva skjer?? sier jeg.. hvem i alle dager gjør sånt??

Her kommer Paulus inn. For oss som vokste opp med pietismen fremstår vel ikke Paulus som den mest tolerante og inkluderende læremester verden har hatt. Han var streng på seksualitet og mente at det beste var å leve i sølibat som han selv. Han mente kvinner skulle tie i forsamlinger og at slaver skulle tjene sine herrer med respekt. Samtidig har Paulus ikke bare gitt oss gullstandarden på å beskrive kjærligheten, han har gitt en overbevisende illustrasjon mangfoldets nødvendighet.

Vi kjenner alle hans ord om kjærligheten, enten vi vet de kommer fra Paulus eller ikke. Det er så vakkert jeg må inkludere det. Dette kan jeg lese og meditere på hver dag uten skade.
“Om jeg…kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet…
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.”( fra 1. Kor 13)

Det han skriver om mangfold trenger litt mer forklaring, men det er så enkelt at et barn kan forstå det. Paulus tar utgangspunkt i en forsamling der det hadde oppstått en Animal Farm struktur med noen av medlemmene som ble sett på som gjevere enn andre. Han sammenlignet forsamlingen med en kropp og individene med kroppsdeler. Kroppsdelene har forskjellig funksjon og bare når alle samarbeider og blir respektert og tatt vare på blir helheten en velfungerende organisme. Hele kroppen merker det hvis en av delene har vondt.

Slik er det i samfunnet og i verden, tenker jeg. Vi er alle deler av hverandre, en integrert og gjensidig avhengig, levende pulserende organisme. Vi har forskjellige egenskaper og ferdigheter og bare når alle får spille sin rolle får vi ha det godt. Jeg tenker ofte når jeg møter mine egne begrensninger, hvor glad jeg er for at ikke alle er som meg. At der jeg går fram og aner fred og ingen fare har en annen som er mer på vakt lagt til rette for at det finnes trafikklys og komfyrvakt.

Når samfunnet får oss til å tro at alt handler om å lykkes og å fylle bankkonto og hus for å sikre en god fremtid, kommer ei jente med Downs på Dagsrevyen. Hun er kledd i en t-skjorte med teksten “utrydningstruet” på brystet. På en stille måte ber hun oss om å tenke på hvor heldige vi som har slike som henne blant oss.

Mangfold kommer i mange fasonger. Denne måneden gir vi plass til at de som i generasjoner har måttet gjemme seg bak fasader og i skap skal få lov til å leve som den de er. Forskjellighet er en styrke og mangfold gir glede. Nå i sommerens blomstrende tid roper hele naturen til oss i alle regnbuens farger. Der har vi alle plass. Vi er en stor og forunderlig samling av liv som utfyller og holder hverandre oppe. Det må vi feire.

Som Paulus sier: “Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én.. men hver for oss er vi hverandres lemmer.
Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv….Gjengjeld ikke ondt med ondt, men ha tanke for det som er godt for alle mennesker”. (fra Rom 12)

sporsnø

Det gikk et ekornspor rett over parkeringsplassen ved veikrysset da jeg startet morgenturen min i dag. Et bevis på at det ikke trengs mye natur for at et ekorn skal finne et oppholdssted: 10-15 store tre mellom Kjelsåsveien og parkeringsplassen og en liten rekke med forsømte epletre på den andre siden.

Mer overraskende var det å finne rådyrspor på gangveien mellom Brekkedammen og blokka ved fossen. De hadde nok vandret forbi i ly av mørket, men likevel.
Der gangveien ligger helt nede ved elva var bakken selvsagt full av andespor. De vifteforma avtrykkene lager fine mønster i snøen som nesten er regna bort allerede.

Det er artig å bli mint på hvor nær naturen er oss gjennom disse kortlevde bevisene på besøk. For den som følger med og vet hva en skal lete etter er det mer langvarige spor å finne også. De viser bevegelsesmønster i form av dyretråkk eller migrasjon i form av vekster fra frø som blir transportert på pels og i lort.

Hva slags spor etterlater jeg meg?
Hvordan vil min bevegelse bli synlig
i den kortlevde sporsnøen som er dagen i dag?

Har det falt frø langs stien på min livsvandring som en dag vil spire
til noe vakkert:
en blomst?
noe sterkt:
et tre?

Takk for tilliten

Rødstrupen spretter fra bakke til grein foran meg
så nær at vi holder øye med hverandre

akkurat ofte nok til at det perfekte bildet glipper
take one, take two, take three





Rådyrgeita holder meg med med blikket
mens vi begge holder pusten

til det kommer en sving i stien som tar meg i en annen retning
så vi begge kan puste ut

Takk for at jeg får komme så nær
i denne skogen vi deler

Jeg skal prøve mitt beste
å gjøre meg tilliten verdig

Vin til middag og champagne på lørdag

Spar tid og penger – gjennomfør legetimer på mobilen” står det i en email jeg fikk i dag fra elektrisitetsleverandøren min. Jeg måtte lese det en gang til. “Tjenesten betales over strømregningen.” Hva er dette? Er det bare jeg som får litt bakoversveis av å få tilbud om legetimer fra strømforhandleren min? Er ikke det litt som å bli tilbudt hårklipp hos slakteren?

Så gikk det opp for meg at slik ser profitt-helse ut. Rask og lite arbeidskrevende helsehjelp gir stort potensiale for profitt og er det noe strømleverandørene kan så er det profitt. Tenk så innbringende å få cashe inn på folks små helsebehov som lett kan svares på mobilen. Ubegrenset tilgang for bare 59 kr. pr måned.

Men … Selv om leger kanskje kan svare på 10 meldinger mens de sitter på toget eller skiheisen eller nyter en martini på Maldivenene kan det ikke være mulig at en lege kan tilby ubegrenset tilgang til konsultasjoner, inkludert å skrive ut resepter eller sende henvisninger for 59 kr. pr måned. Hvem betaler resten? Er dette en av de nye helseprofittørene som har et sugerør inn i det nasjonale helsebusjettet?… med det resultat at det er mindre igjen til dem som tar seg av kreftsyke, trafikkulykker med langvarig rehabilitering eller de eldre som ikke trenger råd, bare omsorgsfull pleie? Jeg bare spør.

Da jeg flyttet hjem fra USA var det med sorg jeg oppdaget hvordan helsevesenet var blitt endret. Det jeg hadde sett på som en modell for å vise solidaritet med alle ved å ha likt helsetilbud betalt over skatteseddelen var ikke lenger et ideal. Jeg oppdaget at det var vokst fram et privat helsetilbud med betalt medlemskap som konkurrerte med det offentlige. Den som hadde råd til det, kunne kjøpe seg bedre eller raskere tjenester, i alle fall for de lidelsene som det var profitt-marginer i å behandle.

Det hadde også kommet en masse private aktører i sykehjemssektoren. Her kan noen tilby vin til middag og champagne på lørdag, mens andre er så underbemannet at en pasient på rehabilitering får 1 time fysioterapi 1 gang i uka.

Jeg jobber ikke i helsesektoren og er heldigvis frisk nok til at min kontakt med helsevesenet er å stort sett få det jeg trenger. Men det bekymrer meg når jeg snakker med venner og kjente som har medlemskap i denne eller hin helseforsikring som gir dem prioritet eller bedre behandling. Det bekymrer meg at vi har innført helseforetak der behandlingstilbud er basert på økonomi i stede for forsvarlige helsetilbud for alle.

Da jeg flyttet til USA for 27 år siden spurte alle meg der om ikke skatten i Norge var forferdelig. Da regnet vi på det og kom fram til at når vi inkluderte det vi måtte betale i helseforsikring betalte vi faktisk mer i skatt i USA enn i Norge. Når noen nå kjøper seg ekstra tilgang til helsetjenester gjennom private aktører er det faktisk det samme de gjør som vi måtte i USA. Forskjellen er at de velger å betale en ekstra helseskatt som skal gjøre dem til privilegerte helsekonsumenter. De betaler en ekstra skatt for gi seg selv et fortrinn og de som er mindre velstående eller mindre resurssterke et dårligere tilbud.(sitat fra en privat aktør:Ved å velge et behandlingssted med avtale, betaler du kun den samme offentlige egenandelen uansett om behandlingen utføres ved et privat sykehus.)

Jeg er ikke imot at private, idealistiske aktører kan tjene det offentlige ved å tilby gode helsetjenester. Men jeg er sterkt imot at noen skal kjøpe seg til et helsevesen basert på forskjellsbehandling. Hvis de rikere er villige til å betale en ekstra “helse-skatt” for å få bedre behandling sier jeg: kutt litt på skattelettene deres så alle kan få et bedre helsetilbud.

Når det gjelder stømforhandleren min som tilbyr ubegrensede legekonsultasjoner for 59 kr. pr måned tenker jeg at her er det noe som ikke stemmer. Når et tilbud er “too good to be true” er det sannsynligvis det. Hvis de ikke suger resten av pengene fra statskassa ser det nesten ut som hvitvasking av penger. 😉 Et alternativ til å drive med bilvask betalt med kontanter, Skylar?