Det eldste minnet eg har om Svanhild må vere fra før eg tok til på skolen. Vi budde på Sylte på Helsehuset og av ein eller annan grunn var mamma og pappa borte og Svanhild var barnevakt for oss. Ho hadde ei venninne fra Molde på besøk som var barnevakt ilag med henne. Eg var A-menneske, da som no, og slik eg minnes det kom eg tuslende opp i halv seks tida og fann Svanhild og moldejenta oppe i djup venninne prat. Dei hadde ikke lagt seg enno. Svanhild har aldri vore A-menneske og har likt seg oppe på natta, så lenge ho hadde fri.

Eg veit ikkje om dette stemmer. Barndomsminna mine er gjerne magiske og eventyraktige, men i dei tidlege barndomsminna mine er Svanhild der i huset i Sylteosen. Ho delte rom med hushjelpa og eg ser ho på rommet mens ho åpna brev fra ein kar ho likte og der var det jesusbildekort til meg. Eg trur ho sneik seg til litt privatliv med å lese ukeblad på doen, for do-veller vart eit begrep i familien. Det var vel einaste plassen ei ungjente kunne få dere i fred med eit hus fullt av småsøsken.

Eg har eit til sterkt tidlig barndomsminne om Svanhild: Eg sit ved vinduet på kjøkkenet på Helsehuset. Det er mørkt og vinter ute. Mamma vasker golvet og Svanhild pyntar ei kake, og dei var begge sinte…trudde eg. Svanhild hadde til og med grått. I mitt barnesinn var dei sinte på kvarandre. Seinare eg fann ut at Svanhild var skuffa fordi ho skulle bursdagsselskap og den kjekke tufsen fra Nøsamyra skulle ikkje komme. Mamma var nok lei seg på hennar vegne. Eg var trist og lei meg der eg satt og såg og ikke forsto.

Tenk om eg hadde visst då at vi skulle sitte her og feire ein 80 årsdag og at han som ikkje kom den gongen har feira nesten alle bursdager sammen med Svanhild sidan…. og at dei no har hjerte og hus fullt av barn og barnebarn.

Du var ei spennande storesøster for meg som var så mykje mindre. Eg observerte deg dra ut i verda.. til husmorskule på Nesjestranda og til Island for å jobbe på fiskar-heim. Du kom att frå Island med lett og luftig lavastein. Fra Nesjestranda hadde du historier om å lære og stelle slakt. Både Nesjestranda og Island var store og spennande plasser i tankane til ei beundrande lillesøster.

Like spennede var det å høyre om ungdomsgjengen din som hadde morro på setra og eller historiene som etter kvart kom fra Menighetssøsterhjemmet i Oslo.. om du og Reidun som var rebeller og hadde kjærester på besøk i ei tid der dei gamle menighetssøstrene fortsatt var meinte det å være sjukepleiar var eit kall som krevde sølibat.

Du vart ferdig og vart menighetssøster i Molde. Der fekk eg vere med deg på jobb til ei gammal dame, kor du måtte vaske kattehår av koppane før du laga kaffe til henne og oss. Eg fekk komme på overnatting i leiligheten med sovealkove i Granlia og fikk betrudd den glade hemmeligheten at Tarjei var på veg til verden…før du sa det til alle andre. Det trudde eg då, i alle fall.

Det vart år med besøk i huset med flatt tak på Dale og barnevakt i Eivind-huset der barnevakta ikke heilt hadde kontroll med to viltre krabater. Det var ei tid med skraping av lakkskader på parkett som var kjøpt til nedsatt pris. På kne i drømmehuset på Myrbostad i tjukkgenser og overall hjalp eg til litt, mens du jobba som ein tørk, med husbygging, jobb og barn og hus. Det du har fått gjort kunne fylt fleire liv hos ein som er mindre effektiv, trur eg.

Likevel hadde du tid til å observere og gjer det vakkert rundt deg. Du kom att fra tur med røtter og mose og laga vakre dekorasjoner både på sommaren og til jul.

I stua på Myrbostad lærte du meg dei sangane du hadde kjær og som viste kven du var og ville vere i livet: “Ein fin liten blome i skogen står gøymd.. eg føddest til skogsblome, eg”. “Gå omkring i Jesu navn, hjelpe, trøste, stille savn… Virke så dann i det stille Det var det jeg gjerne ville”. Og slik var du: hjelpsom og omsorgsfull uten å rope høgt om det du gjorde.

Hos deg var det alltid åpent hus, alltid kaffe på bordet og alltid eit eller anna attåt. Du vart flink til å ha noko på lur for du visste aldri når det kom nokon innom. Folk visste at døra var open. Har høyrt snakk om venner som kom og ville ha kaffi ved midnattstid i ei sommernatt.
Etter kvart vart du også flink til å lage festmiddag til ein hærskare og servere og rydde så ein skulle trudd det var både kokker, servitører og oppvaskhjelp på kjøkkenet. Og viltgryta di kan konkurrere med Brimi. Nam!

Livet har gjort at vi har fått korte møte gjennom mange år. Eg var langt borte og gjekk glipp av det å komme på kvardagsbesøk. Men eg fekk med meg historiene om år med turorientering til alle fjell i området, teltturer i Bjønndalen og hytteturer på bankhytta.

Etter mange år med lånt hytte kom Soria Moria, og hyttedrømmen på Avrøya vart oppfylt. Der har du og Torstein funne eit paradis på jord, ein fredens plett.

Langs vegen har du fått ein skokk med flotte barnebarn. Trur du har kosa deg med å skape eit “bessmors hem” med varme og moro for alle dine 11… Skattejakt på bruktbutikk skapte eit skattekammer for barn på besøk, enten det var dine barnebarn eller andre som kom innom. Du kunne ha laga bestemorskole, så flink er du!

Sjølv om eg har budd langt vekke og skulle ønske eg hadde hatt mykje meir tid i lag med deg, har eg alltid følt meg heime i ditt hus og i din familie. Eg har alltid følt du “var i mitt hjørne” i livet, at du heia på meg og ville meg vel. Eg kjenner meg rik som har fått den gåva det er å vere di søster.

Når du no er 80 år er du eit forbilde på kor levande det går an å vere heile livet. Du må nok leve langt forbi 100 hvis du skal rekke å bli gammel, for her er det fortsatt engasjemang og full aktivitet.

Hurra for Svanhild!

Du er og har vore ei fantastisk storesøster.

(revidert og oppdatert med bilde)

No er den mørkeste tida.

Er vi heldige kjem vintermørket med kalde, klare dagar og gnistrande stjernenetter over kvit snø. Er vi endå heldigere finn vi vinterhimmelen på ein stille plass der berre lyset og stilla når oss, mens frosten bit litt i kinna. Då kan vinterhimmelen og den mørkaste tida gje oss ei ro og eit perspektiv på livet sommaren med sin vrimmel og sol og varme ikkje kan.

Eg likar denne sakte tida, når eg kan ta meg sjølv med ut i vintermørket. Det er ikkje lett i vårt konsumersamfunn, der handelsstanden har jaga oss fra tidleg i november med tilbod og mas om at vi må fylle alle dei tomromma vi ikkje har i materialismen vår med endå fleire ting vi ikkje treng og ikkje kjem til å bruke.

Eg er så heldig at eg ikkje treng vere heilt med på dette. Pensjonisttida kan vere ei gåve til å trekke seg tilbake fra jaget. Heldig som eg er, bur eg i skogkanten der det går an å høyra stilla under stjernene utan å gå så langt. Eg kan la julehandelen segle sin eigen sjø mens eg går på tur. Litt må eg jo handle. Julehandel på nett og raske turar innom for å hente. Pynte må eg, og lage litt mat, og få med meg ein konsert, men i år vil eg hoppe av det meste.

Det er det naturen inviterer oss til i denne tida. Trea har slept blada for lenge sidan og trekt saftene ned i røttene og kviler. Plantene har krympa seg inn i bittesmå frø som dei har strødd utover så godt dei kan før dei gav resten av energien sin til gjenbruksjord for nytt liv som skal komme. Elvene og vatna overgjev seg sakte men sikkert til isen og let fossefall og bølger stivne inn i glitrande ro. Livet er der, men det puster sakte og samler krefter.

Sjølvsagt treng vi lys og varme i denne tida. Vi treng juletreet og adventsstjerna og levande lys på bordet. Vi treng gløgg og julebakst og god mat og varme møte med dei vi er glade i. Oss er det ikkje gjeve å sove og kvile fra alt gjennom vinteren, slik planter og vatn og dyr får lov til. Men lat oss ikkje skape så mykje styr og strev at vi går glipp av denne invitasjonen til å stoppe opp og finne større verdiar.

Eg er så heldig at eg feirar ei jul der nissen berre er eventyr og ein leik for småbarn. Koselig med nisse og eventyr. Men for meg er jul historien om den vakreste historia nokon gong fortald. Om den største, alle tings opphav, som kom: stille og under synsranda i fattige kår. Javisst, med eit englekor og all himlens herlighet, men det var det berre nokre fattige gjetarar som såg og høyrde. Javisst med kongenavn og budberar om godt nytt fra den høgste, men det var det berre nokre få vismenn fra fjerne strøk som forsto. Der han ligg, nyfødd på strå, får alt perspektiv.

Hvi lot du ei ut spenne en himmel til ditt telt?
Du hadde å befale alt hva du pekte på? Skal så min Gud seg skjule i andres stall og strå?

I denne tida kjem mysteriet til meg. Det Maria høyrde og gøymde i hjertet og grunna på.
Heile verdi undrast på kvi du soleis koma må.. Kanskje var det fleire som tenkte slik i andre generasjonar?.. før markedskreftene kom susende inn med Rudolf og Jinglebells i alle butikkar til det blir kaos i hjernen? kanskje..

Det var slik ein flott fullmåne då eg gjekk av bussen her oppe ved skogkanten i går kveld. Det var stille og klårt og eg kunne sjå for meg nokre hyrdingar som satt under ein svart vinterhimmel som glitra av sterner og ein full måne. Dei ser ei ekstra stor stjerne som teiknar ein usynleg boge over himmelen der jorda roterer sakte gjennom natta. Snart skal det komme eit stort lys. Snart skal dei få bod om ei stor glede. Ei stor glede, som fortsatt gjeld: Han tok bolig iblant oss, brakte det evige rett inn i kvart menneskehjerte.

Om du stoppar opp kan du sjå og høyre det i stilla, kanskje aller mest i denne mørkeste tida.

Om jenta som skrev, vet vi lite, men fortvilelsen ligger tjukt utenpå bokstavene.
(Klassekampen 19.11.22, bokanmeldelse) Skriveøvelsebasert på ei setning.

Det var kanskje ei dagbok. Kanskje eit brev. Det kunne ha vore graffiti på veggen i ei selle, eit rom på sjukehuset, eller kanskje ein gøymestad på flukt. Ei jente skreiv og orda var eit vindu rett inn i hennar sjel. Kvar desse bokstavane fanns treng eg ikke finne ut. Denne setninga inspirerer meg ikkje til å drive detektivarbeid for å finne kven og kvar denne jenta som skreiv er. Det er “fortvilelsen” i orda som stoppar meg og får meg til å tenke.

Fortvilelsen er ei oppleving som kjem til dei fleste ein eller annan gong i livet. Det er del av det å vere menneske. Det er eit indre rom vi alle kan kjenne oss att i, sjølv om dei ytre årsakene til desperasjonen er så forskjellige. Derfor går det an å kjenne att fortvilelsen i eit skriv frå ein person vi ellers veit ingenting om. Der det ytre liv er forskjellig frå tid i fred til tid i krig, frå kultur til kultur eller familie til familie er den indre opplevinga universell. Den som har opplevd smerte kjenner det att i den andre. Den som veit glede ser det og kjenner korleis ho vert dobbelt så stor i fellesskapet.

Det er denne gjenkjenninga som kan bli brua til hjelp når fortvilelsen kjem. Fortvilelsen har maktelsløysa i seg, det å stå åleine og ikke sjå nokon veg ut. Han finn oss i flukt eller fengsel og i den ensomheten som kan finnes i eit menneske sinn.

Mediastrømmen rundt oss er full av forskjellige skjebner der fortvilelse er grunnfølelse. Serien på nrk om dei norske jødane under andre verdenskrig, historier om flukt fra vald og krig i Ukraina, flyktningeleirer og gummibåter der folk mister liv eller familie, barn som veks opp mishandla og gløymde midt imellom oss.

Så denne jenta som skriv når oss utan at vi veit kor ho lever, kva ho skriv på, eller om ho fortsatt lever. Om ho skriv ei dagbok eller eit brev eller graffiti på veggen i ei selle, eit sjukerom eller ei grotte på flukt.

Vi kjenner igjen dette ropet om hjelp. Vi vil at nokon må finne dette brevet, sjå denne graffitien og forstå. Vi vil eit medmenneske på sjukehuset som ser og spør og gjev trøyst i gjenkjenninga og mot til å tru på bedring. Vi vil ein feltarbeider i flyktningeleiren som ser eit menneske i massen og greier å ta tak i ei enkelt skjebne og vegen til ein ny start. Vi vil at nødropet i bomberommet når media og hjelpemannskap får redda folk ut. Vi vil ein nabo eller ein lærar som ser barnet som lever i frykt og får satt på lyset.

Det er liv i det å strekke ei hand inn i fortvilelsen. Styrken i felleskapet bryt lammelsen og gjev håp.

Kanskje var ei dagbok einaste hjelp i fortvilelsen for denne jenta vi aldri får sett ansiktet på. Ho kjem berre til oss i orda, i bokstavane ho etterlet. Vi må sjølve bygge brua til gjenkjenninga og forløysinga utan å vite om ho nokon gong fann si.

Då kan vi kanskje tenkje at det finns ein annan dimensjon i opplevinga av å vere menneske som skaper kontakt på tvers av tid og rom. Det skjer når eg møter eit rop i smerte eller glede skreve av eit anna menneske for hundre eller tusen år sidan. Da kan eg kjenne at: ja, slik er det. Tenk at dette visste du, der du satt under stjernene for så lenge sida, så langt unna, mens alt anna rundt deg var annleis. Og her sit eg, under stjernene, og høyrer deg og kjenner meg igjen.

Og så vert vi eitt, på tvers av tid og rom i den gåva det er å vere menneske i denne vakre, vanskelege verden vi er del av.

Så kom dagen da du fikk fred.

Det har vore ein hard og lang kamp.

Etter eit fargerikt og fullt liv.

Du var eventyrtanta vår som reiste til Afrika og var på TV og til og med hadde dansa med Erik Bye. Eg minnes tante på Capri, tante i Pompei, tante i Jerusalem, tante som såg månefarane i New York med Fred, og bada i svømmebassenget til ei filmstjerne i Hollywood med tante Sanna. Det var tante som var i Uganda og tante i Liberia og tante på Filippinene for å lære båtflyktningar norsk.

Lenge var det tante åleine. Som kom på juleferie eller sommarferie eller andre besøk. Som gikk på fjelltur med “Ryggsekken” friluftsgruppe eller til Kikut på ski, for å vise at det greide du også. Det hadde nok vore interesserte i kulissene. Du var jo så vakker og elegant og spennende, men dei høyrde eg aldri om. Til og med da den store kjærleiken kom fra Sverige var det lenge før du slapp katta ut av sekken og lot alle få møte verdens beste Sven.

Det er så godt å tenke på at du fekk Sven å gå i lag med andre halvdelen av livet ditt. Det er ikkje verst å få over 25 år i lag når en møtes så seint.

Du var reflektert og spørrende i dei store spørsmåla og sjølv om du ikkje sa så mykje om det, var det ikkje tvil i mi sjel at du var eit djupt åndelig menneske. Hadde ingen lettvinte svar, men eit åpent sinn og eit hjertet som gjenspeila den grunnleggende nestekjærleiken, “caritas”, som for meg er det klåraste bilde vi kan få av Guds ansikt på denne sida.

Det er Sven eg har tenkt å la få ordet til sist i denne farvel helsinga mi, med dette diktet eg veit han las for deg mange gonger.

Ja visst gjør det vondt, når den siste kampen kjem. Når alt som har vore er over og vi må gje slepp på kvarandre og la den som dreg dra dit vi ein gong skal, men ikkje kan kjenna. Når din dråpe no har falle i det store hav av elska sjeler som har gått føre deg, veit vi ikkje sikkert kva du møter. Men vi har eit håp og ein tanke om kva det er. Der tenker vi du no har fått fred.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Kvil i fred, tante Solveig.

…Kina(etter revolusjonen i 1949) var (et) lutfattig(e) samfunn; den forventede levealderen ved fødselen var 40 år. Klassekampens Bokmagasin, 12.11.22 Oppgave for skrivekurs: Ta en setning som inspirasjon og skriv i minst 20 min.

1949 var berre 5 år før eg vart fødd. Hadde eg levd i Kina på den tida ville egha vore død i 28 år allereie.

Då eg var 40 hadde eg to barn som var 13 og 7 år. Korleis ville det ha vore for to barn 13 og 7 å bli foreldrelause i den tids Kina? I Charles Dickens dager var det ikkje utenkelig at ein 13 åring vart forsørgar for seg sjølv og ein 7 åring. Ein 13 åring kunne få all slags arbeid i den tidlege industrielle revolusjonen. Ein 7 åring var også sett på som arbeidsfør. I fattige familiar trong du ikkje vere foreldrelaus for å ha medansvar for å skaffe mat på bordet. Skal eg tru på historiene fra bøkene.

Må rekne med det var slik i Kina òg. Korleis ville to som mine hatt det, foreldrelause i ein alder av 13 og 7 i Kinas 1949? Kanskje den 13 årige jenta ville bli sett på som gifteferdig? Kanskje guten måtte arbeide i rismarkene?

For å skrive ei realistisk historie, måtte eg ha lest meg opp om denne nasjonen som var så fatting i midten av forrige århundre. Eg veit altfor lite om Kina. Landet hadde ein høgt utvikla sivilisasjon fleire tusen år før vi nordbuarar følgde etter. Mao gjennomførte ein blodig revolusjon og regjerte til sin død. Stort meir veit eg om Kina. Derfor blir det eg skriv eit tankeeksperiement om korleis dei to tenkte foreldrelause ville fått det.

Eg let jenta vere vakker og intelligent. Guten er skøyeraktig og full av fantasi. Dei fjerne slektningane som måtte ta dei i hus ville ikkje ha to munner til å måtte dele med. Det var svolt og det vesle dei hadde for å fø sine eigne barn strakk ikkje til for fleire. Ein landsbyledar hadde ein gifteferdig son som trong kone og han var villig å ta ei fattig foreldrelaus jente. Det vart løysinga. Jenta fekk ta med guten til sin nye heim.

Korleis ville det vere å bli husfrue i ein alder av 13 år? Med ein levealder på 40 var det kanskje ikkje uvanleg. Ein 13 åring er fullt i stand til å lage mat og halde orden på eit hus. Det var sikkert ingen forventningar om å gå på skole for ei jente, uansett.

Huset ho blir gift i er velutstyrt, men ikkje overdådig. Kulturrevolusjonen hadde vel jevna landskapet sosialt. Mannen kjem frå ein gammel familie og har lært å skrive, lese og rekne. Guten får arbeide i lag med svogeren og får vise at han er lærenem.

Den unge husbonden er ei rettferdig sjel som liker å lese og diskutere filosofiske spørsmål. Han inviterer andre til å komme til huset for å studere Maos lille røde, og når publikum kjennes trygt, kan det bli diskutert andre skrifter og. Da får kona servere te og blir sittande og høyre på. Ho tek med guten som sit stille i hjørnet og begge to tek inn kunnskap som blanke bøker klare til å bli fyllt.

Svogeren likar guten, og når han har vaska seg etter dagen i risåskeren morer han seg med å lære han skrifttegn. Så lærer guten det vidare til søstra. Dei er i dette saman og det er ingen grunn til at dei ikkje begge skal kunne lære.

Eg ser dei leve eit enkelt liv, med nok. Det kjem barn: ein prins som veks opp full av forundring over verda og som gjev stor glede til både foreldre og resten av hushaldet. Seinare kjem ei lita prinsesse. Like oppvakt og lærenem som broren og på kjøkkenet får ho lære av mor det prinsen lærer av far i biblioteket.

Dei blir symbol-berarar for ei ny tid, denne familien. Det er dei som ser Kina gå fra ein bølgedal i si stolte historie til å bli supermakt med dominans over heile verda.
Dei bryt dødsprofetien og lever til ein høg alder. Etter at broren får gå på universitetet følger onkel-barna i hans fotspor.

Dei lar døtrene få utdanning. Den førstefødde jenta vert lege. Hennar dotter vert tannlege og seinare professor på universitetet i Bejing.

Den vesle biten veit eg, for eg møtte “henne” då ho emigrerte til USA.

Ho kunne ha vore barnebarn av dei som overlevde kulturrevolusjonen, denne kvinna. Mor hennar var lege. Ho sjølv hadde komme så langt nokon akademiker kan ønske seg å nå: Professor på det medisinske fakultet i Bejing i tannlegemedisin.

Kvifor ho forlet Kina, veit eg ikkje. Det var for personleg for oss å snakke om. Men ho er mitt ansikt på ein kultur og eit folk eg treng å bli bedre kjent med.

Ho har allereie levd godt forbi førti. Tenkjer ho blir hundre, der ho steller den flotte hagen sin i Massachusetts og får ting til å gro eg berre kan drømme om.

De var enige om at neste dag ville bli viktig, og at det var nødvendig å holde de unge hissigproppene i baktroppen mens de eldre og klokere mennene flyttet seg frem. Fra Jamil Ahmad: Vandrefalken. Skriveoppgave: Finn en setning i en bok og skriv utifra den.

Det er krise, det er alvor. De gamle samler seg fordi den kampen de står i ikke tillater at alle sitter hver i sin hytte og tenker på seg selv. Noen fiender kan bare overvinnes med samhold, felles innsats og visdom. De unge er sinte og fulle av kamplyst, men de gamle ser at her er ikke ung entusiasme det som vil føre fram. Fienden er stor, kompleks og skal de lykkes må de som har gått rundt fjellet mange ganger få bruke den styrken du bare får ved å ha levd og lært av livet.

De ser at her kreves det at de som står midt oppe i det tar ansvar. Luksusen med å delegere ansvar og handlekraft til en samling ledere som styrer bak vegger og dører, er ikke nok. Demokrati og lover som blir respektert er et system som kan fungere så godt vi kan håpe på, i en verden bestående av uperfekte individer. I normale tider. Den tiden er ikke nå.

Det ville være feil å si den er forbi. Vi har en samling kloke og vise og ansvarsvillige mennesker samlet for å legge strategien for neste dags fremstøt. De vet at det verste du kan ta fra et menneske, en gruppe, et folk er håpet og troen på at det normale, det velfungerende, det gode er oppnåelig. De gamle vet at skal de vinne må de få alle som er med til å tro på løsningen. Dette er ikke et alternativ til demokratiet, men å aktivt ta det ned i realitetene der det må handles.

De vet at det er realistisk å tro på bedre tider. Har de ikke selv kommet gjennom tap og utfordringer og sitter her i sirkelen som levende bevis? Er ikke historien full av beretninger om sykdom og lidelse, krig og sult, der de sterke og de vise har funnet veien gjennom til bedre tider? Når de ser bakover forbi egne liv, ser denne samlingen kloke hoder med varme hjerter at styrke og overlevelsesvilje har vært nok til å ikke bare redde de sterkeste. De sterke har tatt med seg de sårede og sårbare til sikkerhet. Nå er det denne gruppens tur til å finne den veien dit.

De er ikke ivrige etter å være den føste til å snakke. Når store valg skal tas er det nødvendig å ta tiden og stillheten i diskusjonen til hjelp. Visdommen har en stille stemme de ikke kan høre når alle snakker samtidig. Det er derfor de har sendt de unge på andre oppdrag i kveld. Den sinte energien og entusiasmen er uvurderlig der det som trengs trengs er å flytte kampesteiner eller å redde barn fra brennende hus. Og Gud vet, det er mange brennende hus. Det er godt å vite at de er der ute og bruker kreftene til siste rest på den akutte nøden, mens de gamle gjør sitt for å finne veien framover.

De er ikke ute etter å skape uro eller opprør. Dette er ikke en “well regulated militia” som tenker å ta til våpen mot en styresmakt de ikke liker. Situasjonen er for alvorlig til å tro at våpenbruk eller storming av kongresser kan gjøre noe annet enn å forverre.

De sitter her fordi alle må med. Helt ned til dette lokale samfunnet som skal se hvor de kan best bruke det de har, for å skape en god framtid de selv ikke kommer til å oppleve. Enkelte av dem er unge nok til å kunne ha så mye som 20 år til, hvis de er heldige. Men denne kampen kjemper de ikke for seg selv. Den er for de som kommer etter. De har alle noen de ønsker skal synge og spille på festplassene i generasjonene som kommer. Det er en motivasjon som er sterkere enn håpet om en stor bankkonto og et palass på ei øy i Stillehavet der de kan dø i luksus.

Så tar den ene ordet og lytter med alvor til den neste, helt til planen er klar. Dette blir et godt neste skritt. Når de skal møte de andre neste dag håper de å komme enda videre. Grasrotssamarbeidet sprer seg, og selv om de regner med at noen stiller med frykt og våpen, kan denne planen kjøpe dem en pause lang nok til å bli hørt. De kloke gjør seg klare til kamp for at visdommen får styre verden, og at alle må bli med.

Så hvilken kamp står de i, disse gamle og kloke? Setningen ble hentet fra en bok satt i Afghanistan. Der er kampen enorm og følbar i hver eneste krok. Der kjemper de mot krig, sult, korrupsjon, sykdom. De kjemper for menneskeverd, trosfrihet, utdanning for alle, for arbeid så de kan livberge seg selv og sine.

Jeg har valgt å ikke gi mitt eldreråd en plassering i en konkret krise. Det er mange kriser jeg kunne ha brukt, som skjer akkurat nå både her og i fjernere deler av verden. De siste få årene har vi blitt minnet om kriser som kan nå også oss.

Vi hadde delegert svartedauen og livstruende epidemier til historiebøkene, skrekkfilmer og langtvekkistan. Vi har vært hevet over reelle krigstrusler i de generasjonene som lever i Norge nå. Vi kjenner enda ikke klimakrisen på kroppen slik at vi føler det. Ingen vet hva sult er.

Det er mange tenkelige katastrofer som kan ramme både her og i verden. Noen kommer helt sikkert. Vi har en liten en i en flom på Voss. Vi har “krig i Europa”..(som om det er verre enn krig i Jemen og Tigray). Vi har trusler om politisk ekstremisme mange steder. Det kan bli verdensomspennende sykdom og lidelse, krig og sult og nød.

Jeg håper vi kan slippe det verste. Jeg håper vi kan finne løsninger og samarbeid og solidaritet som gjør at det gode vi har ikke blir en tidsepoke nye generasjoner delegerer til historiebøkene og science fiction filmer om paradis.

Jeg håper vi lar visdom og klokskap sitte i rådene. Jeg håper vi finner måter å bruke all sint energi til å rense havet, skape brorskap i nabolag og verdensdeler, skape bærekraftige samfunn med menneskeverd for alle over alt.

Da må vi tro at det er mulig. Det er det jeg ønsker å tro..sammen med John Lennon og alle drømmerne som har levd før meg.

Eg skriv på tre språk. Sjølv om to av dei er søsken og så blir det fortsatt ei oppleving av translanguaging, som datter Ingrid sier. Dei to norske har fått bu her på dei gode dagane, men eg oppretta ein eigen blogg for engelsk.

Dei siste to dagane har eg skreve der.

Hvis du ikkje er på Facebook så du såg gårsdagens histore der finn du ho og dagens tekst her:

A telegram: A fantasy created from a stolen phrase.

Oppgave for skrivekurs: Ta en setning som inspirasjon og skriv i minst 20 min. Dagens utgangspunkt: ”Har du kjørt for barn på trikken” Dagens skriveøvelse er basert på ei setning er fra Karsten Isaksens bok “Gjester som ikke vil gå”.

Det var ein gong konduktørar på trikken. Det var konduktørene som passa på at alle hadde billett, den gongen. Dette var før eg budde i Oslo, så eg kan ikkje uttale meg med autoritet om korleis det fungerte. Karsten Isaksen, som oslogutt, hadde nok førstehadnserfaring.

Ut ifrå denne setninga, kan vi konkludere at Isachsen kanskje hadde komme unna med å betal barnebillett godt etter fylte 16 år. Eg prøvde å google barndommen hans i all hast for å finne ut litt meir, men hverken wikipedia, SNL eller nekrologene i Aftenposten, Nrk eller VG hadde noko å seie om barndommen hans. Det var ikkje barndommen hans som var minneverdig. Om han sneik på trikken, førte det han ikkje ut på skråplanet eller fekk navnet hans inn i strafferegisteret.

Men han kjende tydeligvis på at det å snike på trikken var ein stor nok plett på sjølrespekten til å bruke det som eksempel i si første bok.

Det kunne ha vore fint å skrive om Karsten Isachsen. Om barndommen hans ikkje var interessant nok til at wikipedia og dei andre brydde seg om kva han gjorde, var visdommen han etter kvart delte med heile Norge tidlaus og den som les vil finne sjølvinnsikt som kan brukast.

Men i dag skulle eg skrive om å snike på trikken.

Eg trur det er blitt mykje lettare å snike på trikken enn det var i Isachens tid. Då vi først flytta til Oso var det slutt på konduktører. Det kosta vel for mykje å lønne nokon til å ta betaling og konduktører vart erstatta med inspektører som kom på trikken av og til. Resultat var, som ein ein ung fyr sa, at enkelte betalte på buss/trikk/t-bane først når det kom inspektører ombord. Dei som sneik kom seg fort ut døra i andre enden om dei greide det..

Det ville sjølvsagt ikkje Ruter ha noko av. Dei satte inn fleire inspektører og skreiv ut bøter. Samtidig innførte dei eit nådelaust, “ingen unnskyldning er god nok” regelverk. Eg kan finne fram mi eiga og andres historier om det. Dei får deg til å gråte eller bli sint. Eg er nok mest sint.

Det er ei “nådeløyse” som har fått plass i markedsøkonomien og gode grunnar får ikkje lenger komme til orde. Kundebehandalerar og billettkontrolører og parkeringsvakter har fått streng opplæring i at menneskelege feil er like straffverdige som utspekulert svindel og skal straffast på samme måte: høge gebyr og rask overlevering til inkassoapparatet.

Er du så uheldig å gå på trikken med utlada batteri, trykker på knappen i nettbanken utan å dobbelsjekke alle tal, vert forsenka tilbake til parkeringsplassen, då sit du i saksa.

Inkassoapparatet sit der som ein Fagin i Oliver Twist og sikler over pengane som klirrer i kassa. Kundebehandlarar og sjefer og programmerarar står der heilt “hjelpelause” og “vrir seg i hendene” utan “lov” eller vilje til å tenke og handle sjølve. “God forbid” nokon skulle vise nåde mot “sjølvforskyldt” brudd på regelen, om det så var på grunn av eit hendeleg uhell.

Dataprogramma er alibiet deira: det “går ikkje an” å reversere eit gebyr når algoritmen har fått tak i det.

Skal tru kva som var straffa om du sneik på trikken i Karsten Isachsens tid? Kan tenkje meg guttungar vart lempa av trikken med nokre velvalgte ord frå konduktøren.

Men den gamle dama som hadde lagt igjen pungen på kjøkkenbenken, fekk nok heller eit omsorgsfullt tilbud om å få reise gratis heim igjen for å hente pungen, så ho kunne fått tatt turen til Stortorget og kjøpe seg friske grønnsaker, slik ho hadde tenkt.

Det er på tide å gje algoritmene slavestatus og nåde overordna autoritet igjen, spør du meg.

Oppgave fra skrivekurs: Ta en setning som inspirasjon og skriv i minst 20 min. Dagens utgangspunkt:”Sikkerhet og riktig bruk av utstyret vårt er helt avgjørende.”

Tenke deg en fjellvegg som går rett opp så langt du kan sjå: Fjellveggen klatrarar har drøymd om å klatre til toppen på og kunne erklære til vener og verda at dei har bestige El Capitan.

Tenk deg at ein av dei aller beste og modigaste klatrarane i verda set seg målet om å klatre denne veggen utan sikring… og greier det. Eg såg filmen. Det er sant. Han greide det, med filmcrew i påheng og heile verda som satt på kanten av sofaen og knaske nagler i staden for chips.

Klatring kan bli galskap, men det er fantastisk trening, og utruleg god terapi for angstmestring. Det gjev vanlege små-klatrarar oppleving av å stå på taket av verda som ein vinnar der dei strekker armane opp mot himmelen på selfien i gledesrus mens pulsen sakte tikkar ned mot sjelefred.

Småungar elskar å klatre. Kor mange familieturer vart ikkje redda frå klagande småtassar som var leie av å gå, på grunn av ein kampestein dei kunne klatre opp på. Vi hadde ei rute med ein stor slik ein vi gjekk forbi med smågutane så ofte at eg fortsatt kan gå stien i minnet.

Der ungar før klatra på storsteinene i skogen og berget bak blokka har vi no fått ein ny arena for klatring. Klatring er i ferd med å bli folkesport og klatresenter dukker opp overalt. Her klatrar store og små opp kunstige fjell og bygger muskler og mestring i høgt tempo.

Etter mitt syn er eit klatresenter med på å ta klatring til eit nivå der det går an å skille mellom sport og galskap. Galskap er å klatre El Capitan solo, utan sikring. Filmen er heilt ærleg på det. Vi får unnskyldingslaust oppleve prisen mange har betalt for å prøve seg på slike bragder.

Eit klatresenter derimot, kan tilby opplæring og klatring i så trygge former at ein 10-åring kan klatre ein fjortenmeters vegg og komme seg trygt ned og stappe opplevelsen i mestringssekken utan fare.

Nøkkelen er “sikkerhet og riktig bruk av utstyr”. Eit klatresenter er gjennomarbeida for å skape balanse mellom utfordring og sikring. Mestringa med å klatre ein fjortenmeters vegg via ei utfordrande rute vert ikke mindre fordi du har på deg klatresele og eit bombesikkert tauverk som gjer at du ikkje risikerer noko verre enn å bli dinglande i eit luftig svev med sug i magen.

Her har anvendt fysikk, utdanning i treningskunnskap og markedskrefter funne ein symbiose det står respekt av. Når det er overbygd med eit regelverk og inspktørar som etterser alt går rett og trygt for seg blir dette “ekstremsport” utan brukne bein eller brukken rygg.

God sikring og godt utsyr er hjelpemiddel som òg kan takast med ut til fjellveggen. Med god trening på eit klatresenter kan tinedebestigning bli allemannseie, nesten.

Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Det er en stor kontrast å kunne gå ut i hagen hver dag hele året og finne ting som vokser. Det er nok en slags årstids-syklus her også, men naturen har ingen total dvaletid. Jeg har ikke fått oversikten over hva som vokser best når og hvordan, men kommer nok.

Jeg føler det litt som jeg har kommet til paradisets hage. Jeg har et vagt minne om trær som bærer ny frukt hver måned… i åpenbaringsboken..?? var det virkelig slik?.. eller blander jeg det sammen med et eventyr? Historien om skapelsen av Narnia der karameller faller i jorda og blir til karamelltrær?

For oss nordboere som kommer hit til varmen og frodigheten kan det jo bli lett å tro på slik magi. Hvor er mørketiden? hvor er den tidlige våren som holder hardt på kulden i jorda og nekter å la noe trenge gjennom beinfrosten? og som, når den endelig har tint og latt seg spa opp til grønnsakbed der de første spirene strekker seg mot håpet, sender et bakholdsangrep med nattefrost sist i mai og tvinger gartneren til å starte helt på nytt?

Etter det kommer de uforutsigbare somrene som smiler blidt med vekslende sol og småregn, for så le hånende med vekslende tørke og kulde. Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Hvorfor vokste det så dårlig på parsellen min? var det jordsmonnet? for lite eller feil gjødsel? eller er det dette klimaet som ikke vil ha andre planter enn poteter, gulrøtter og ringblomster?

Takk og lov for ringblomster! Når de først har greid å komme seg i gang spruter de ut gul og oransje glede og overlevelseskraft gjennom all slags vær og holder stand gjennom flere runder med nattefrost. Mens disse importplantene som er villige og frodige i godt vær, legger seg som våte kluter straks den første frosten har blåst på dem.

Det er spennende også, dette vekselværet. Jeg hadde begynt å få litt peiling på hva jeg kunne få til å ri værbølgene. Jeg hadde funnet noen “safe bets” som stakk røttene dypt i jorda og fant det de skulle ha for å vokse seg sterke og næringsrike, til og med der de sto i skygge halve dagen. Jeg så at andre fikk til ganske så eksotiske godbiter, som tomater og artisjokker. Etter noen flere sykluser skulle jeg også ha fått til en frodig flekk som trivdes og matchet min omsorgssvikt og preferanser i avling.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt poteter var noe jeg ville ha, men de er så pålitelige at det ble vanskelig å ikke inkludere dem i det gode selskap. Jordskokken har også bevist at han overlever alt og holder det han lover. Den måtte bli en fast medspiller.

Den store overraskelsen var bønnene.

Første året ble sukkerertene bare tull. Andre året ble favabønnene for kompliserte. Tredje året planta jeg noen få stjålne, fargerike bønner som hadde hengt igjen etter frosten på to forskjellig parseller. De vokste som en drøm. Det provisoriske støtteapparatet jeg fikk rigget opp og utvidet etter hvert som plantene vokste, holdt så vidt. Men plantene strekte seg langt forbi staver og greiner og erklærte at hvis de bare hadde fått mer å henge seg i hadde de vokst helt opp til himmelen.

Det tok hele sommeren, men på høsten hadde disse 4-5 bønnene produsert lange belger fulle av vakre bønner, en lilla og svart, den andre typen rosa med skjolder som ei gammaldags ku.

Og så gode de var. Naboen jeg fikk den ene av året før, hadde helt rett: alt jeg måtte gjøre for å ha et nydelig, sunt måltid var å koke dem med litt salt i vannet.

Skal tro hva slags bønner som vokser godt i dette nye klimaet? Sikkert alle. Belgvekster har jo vært viktige i kostholdet i denne delen av verden. Poteten kom egentlig fra varmere strøk så den vokser helt sikkert, og da gjør vel jordskokkene det også. Rosene her kan kanskje blomstre hele året?

Da blir det å starte på nytt med læringsprosessen. Jeg gleder meg til å finne nye venner som trives med mitt nivå vanskjøtsel. Det blir enklere på et sted der alt vokser og gror deg over hodet bare du vender ryggen til. Det jeg gleder meg mest til er mais! Etter to sesonger med forsøk i kuldeland. Det første året fikk jeg en eneste maiskolbe. Det neste produserte et knippe flotte maisplanter som ikke fikk nok tid til å moden kolbebabyene som stakk det tufsete håret sitt ut av babybultene oppover stalken. Tenk om jeg her kunne ha fersk, søt mais med smør å synke tennene i fra egen hage? ..da kan det hende dette vil bli min paradishage, selv om jeg ikke får noe karamelltre som gir frukt tolv ganger i året.

Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Dagleg skriving for PiO skrivekurs, dag 6.
Startsetning: “Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.” Fra Grensen av Erika Flatland