Salige er de rene av hjertet..

Det er ikke mange av dem, men jeg har møtt mennesker som oppleves som rene av hjerte. De utstråler en ekte omsorg og kjærlighet for alt som lever. De plukker opp ekornunger som har falt ut av reiret og legger teppe rundt en forkommen hjemløs som tigger på gata.

Salige er de rene av hjertet for de skal se Gud, står det.

Så er det egenlig det de gjør, når de uten frykt nærmer seg de utstøtte blant oss? Ser de Gud?
Ser de Gud i denne “minste blant oss”?
Når et fryktsomt dyr hjelpeløst vil gå fortapt uten en velgjører, ser de Gud skaperen og hans omsorg for all sin skapning? Er det skaperens omsorg som blir uttrykt igjennom en Frans av Assisi som ser i alt: sin bror?

Jeg vil gjerne være snill, får det ofte ikke til, sang vi på søndagsskolen. Når jeg ser nød jeg ikke tør nærme meg, hører jeg ofte denne sangen dypt der inne. For jeg vil virkelig så gjerne også være snill, særlig på de dagene jeg ikke lykkes. På de dagene dagene strevet og andre slags mørke for overskygge det rene jeg innerst inne lenter etter.

Jeg tror vel ikke det finnes noen som er bare ren av hjertet. Så lett slipper ingen unna de mørke strømningene i dene jordtilværelsen. Men, hos noen lyser denne renheten sterkere.
Jeg er takknemlig for det. Jeg takker for det lyset jeg ser i mine medmennesker så jeg kan alltid huske på lyset og dets overvinnelsenkraft. Så hører jeg igjen:

Alt som lever er underlagt
Kjærlighetens gjenskaperkraft
Bliver den bare prøvet.

De hadde Superbowl i USA igår. I pausen hadde Bad Bunny et spektakulært show som ble avsluttet med fyrverkeri og et stort lyskilt som “ropte høyt” i en mørk tid:

“The only thing more powerful than hate is love.”

Bliver den bare prøvet..

Vent. Dag 10

At ting går sakte betyr ikkje at ingenting skjer. Det som gjev langsiktig resultat kan vekse fram så sakte at det ikke går an å sjå det utan å vente.

Kven kan sjå for seg eller komme på kva potensial det ligg i eit frø, for eksempel. Det ville vere heilt utenkelig om eg aldri hadde sett eit frø spire og manifestere det miraklet som ligg i livskrafta: eit ørlite rusk, ein sky av små flygemaskiner som fyller lufta på våren og gjennom sommaren kan lande og heilt utan hjelp slå rot, og sakte, men sikkert bli eit tre.

Eg er så heldig at eg har stått ved eit 2000 år gammalt tre i California. General Grant. Det gjev perspektiv på at det det finns vekst vi ikke ein gong kunne ha drømt om viss vi aldri hadde sett det. Kva er det i meg som er eit frø eller ein sakte prosess eg treng å tru på og gje tid? Kan det bli noko stort og sterkt om eg no berre verner om den lille spiren eg så vidt ser? Kva er det rundt meg eg treng å verne, ting eg kanskje ikke får nyte godt av, men som eg kan gje til generasjoner etter meg?

Fort og gale er eit gammalt uttrykk, det kan vere godt å tenke på i denne sammenhengen. Ved sida av General Grant står eit infromasjonsskilt om desse Giant Redwood trea. Då dei vart “oppdaga” av europearar for over 100 år sidan hogg dei fleire av desse kjempene. Ein vitskapsmann skal ha “hausta” eit av dei for å finne ut kor gammalt det var. Det var over 5000 år.