Nøysomhet var noe vi fikk inn med morsmelken. For de som vokste opp før og under krigen var det en dyd av nødvendighet å ta vare på det man hadde og å få resursene til å strekke så langt som mulig. Så jeg hadde en god læremester.

Som bevis på at jeg har mestret nøysomhetens kunsten, skal jeg demonstrere hvordan jeg kan få til 3 middager av en ferdiggrillet kylling(i alle fall den størrelsen de selger i USA)

Første middag er straight up nygrillet kylling med det du liker til. Det gode kjøttet som er igjen etter første “plukk”, blir surret med løk og rød paprika og en dæsj fløte og voila, kylling med paprika saus.
Så kommer mesterutnyttelsen: kok det avpillede skroget i en time eller to. Du vil oppdage at det er plenty kjøtt igjen til en god suppe med kraft som strutter med næring.

Nå som jeg har bevist hvor nøysom jeg er, må jeg fortelle hvordan dette backfired for meg.

Jeg var på Rema og så i forbifarten en type øl kallt “Nøisom”. Jeg ante en mulighet til å finne en god drikke uten å bruke halve matbudsjettet. Etter å ha lett høyt og lavt etter pris uten hell, tok jeg sjansen og kjøpte. Da prisen kom opp på kassa, viste det seg at gjerrigknarken i meg var blitt grundig lurt. Gratulerer til Nøisom for et godt markedsførings triks. Jeg bet på.

Jeg er engasjert i debatten om Israel. Får mange triste nyheter hver dag,  Er igjen og igjen overrasket over hvor mange gode mennesker som forsvarer det jeg ser som u-forsvarlig.

Så sist uke gikk det opp for meg at for veldig mange er Israel et tilfelle av Villandens dilemma: fins det livsglede, hvis livsløgnen må gå?

Jeg var på en filmfremvisning av The Village Under the Forest arrangert av Jewish Voice for Peace i Boston. Der møtte jeg en kvinne i 60 årene som snakket om den sorgprosessen hun hadde måttet gå gjennom for å akseptere at noe av det mest menigsfylte hun hadde lært som barn, var løgn. Jeg hadde tidligere lest et innlegg fra en annen kvinne som fortalte det samme på Mondoweiss .

Det er vondt når du som barn har ofret dine småpenger for å plante et tre i “løftenes land” og så oppdager at det hele var propaganda. For kristne kan det være enda vanskeligere, for i kristensionismen er Israel ikke bare en trygg havn for et forfulgt folk, men en Guds handling.

Hva gjør vi så, når en kjær sannhet viser seg å være en livsløgn? Det kan føre til en dyp sorg, kanskje til og med en troskrise. Men for den som  gjerne vil kjempe for det gode, er det en pris verdt å betale.

Det er godt å slippe å  vekkforklare eller rettferdiggjøre vold og urettferdighet. Det er godt at det ikke er Gud som vil at Palestinerne skal lide. Det er godt å si at Gud er like glad i alle mennesker og har samme regler for alle.

Det kan jo  gjøre en motløs å se hvor sterk propagandakreftene er. En kan bli fristet til å gi opp når en ser hvor lite sannheten gjelder når makt og penger har “bukta og begge endene”. Men håpet er der.  For meg er det alle de gode jødiske stemmene som kjemper for sannheten, både i USA og i Israel, som gir meg mest håp. En ny generasjon kommer og de leser ikke bare “mainstream media” og lar seg ikke så lett lure. Jeg ser at løgnene brister når jeg leser  Mondoweiss og The Leftern Wall eller hører Sahar Vardi og  Miko Peled og …. Jeg får si med Paulus: tiden ville ikke strekke til hvis jeg skulle ramse opp alle som nå står på barrikadene for sannhet og rettferdighet.

Så tenner jeg et lys og  tror at lyset er sterkere enn mørket. Jeg tror at sakte, men sikkert vil livsløgnen bli for tung å bære for all de gode menneskene som i dag syns de må forsvare det u-forsvarlige.

 

 

Tanken på å skrive har alltid hatt i seg eit spørsmål om språkvalg.

Det var ein gong det var utenkeleg å skrive norsk på bokmål. Det er rart korleis det å leve i “utlendighet” sakte førte med seg eit språkskifte  når eg skreiv.

Samtidig  fekk eg alltid kommentarar på at eg ikkje hadde mist dialekta mi. I vitsa mæ dei so spurte å sa at de va ikkje so rart. Deinn enaste i snakka norsk mæ te vanle va Gud, å hainn snakka frening.

Men i mail og på FB blei det standard å skrive bokmål. Kall det latskap. Ein må vere meir kreativ for å skrive nynorsk, må leite etter gode ord som både flyt og som folk flest kan forstå. Dessutan er språk ein levande organisme of sorts og du treng eit språk community for å halde deg sharp.

Der kom det. Det tredje språket. Ein har ikkje budd med engelsk som partner og landsby halve livet uten at det har satt seg så fast i språk hjernen at det kjem opp som første valg når hjernen raskt googler etter neste ord. Etter 22 år i strekk har nok engelsk hatt så mange hit at det er som om det har betalt for rangerings plass ved søk.

Det er artig dette med språk. Skriv nok meir om der ein annan gong. På bokmål, går eg ut ifrå. Men i dag var det faktisk artig å skrive nynorsk.

 

Har lenge tenkt på å skrive. Hodet er alltid fullt av tanker og noen av dem er virkelig gode. Som sommerfugler daler de ned og lyser opp med farger og mønster jeg vil fange og holde fast, men hvis jeg ikke skriver tanken ned flyr den lydløst ut av min bevissthet og kommer noen ganger aldri tilbake.

Så nå har jeg bestemt meg for å skrive noe ned her.

I dag leste jeg Aase-Hildes artikkel på LinkedIn om Takknemlighet. For en uke siden la min gode venn Diane ut et sitat på FB fra Farmer’s Almanac: “It is not happy people who are thankful. It is thankful people who are happy.” Dette sitatet oppsummerer noe jeg har så smått prøvd å lære: Takknemlighet er en praksis, ikke en tilstand.

Det er så lett å snu ting på hodet og vente på de gode dagene, i stedet for å finne det gode i den dagen jeg har. Selv på de mørkeste dagene fins det noe å henge takknemlighet på.

Sansene er et godt redskap for meg.
Det lukter godt i trappen når Borghild baker.
Vinden, frisk og kjølig mot kinnet mitt når jeg går ut i høst dagen.
Varmen av Timo i armene mine.
Fargen på en vakker bygård.

Jeg valgte det siste som bildet for denne fødselsdagen for “De gode dagene”. De spredte, gule bladene som fortsatt hang fast i greinene på bjerketreet gikk i ett med den vakte bygården bak. For meg ble det “et øyeblikk med Zen”, for å sitere  John Steward.  En anledning for takknemlighet.

Når jeg nå vil prøve skrive litt er det for å bevare de tankene som daler ned hos meg i slike stunder. Kanskje er det bare for meg. Kanskje det kan velsigne andre. Jeg vil samle tanker og minner og ta dem fram igjen, slik Ylva Eggehorn samlet sommerens stå i en vase i vinduskarmen.

Jeg gir i dag liv til denne bloggen med å sette et depositum i takknemlighets banken.

I dag er jeg takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i mitt liv. De viser meg at det gode er like reelt som det vonde i denne verden vi har. Selv på dager som denne, når nyhetene er mørke og himmelen ute er grå med nedbør.