Slik jeg ser det var Jesus den første liberale teolog. Han kom som reformator og for å vise sin tids og kommende generasjoner “en bedre vei”. Igjen og igjen var hans budskap: “dere har hørt det er sagt…men jeg sier dere”. Og det han sa i disse situasjonene er blitt den nye standard for godhet og menneskeverd. Han er den tilgivende far som lager fest for sin bortkomne sønn. Han er hyrden som forlater de 99 for å finne den ene. Han gir den ene “syndige kvinne” etter den andre tilbake sin verdighet tilbake. Han har medynk med de sultne og gråter over sin venns svik.

Hallesby var en moderne banebryter i kontemplativ kristendom. Han var kjent verden over. Til min overraskelse oppdaget jeg at min venninne i USA hadde lest “Fra bønnens verden” som ny kristen på 60 tallet og at det var en av hennes kjæreste bøker. Når jeg setter Hallesby i overskriften her, er det ikke for å kommentere på han som person. Innlegget handler ikke om Hallesby, men en sak han ble kjent som forkjemper for i Norge: helveteslæren.

Jeg strevde med å forsvare denne i mange år. Jeg var livredd for “vranglære” og gjorde mitt beste for å argumentere mot dem som antydet at det kanskje ikke var den eneste måten å tolke skriften på. Etterhvert som jeg lærte å høre mer på meg selv måtte jeg innse at det er en lære jeg ikke kan forsone meg med. I stede har jeg endelig funnet en tanke jeg kan hvile på i dette spørsmålet.
Jesus sier: når dere som er onde gir barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke den himmelske Far gi gode gaver til den som ber han. Da tenker jeg: når jeg som kan være både urimelig og hardhjertet til tider ikke i min villeste fantasi kunne tenke meg å torturere et eneste menneske i et minutt, skulle den fullkomne kjærlighet kunne utstå dette i all evighet? Jesus sier: Gud er en hyrde som oppdager at en av sauene har gått seg vill. Da forlater han de 99 som er trygge i fjøset og gir seg ikke før han finner det lammet som var tapt. Skulle denne Gud kunne glede seg i all evighet med den lille del av menneskeheten som i følge dagens teologi kommer inn i himmelen mens 90% går til evig lidelse? Hvis Guds kjærlighet er riktig beskrevet i den hellige skrift mener jeg han aldri ville kunne slå seg til ro i en slik himmel. Han ville sitte ved helvetets dør i all evighet og rope: kom til meg dere som lider.

Hva gjør vi så med ondskapens realitet?

På såmanns-søndagen prekte vår prest Cecilie om hvordan såmannen velger å la ugresset stå i hveteåkeren hele sommeren for ikke å komme til å rive bort det gode med det onde. Hun avsluttet med å si: Så kommer det en dag en innhøstning. Hva som skjer da vet vi ikke. Men det er ikke vår historie å fortelle.

Jeg kan leve med det. Hvordan det ondes problem er løst til slutt er ikke så vanskelig å slappe av med, hvis jeg tror det er i hendene på han som ba oss overvinne det onde med det gode. At det innebærer evig straff er da utenkelig.

Jeg er blitt liberalteolog.  Jeg hadde nettopp en samtale med en venn om dette og da gikk det opp for meg at jeg tror alle som finner stor glede og trøst i troen egentlig også er liberalteologer. De tenker bare ikke over det. Skriften er full av gode og trøstenede ord. Frykt ikke. Jeg er med deg alltid. Tanker til fred og ikke til ulykke.  De trøster, leger og gir mot.

Samtidig er det historier i skriften som, hvis de ble tatt bokstavelig, umuliggjør bildet av en god og vis allmakt. Historien om Noa er en av dem.

Noa var en mann med samvittighet, som var lydhør for det gode og det overnaturlige. Han bygger en båt på tørt land og blir redningen for sine og for all verdens ville dyr når en katastrofeflom kommer. Det er en historie om å følge sin overbevisning, eller Gudsstemme, selv om ingen andre gjør det.  Det er en historie om Guds omsorg for dyr så vel som mennesker. Det er en historie om redning og overlevelse mot all fornuft og alle forhåpninger, men også om å være forberedt og å legge gode planer.

Det er den gode siden av historien. Den andre siden er at det var Gud som sendte flommen. For å utrydde all ondskapen i verden.  Gud bestemte seg for å drepe alle unntatt Noa, for de var onde. Problemet var at løsningen på det ondes problem ikke fungerte. Det var til ingen nytte å drepe alle menneskene. Ondskapen kom rett tilbake.

Slik historien er skrevet kunne man tro Gud ikke visste bedre. At han først etter flommen forsto dette var feil måte å bekjempe det onde på.
Men hva om historien har et annet budskap? Enn om historien egentlig forteller oss er at selvfølgelig utrydder man ikke det onde ved å drepe mennesker. For grensen mellom det gode og onde går ikke mellom menneske og menneske, men tvers gjennom hvert eneste menneskehjerte. Selvfølgelig vet Gud det. Spørsmålet er, når vil vi endelig forstå det?

I  USA kan man ta mastergrad i alle mulige ting.  Det er de generelle: MA (Master of Arts), MS (Master of Science) og de kjente: MBA, MFA, MDiv. Dessuten er det en lang rekke fagspesifikke mastergrader. Wikipedia her en list på over 30. Med 61 års etterpåklokskap har jeg funnet ut at jeg burde ha skaffet meg en MSW, Master of Social Work. Nå blir det nok ikke noe av det, men det er jo litt tilfredsstillende å endelig vite hva jeg burde ha villet bli “når jeg blir stor”. Og gjennom årene har jeg jo funnet alternative måter å drive med “sosialarbeid” og sosialt engasjement.

At dette er riktig for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte en kvinne snakke om engasjement i hjelpearbeid både i verden og i den nære krets. Hun forklarte hun var blitt klar over at hun hadde en medfødt MSW: et “Must Save the World” syndrom. Det ble et aha øyeblikk for meg. Selvfølgelig! Det er det jeg alltid har ønsket å gjøre: Jeg vil redde verden. Jeg vil finne løsninger og fikse ting som ikke fungerer.

Men jeg lærte også den andre siden av saken. Plutselig forstod jeg hvorfor jeg får pustevansker når jeg går gjennom amerikanske matbutikker og ser 20 forskjellige merker spagettisaus med minst 5 smaker hver. For ikke å snakke om  “søppelmaten”: Yodels og Twinkies og Ding Dongs, Little Debbie og Hostess og Nabisco og … nok sukker til å drepe en liten by. Hvem i all verden er det som skal kjøpe og spise all den maten? Eller hva med butikkene i Bogstad veien? Når jeg går oppover for å sjekke hva de har på salg hos H&M, Lindex og Cubus er jeg så bekymret for hvordan det skal gå med Moods of Norway og alle de store og små butikkene at jeg nesten ikke greier å handle. Det er for mange tilbud, for mange butikker med de samme tingene. Hvor skal de finne nok kunder til alle? Dette går aldri bra. Det må bli konkurs og arbeidsledighet og tomme lokaler og nedgangstider, å nei, å nei, å nei!

Sånn har jeg det med mange ting og dette er tydeligvis ikke noe nytt eller noe bare jeg har strevd med. “All verdens synd skal ikke du forsone” sa Øverland. Han var en klok mann. Ingen grunn til å bli martyr her. Det gagner ingen. Det er ingen nytte i å bekymre meg for det jeg hverken har noe med eller kan forandre.

Paulus har en annen måte å si det på: noen er tå, noen er arm og noen er ører. Det er så mange måter å forbedre verden på at det finns oppgaver som passer for alle talenter og alle ferdighetsgrader. Det gjelder å finne sin plass og så gjøre “det lille du kan”. Det er å få være dråpen i havet, som gjennom sjøer og elver og fosser og bukter og streder omfavner hele vår lille klode og gir oss vår plass som den blå kloden i et endeløst univers. Det er sammen vi får det til.

Så bli med meg. La oss sammen redde verden. Et vennlig ord om gangen, et ekstra tak der det trengs, en ny ide som får bli virkelighet.