Som storbybeboer har jeg fått et spesielt forhold til bilhold og offentlig kommunikasjon.
Som naturelsker fra barnsben av er naturvern og klimapolitikk en helt naturlig ting å engasjere meg i.
Som bestemor ser jeg at hvis mine barnebarn skal ha det trygt og ha en levelig klode å bo på i stede for en glovarm søppelhaug må vi gjøre noe.
Her er kopi av en email med mitt hjertesukk til MDG i Oslo etter valget. Det er en invitasjon til alle om at vi igjen må finne fram til solidariteten og medmenneskeligheten i samfunnet.
Først får jeg si: gratulerer med valget. Vi er mange som bryr oss om kloden og ønsker å gjøre noe.
Så vil jeg si: nå er det på tide med litt ydmykhet og til å lytte til dem som ikke stemte på MDG.
Jeg har vært lei meg for å se holdninger som for meg grenser til arroganse fra MDG i valgkampen.
Miljøvernere som ikke stemte på MGD er blitt hengt ut som nyomvendte “tree-huggers” og en triumferende “in your face” vi elsker bomringen viser total mangel på respekt for dem som rammes hardest av bomringen og byfritt bymiljø.
Jeg prøver å lese meg litt opp på de sakene som har skapt mange følelsesmessige reaksjoner i forhold til trehugging i sentrum, Gyldløvesgate, Ekebergsletta, Bygdøy.
Jeg har sett at stemmerestultatet viser at det er de rike som mest støtter MDG.
Jeg håper dette gir dere en grunn å stoppe opp og lytte litt til dem MDG politikken skaper problemer for.
Jeg forstår at MDG kan ha følt dere hadde hastverk med å få gjennomført så mye som mulig på kort tid da dere plutselig fikk mandat og mulighet til å styre politikken ved å komme i byrådsposisjon. Men som alltid med hastverk blir ting gjort som viser seg å være feilslått. Nær meg er det brukt store summer på å fjerne parkeringsplasser og legge sykkelfelt i en vei som veldig få syklister bruker. Varetransporten derimot har fått en gate der de har bedre plass og kan kjøre fortere.
Her er et hjerteskrik fra et kommentarfelt på en FB gruppe jeg besøkte for å få informasjon:
“Min syke søster bor på..(østsiden av byen). Jeg på …(vestsiden av byen) . Hun har bare meg. Hun hadde avtale på …sykehus. Uten min bil måtte vi ha tatt 6 forskjellige busser hadde hun vært i stand til å gå. MEN jeg kunne selvfølgelig ha fått meg en sykkel med barnekasse og bedt henne klatre opp i den!Er dette fremtiden?”
Jeg påpekte til deg i min forge email at de syke og gamle er blant de store taperne i MDGs Oslopakke. Jeg er selv 65 og for meg kommer sykkelen til å forbli brukt som rekreasjon, ikke som framkomstmiddel. Jeg har noen venner nær min alder som fortsatt trekker i fullt oljehyre og sykler i all slags vær, men også for dem vil de fleste møte en dag der gikt eller andre normale aldringssykdommer kommer til å føre til at de må parkere sykkelen.
Jeg har årskort og medlemskap i bilkollektivet og går tusenvis av skritt hver dag for miljøet. Jeg er glad i en bilredusert by, men jeg vet at også for meg kan det å gå og reise kollektivt bli vanskelig en dag. Hvor jeg bor, nesten midt i sentrum, kan jeg gå til busser og trikker på under 10 minutt fordi jeg er sprek. Var jeg ikke sprek ville det bli for langt å gå. Bodde jeg ikke så nær busser/trikker ble det enda verre. Dessuten har kollektivtrafikken det så travelt at hvis du ikke er rask eller har topp balanse tar du liv og helse i hendene for å komme deg på og av, for ikke å snakke om for å finne en sitteplass.
Den andre gruppen som tydeligvis ikke elsker bomringen er de mindre bemidlede. Jeg er glad MDG sitter i byråd med venstresida. Jeg tror miljøpolitikk er en solidatritetssak. Bare når den kollektive velferd er viktigere enn egen lommebok kan vi gjøre de grepene som må til for å skape en levelige klode for dine barn og våre barnebarn.
Hvis vi nå ser at de som tradisjonelt har kjempet for fellesgodene faller av lasset og stemmer bompengepartiet må byrådet og MDG stoppe opp og finne ut hvorfor. Så må vi se hvordan politikken må endres for å ta vare på dem.
Jeg påpekte i min tidligere email at dagens politikk har i for stor grad premiert de rike og sterke og friske. De som har råd til elbil, elsykkel eller er spreke nok til å sykle uten motor. Jeg forstår det er stas å være det landet i verden som har mest Tesla pr innbygger med private besøk av Elon Musk på utsalget på Skøyen. Det er kult å være miljø-hovedstad. Men vi tror på å ha alle med på velferden.
Jeg personlig ELSKER det som skjer i Stavanger.
Der MGD og FNB har satt seg ned for å finne løsninger som tar seg av alle.
Miljøsaken er for stor til at den skal brukes splittende. Hvis miljøaktivistene i Venstre blir fiender, hvis de som har motforestillinger mot en sykkelautostrada på Bygdøy blir sett på som motstandere i stede for miljøvernere kan MDG gjerne vinne noen slag, men vi taper krigen.
Jeg legger byrådet i kopi på dette, for jeg tenker at vi må strekke hendene ut til hverandre i denne tiden. Vi står foran vår tids største utfordring. Vi trenger å sette oss ned og finne godsiden på hverandre, til å finne viljen til å lytte og rulle opp ermene for at vi kan ta vare både på miljøet og de svakeste blant oss.
Nå trenger vi solidaritet, ikke maktkamp.
Spørsmålet var om vi har det eller ikkje, fri vilje meiner eg. Då slo det meg: Korleis ser ein debatt om fri vilje ut dersom vi ikkje har fri vilje? Er ikke nettopp det at vi sit og funderer på noko så abstrakt alt vi treng for å avgjera saka?
Blir du oppringt av telefonselgere som ville overtale deg til å kjøpe noe du ikke vil ha? Hvor glad er du for det? Ville du heller slippe å få de telefonene?
Jeg har tenkt mye på det å eie egne beslutninger.
degodedagene 