Det er to måter å vente på. Det kjem heilt an på kva vi venter på.

Vi venter i grunnen heile tida. Vi venter på bussen. Vi venter å snøen. Vi venter på våren. Vi venter på at risen skal bli kokt så vi kan få oss middag. Vi venter på den først livsviktige kaffekoppen for å komme i gang med dagen.

Likevel meiner eg det berre er to grunnleggende måter å vente på. Det kjem an på om vi venter på noko godt eller om vi venter på noko forferdelig.

Det er lett å vente på noko forferdeleg i desse dagane. Horisonten er mørk. Eg har sjølv levd i sjokk dei siste åra med krig, folkemord og politikk som styrer oss mot avgrunnen. Eg har levd med tanken: No kan det ikkje bli verre. No kjem vendepunktet. Dette ser alle. Slik kan vi ikke ha det… berre for å få enda ein dag med nye overgrep, nye løgner og gjenreising av amoral vi trudde vi hadde tatt oppgjer med. Vi lever i ei tid det er lett å vente i eksistensiell angst, for framtida roper: korleis skal det gå med oss??

Adventstida inviterer oss til å leve i forventning, til å gripe tak i håp, til å vente på noko godt. Det er håpet som er lyset i mørket, det er trua på det gode som gjev oss krefter til å fortsette. Det er rett, dette å håpe og tru. Det er rett å rekke hendene ut til alle som løfter opp rett og rettferd og barmhjertighet og som nekter å tie. Her skal steinene sleppe å rope åleine. Vi er mange . Vi vil ikkje bøye kne og akseptere urett som ikkje rammer oss sjølve her vi sit i varme, trygge stuer. Vi held fast på kampen for ein bedre vei.

Nu har vi den hardaste ria,
vi slit med å kare oss frem
mot lyset og adventsti’a,
d’e langt sør tel Betlehem

Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve …. både i Betlehem, Sudan, Tibet, Kongo…… og her nord.