i dei dagane..

Det var ein gong, heiter det i eventyra.
Det skjedde i dei dagane, heiter det i orda som heilt fra barndommen inviterte meg til å sleppe taket på maset og kvardagen og gå inn i den heilage jula.
Dette er orda pappa las då vi hadde satt oss til julemiddagen. Treet var pynta. Golvet var vaska og kanskje heile huset “rund-vaska” i løpet av adventstida. Det var heimelaga sylte og leverpostei og rull i kjøleskapet og mange småkaker i kakeboksene. Kyrkjeklokkene hadde ringt jula inn. Det var tid for å opne hjerte og sinn og lytte til den forundelege historia om ei glede som skulle timast alt folket.. i dag er det fødd dykk ein frelsar…

Då eg las dagens bibelord på bibel.no står det òg om ein dag: Ein dag som skal komme: den dagen. Då skal ulven bu saman med lammet…barnet strekkja handa ut mot ormebolet… Ingen skal skada eller øydeleggja noko for landet er fylt av kjennskap til Herren. Det er adventstid og vi ventar på han som skal komme med lyset, med frelsen, med freden.

Kva gjer vi med dette løftet om ein dag i lyset av at vi no skal feire i dei dagane? Kom han, Fredsfyrsten? Gud med oss? Kvar vart han av, denne frelsaren som skulle komme med eit gledesbod for alt folket?

I dag, som i dei dagane, høyrer vi skrik og høglytt gråt i “Rama“, “Rakel” som gret over sine barn som ikkje er meir. I dag flykter medmenneske frå tyranner som drep for å halde på makta, slik barnet måtte, berre dagar etter englane slutta å synge om Fred på jord.

Slik har menneskehistoria vore kvar einaste dag, både før og etter dei dagane. Korleis kan vi fortsatt tru at det finns ein dag, at den tida kjem der vi tørkar tårene, legg ned våpena og gjer godt, kvar mot sin nabo, i lyset av ein kjærleik som er sterkare enn døden, under Fredsfyrsten?

Eg har ingen teologi eller visjoner om kva som skjer til sist. Eg vil ikkje teikna på min måte bilde av løva og lammet, sverda som vart plog-jarn, tårene og sjukdommane og lidinga som ikkje er meir. Det er gjort. Vakkert. Lengselsfullt. … og med ein gjenklang som berre juleevangeliet kan uttrykke: Gud med oss, fredsfyrsten, ei glede for heile folket. Eit uskyldig lite barn, avvist og bortvist til ein fjøs for å bli fødd; i eit hjørne av verda, midt i den mørkeste natta; funnen av vismenn, åndelige søkarar; snubla over av gjeterar, ør av openberringar av englar og lys og sang; ei forundra mor som lyttar og gøymer alt i hjatet for å grunne på det.

Kom han ikkje? Kvar vart freden av?

Eg trur han kom. Eg trur han hadde med freden og at vi har fått lyset. Det ser ikkje ut slik vi tenkte oss, med løver og lam.

Ikkje enno, i alle fall. Kanskje det kjem? Tenk om!!

Men freden og lyset er her. Vi ser og kjenner igjen, denne Gud med oss, i oss: Dette som vil fred, som vil rettferd, som vil alt det gode. Det er der, i tornekratt og ruiner, i heim og på gater, til og med i stråleglans og høgtid.

Eg har ikkje svaret på alt det onde. Det er for stort for meg. Bortsett fra dette ufråvikelege faktum: når lyset og mørket møtes er det mørket som må vike.

Så eg vil tenne tusen julelys og synge Deilig er jorden og la mitt hjerte vanke i Jesu føderom og full av lengsel sukke:

Kom! Du, Gud hos oss, i oss, gjennom oss. Her er ei fremmed bolig. Bli.

Hvis du vil meditere videre med meg i jula, her er heile teksten.

1Mitt hjerte alltid vanker / i Jesu føderom,
dit samles mine tanker / i deres hovedsum. 
Der er min lengsel hjemme, / der har min tro sin skatt; 
jeg kan deg aldri glemme, / velsignet julenatt.

2Du mørke stall skal være / mitt hjertes frydeslott. 
Der kan jeg daglig lære / å glemme verdens spott. 
Der kan jeg best besinne / hvori min ros består.
Når Jesu krybbes minne, / meg rett til hjerte går.

3Hvi skulle herresale / ei for deg pyntet stå? 
Du hadde å befale / alt hva du pekte på. 
Hvi lot du deg ei svøpe / i lyset som et bånd, 
og jordens konger løpe / at kysse på din hånd?

4Hvi lot du ei utspenne / en himmel til ditt telt, 
og stjernefakler brenne, / o store himmelhelt? 
Hvi lot seg ei til syne / en mektig englevakt, 
som deg i silkedyne / så prektig burde lagt?

5En spurv har dog sitt rede / og sikre hvilebo.
En svale må ei bede / om nattely og ro. 
En løve vet sin hule / hvor den kan hvile få – 
skal da min Gud seg skjule / i andres stall og strå?

6Akk, kom, jeg vil opplukke / mitt hjerte, sjel og sinn, 
med tusen lengselssukke: / Kom, Jesus, dog her inn! 
Det er ei fremmed bolig, / du har den selv jo kjøpt. 
Så skal du blive trolig / uti mitt hjerte svøpt.

7Jeg vil med palmegrene / ditt hvilested bestrø.
For deg, for deg alene / jeg leve vil og dø. 
Kom, la min sjel dog finne / sin rette frydestund,
at du er født her inne, / i hjertets dype grunn!

Terror, motstand og balanse

Klassekampen slo til med tre sterke artiklar om Israel, Gaza og solidaritet på lørdag. Dei bør leses av alle som har kjent på sinne og maktløyse over den uretten som har, og kontinuerlig blir, begått i denne krigen. Desse artiklene er(lenker inkludert):
Eit intervju med Avi Shlaim. Eit oppslag om Palestinakomiteens markering 7.10.Ein sterk ananlyse om einsidig lojalitet og vasking av hender for dei som har makt.

Eg høyrer på A Tale of Two Cities av Charles Dickens for tida, ei forteljing fra tida før og under den franske revolusjonen. Akkurat no er eg midt oppi det blodige oppgjøret etter storming av Bastillen, der nesten kvar setning drypp av blod og dei fleste karakterane har blod langt opp til albogane. Det er “sobering” lesning i lyset av dagen i dag.

A Tale of Two Cities er historia om korleis eit folk som har lide den verste urett med svolt, tortur og avstraffing utan lovbrot og slaveri-lik teneste for aristokrater og kyrkja. Om noko oppreising hadde grunn til å ta til våpen mot undertrykkarane, var det franske grasrotopprøret mot aristokratene eit av dei. Om vi treng å illustrere at hevnjustis som følge av udiskutabel urett viser faren som ligg i hevn, er giljotinens blodbad nok bevis.

Jesús Alcalás analyse handlar mykje om dette: at lojalitet til berre den eine sida opnar døra for urett. Både han og Åsnes/Henmo etterlyser sympati fra Palestinakomiteen for den terroren israelarane oppleve i dag for eit år siden. Angrep på ungdommar på konsert og familier i heimene sine er terror. Det må seiast.

Men Avi Shlaim viser at det også var eit legitimt, væpna opprør som skjedde den dagen: 332 israelske soldatar var drepne. Det var eit væpna angrep mot ei okkuperende og undertrykkende militærmakt.

Den som ærleg har satt seg inn i korleis Israel behandlar folket på Gaza, veit folket der er okkupert og undertrykt. Det skjer også på Vestbredden. Eg har hatt privilegiet å besøke Vestbredden fleire gonger. Eg har sett bevisa på okkupasjon og undertrykking og møtt urettferdig arresterte og mishandla menneske. Min største sympati i denne saka ligg utan tvil hos palestinarane. Ikke stopp å lese av den grunn.

Eg snubla tilfeldigvis over ei FB-side som viste korleis israelske barn fordrevne fra landsbyene nær grensa til Gaza var tekne vare på. Det viste reinvaska og velkledde menneske som hadde piknik i ein nasjonalpark omgitt av fruktbart landskap med eit militærkorps som spela for dei. Vi har alle sett korleis dei fordrevne i Gaza har det. Konklusjonen bør vere enkel.

Når Alcalás påstår at vi ikkje kan bruke matematikk for å finne mest skuld i ein konflikt, må eg seie meg uenig. Det er no 41825 drepte i Gaza. Ein del av dei var soldatar i aktiv krig. 1140 var drepne i Israel 7. oktober. Av dei var 332 soldatar. Den som ikkje kan peke ut det største offeret i denne konflikten har misbrukt det juridiske begrepet om skyld. Det er forskjell på ein drapsmann og ein massemorder. Antall døde viser kven som har mest skyld.

Men eg er enig i at det å søke rettferd ved hevn, ikkje fører fram. Øye for øye og tann for tann fører ikkje fram. USA driv med symbol-justis på denne måten og dømmer folk til fleire livstider i fengsel. Om du har drepe ein eller 41825 kan du faktisk ikkje sone for dei drepne ved å bli tatt live av. Ingen avretting kan gjenopprette eit tapt liv. Om Israel var rasert på samme måte som Gaza er no, ville ikkje det skape anna enn meir urett. Blodbadet i den franske revolusjonen kan opplyse oss her, om vi er villige til å legge til side einsidig lojalitet til den eine sida. Berre når vi ser alle som likeverdige kan vi sone urett. Det skjer ved å gjenopprette lov og rett, menneskeverd og likeverd for alle.

Eg har stor medynk med den diskriminering og sjikane jøder har lidd i den kristne verden. Eg skammer meg over Martin Luther og den norske grunnloven som kunne vise haldningar så fjerne fra menneskesynet til han vi seier vårt verdigrunnlag er bygd på. Eg, saman med heile verda, er for all tid rista inn i margen av den tortur og urett jødar i Europa måtte lide under Hitler. Og eg skjemmes over kor mange av oss som såg andre vegen eller til og med var med på uretten. Som Shlaim seier, sionismen vaks fram på grunn av den måten vi “kristne” i vesten mishandla jødar. Ingen skal behandlas eller stemplas slik.

Aldri igjen. Dette er aldri rett, uansett folkegruppe eller religion. Det var ikkje rett i pogromer i Øst Europa, i Tyrkia mot armenarane, i Nazi-Tysklan. Det er ikkje rett på konsert i Israel. Det er ikkje rett på Gaza. Det er ikkje rett i Jenin.

Eg meiner jødar har rett til å bu trygt og bli behandla som alle andre over alt der dei er. Men. Eg meiner dei har ingen gudgjeven rett til å konfiskere eigedom fra andre eller himmelgjeven rett til å herske over eit visst område der dei kan ha privilegier over resten av innbyggjarane. Eg trur ikkje dei er “Guds utvalde folk” noko meir enn vi alle faktisk er det. Eg trur ikkje på ein Gud som “elskar Jakob og hatar Esau”.

Det var ein stor lettelse for meg den dagen eg let meg sjølv sjå på det gudsbildet som blir konsekvensen av at Gud har favoritter. Den skaden det kan gjer på dei som trur seg betre enn andre, med rett til å utrydde i Guds navn, er betydelig. Dette synet skaper frykt og mindreverd i den som er utanfor. Calvinismen er eit eksempel på kor øydeleggjande doktrinen om utvelgelse er.

Nei, eg trur at om det finns ein Gud, og det har eg vald å håpe på, så er det ein Gud for “alle folkeslag”. I mitt gudsbilde er Gud ein Gud som elskar alle sine skapninger. Det Gud elsker er menneske. Rettferd. Barmhjertighet. Skaperverket. Det Gud hatar, er urett.

I det politiske bildet vi ser på i dag, kan vi bli einige om at her er urett gjort både mot både israelarar og palestinarar? Kan vi bli einige om at uretten gjort mot palestinarane er større enn det som skjedde i Israel 7. oktober i fjor? Kan vi vere einige at dei som mista sine kjære på ein så traumatisk måte har rett til å sørge over sine? At palestinarane har rett til rope mot himmelen og Vesten om urett, samtidig som dei igjen og igjen må sørge over sine eigne som blir drepne og torturerte på forferdeleg vis?

Ingen av dei to som etterlyser at Palestinakomiteen set ord på det tapet familier og innbyggarane i Israel opplevde på grunn av terror handlinga 7. oktober ber the Mosaiske samfunn i Oslo om å gjere det samme for Gaza i minnemarkeringa si. Det viser kor vanskeleg det er å vise balanse i ei sak. Men det må gjerast.

Berre når vi hatar urett, all urett. Berre når vi held fram menneskeverd og rettferd for all, absolutt alle. Berre då kan vi ta steget mot fred. Og det er fred vi treng. Berre då kan vi starte på det vi må ha for å overleve som menneske. Gjenoppbygginga.

Kan vi markere 7. oktober med kompromissløs erklæring om at slik kan vi ikkje, vil vi ikkje ha det? Aldri igjen? overalt, for alle, alltid?