Poems for Ave and Arnstein

As so often, a line from the tekst for the Sunday readings keeps lingering in my mind and finds new places to fit in. This time it seems the perfect entry to a blogpost I had intended to write for Ave and Arnstein for their wedding.

I had the wonderful privilege of being asked to share a poem at their celebration. 

And what a celebration it was! 3 whole days of adventure. Starting with a beautiful church ceremony, followed by a lovely party and two days of exploration in bright sunshine with a group of wonderful people to places that show coastal Northern Norway in all its glory.

So, I had the wonderful privilege of being asked to share a poem at their celebration. I chose a poem I have loved so much I translated it to English to read at my daughter’s wedding. It speaks of the small voice of love, which is so gentle we may need to stop and get completely still to notice it. 

As Ave and Arnstein both are conservationists, another poem declaring another kind of love surfaced. The poems are both below.

Love has so many voices. 

At the wedding ceremony we heard the words of St. Paul declaring the highest and pures of loves. The love that always protects, always trusts, always hopes, always perseveres…that never fails. 
The priest gave a beautiful sermon on love. 
And we could all see it, clear as day, the love Ave and Arnstein have for each other. 
Here is my small contribution to ponder this mystery called love. The strongest force in the universe, so strong people sacrifice and die by it…and live by it in the smallest fractions of our days. 

Do you love me more than these, asked he who had just sacrificed his life… ready to forgive, knowing love can “cover a multitude of sins”. We are also invited to take part in this wonderful gift.

Love is what makes us “live forever”, in the hearts of those who love us, in the world we gave our care to preserve and perhaps even in a hereafter……

The lights of life

Maybe we will encounter
Loneliness in the hereafter
Deeper loneliness, perhaps
Than we experience on earth.

The yearning for eternity
may pass after our passing
And then brief moments from our lives
will shine like stars, when we are dead.

It is not the times of glory
I expect a soul will long for
Not what generations treasure
From the lives that we have lived

Rather fleeting moments twinkle
Like the stars of early evenings
Barely visible, these hold
The essence of our days

Maybe lucent summer evenings
Happily one like the other
Will be the light that lingers
from the life that now is yours?

Summer evenings-
The road is like a peaceful river
flowing through the wheat fields
You are going home and you’re expected

You are expected-
Going home

Could there be anything better?
No, in death you will remember,
If you can remember.- this one feeling
You are expected, -going home.

There a special dish for dinner
tells you she was thinking of you
Maybe a few more thoughts
are seen in flowers by your plate

“Turn the lamp on? -We don’t need to.
Yes, -why not, just light a small one.”
See your wife, the lamp is saying
All is hers, and she is yours.

Are forget-me-nots forgotten since
Their blue blends with the skyline?
Happiness is a workday evening
Does that make life less meaningful?

If the dead can yearn for something
This could be what they are missing
No, I’m sure this would be their longing
and I know, long before I’m dead.

Reinterpreted from Livets Lys
by Gunnar Reiss Andersen

My work is loving the world.

by Mary Oliver

My work is loving the world.
Here the sunflowers, there the hummingbird – 
equal seekers of sweetness.
Here the quickening yeast; there the blue plums.
Here the clam deep in the speckled sand.

Are my boots old? Is my coat torn?
Am I no longer young and still not half-perfect? Let me
keep my mind on what matters,
which is my work,

which is mostly standing still and learning to be astonished.
The phoebe, the delphinium.
The sheep in the pasture, and the pasture.
Which is mostly rejoicing, since all ingredients are here,

Which is gratitude, to be given a mind and a heart
and these body-clothes,
a mouth with which to give shouts of joy
to the moth and the wren, to the sleepy dug-up clam,
telling them all, over and over, how it is
that we live forever.

Det er nesten vår. Før snøen som kom natt til i går var det bar bakke både i parkar og solhellingane i nærmarka. Eg kjente ei lukt av varm skogbotn på turen min langs elva. Hasseltreet på Gaustad bogna av gule raklar. I blomsterbeda i Telthusbakken var det snøklokker i staden for snø som låg kvite langs husveggen. Under buskene på OsloMet hadde to felt med oransje krokus trengt seg opp og gjort seg klare til å åpne seg mot sola.

Våren er ei tid der “liv og død” ligg rett i dagen for oss alle å sjå. Snøen som så barmhjertig dekte alt med si reine kvite kappe er blitt skiten eller borte. Det som kjem fram er døde vekster fra i fjor, og skit og lort som har samla seg gjennom vinteren.

Den første tida etter snøen er borte er den styggaste tida langs veier og stier.

Men så kjem livet stikkende fram og vifter med rakler i tre og spirer på bakken. Håpet er lysegrønt, sa Aleksander Kielland. Det er det i alle fall for meg. Eg kan ikkje tenke meg noko meir håpefullt enn å gå gjennom eit bjerkeholt der dei første museøyrene fyller lufta med eit lysgrønt slør mot verden. Når Halldis Moren Vesaas skriv i “No bruser bekk, no glitrer elv ..” om denne oppvakningstida runger det eit høgt: JA! inni meg. La livet komme! Lat det bryte gjennom skit og lort og spre seg ut! For på nesten ingen tid vil dette nye igjen overvinne det døde og råtnande, og så blir verden frisk og grønn og fargerik og full av gode lukter igjen.

Det skal ikkje mykje grønt til før eg trur på våren. Når den første snøklokka har vist seg leiter eg etter den neste, etter krokus-spirene og gåsungene, mens eg ventar på hestehoven og kvitveisen og museøyrene på bjerka. Eg ser etter livet og veit det er ei kraft som vinn når ho får lov.

For mange år sidan hadde eg ein samtale med ei venninne om ein felles ven som streva.

Eg veit jo at han er sjuk, sa ho , men han har òg ein frisk del. Eg har valgt å snakke til den friske delen av han. Der traff ho han heime.

For meg vart det ein tanke eg har tatt med meg i korleis eg ser på medmenneska mine. Eg har alltid vore fascinert og inspirert av menneske som ikkje høyrde til mellom “dei friske og sterke” i verda: dei som var fødd med anna handbagasje eller som gjennom ulykke eller skade har ein tydeleg og merkbar “sjuk” del.

Slik eg ser det, har all diskriminering røttene djupt forankra i å sjå etter den “mindreverdige” delen i andre. Den som er annleis eller “sjuk” blir så delegere til ein annenrangs del av menneskerasen.

Men for den som ser etter den friske delen i folk, og ser til at den får fritt rom til å utvikle seg, veit betre. Livskrafta som veks fram i dei som måtte trenge seg gjennom frossen bakke og skit og lort for å vekst opp, er noko av det sterkast og vakreste som finnes.

Eg er glad eg lever i ei tid der vi har høyrt om løvetannbarn.

Hurra for den friske delen. Den som kan gjera kompost om til løvetann og kvitveis og rosebusker.

På onsdagsmessen denne veka sa presten prekenteksten for søndagen var ei tekst ho ikkje ville lese utan kommentar. Då vart eg nysgjerrig og måtte sjå kva dette var.

Det var ei tekst om djevleutdrivelse.

Djevleutdrivelse er ikkje kvardagskost i den norske kyrkja. Det har ikkje vore praktisert der sidan heksebrenningstida, trur eg. Det blir nok fortsatt praktisert i karismatiske strøk, men eg kan forstå presten som hadde behov for å lese dette i “kontekst”, som ho sa.

Eg fekk mykje ut av teksten, sett ut ifra “min kontekst”.

Det er fleire historier om korleis Jesus frigjorde folk som var utstøtte og forkasta fordi dei var drivne av demonar.

Til og med i dag ser vi folk som er så nedbrotne av indre demoner at dei fell ut av samfunnet på ein måte som viser oss at korkje velferdssamfunnet, velstand eller moderne medisin kan alltid redde eit menneske når fienden bur på innsida.

Det sit ein slik og tigg ved Majorstua T-banestasjon av og til. Det riv meg i hjarte berre å tenke på han og sjå han for meg der han sit i all sin vesaldom…usselhet for dei som ikkje har nynorsk i blodet. ..Men her må det sterkare lut til enn “usselhet”. Vesaldom ropar varsko med høgare røyst.

Folk som går i kyrkja tenker eg har god forutsetning for å høyre ei forteljing om djevleutdrivelse. Den som søkjer hjelp fra ei høgare makt har nok sett sine eigne indre demoner i kvitauge nok til at dei veit det ikkje bur berre godt i nokon av oss. Det kan vere godt å få rundvask av ein djevleutdrivar når mørkemaktene riv og slit i sjela.

I vår tid er det mange andre plassar folk ser etter slik hjelp: hos psykologane sjølvsagt, men òg på sjølvutviklingskurs og i sjølvhjelpgrupper av mange slag. Det er god hjelp i å møte på dei som kan sjå demonene i oss og sette ord på dei og jage dei på dør, samme kor vi finn slik innsikt.

Eg tenkjer det er heilt logisk at det var livsforandrande å bli møtt av ein som Jesus. Måten han såg og viste omsorg og respekt for folk som var forkasta og forakta av samfunnet er så vakker og rett, det er grunnlaget for vårt syn på menneskeverd no fleire tusen år seinare.

Forteljinga i morgondagens prekentekst stoppar ikkje med djevleutdrivelsen. Sjølv om den frigjorte sjela etterpå er feia og pynta og ein plass der eit menneske kan vere seg sjølv, advarer Jesus mot “quick fix” tankegangen som kan ligge i djevleutdrivelse som sjelesorg. Sjølv om djevlane må rømme når lyset kjem inn, vil dei alltid komme att og sjå om det ikkje går an å få gjen-okkupert rommet. Står det tomt, flyttar dei rett inn igjen. Sjelefred er ferskvare.

Derfor, idag når mitt indre hus har fått lufte ut gamle plager og det er feid og pynta, vil eg åpne døra og sjå kva anna godt eg kan invitere inn:

Folk og fe, sang og kunst, tru og håp..og størst av alt kjærligheten.

Eg vil rope som Arild Nyquist: Kom inn! Kom inn! Her er plass til eit heilt orkester.

Du kan lese mine tanker om dette, og diktet Ensomhet av Arild Nyquist her:

https://degodedagene.wordpress.com/2018/05/

God lørdag! I morgon ser vi kva presten har å seie om dette.

Jeg så en kampanjeplakat på trikken for Høyskolen VID.
De hadde satt logoen sin på skakke. Beskjeden de prøvde å formidle var at de brydde seg om viktigere ting en grafisk design. Min instinktive lesning var: Vi er litt middelmådige, men det gjør ikke noe for vi skal bare utdanne folk til å ta seg av mennesker. Den tanken provoserte meg slik at jeg brukte spaserturen min etterpå til å sette sammen en ny rekrutteringskampanje for dem.

For det første mener jeg at å presentere seg som middelmådig er en holdning unnfanget i janteloven. Den er vi ferdige med. Det er på tide at vi slutter med å tenke at det er noe galt med “å tro at du er noe”. Det er ikke noe galt med å være flink. Det er ikke noe gjevt med å ikke kunne grafisk design godt nok til å lage en plakat.

I stedet for å fremheve verdien av å skaffe seg en utdannelse med mennesker i fokus oppnår VID å presentere denne delen av arbeidslivet som en arena for middelmådige. Er det fordi helsesektoren er en arbeidsplass der vi vil ha folk som er villige til å tolerere at ting går på skeive? Nei, det var nok ikke det de tenkte. Men jeg syns de kan trenge å pusse litt av selvbildet sitt og presentere studietilbudet med all den glans og forandringskraft det har.

Jeg vil slå et slag for at de beste iblant oss satser på en utdanning med mennesker og verdier i fokus. Vi trenger kreative og løsningsorienterte mennesker som forstår at hvis vi skal ha noen som helst framtid må vi planlegge den for menneskeverd. VID er høyskoler som utdanner for helsevesenet, for psykiatrien, for barnevern, for familievern, for verdi-tenkning, for presteskapet. Dette er utdanninger som kan forme hvordan vårt fremtidige samfunn skal være.

Vi trenger en fremtid der verdier er viktigere enn verdipapir, der behandlingsbehov har større vekt i helsevesenet enn budsjett begrensninger. Vi trenger et nytt økonomisk system der det ikke er pengene som styrer alt. Vi trenger et samfunnet basert på verdier som fremelsker det beste i oss og som skaper en verden med livsgrunnlag også for de som kommer etter oss.

Mammon har fått sitte i lederstolen i styrerom der hans rettmessige plass burde være som ydmykt tjener. Markedskreftene har i lengre tid fått vært grunnprinsippet i helsevesenet, i boligmarkedet, for ikke å snakke om på sosiale medier.

Da Mark Zuckerberg ble kalt inn på teppet i Kongressen ble han spurt av en (av de mange, altfor gamle) senatorene: hvordan går det an å tjene penger på noe slikt som FB. Han svarte den gamle senatoren med et lite smil: vi selger reklame.

Reklame har vært en del av finansieringsgrunnlaget i media av alle slag. Aviser og blad har alltid solgt annonseplass. Det som endret seg med internett og sosiale media var at reklame plutselig ble nesten enerådende. Vi fikk oppleve å ha tilgang til nyheter og fakta helt gratis og vi likte det. Samtidig ble tilgang til å påvirke hvordan vi tenker salgsvare.

Kan det være en av grunnene til at konsum og markedskrefter har fått styre også der tap av menneskeverd blir den prisen vi betaler? De avsløringene vi har sett fra eldreomsorgen kan tyde på det. Er samenes kamp for sitt livsgrunnlag enda et slikt bevis?

Hvordan vi kan reorientere markedskreftene så de blir en tjener for en bærekraftig fremtid for nye generasjoner? Det er en analyse som trenger klokere hoder enn mitt. Jeg håper noen med kunnskap om økonomisk teori finner ut av det.

I mellomtiden vil jeg slå et slag for å utdanne folk i yrker der menneskeverd er bærebjelken.

Jeg vil slå et slag for høyskolen VID.

Jeg forslår en ny reklamekampanje for dem. Reklame er en drivkraft vi vet kan endre hvor et helt samfunn går. Vi har sett hvordan det er brukt skruppelløst av ekstreme politiske krefter. Nå, la oss se om det kan rekruttere noen av de beste inn i de yrkene som skal skape fremtidens omsorg og etisk verdiskaping.

Søk på et studie ved Høyskolen VID: Sykepleie, barnevern, teologi, fredsmekling.

Fremtiden trenger smarte hoder som ser de langsiktige verdiene
Utdanning med mennesker i fokus

Barna er vår viktigste fremtidsinvestering
Utdanning med mennesker i fokus

Hvorfor?
Hvordan?
For hvem?
Utdanning med verdier i fokus.

Fremtiden trenger mennesker som stiller de store spørsmålene.
Utdanning med verdier i fokus.

Det er ikke nok med en genial markedsføringsstrategi
når overforbruket truer med å kvele kloden.
Utdanning med verdier i fokus

Bli en del av løsningen
Utdanning med mennesker i fokus

Fremtidens sårbare trenger
ledere med løsninger
Utdanning mennesker i fokus

Bli en “influenser” der det teller
Bli sykepleier, prest, barnevernspedagog
Utdanning mennesker i fokus

En verden i krig
trenger konfliktløsere
Videreutdanning i konfliktarbeid og mekling ved VID

Grunnene til å velge verdier over “verdipapir” er utallige, og samtidig en.
Salomon sa det slik: Uten visjoner går folket vill.

Vi må vite hva målet er for å komme dit.

Når ein skal feire ein stor dag er det naturleg å ville ha med gåver. Då blir det gjerne snakk om kva ein skal gje den som har alt. No er vel ikkje du av dei som har alt, men eg veit du er av dei som syns du har nok. Derfor har eg lyst å gje deg noko som ikkje tek plass. Eg har lyst å takke deg for den du er og har vore i mitt liv.

Sjølv om du var fødd Sylte har du vore ein Aas familie nesten heile mitt liv. Eg kan berre så vidt huske fra før du var der. Du er der i barndomsminne og ungdomsminner og i vaksne år. Eg har fått vore med, har vore på besøk og har kjent meg heime hos deg og Oddmund. Det var fisketur på Korsberget og langtur til Misvær. Husker at du hadde nokre fine glas som var i museglass.. kva no det er for noko. Du og Oddmund har kunna dette å ha det artig og leve fullt ut i eit liv som har vore mykje anna enn berre lett. Gode historier og latter har vore like naturleg som å snakke om dei dei djupe spørsmåla i livet.

Då eg var lita var 80 år ein alder som kunne liknast med dei høgste fjelltoppane. Dei var langt unna, og dit var det berre dei sterkast som kom. Når står eg her med 4 åtti-åringar i familien syns eg landskapet ha flata seg ut. Det gjer liten forskjell med 10 eller 20 år fra eller til. Vi blir liksom jamngamle.

Dagen i dag er en forunderlig dag, den er din, sto det på ei av silkesløyfene eg hadde i bibelen min. Dagen er din og dagen er bra og du er den aller beste, seier bursdagssangen. Og det er vi alle enige i!
Det eit stort privilegium å få feire denne dagen og det er ein glede å feire deg. Det er ingen selvfølge og eg set pris på at eg fekk lov til å komme.

80 år er 29220 dager seier google. 29220 dager med minner vi alle ber små bitar av.

Når vi er komne så langt som hit veit vi at det som ligg attfor oss er lengre enn det som ligg framfor oss. Derfor er dagen i dag er ein skatt vi må ta vare på. Vi reknar jo med vi har morgondagen og resten av året og kven veit, 90 og 100? Det vi får, må vi gle oss over, ein dag om gangen.

Tid er ein rar ting. Når eg stoppar opp er det som om tida kan strekke seg og ein dag kan innehalde like mykje som travle veker som berre susar forbi.

No ser vi i eit speil som i ei gåte, står det. Ingen veit kva vi skal bli.

Kanskje er det slik at det som ligg framom er så stort at desse 80 åra blir berre ein pust i forhold til det som kjem.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet.
Lenge i alle fall.

For meg har det vært alderdommens gave, dette å oppdage dagen, dette å stoppe opp.

Det er en godvond prosess å innse det at jeg ikke forsto, alle de årene jeg bare overlevde så best jeg kunne. Det er et merkelig teater å se på i ettertid hvordan vi alle, eller kanskje de fleste, suste gjennom livet med den tanken at dette er “normalt”. Slik har da alle det, det må da vel alle forstå.

Etter hvert kom sammenligningene og la seg oppå med forventninger om hva livet burde være. Sammen med dem kom ønsket om å bli, skammen ved å ikke være. Fortellingen om de der borte som lykkes, og jeg her som ikke fikk det til.

År med skyggedans for å passe inn, for hvem kunne det den gangen, å si det som det er? Hvem kunne den gangen å lytte og skjelne toner som spilte en annen melodi enn den “alle” gikk og nynnet på?

Den vise sa: dere er alle barn som sitter på torget og sier: vi spilte til dans og dere danset ikke, vi spilte sørgesanger og dere gråt ikke. Det er i umodenhetens natur dette, å se og se og ikke skjelne, høre og høre og ikke forstå.

Det kan være alderdommens gave å sakte men sikkert ha fått øynene og ørene åpnet for å se og lytte, både utover og innover.

For først må jeg jo høre og forstå og kjenne igjen den sangen som ligger i meg. Først fjerne bjelken som gjør at jeg bare ser en stor svart firkant som blokkerer alt lys.

Jeg elsker lyset. Når lyset slås på eller når sola trenger seg gjennom skyene får jeg puste igjen. Jeg blir lett i kroppen og lys til sinns. Universet og jeg tar hverandre i hendene og smiler i en liten dans: Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Jeg vet ikke hva som er lettest, å lytte til meg selv eller å lytte til andre. Begge er nødvendig for tilhørigheten, men rekkefølgen er livsviktig. For meg var det å lytte til meg selv et fremmedord på et ukjent språk jeg aldri hadde hørt om. Jeg praktiserte og trodde at jeg var så nogenlunde til å lytte til andre, men det ble etter hvert en enveiskjørt gate der jeg mistet også det jeg hadde av meg selv. En omsorgsperson med intuitiv opplevelse av andres smerte, men egentlig ikke en god lytter. Jeg var full av analyser og gode råd og løsninger som ikke falt i god jord eller viste vei.

Det er godt å ha kommet i gang med prosessen med å lytte innover: Let it begin with me. Først bjelken, først min egen surstoffmaske, først stå stødig i eget liv før jeg kan støtte andre.

Men jeg vil jo det: støtte andre. Jeg var ikke ment til å være eremitt. Selv om jeg elsker stillheten og tiden i refleksjon og meditasjon trenger jeg å etterpå komme inn i sirkelen. Starte med å nynne grunntonen sammen med alle andre og høre på hvordan stemmene våre blander seg til en, før vi skiller ut vår tildelte note i akkorden. Så skaper vi harmonier og kontrapunkt, til og med disharmoni som må forløses, før vi faller tilbake til grunntonen. “Kom tilbake til deg selv” sier hun som har ledet oss ut på reisen. For etter opplevelsen av samstemmigheten må vi gå hver til vårt.

Jeg bærer med meg opplevelsen av akkorden og den dukker opp igjen der den synger i mitt indre musikkbibliotek. I have heard a mother bird.. synger det når jeg kjenner det milde draget i skogen og den tidlige fuglesangen varsler at nå er det rett rundt hjørne..spring has come again. A song, to remember you by….

Disse dagene som kommer og går, nå vet jeg at de er livet og jeg vil være med. Jeg vil være her, nå.

Det er mange store spørsmål å svare på, nå når jeg har valgt å høre og se.

Huttetu, så mye smerte. Hvem kan bære det? Krig og flukt og katastrofer i det store teateret, sykdom og tap og sorg og ensomhet ved dørstokken min. Hvem kan bære det?

Hvorfor? Hvorfor meg?

Og like vanskelig, hvorfor ikke meg?

Hvor mange foreldre hadde ikke gladelig tatt på seg ekstra smerter og plager hvis de bare kunne redde sitt barn fra å lide? Hvor mange som har mistet en dyrebar person altfor tidlig har tenkt det hadde vært så mye mer rettferdig hvis det var meg.. jeg har jo levd lenger.. de hadde så mye mer å gi.

Historien er full av de største talentene som døde unge. Hvorfor? Hva slags økonomi er dette universet styrt av, når trærne med den rikeste frukten får falle til jorden etter en kort tid og de plantene som bare utgjør “ground cover” i jordens hage lever lange liv?

Den vise ble spurt om dette: Hva med han? Peter hadde fått vite at han var en av dem som ikke skulle få visne bort naturlig.
Det skal du ikke bry deg med, var svaret han fikk. Du gjør deg og la han gjøre seg og så blir veven til slutt ferdig.

Et tilfredsstillende og veldig utilfredsstillende svar, men det eneste svaret det går an å leve med. Courage to change the things I can. Accepting the things I cannot change and wisdom to know the difference.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet. Livet. Livet mitt. Plassen min. Min tone i harmonien.

Jeg er ingen dirigent. Jeg er ikke komponist. Jeg er ikke en gang så forferdelig flink til å synge i harmoni. Jeg må virkelig lære min egen stemme hvis jeg ikke skal bli distrahert av alten som står ved siden av meg. Men når jeg virkelig kan den slik at jeg både kan synge og lytte til hele koret, får jeg kjenne på dette som for meg er meningen med livet: Å få være meg selv helt slik jeg var ment å være og samtidig være en av oss alle, som synger det gode og det vakre inn i mørket så mørket må vike:

Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet og jeg vil leve det en dag om gangen: NÅ.

Det var såmannssøndagen i går.
En såmann går ut for å så. Og kornet faller så ymse: noe faller langs veien og blir spist opp av fuglene. Etterpå blir noe svidd av fort fordi det ikke får rot i et grunt jordsmonn eller det blir kvelt av torner og tistler. Bare hos en av fire vokser kornet og blir modent i et rent og godt hjerte.

Jeg gikk i Torshov kirke i går og nå leste jeg nettopp den tilsendte prekenen fra Uranienborg. Budskapet fra begge prestene var befriende etter et langt liv der jeg har strevd med å finne meg selv igjen i alle de “dårlige” jordsmonnene.

Hvor ofte har ordet bare prellet av et hjerte som i livets asfaltjungel var altfor hardtråkket til å greie å ta imot noe som helst av håp.

Hvor ofte har jeg kjent på motivasjon, inspirasjon og iver bare for å falle pladask og mislykkes og visne på veien. Gjennomføringsevnen sviktet meg og skammen og skylden og selvfordømmelsen var den eneste frukten som sto igjen i det jeg så som mitt hjertes grunne jordsmonn.

Hvor ofte vokser ikke tornene og bekymringene og frykten seg kraftigere enn håpet og tilliten til at Gud bærer meg, at Gud ikke gir opp på meg, når jeg igjen og igjen gir opp på meg selv og overveldes av frykten for hvordan det skal gå.

Hvor sjelden ser jeg den lille spiren som står der og står der og står der og i lengsel strekker seg mot lyset fra den ubetingede kjærligheten og håpet og kraften som bor i det å få begynne på nytt hver dag. 

Etter mange år i USA der hovmod og maktkamp og media tegner en karikatur av menneskeheten med “good guys” og “bad guys” er det så viktig for meg å holde høyt denne sannheten at grensen mellom det onde og det gode ikke går mellom “de gode” og “de dårlige” men tvers gjennom hvert menneskehjerte.

Dessverre har kristendommen og tradisjonell ild og svovel forkynnelse gjort denne karikaturen av sannheten mulig. Det er så godt at kirken endelig har begynt å snakke høyt om det jeg hørte denne søndagen: om potensialet for å velge både hit og dit. At det er godt jordsmonn i oss alle.

Jeg har for min egen del avskaffet helvete. Det fungerer ikke for meg i et gudsbilde der Gud er god. Og det trenger jeg: at Gud er ubetinget god.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med mørket og ondskapen i verden i lys av dette, annet enn at i mitt liv vil jeg la lyset skinne for meg selv og de rundt meg, og tro at det hjørnet der det de gode frøene greier å slå rot til slutt vil overleve lengst.

Når ugresset går til frø og visner, er matkornet modent og livgivende… om det er for dagen eller evigheten, kanskje det er nok til å mette noen andre rundt meg også.

Det finnes et sted ved fortauets kant
Like før veien tar til
Der vokser gresset hvitt som ull
Der gløder solen som smeltet gull
Der hviler trett en månefugl
I en sval peppermynte vind

La oss gå herfra hvor røyk ruller svart
Ned en mørk og krokete vei
Forbi sumpen der asfaltblomsten slår rot
Vi går sakte, marsjerende, fot etter fot
Vi ser merkene krittpilen etterlot
Til stedet ved fortauets kant

Ja, vi går sakte, marsjerende, fot etter fot
Vi følger merkene krittpilen etterlot
For barna, de vet, og merker retningen mot
Stedet ved fortauets kant

Oversettelse/Gjendikting av
Where the Sidewalk Ends av Shel Silverstein

There is a place where the sidewalk ends
And before the street begins,
And there the grass grows soft and white,
And there the sun burns crimson bright,
And there the moon-bird rests from his flight
To cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
And the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
We shall walk with a walk that is measured and slow,
And watch where the chalk-white arrows go
To the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
And we’ll go where the chalk-white arrows go,
For the children, they mark, and the children, they know
The place where the sidewalk ends

Følelsar kan vere eit varmt teppe å krølle seg sammen i eller ein utpust på ein fjelltopp med ro og utsikt over eit landskap bada i kveldssol. Følelsar kan òg vere mørker i ein avgrunn med vegger så glatte det er ingenting å henge fingrane i for å klatre ut.

Vegen fra den eine til den andre opplevinga av livet er eit mysterium mange gonger, men ein veg eg finn ut av mørket er det å møte livsmot og fred i eit anna menneske.

Mann er manns gaman, sa den vise i Håvamål.
No man is an island, sa ein annan vismann.*
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne, at du er varm.**

Det er mange ting vi kan distrahere oss sjølve med når livet er strevsamt, men det er ingenting som kan måle seg med varmen og gleda fra eit anna menneske.

Så her er ein favoritt som løfter blikket for meg..til deg som har glede å gje og til deg som syns det er så mykje gale i verda at du vil sige ihop i håpløysa:

Glea

Mæn so ein dag – ein mørkdæmd dag –
hænde dæ se at Vaorhærre kåm gangande
å spørde kå dæ sto te.

Jau takk, sa e mæ me æ dæ bærre bra,
mæn dæ æ so mykkje gale ute i væren
at dæ mæst bli so ei sønd mæ glea.

Dao smilte Vaorhærre so dæ klaorna
øve adle bærg:
So pass stærk lyt’n væra
at’n tåre løfta glea so eit jøs hær i væren.
Dæ va te dæ ho va teinkt, sa’n.

-Kari Bakke

*John Donne
** Halldis Moren Vesaas

Nå har vi vaska golvet både før og etter jul. Vi har pynta og kasta ut juletreet, dei fleste av oss. Julegavene er i bruk eller bytta eller lagt på hylla eller spist.

På skoler og på julefester satt nissen på låven med sin julegrøt. Der var det liv og røre med rotter som skotter og gomling av gotter og ingen, ingen ville han dele med.

På Nordpolen var ein annan nisse som flaug rundt med Rudolf med rød nase og hjelpende alver i form av Will Farrow eller julens Oompa Loompaer som jobba natt og dag uten betaling for at alle barn i verden skulle få alt dei ønska seg rett ned i murpipa.

I skyggen av den høglytte nissejula vart den andre julehistorie fortald, no mest i kirkene. Den handler om engler som daler ned i skjul og viser seg for ein unnselig flokk gjetarar. Om ei ung kvinne som ikkje forstår korleis det kunne skje det som skulle skje, men som sa ja til å være Guds vei inn i menneskeslekta.

Også denne historia er ferdig fortalt for denne gongen.
Sjølv om ein himmelsk hærskare braut natteroen ei natt, sjølv om vise menn reiste langt og fann det dei leitte etter vart òg Betlehemsmarkene ferdige med jula der Josef måtte rømme frå ein blodtørstig Herodes.

Det var kanskje berre i denne eine at alt fortsatte. I ei forundring i hjerte til ei kvinne som frå no av skulle observere og grunne på alt om dette barnet ho hadde fødd. Kven var han? Var han det under ho var fortald? Kva betydde alle desse orda som vart sagt om han?

Eg tenker meg ho drar ofte tilbake til denne natta i stallen i åra som kom, for å sortere tankane sine og forstå det merkelege som hadde hendt henne. Ho må ha kjent at det var Gud som var kommen til henne? For sjølv i eit lite barn kan det vel ikkje vere råd å være Gud nær uten å kunne kjenne det?

Salmediktaren vil gjerne bli med i denne forundringa.. kor kan det vere at Gud kjem til oss og blir ein av oss? Kor kan det vere at universets Herre lar seg kle i eit enkelt teppe for å sove i høyet, i varmen frå dyra som står omkring?

Mysteriet om Gud som viser seg i stallen er radikalt forskjellig ifrå den kiving om ære og rikdom som har halde jorda i kontinuerlig krig og urettferdighet så langt tilbake vi har dokumentert historie. Korleis er det, dette riket som ikkje er av denne verda?.. som kom så uskyldige og ubeskytta som eit nyfødd barn?

Eg elskar dette omvendt riket. Eg treng ikke jul for å tenke på det eller forundre meg over det. Der er min lengsel hjemme. Der har min tro sin skatt. Dette: å ha all makt og så frivillig gje avkall på det for å kunne åpne døra og dra “oss fra jorden opp til seg”

Denne jula varer ikke berre til tjuendedagsKnut jagar jula ut. Denne jula varer ikkje berre til påske. Denne historia kan besøkast kvar dag. “Der kan jeg daglig lære..der kan jeg best besinne”.

For meg er det ein plass der lengsel og tru kan søke det gode midt i ei kaotisk verd. I kaos kan håpet og trua blinke blankt og trufast enter det er svarte natta eller høglys dag. Om det er natt eller dag er lyset ei kraft mørket ikkje kan overvinne så lenge vi lar det det få sleppe til.

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, 
dit samles mine tanker i deres hovedsum. 
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; 
jeg kan aldri glemme, velsignet julenatt.

Du mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott. 
Der kan jeg daglig lære  å glemme verdens spott. 
Der kan jeg best besinne hvori min ros består. 
Når Jesu krybbes minne, meg rett til hjerte går.

Hvi skulle herresale ei for deg pyntet stå? 
Du hadde å befale alt hva du pekte på. 
Hvi lot du deg ei svøpe i lyset som et bånd, 
og jordens konger løpe at kysse på din hånd?

Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt, 
og stjernefakler brenne, o store himmelhelt? 
Hvi lot seg ei til syne en mektig englevakt, 
som deg i silkedyne så prektig burde lagt?

En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo. 
En svale må ei bede om nattely og ro. 
En løve vet sin hule hvor den kan hvile få – 
skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?

Akk, kom, jeg vil opplukke mitt hjerte, sjel og sinn, 
med tusen lengselssukke: Kom, Jesus, dog her inn! 
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt. 
Så skal du blive trolig  uti mitt hjerte svøpt.

Jeg vil med palmegrene ditt hvilested bestrø. 
For deg, for deg alene jeg leve vil og dø. 
Kom, la min sjel dog finne sin rette frydestund,
at du er født her inne,  i hjertets dype grunn!