Vent. Dag 15

Tider skal komme, tider skal henrulle.

Eg har ei venninne i USA som held motet oppe i desse mørke tidene med visdommen fra Forkynnaren:
Det som hender, har hendt før, og det som skal henda, har òg hendt. (Fork. 3:15)
Menneskehistoria går i sirkel, seier ho. Det mørket som reiser seg er ikkje noko nytt, men når mørket er på frammarsj er det berre eit spørsmål om tid før lyset bryt igjennom igjen.

Kan det vere slik det er? Året er jo slik. År etter år går vi på denne tida mot det største mørket. Sola legg seg tidlegare og tidlegare og lengst i nord er ho borte. 5 dager igjen til ho snur.

Midtvinters solnedgang på Grefsen kirkegård

I vinternatta hjelper det å vite at dette er ein prosess som er urokkelig. Vi er ikkje mange åra før dette er personleg lærdom. Som arv har vi laga oss tradisjoner som fører oss gjennom til lysere tider. Universet gir oss sitroner og vi lagar lemonade. Adventstida tenner lys etter lys fram til jula bryt ut når det er på mørkeste. I gamle tider tente dei bål ved vintersolverv. Det er ein livgivende tradisjon har mange tatt opp igjen.

Kan vi ta imot at det er krefter i historia som lovar at politisk mørke til slutt må sleppe taket? Eg er ikkje fatalist. Eg trur ikkje “alt blir bra” berre vi ventar, men eg trur at det vi ser ikkje er nytt. Når vi blir frista til å tenke at vår tids ondskap er verre enn alle andre generasjoner, er det ikkje vanskeleg å finne kor slikt har skjedd før.

Men det gode vart aldri utrydda. Det har vunne fram igjen og igjen. Det skal skal vi kjempe for, og tru at det nytter. Det skal vi halde fast i når vi tenner våre lys, både dei vi har på bordet og dei vi tenner når vi løfter det gode høgt, i ord og gjerning.

Slik vil vi ikkje ha det. Dette kan eg gjera noko med, mens slekt skal følge slekters gang.

Vent. Dag 14

Tredje søndag i advent. Ei lita preken.

Tekstrekka for denne søndagen tek oss med for å møte ein som hadde som livsgjerning å vente. Han var unnfanga ved eit mirakel av gamle foreldre og var innvidd frå fødselen til å vente på han som skulle komme. Her sit han i fengsel og høyrer rykte om slektningen sin og det får han til å sende bud til mesteren: Er det du? Kan vi slutter å vente …eller…??

Resten av tekstrekka er som eit eventyr av alt det gode som blir lovt, alt vi drømme om og lengte etter. Den har med forteljinga om Daniel, den rettferdige, og dei svikefulle, maktsjuke politikarane som vrir rett og galt for bli kunne arrestere ein som ingenting gale har gjort. Vi ser ein Gud som stepper inn og redder på mirakuløst vis.

Desse er vanskelege tekster å halde opp mot ei verd der dei urettferdige vinn fram med fake news og leiarar slepp unna med rå makt der vi trudde vi hadde på plass lov og rett for å stoppe maktmisbruk og brot på menneskeretten.

Kan vi likevel ta i mot dette løftet om det perfekte: Ei verd der vi har snudd utviklinga og regnskog og grønt veks fram igjen der overforbruket har lagd ødemark. Ei verd der vi har ører til og høre og øye til å skille mellom rett og galt. Der vi har lover og verdier så klare at ingen kan så tvil om den hellige vei. Der sjuke får helse, der fryd og glede når dei som no berre kjenner sorg og sukk.

Det stig eit lengselsfullt Ja frå meg når eg les desse tekstene. Slik vil eg ha det. Slik MÅ det bli. Slik er dei verdiane han kom med, Fredsfyrsten. Vi må slutte å vente på ny instruks.

For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne.. står det. og ..  Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis.
La oss lytte og sjå, så vi kan forstå og gå på rett vei i… verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme.

Tekstrekka finner du her.

Vent. Dag 5

Det er to måter å vente på. Det kjem heilt an på kva vi venter på.

Vi venter i grunnen heile tida. Vi venter på bussen. Vi venter å snøen. Vi venter på våren. Vi venter på at risen skal bli kokt så vi kan få oss middag. Vi venter på den først livsviktige kaffekoppen for å komme i gang med dagen.

Likevel meiner eg det berre er to grunnleggende måter å vente på. Det kjem an på om vi venter på noko godt eller om vi venter på noko forferdelig.

Det er lett å vente på noko forferdeleg i desse dagane. Horisonten er mørk. Eg har sjølv levd i sjokk dei siste åra med krig, folkemord og politikk som styrer oss mot avgrunnen. Eg har levd med tanken: No kan det ikkje bli verre. No kjem vendepunktet. Dette ser alle. Slik kan vi ikke ha det… berre for å få enda ein dag med nye overgrep, nye løgner og gjenreising av amoral vi trudde vi hadde tatt oppgjer med. Vi lever i ei tid det er lett å vente i eksistensiell angst, for framtida roper: korleis skal det gå med oss??

Adventstida inviterer oss til å leve i forventning, til å gripe tak i håp, til å vente på noko godt. Det er håpet som er lyset i mørket, det er trua på det gode som gjev oss krefter til å fortsette. Det er rett, dette å håpe og tru. Det er rett å rekke hendene ut til alle som løfter opp rett og rettferd og barmhjertighet og som nekter å tie. Her skal steinene sleppe å rope åleine. Vi er mange . Vi vil ikkje bøye kne og akseptere urett som ikkje rammer oss sjølve her vi sit i varme, trygge stuer. Vi held fast på kampen for ein bedre vei.

Nu har vi den hardaste ria,
vi slit med å kare oss frem
mot lyset og adventsti’a,
d’e langt sør tel Betlehem

Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve …. både i Betlehem, Sudan, Tibet, Kongo…… og her nord.

Bilde fra https://fylkesbibliotek.ffk.no/finmarksbiblioteket-fotoarkiv-privatarkiv-og-litteratursamling/

Fredrik mus og Maria

Det var noko som appellerte til meg då eg las om Fredrik. Han satt og såg på mens alle dei andre markmusene pilte rundt og samla opp kveitekorn og frø for å gøyme til vinteren. Heile sommaren satt han der: tok inn varme og lys og pulsen av alt som levde. Mens dei andre musene lagra mat, lagra Fredrik ord. Kanskje ord som solstråle, sommervind, silkestrå, blåklokke, full mage, blåbær? Med desse orda fekk Fredrik varme dei andre musene då vinteren kom og det vart skrint i kornlageret. Orda minte dei all på at berre dei klarte seg gjennom dei siste svoltne, kalde dagane ville jorda igjen bli varm, ville sola lokke fram knopper og strå, og alle ville blir mette og glade igjen. Kanskje håpet kan halde liv i ei mus òg? Vi veit at dei som gir opp og legg seg i snøen omkjem.

Eg har alltid samla på ord. I ungdommen las eg Fremmedordboka og fann uttrykk som Gno Ti Sauton og Carpe Diem. I går fann eg eit gammalt lager eg hadde lagt til side for ein mannsalder sidan: ei skrivebok med dikt og andre fine ord eg hadde skreve ned då eg gjekk på gymnaset. Det var artig å møte meg sjølv i døra i dei dikta eg hadde spart på. Eg kjenner meg sjølv igjen. Det var i grunnen godt.

Eg har ikkje vore like flink som Fredrik til å vere tankearbeidar, der han satt på ein stein og samla inntrykk og tankar. Eg har pila travelt rundt og lagt mange mil bak meg gjennom livet i jag etter God knows what. Kunne eg ha gjort betre nytte for meg ved å ta meir tid til å samle på ord og tankar? Kva slags verdi har det å lytte og reflektere? Ein gong var filosofene mellom dei viktigaste tankearbeidarane.

Ei anna forteljing kjem for meg når eg tenker på Fredrik. Ei forteljing om to søstre. Den eine møter vi i travelt kav for å få mat på bordet til ein flokk som stakk innom. Med sjølvsagt gjestfrihet tok ho imot denne kjære vennen og følget hans. Dei var minst 13, men eg reknar med det var fleire enn dei 12 som var med. Det var mange som følgde etter for å plukke opp visdomsord og meining der mesteren gjekk. Marta såg at dei trong både mat og drikke, og ho kunne dette å svinge seg rundt og dele generøst av det ho hadde i huset. Blei det ei stor gryte med linsesuppe, skal tru?

Men Maria berre satte seg ned som om ho og var gjest. Ho hadde kanskje ein hunger som var viktigare enn mat? Mesteren sa Maria hadde vald den gode delen og i ettertid kan vi kanskje forstå at det var sant. Ein full mage vert alltid tom igjen. Om maten må vente litt lengre har lite å seia. Men visdommen, håpet og innsikten som gjev lys over meininga med livet er ikkje lett å finne. Når ein har ei slik kjelde å drikke frå må alt anna leggast til side. Det som vart sagt i den vesle stua var slike ord ein måtte gøyme i hjarte og grunne på. Dei var ord som kan bli til ei kjelde med “levande vatn” som piplar fram resten av livet og gjev styrke og håp.

Mat må til, sjølvsagt. Ingen kan gå på vinteren utan eit lite lager med korn og frø gøymt under ein stein. Men kor mykje treng vi? Kan nok vere nok?

Den gode delen, den mesteren snakka om, er av eit slag som ikkje kan takast ifrå oss. Må vi søke og finne den.