“Å vinne visdom – hvor meget bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mere verdt enn sølv.” Salomons ordtak 16:16

Når visdom og sannhet når mitt indre menneske fylles jeg med lys og ro. En sølvklar bjelle skaper et ekko av gjenkjennelse og så vet jeg at, ja, dette er sant. Når jeg tar tid, er det slik jeg nærer og leger meg selv.

Tanken som  gjør det mulig å stoppe opp og la slik innsikt tale er håpet om at jeg er sett og akseptert av noe urokkelig og større:
“Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.  Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast”

I slike øyeblikk av gjenkjenning er det ikke bare ting jeg liker som kommer til syne. Forakten er en gjest som har gjemt seg i de mørke krokene. Så godt å avsløre og sette ord på og gjenkjenne en vis sannhet: “Hvis du vil nære deg av stum forakt mot undermåler eller overmakt” da vil du “.. rolig ete deg til døde”.  Forakt skrumper sjelen inn, selv om dommen er rettferdig fortjent. Jeg hører og vet det er sant.

Visdommen setter ord på den indre kampen og gir mening og mot til å fortsette: John Donne var tidlig en stemme som gav meg håp om fortsette, selv om jeg ikke greier å forandre meg fort. “when you have done you have not done, for I have more”
Den gir meg tillatelse til å være den jeg er, der jeg er. akkurat nå. I sannhetens lys.

For livet er ikke svart og hvitt, men et fargerikt landskap med lys og skygge, fast grunn å sitte på, svalende, rislende vann over mine føtter, luft full av vakre dufter som stryker meg over kinnet… rett ved siden av flykrasj og ambulanser og gravfølger. Sorgen og gleden, smerten og trøsten. Visdommen tar min hånd og hjelper meg å gå gjennom sannheten en dag om gangen.  fra lys, til mørke, til skygge. til sol og regn..til en dag der kanskje alt blir lys….

Til en misantrop
av Arnulf Øverland

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også Jorden er en stjerne!

A Hymn to God the Father
By John Donne

Wilt thou forgive that sin where I begun,
Which was my sin, though it were done before?
Wilt thou forgive that sin, through which I run,
And do run still, though still I do deplore?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

Wilt thou forgive that sin which I have won
Others to sin, and made my sin their door?
Wilt thou forgive that sin which I did shun
A year or two, but wallow’d in, a score?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

I have a sin of fear, that when I have spun
My last thread, I shall perish on the shore;
But swear by thyself, that at my death thy Son
Shall shine as he shines now, and heretofore;
And, having done that, thou hast done;
I fear no more.

Slik jeg ser det var Jesus den første liberale teolog. Han kom som reformator og for å vise sin tids og kommende generasjoner “en bedre vei”. Igjen og igjen var hans budskap: “dere har hørt det er sagt…men jeg sier dere”. Og det han sa i disse situasjonene er blitt den nye standard for godhet og menneskeverd. Han er den tilgivende far som lager fest for sin bortkomne sønn. Han er hyrden som forlater de 99 for å finne den ene. Han gir den ene “syndige kvinne” etter den andre tilbake sin verdighet tilbake. Han har medynk med de sultne og gråter over sin venns svik.

Hallesby var en moderne banebryter i kontemplativ kristendom. Han var kjent verden over. Til min overraskelse oppdaget jeg at min venninne i USA hadde lest “Fra bønnens verden” som ny kristen på 60 tallet og at det var en av hennes kjæreste bøker. Når jeg setter Hallesby i overskriften her, er det ikke for å kommentere på han som person. Innlegget handler ikke om Hallesby, men en sak han ble kjent som forkjemper for i Norge: helveteslæren.

Jeg strevde med å forsvare denne i mange år. Jeg var livredd for “vranglære” og gjorde mitt beste for å argumentere mot dem som antydet at det kanskje ikke var den eneste måten å tolke skriften på. Etterhvert som jeg lærte å høre mer på meg selv måtte jeg innse at det er en lære jeg ikke kan forsone meg med. I stede har jeg endelig funnet en tanke jeg kan hvile på i dette spørsmålet.
Jesus sier: når dere som er onde gir barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke den himmelske Far gi gode gaver til den som ber han. Da tenker jeg: når jeg som kan være både urimelig og hardhjertet til tider ikke i min villeste fantasi kunne tenke meg å torturere et eneste menneske i et minutt, skulle den fullkomne kjærlighet kunne utstå dette i all evighet? Jesus sier: Gud er en hyrde som oppdager at en av sauene har gått seg vill. Da forlater han de 99 som er trygge i fjøset og gir seg ikke før han finner det lammet som var tapt. Skulle denne Gud kunne glede seg i all evighet med den lille del av menneskeheten som i følge dagens teologi kommer inn i himmelen mens 90% går til evig lidelse? Hvis Guds kjærlighet er riktig beskrevet i den hellige skrift mener jeg han aldri ville kunne slå seg til ro i en slik himmel. Han ville sitte ved helvetets dør i all evighet og rope: kom til meg dere som lider.

Hva gjør vi så med ondskapens realitet?

På såmanns-søndagen prekte vår prest Cecilie om hvordan såmannen velger å la ugresset stå i hveteåkeren hele sommeren for ikke å komme til å rive bort det gode med det onde. Hun avsluttet med å si: Så kommer det en dag en innhøstning. Hva som skjer da vet vi ikke. Men det er ikke vår historie å fortelle.

Jeg kan leve med det. Hvordan det ondes problem er løst til slutt er ikke så vanskelig å slappe av med, hvis jeg tror det er i hendene på han som ba oss overvinne det onde med det gode. At det innebærer evig straff er da utenkelig.

Jeg er blitt liberalteolog.  Jeg hadde nettopp en samtale med en venn om dette og da gikk det opp for meg at jeg tror alle som finner stor glede og trøst i troen egentlig også er liberalteologer. De tenker bare ikke over det. Skriften er full av gode og trøstenede ord. Frykt ikke. Jeg er med deg alltid. Tanker til fred og ikke til ulykke.  De trøster, leger og gir mot.

Samtidig er det historier i skriften som, hvis de ble tatt bokstavelig, umuliggjør bildet av en god og vis allmakt. Historien om Noa er en av dem.

Noa var en mann med samvittighet, som var lydhør for det gode og det overnaturlige. Han bygger en båt på tørt land og blir redningen for sine og for all verdens ville dyr når en katastrofeflom kommer. Det er en historie om å følge sin overbevisning, eller Gudsstemme, selv om ingen andre gjør det.  Det er en historie om Guds omsorg for dyr så vel som mennesker. Det er en historie om redning og overlevelse mot all fornuft og alle forhåpninger, men også om å være forberedt og å legge gode planer.

Det er den gode siden av historien. Den andre siden er at det var Gud som sendte flommen. For å utrydde all ondskapen i verden.  Gud bestemte seg for å drepe alle unntatt Noa, for de var onde. Problemet var at løsningen på det ondes problem ikke fungerte. Det var til ingen nytte å drepe alle menneskene. Ondskapen kom rett tilbake.

Slik historien er skrevet kunne man tro Gud ikke visste bedre. At han først etter flommen forsto dette var feil måte å bekjempe det onde på.
Men hva om historien har et annet budskap? Enn om historien egentlig forteller oss er at selvfølgelig utrydder man ikke det onde ved å drepe mennesker. For grensen mellom det gode og onde går ikke mellom menneske og menneske, men tvers gjennom hvert eneste menneskehjerte. Selvfølgelig vet Gud det. Spørsmålet er, når vil vi endelig forstå det?

I  USA kan man ta mastergrad i alle mulige ting.  Det er de generelle: MA (Master of Arts), MS (Master of Science) og de kjente: MBA, MFA, MDiv. Dessuten er det en lang rekke fagspesifikke mastergrader. Wikipedia her en list på over 30. Med 61 års etterpåklokskap har jeg funnet ut at jeg burde ha skaffet meg en MSW, Master of Social Work. Nå blir det nok ikke noe av det, men det er jo litt tilfredsstillende å endelig vite hva jeg burde ha villet bli “når jeg blir stor”. Og gjennom årene har jeg jo funnet alternative måter å drive med “sosialarbeid” og sosialt engasjement.

At dette er riktig for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte en kvinne snakke om engasjement i hjelpearbeid både i verden og i den nære krets. Hun forklarte hun var blitt klar over at hun hadde en medfødt MSW: et “Must Save the World” syndrom. Det ble et aha øyeblikk for meg. Selvfølgelig! Det er det jeg alltid har ønsket å gjøre: Jeg vil redde verden. Jeg vil finne løsninger og fikse ting som ikke fungerer.

Men jeg lærte også den andre siden av saken. Plutselig forstod jeg hvorfor jeg får pustevansker når jeg går gjennom amerikanske matbutikker og ser 20 forskjellige merker spagettisaus med minst 5 smaker hver. For ikke å snakke om  “søppelmaten”: Yodels og Twinkies og Ding Dongs, Little Debbie og Hostess og Nabisco og … nok sukker til å drepe en liten by. Hvem i all verden er det som skal kjøpe og spise all den maten? Eller hva med butikkene i Bogstad veien? Når jeg går oppover for å sjekke hva de har på salg hos H&M, Lindex og Cubus er jeg så bekymret for hvordan det skal gå med Moods of Norway og alle de store og små butikkene at jeg nesten ikke greier å handle. Det er for mange tilbud, for mange butikker med de samme tingene. Hvor skal de finne nok kunder til alle? Dette går aldri bra. Det må bli konkurs og arbeidsledighet og tomme lokaler og nedgangstider, å nei, å nei, å nei!

Sånn har jeg det med mange ting og dette er tydeligvis ikke noe nytt eller noe bare jeg har strevd med. “All verdens synd skal ikke du forsone” sa Øverland. Han var en klok mann. Ingen grunn til å bli martyr her. Det gagner ingen. Det er ingen nytte i å bekymre meg for det jeg hverken har noe med eller kan forandre.

Paulus har en annen måte å si det på: noen er tå, noen er arm og noen er ører. Det er så mange måter å forbedre verden på at det finns oppgaver som passer for alle talenter og alle ferdighetsgrader. Det gjelder å finne sin plass og så gjøre “det lille du kan”. Det er å få være dråpen i havet, som gjennom sjøer og elver og fosser og bukter og streder omfavner hele vår lille klode og gir oss vår plass som den blå kloden i et endeløst univers. Det er sammen vi får det til.

Så bli med meg. La oss sammen redde verden. Et vennlig ord om gangen, et ekstra tak der det trengs, en ny ide som får bli virkelighet.

 

 

Pappa hadde ein ven som skreiv brev. Eg minnes korleis pappa alltid snakka om kor godt han skreiv, når han hadde fått eit nytt brev.

I helga sat eg og las i gamle utgåver av “Gammalt frå Fræna” og der fekk eg sjølv oppleve Torstein Tomassen sin skrivekunst. Akkurat som pappa måtte eg berre stoppe opp og gle meg.

Det første eg kom over var eit stykke han hadde skreve om sanitetskvinneforeninga på Tornes. Eit prosaisk tema skulle ein tru.  Men slik starta Tomassen innlegget:

” I tankane kan ein reise opp att falne hus, -gjere nedbygde markar levande med gras og korn, insekt og fuglar, -skape sommarvind eller gulnande haust – og vinters rennfok rundt novene. Og folket som var? Det er underleg kor livs levande dei kan verte – i tankane… I stille stunder er dei kring oss. Dei går over gamle tun, ror langs strendene, arbeider og slit eller har helgefred. Vi er i lag med dei i det gamle og bortfarne.” (1)

Eg veit ikkje korleis det er med deg, men eg ser dei. Torsein har makta å skildra ein plass og ei tid like levande som om det var ein film, med berre nokre få gode ord.

Å, kor eg elskar gode ord. “Som eple av sølv i skåler av gull” er gode ord sa Salomon. Som musikk og kjærteikn og gode angar er gode ord for meg. Dei gjer meg glad, inspirerer meg til handling eller rører meg til tårar. Eg stoppar og tek imot når dei kjem. Eg deler dei gjerne med andre, slik som no. Delt glede, er dobbel glede. Eg har ein godbit til. Eit skinande eple, i ei glitrande skål. Særleg for ei vestlending:

HEIMKOME VED HAVET(2)
Torstein Tomassen

Så gjekk eg på stiane,
rodde i sunda.
Hitover dreiv dei
angane
frå ein gjøfjørevår
i eit kvitsymreår
vest ved havet.

Då såg eg dei,
tuftene,
fann eg dei,
tuene.
Lutande stod dei
steinane,
over frendar i jord
som rodde og for
slik som eg
i ein vår
i eit kvitsymreår
her ved havet. 

1. Gammalt frå Fræna, 1991, “Om eit årsmøte” av Torstein Tomassen, side 43
2. Gammalt frå Fræna, 1985, “Heimkomme ved havet” av Torstein Tomassen, side 7

Bilde: Akvarell av Nelle Rodrick.

Det er noe veldig godt med julen. Vi blir snillere av den. Og når vi blir snillere, blir vi gladere.

Den store mester selv sa: “Det er saligere å gi, enn å få”. Det er hemmeligheten. Vi vet det, og kjenner det dypt i sjela: Når gleden sprer seg over ansiktet til den vi har fått gi til, enten det er en fysisk gave eller bare det å vise godhet, blir vårt eget hjerte varmt. Ekkoet av denne sannheten klinger gjennom historien: “Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”.

Du blir rik av å gi.
Jesus forteller en “opp ned” historie, som han så ofte gjorde, om den fattige enken. Hun gav en ørliten slant og Jesus sa hun gav mer enn de rike som gav av sin overflod. Gavmildhet viser at du opplever deg selv som “rik” på en forunderlig måte, for du anser at du har nok til mer enn deg selv. Det viser at du er rik på det som egentlig teller. Øverland sa:”..hva du gav kan ingen ta ifra deg”.  Den som finner en måte å gi på, gir i det lange løp seg selv en gave i egenverd og selvrespekt. Du blir en aktør i livet i stedet for en tilskuer eller et offer.

Det skal ikke mye til får å bli en giver. Du kan gi bort setet ditt på bussen eller du kan gi av din tid hvis du ikke har penger. Den som er blitt en giver vil alltid finne noe å dele.

Julen er en vond tid for mange. Den som er alene, den som har lite kan føle at de har ingenting. “Den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har”. *
Forventningene er så store til hva jul skal være, hva en gave skal være. I denne tiden er det spesielt viktig at det fins organisasjoner og mennesker som ser og åpner dører og inviterer til fellesskap og varme. Det er mange, både store og små, tiltak rundt omkring som tilbyr måltid og gaver til den som har lite. Jeg hadde tenkt å lage en liste av plasser der man kan gi eller delta og ble glad over å finne at det er for mange til kunne offentliggjøre en utfyllende liste. Derfor har jeg valgt å legge lenker til et par store aktører der det går an å gi, med en oppfordring til å søke lokalt for alternative måter å engasjere seg til jul og lenge etterpå.

Ha en riktig gledelig og givende Jul og hverdag i tiden som ligger foran.

Kirkens Bymisjon.

Kirkens Nødhjelp

Frelsesarmeen

 

*(Mk 4,24-25)

 

I denne søte juletid har jeg filosofert en del på tradisjoner og hvor de kommer fra. Tradisjoner er en av de tingene som skaper tilhørighet og mening i livet. Alle har dem, og jeg tror de som har mange har et rikere liv enn de som har få. De bryter opp den grå alminneligheten med spesielle dager og rutiner. Vi lager tradisjonsmat, pynter oss og  samles med andre og opplever at vi tilhører.

Røttene går dypt i juletradisjonene våre. Plaseringen av feiringen til vintersolverv og navnet “jul” viser at vi i bunnen har beholdt røttene til det urmenneskelige. I den mørkeste tiden av året markerer vi at mørket har en begrensning: sola snur og lyset kommer  tilbake. Noen har tatt opp viktigheten av å huske denne forbindelsen og har begynt å tenne bål 22/12. Det liker jeg.

Så har vi den kristne tradisjonen som vi har feiret i ca 1000 år nå.  Den er også et “lys i mørket”. “De som sitter i mørket skal se et stort lys” heter det. Den kristne jul har et budskap om frelse, godhet, brorskap og lengsel etter “fred på denne jord hvor menneskene bor”. Hvem kan ha noe annet enn gode følelser for barnet i krybben som ikke fant rom i herberget, men ble hedret av engler og konger? Hvem kan unngå å bli varmet av tanken at Gud kom til oss og valgte et uskyldig, hjelpeløst barn som sin bolig? Og at han kom for å bo i våre hjerter. “å kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke Kom Jesus dog her inn. Det er ei fremmed bolig…” Gud iblandt oss, Guds rike inni oss. Det er mye her å ta inn og bli opplyst og varmet av enten en kan tro på kristen teologi eller ikke.

Også har vi alle de “nymotens” tradisjonene: Arven fra Alf Prøysen og Disney og Coca Cola og NRK. Blandingen av norsk folketro og juletradisjoner fra mange land. Musemor og nissen på låven, Santa Lucia og Santa Claus. Hvem kan feire jul uten Rudolf og Snømannen Kalle eller Donald Duck? Eller lillejulaften uten butleren og Sofie? Det er en herlig suppe som gjør oss glade og forventningsfulle og får oss til å høre sammen. Den gjør oss til og med snillere. Vi er alle glade Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon lager jul for de som har det verst og sender noen slanter til dem. Vi støtter Omvendt Nisse og noen av oss tar til og med tid til å hjelp.

Selv om vi nok ikke alle feirer helt på samme måte er det å ha denne felles arven noe som gjør oss rikere. Noen liker å lete etter gammelt og huske de norrøne tradisjonene. Andre ønsker en åndelig jul og søker mening og innhold.  Og det er greit. Julen er varm og god og løfter oss alle opp i en tid da vi alle trenger “mytji lys og mytji varme”. Vi trenger den og jeg syns alle må få være med. Det er vår felles arv og vi trenger ikke å “tro” på julenissen eller Jesusbarnet for ta inn og leve ut det julen er blitt for oss: vår store, felles feiring som varer minst 24 dager før og gjerne tretten til tjue dager etter jul. For å sitere mine foreldre, dette går langt tilbake. I følge pappa starta julegeita: “tre daga å tre vekå føre jul, (då) lægg ho se på kveinnalur, baka tjukkt å steikje mjukt”, det vil si: 24 dager før jul. Og mamma sa” 20. dag Knut jaga jula ut.

God Jul!

 

 

Refleksjoner fra en norsk-amerkaner.

Jeg flytta hjem i sommer etter 22 år i Boston området. Når jeg legger til mine 5 år i California på 70-80 tallet må jeg vel kunne regne meg som en nymotens norsk-amerikaner. Det er rart å reorientere seg i et gammelt landskap etter 22 år.

Et av de mest slående forandringene er amerikaniseringen. Jeg har på alle ferier hjemme ergret meg over butikker og restauranter med dumme engelske navn. Det var en kort tid en kafe i Elnesvågen kalt Cafe Gossip. Den burde jo ha hett “Sladrekafeen”,  det perfekte navn på en landsbygdskafe. Kaffe og sladder er som hånd i hanske på et lite sted der alle vet hvem alle er.

Men engelsk er kult. Så kult at det ikke lenger er salg, men “sale” i butikkene. Er det rart folk spurte meg hvilket språk vi snakker i Norge og at de ble overrasket da jeg sa vi har et eget språk?

Så kom oktober og alle butikken så ut som om de var i Smalltown, USA. Halloween var på vei. Det var masker og godteri og “pumpkins” å få overalt og etterpå fant jeg cranberries hos grønnsakshandleren i tide for Thanksgiving.

Men toppen av denne “kulturforurensningen” må være “Black Friday”: storhandledag siste fredag i november. Kan man i det minste kalle dagen Svartfredag? (og vet folk forresten hvorfor den er kalt svart??*)  I USA har de fleste fri den dagen. for det er dagen etter en amerikansk høytidsdag.  Det er en naturlig dag å starte julegavehandelen på, men i Norge??

Nok om svartfredag, hva har det å gjøre med skolegudstjenester?

Jeg var på et foredrag i Uranienborg Kirke i høst, der Finn Wagle snakket om: Norge, et fler-religiøst, kristent land. Han snakket om overgang til Folkekirke og de forandringer det medfører for kristendommens stilling i kulturen. Han snakket om at man som norsk må få lov å identifisere seg med en kristen kulturarv siden de fleste tradisjoner vi har ble bygd på en kristen grunnvoll.

Jeg har sett at det har vært diskusjon om kirken misbruker sin posisjon i samfunnet ved å invitere elever til skolegudstjenester før jul. Fordi vi nå er et klart flerreligiøst og egentlig ganske sekulært samfunn, burde vi ikke frita barna fra å gå i kirken før jul?

Jeg for min del må si:
Gi oss vår kristne kulturarv, enten vi er troende eller ikke.
La oss synge Glade Jul og Et barn er født i Betlehem enten vi går i kirken eller ikke. Det er greit at vi koser oss med julehandel og gir hverandre gaver til jul, men la ikke handelstanden få jula med hud og hår.
La og gå i kirken og synge julesanger om det så er eneste dag i året.
Og fri oss fra amerikaniseringen og slik svartemakt som “black friday”.

*Black Friday er den dagen i året alle butikker i USA går med overskudd.

 

Today is the day of Thanksgiving. Though I have chosen to make every day a day of giving thanks, it is good to have a reason to stop and take account of my blessings. They are many.

I am sitting safely in a warm and cozy little apartment, sipping my morning coffee in the calming silence of early morning. A candle adds warmth and serenity. My cupboards are full of healthy food. If I run out or discover I need something there are shops all around where i can pick up anything I want. I am warm and well dressed, even as the winter is knocking at my door and demands scarfs and gloves and layer upon layer.

I am strong and well. I can get out of bed, take care of myself, walk to where I want to go, do the work I need to in my daily routine. At the age of 61 and with arthritis I have some aches and limitations, but as I look at the world around me I must say: I am well and strong.

I am thankful for the beauty that surrounds me, in nature, art, architecture, music. My senses are gifts that make me blessed wherever I turn.

My greatest treasure comes last..always save the best for last: the ice cream and the pie, the chocolate with the coffee… The best and most precious thing in my life is my people.

I am so lucky to have a family. I have a kind and faithful husband, two children with kind hearts both making the world around them a better place, I have a faithful son-in-law who takes care of my daughter with all his might, I have the most wonderful two grandsons. I have a large extended family: sisters, brother, cousins of all kinds, who are loving, kind, each in their way making this world richer to have them in it and making me thankful to be related to them. Whether they are near or far, whether I see them often or have only met them for short visits I am thankful they have all made footprints in my heart.

And there are my friends. Beautiful, wonderful, kind people. What a treasure to have and to have had friends. There are more people to be thankful for: the people I meet, see, hear about, whose words of wisdom I read. They all make me rich. I am thankful to be part of the human race and to take this journey on earth with you all. I hope to leave a trace of blessing when I cross your path, just as you all make me richer for having met you.

So today, on Thanksgiving day, I give thanks for you all, for it all. I am truly blessed.

I will remember tomorrow and next week and the month after. This is my life . And although it has had its share of pain and loss here and there, when all is said and done:

It is a wonderful life.

Thank you!

Nøysomhet var noe vi fikk inn med morsmelken. For de som vokste opp før og under krigen var det en dyd av nødvendighet å ta vare på det man hadde og å få resursene til å strekke så langt som mulig. Så jeg hadde en god læremester.

Som bevis på at jeg har mestret nøysomhetens kunsten, skal jeg demonstrere hvordan jeg kan få til 3 middager av en ferdiggrillet kylling(i alle fall den størrelsen de selger i USA)

Første middag er straight up nygrillet kylling med det du liker til. Det gode kjøttet som er igjen etter første “plukk”, blir surret med løk og rød paprika og en dæsj fløte og voila, kylling med paprika saus.
Så kommer mesterutnyttelsen: kok det avpillede skroget i en time eller to. Du vil oppdage at det er plenty kjøtt igjen til en god suppe med kraft som strutter med næring.

Nå som jeg har bevist hvor nøysom jeg er, må jeg fortelle hvordan dette backfired for meg.

Jeg var på Rema og så i forbifarten en type øl kallt “Nøisom”. Jeg ante en mulighet til å finne en god drikke uten å bruke halve matbudsjettet. Etter å ha lett høyt og lavt etter pris uten hell, tok jeg sjansen og kjøpte. Da prisen kom opp på kassa, viste det seg at gjerrigknarken i meg var blitt grundig lurt. Gratulerer til Nøisom for et godt markedsførings triks. Jeg bet på.