Jeg er blitt liberalteolog.  Jeg hadde nettopp en samtale med en venn om dette og da gikk det opp for meg at jeg tror alle som finner stor glede og trøst i troen egentlig også er liberalteologer. De tenker bare ikke over det. Skriften er full av gode og trøstenede ord. Frykt ikke. Jeg er med deg alltid. Tanker til fred og ikke til ulykke.  De trøster, leger og gir mot.

Samtidig er det historier i skriften som, hvis de ble tatt bokstavelig, umuliggjør bildet av en god og vis allmakt. Historien om Noa er en av dem.

Noa var en mann med samvittighet, som var lydhør for det gode og det overnaturlige. Han bygger en båt på tørt land og blir redningen for sine og for all verdens ville dyr når en katastrofeflom kommer. Det er en historie om å følge sin overbevisning, eller Gudsstemme, selv om ingen andre gjør det.  Det er en historie om Guds omsorg for dyr så vel som mennesker. Det er en historie om redning og overlevelse mot all fornuft og alle forhåpninger, men også om å være forberedt og å legge gode planer.

Det er den gode siden av historien. Den andre siden er at det var Gud som sendte flommen. For å utrydde all ondskapen i verden.  Gud bestemte seg for å drepe alle unntatt Noa, for de var onde. Problemet var at løsningen på det ondes problem ikke fungerte. Det var til ingen nytte å drepe alle menneskene. Ondskapen kom rett tilbake.

Slik historien er skrevet kunne man tro Gud ikke visste bedre. At han først etter flommen forsto dette var feil måte å bekjempe det onde på.
Men hva om historien har et annet budskap? Enn om historien egentlig forteller oss er at selvfølgelig utrydder man ikke det onde ved å drepe mennesker. For grensen mellom det gode og onde går ikke mellom menneske og menneske, men tvers gjennom hvert eneste menneskehjerte. Selvfølgelig vet Gud det. Spørsmålet er, når vil vi endelig forstå det?