Her er ensomhet nok til et helt orkester

For et  fint startsted på en ensom dag.
Når ensomhetsopplevelsen kommer bærer den i seg en skjult gave til  verden rundt meg. Den betyr at her hos meg, i mitt liv og i den tiden jeg har til rådighet er det resurser å hente.
Her er det plass til andre. Meg kan andre få være sammen med. I meg finnes det en turvenn eller noen å gå på kino med. Jeg er noen som kan lytte og fortelle, utveksle dype tanker, sterke meninger eller vare følelser.

Hvis jeg er ensom betyr det at jeg er et medmenneske. Jeg er ikke meg selv nok. Jeg gleder meg og koser meg i samvær med andre.

Jeg tror jeg må åpne døren og se hvem som venter på en medvandrere i dag.
Takk, Arild. Du har gledet meg igjen med denne tanken.

ENSOMHET
av Arild Nyquist

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

Gårsdagens preken i Uranienborg kirke var en refleksjon ved inngangen til fastetiden. En invitasjon til å sette til side tid til å dyrke sitt indre liv og perspektivet på det åndelige. Prekenen ble avsluttet med diktet “Stillheten etterpå” av Rolf Jakobsen.
Stillheten har mer og mer blitt min venn. Kom denne faste tiden og bli med meg i en reise inn i stillhetens legende nærvær. Kun 10 minutter kan noen ganger være alt som trengs.

Stillheten efterpå

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
–
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, Stillheten efterpå – – -, 1965)

 

 

Hvert år kommer disse tankene opp igjen i november. Det kom opp enda tidligere i år, 2023, og i en ny vri. Black November. Så jeg legger disse tankene oppå det jeg skrev i 2017. Quo Vadis Norge, hadde jeg tenkt å kalle innlegget da. Spørsmålet står fortsatt.

Dagen etter Thanksgiving 2017:

I går spiste amerikanerne kalkun og pai og så på amerikansk fotball sammen med familie og venner. I dag har de fri. Det er veldig sjelden alle amerikanere har fri på en fredag. Dette er faktisk den eneste i året. Og siden det er en måned før jul er jo det den mest logiske dagen for folk å få unnagjort noe av julegavene sine. Men hvorfor skal vi ha handledag? På en fredag? Arbeidsdag og travleste dag i uka? Handelsstanden legger ikke skjul på at dette er en unorsk tradisjon de prøver å innføre for de oversetter fenomenet til norsk en gang. Men hvorfor godtar vi det?

Hvis vi ikke er fornøyd med vår egen kultur og våre egne tradisjoner og må svelge rått alt som kommer fra USA, kan vi i det minste etterape Thanksgiving? Spise kalkun og pai og reflektere litt på våre velsignelser…for de er mange. Litt ekstra takknemlighet skader ingen, selv om den kommer fra amerika. Og som norskamerikaner må jeg innrømme: Thanksgiving er et av årets beste måltider, sammen med pinnekjøtt til jul og rømmegrøt med spekemat til Sankthans.

På denne tida sa pappa julegeita begynner å røre på seg.
tre daga å tre vekå før jul
lægg ho se på kveinnalur
baka tjukkt å stekje mjukt

Kanskje vi skulle finne ut mer om  julegeita rett før advent og gjenopplive våre engne tradisjoner i stede for å erstatte dem med Black Friday?

Finnes det noe større i denne verden enn et lite barns kjærlighet?

Jeg var på tur med mine to godgutter på søndag. Det er alltid en festreise. Enten vi går langt eller kort finner vi store gleder i små ting: rim på et lokk som vi tegner på, isen på en ørliten søledam der vi kan skli en halv meter, hus under hver busk.

Og nå har Lukas lært å kjenne igjen bokstav lyder. Du vil ikke tro hvor mange ord på s en 5 åring kan lete fram.

Så ville Timo, to, også være med. Ropte fra vogna: mitt skip er lastet med pappa, mitt skip er lastet med mamma,

Mitt skip er lastet med mormor……

Møteplasser anno 2017

En gang, i eventyrenes tid, ble det som var nytt og det som skulle formidles lest opp på
kirkebakken. Da bodde de fleste langt fra nabo og by, men visste likevel hvem som bodde i hvert hus og gjerne også hva de drev med. Skal vi tro eventyrene, gikk folk mann av huse hver søndag.  Kirkebakken var tidens viktigste møteplass.

Uten å ha studert handelshistorie tenker jeg at landhandleren også etter hvert ble en møteplass.  På butikken kunne en frette nytt og treffe andre. Gamle Nikoline hadde det aldri travelt når jeg kom for å handle som barn. Med handle-lapp og melkespann var det helt naturlig, og trygt, for en 7 åring “å gå på bua”

Det var selvsagt flere møte plasser: banken, buss-stoppet eller kaia der lokalbåten kom inn, posthuset. Folk kunne til og med stoppe i veikanten og slå av en prat uten kafebord eller kaffekopp.

Hvorfor tenker jeg på dette? jo, for i dag på trikken så jeg igjen en knakende god reklameplakat som uten å vite det er et våpen i kampen for å fjerne to av de gamle møteplassene: Butikken og banken. Side om side står de der, reklamen for netthandel og nettbank. En kolonial og en bank uten besøksadresser. Vi gjør vår handel og våre banktransaksjoner i pysjen eller i matpausen uten å ha kontakt med noe annet enn et tastatur.  Og da tenker jeg, er det så sikkert at ingen noen gang egentlig har syns det var hyggelig å stå i kø? Har du aldri truffet på en bekjent i butikken som du ikke har sett på lenge? Noen du aldri hadde kommet på å kontakte for å ta et treff på Joe and The Juice?

Jeg vil herved rekke opp hånden og si at fra nå av skal jeg glede meg til hver gang jeg kan stå i kø. Jeg gleder meg til å småprate med en helt fremmed kasserer om været eller hvor godt sviblene lukter nå fram mot jul..og kanskje treffer jeg på den gamle kollegaen som er på gjennomreise eller naboen jeg ellers aldri ville snakke med fordi vi er bare på nikk.

Vi sees på Rema!

 

 

 

jeg er disiplene i hagen
som sovner i nødens stund
jeg er Judas
som stjeler, går bak ryggen og sviker
jeg er yppersteprestens tjenere
som i feighet angriper i skjul av mørket
jeg er Peter
som overmodig smuldrer i fornektelse og skam
jeg er disiplene i borggården
som skjuler seg i krokene
jeg er ypperstepresten
som krever en syndebukk å legge skylden på
jeg er rådet
som kommer med tomme anklager
jeg er Herodes
som søker etter tegn
jeg er Pilatus
som vasker mine hender
og viker unna sannheten som stirrer meg i ansiktet
jeg er folkemengden
som tåler den urett som ikke rammer meg selv
jeg er røveren på korset
som håner det jeg ikke kjenner og forstår

nå er det mørket som rår

jeg er røveren på korset
som vet min dom er fortjent
..la mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt

“Jesus husk på meg når du kommer i ditt rike”

..så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg
natten lyser som dagen
mørket er som lyset

“Sannelig, sannelig, jeg sier deg: i dag skal du være med meg i Paradis.”

 

Before there was post-truth, there was Pontus Pilate.

For political convenience he washed his hands off what he suspected was an act of injustice. What is truth?…was his sole justification.

You can almost imagine Kellyann Comway talking to the media afterwards, explaining about alternative facts.  Justify letting a convicted criminal go while sentencing  an innocent man to death.

Today truth itself is on trial. And Justice.

The Whitehouse is caught again and again presenting blatant lies.

People who have done nothing wrong, who have followed the law, become rightful residents and citizens of the United States are threatened to have their rights revoked.

Will Congress stand by, wash their hands and do nothing?

Has truth no longer relevance?

Is justice no longer a worthy pursuit?

 

 

Ei ung jente reiste seg for meg da jeg tok bussen i går.

Ikke slik at jeg hadde behov for det. Jeg er jo bare 62 og i går var jeg ikke sliten en gang. Det var stappfullt på bussen og litt bortenfor meg sto ei ung kvinne som var gravid. Jeg venta litt i tilfelle hun ville sitte, for jeg tenkte hun trengte det mer enn meg. Men det var tydelig meg de ville gi setet til, så jeg tok imot.

Det kommer opp mange tanker om roller i en slik situasjon.  Jeg går kilometervis hver dag og har veldig lite grått hår for min alder og syns ikke jeg burde se ut som jeg trenger å sitte på bussen. Er også mer vandt til å gi enn å ta. Men selv om jeg slett ikke føler meg gammel eller trengende, varmet det mitt hjerta at ei ung jente ville vise omsorg for meg . Jeg valgte å ta imot. Både for henne og meg. Hun fikk lov å gi og jeg lot meg selv bli vist respekt for min alder.

Senere på dagen gikk jeg av fortauet for at ei ung mor med tvillingvogn. Hun var tydelig takknemlig for å slippe å være den som måtte buksere kjøretøyet sitt ut av veien for meg.

Denne slags tjenesteutvkslig gjør oss alle rikere, selv om det ikke akkurat øker brutto nasjonalprodukt. Jeg gikk videre i dagen med et hjerte varmet av to smil, et som gav og et som tok imot.

Jeg går på bassengtrening. En ny opplevelse av å bevege meg gjennom et rom som stritter imot og og får meg til å miste balansen. Linjen blir krokete og det lett å flyte inn i den andres vei. Det gis ingen instruks om hvor hver vi skal stå eller bevege oss og likevel blir det ingen kollisjoner. Hver enkelt passer på seg selv og tilpasser seg og skaper god flyt.

Det fikk meg til å tenke på hvor uendelig mange bevegelige deler som fins omkring meg. Levende vesener av alle slag som beveger seg, finne føde, formerer seg.

To svaler seiler lydløst høyt mot solnedgangskyene. De blir fem som vever ut og inn mellom hverandre og plutselig er de borte. Leker de? Jakter?

Jeg ser noen få maur kravle forbi der jeg sitter. Med sine barnåler, kvister og smuler vet jeg at usynlig for meg er det millioner av dem.

Jeg tar meg i å føle en overveldende maktesløshet. Vi mennesker søker systemer og kontroll og regler og her et et system så kompleks at til og med eksperter må nøye seg med å forstå en brøkdel av et begrenset område. Hvordan kan det være at så mye liv kan sameksistere og flyte inn og ut av hverandres spor uten at vi kolliderer?

Hvilket system. Hvilken oversikt. Hvilken makt!

Jeg lærer å fortelle min histore. Det er så lett å bli borte i alle de andres.

Hvordan står det til, spør du. Jo, han har hatt det travelt med det og det. Hun har hatt mange oppdrag for tiden og det ser veldig lovende ut. Den og den strever, men jeg håper og tror det skal gå bedre snart. Vi bør gjøre mer. Det er så mange oppgaver og behov. Dagene suser forbi og er  hektiske.

Jeg tror jeg må stoppe opp: Se og tenke og ta livet inn. Jeg vil finne min egen tone i livets symfoni.

Ja, jeg hjelper til og bryr meg. Jeg har mine meninger om ditt og datt, men midt i dette har jeg også en tilværelse der bare jeg er.
Jeg ble tidlig stoppet opp ved dette store:
Jeg Er.
Jeg søker dette mysteriet. Eksistensens kilde.

Og så vil jeg også finne min historie og min lille plass i dette store.