Det er blitt ein ny juletradisjon i Norge å krangle om skolegudstjenester før jul. Det var vel ein naturleg konsekvens av kreftene i vår sosialemediaverden som elskar å grave fram ting vi kan vere sinte på. I USA tar denne debatten form av krangling om det er rett eller galt å ønske Happy Holidays i tillegg til Merry Christmas. Dei med hellig vrede kallar det “war on Christmas” .

Eg las ein kommentar om skolegudstjenester, delt på FB av ein venn. Den passar her i mi ventetid, mens eg ventar på “peace on earth and goodwill towards all men”

Jeg vokste ikke opp med jul. Jeg har aldri vært i en kirke før jeg kom hit. Med andre ord: dette er ikke min egen tradisjon eller min hjertesak. Men jeg har valgt å komme til Norge. Og nettopp derfor har jeg også valgt å møte landets tradisjoner med respekt. Når jeg leser saker som denne (i Aftenposten), kjenner jeg at noe skurrer. Ikke fordi jeg er kristen — det er jeg ikke. Men fordi jeg mener det er feil å svekke tradisjonene til landet man har valgt å bo i, bare fordi enkelte føler seg utenfor.

I dag ventar eg og lengtar etter denne godviljen, dennegoodwill towards all men.

Juleevangeliet, “The most beautiful story ever told”, gir oss eit perspektiv på ydmykhet og godhet og håp om noko større og bedre. Alle som høyrer dette med ei lyttende sjel vil finne meining i denne høgtida.

Høgtider andre feirer beriker meg i min søken etter det gode i livet. Eg tar gjerne del i litt sjølvfornektelse under Ramadan. Eg løfter gjerne ein kopp for frigjøring av undertrykte i ein seder.

Mangfold er ikkje å drepe alle tradisjoner så vi blir eit grått øydeland der alle dager er like. Vi trenger meir høgtid, meir feiring av det som teller.

Slik det er no, står vi i fare for å miste dette mystiske og majestetisk og overlate jula til dei kreftene som berre teller penger.