70 er støvets år, står det i skrifta. 80 hvis det er stor kraft.

Eg er heldig som står ved inngangen til eit nytt 10år med stor kraft.

Eg har alt eg treng og meir:
Ein god og vakker plass å bu. Menneske å vere glad i. Oppgaver som engasjerer og gjev meg meir enn nok eg skulle ha gjort om eg kunne fått plass til det i tida mi.
Innsikt og visdom som gjev meg glede og hjelp.
Eg har valgt å ta sjansen på å leve med tru på at ubetinga kjærleik alltid følger meg og kan bera meg og er der til å gje vidare. Eg har valgt å leve med tru på lyset, på det gode… sjølv i ei tid der skyene på den politiske himmelen er svarte og truande og eg og mange spør igjen og igjen: korleis kan dette få fortsette?

70 er støvets år, står det i skrifta. 80 hvis det er stor kraft.
Eg er heldig som står ved inngangen til eit nytt 10år med stor kraft. Om den varar til 80 eller meir har eg ingen garanti for. Men framtida kan ingen leve i. Eg kan berre leve no.

Derfor takkar eg for ein ny dag i dag..eg takkar for blanke ark og fargestifter til ved inngangen til 70… og Alf Prøysen som er der i kveld og dagen etter om eg treng det.
..og Rumi og all “wisdom from the dawn of time” der eg finne han på vegen.

På en av mine mange vandringer langs Akerselva oppdaget jeg et tre som var helt dekt av insektvev, som om noen hadde strukket en nylonstrømpe opp hele stammen. Under spindelvev kravlet det av larver opp og ned og de hang i store klumper under genene. Hvert eneste blad var spist opp og treet sto der som et spøkelse i spindelvevsdrakten sin. Jeg så tre etter tre som hadde lidd samme skjebne og ble redd vi skulle meste skogen langs elva. Jeg har aldri sett et så stort larveangrep før.

På en eller annen måte snublet jeg over en app der jeg kunne rapportere insektangrep og ivrig som jeg er til å redde verden, gjorde jeg det jeg kunne: Jeg sendte inn oppdagelsen. Til min store overraskelse fikk jeg svar.

“Dette er et naturlig fenomen som forekommer med 10-15 års mellomrom. Trærne blir angrepet av Heggspinnmøll som gjør at trærne vil få et spøkelsesaktig utseende. Larvene spiser opp alt av blader og trærne vil se tilsynelatende døde ut. Trærne overlever disse angrepene og vil bli grønne igjen utover høsten.” sto det.

Ja, ja tenkte jeg. Så får vi ha noen nakne tre langs elva i sommer da. Heldigvis tok de bare heggen.

Dette var i begynnelsen av juni. I dag oppdaget jeg at heggen ikke var fornøyd med å vente til høsten: Nye blad spirer allerede mens larvene pupper seg og vevet fortsatt henger i kvisten.

Det er livsstyrke det.

Jeg er glad jeg skrev. Jeg er enda gladere jeg fikk svar, og gladest at naturen har mekanismer på plass jeg ikke vet om.

Hurra for heggen.

Jeg var på en kultursamling i går. En gruppe tenkere og skribenter og andre kulturengasjerte folk samlet for å høre og og diskutere. Vi fikk presenterte to bøker av Linn Stalsberg, en om markedskreftene og en om krig.

Her var det mye å kjenner igjen: meninger som lever og har romstert i mine tanke-ganger og indre rom i lengre tid. “Det er nok, nå” heter boken om markedskreftene.

Markedskreften, har jeg lyst å kalle den.
Har en tid snakket om Markedskreftenes Religion. Linn Stalsberg bekrefter denne tanken og sier nyliberalismen vil få oss til å tro at markedskreftene er løsningen på alle våre problemer. La bare profitten få styre og vise oss hvor økonomien ligger, så løser vi både klimakrise, helsekrise, boligkrise.
….og de rike blir rikere og de fattige blir fattigere og de ultrarike ..”are laughing all the way to the bank”.(… eller sitt “blockchain-vault”, kanskje? Dette med blockchain er et av de mysteriene som får meg til å forstå hvor maktesløs jeg er i forhold til kraften i markedskreftene. )

I panelsamtalen Erling Kittelsen hadde med Linn Stalsberg ble “vi” trukket fram som nøkkel til det samlende element i verden slik den er blitt. En nøkkel, eller for tiden, mer en mangel på nøkkel.

“Vi” som burde forene og skape stor kollektiv handlekraft, er blitt borte i vår bevissthet og blir misbrukt til manipulasjon og for å splitte oss.

Linn Stalsberg pekte på det absurde i at Jonas Gahr Støre i sin nyttårstale snakker om at “vi” har tøffere økonomiske tider i vente. … med sine millioner i banken og boliger og alt han kan ønske seg. Hvordan kan han si noe om hvordan “vi” er berørt av strømprisene?
Når Netanyahu, Trump, Biden eller Putin tar “vi” i sin munn, er det ikke et kall til solidaritet, men et dødelig missil som rettferdiggjør ondskap på et nivå vi trodde vi hadde hatt et oppgjør med og med rette stemplet som barbari for mange tider siden.

#deterikkekontoversielt at det alltid, alltid, alltid, alltid, alltid er GALT å drepe barn! #deterikkekontoversielt at alle har samme rett under loven!

Det trodde “vi” i alle fall. Been there, done that.
“The war to end all war”
Nürnbergprosessen
Den internasjonale domstolen
“Kristenretten” som har 1000 årsjubileum i Norge i år.
Denne loven pappa stolt sa fikk slutt på å sette uønskede barn på skogen. I den måtte barbariet vike for menneskeverd.

Etter panelsamtalen ble det snakk om forskjellige måter å definere eller gjenerobre “vi” på. Nasjonalismen har vært en problematisk måte å skape “vi” på. Menneskerettighetsbevegelsen og klimakrisen som burde gi gjenklang og vekke oss til et stort globalt “vi”, har ikke lykkes. Hvorfor gjør det ikke det?

Vi har jo alle dette urinstinktet, dette behovet for å høre til flokken. Burde ikke det hjelpe oss til å finne et globalt “vi”?

Har vi gjort flokken for stor? Jeg tenker på dette når tragediene og uretten og katastrofene fra hele verden renner inn i mitt lille univers hver eneste dag, så jeg nesten ikke får puste.

Hjelpeorganisasjoner og idealister har sagt og skreket og skrevet med STORE BOKSTAVER IGJEN OG IGJEN at nå er det NOK, nå finnes det ikke lengre ORD for å fordømme eller beskrive det Israel gjør i Gaza, at dette må det bli STOPP på..

…og så fortsetter styresmaktene vårt i “freds-Norge” å eksportere våpen til Israel, vi fortsetter å henge fast i vår store “velgjører” USA og våre “brødre” Europa og nekter å kalle Israel en krigsforbryter med høy og klar stemme. Hvis det skulle være mulig å finne et globalt “vi”, burde det ikke reise seg for å fordømme Israels krigsforbrytelser i Gaza, slik de fleste erklærte solidaritet med Ukraina?

Et eller annet sted i krokene og skyggene bak denne unnfallenheten ser jeg Markedskreftene stå og gni seg i hendene.

Allerede da jeg på 1970 og 80 tallet drog til USA for første gang og ble kjent med amerikansk kristendom oppdaget jeg at det å tjene penger var sett på som “moralsk riktig” i USA. Rikdom var et tegn på flinkhet og man satte strek over en del av de tingene Jesus hadde sagt for å kunne inkludere Mammon i gudsbildet sitt. (ser for meg Dovregubben gi det lille snittet i øyet så Markedskreftene ble både stuerene og prisverdige.)

Spørsmålet blir: kan “vi” gjenerobre et livgivende og handlekraftig “oss”? Jeg håper det. Akkurat nå må jeg nøye meg med å spørre. Men jeg stiller meg ikke ved siden av Ibsen og sier mitt kall er ei å svare. Jeg spør for å finne svar, jeg spør fordi jeg tror svaret finnes. Et eller annet sted i vår kollektive bevissthet og sammensatte innsikt har “vi” svaret.

Ingen er fri før alle er fri.
Vi mennesker har det ikke godt når vi tåler den uretten som ikke rammer oss selv. Naturen kan ikke gjenopplive seg selv før vi gjør vår del.

Da jeg startet denne bloggen var det med et uttrykt mål om å finne det gode i de dagene vi har. Slik er det jeg vil fortsette med å ta tilbake det kollektive “vi”. Det er et spørsmål om å “realigment” med en virkelighet som er der hvis vi ser etter den.

Vi er alle som Shylock: “if I am cut, do I not bleed?”

Blir barna våre drept, blir hjemmene våre ødelagt, blir det ulevelig varmt eller kaldt: det finnes ikke en eneste av oss som ikke kjenner det på kropp og sjel.
“Vi” er alle like, når alt kommer til alt.
Og vi er alle forskjellige, unike hver eneste en.
Forskjellighet er noe vi-solidariteten må innehold: en regnbue, en kompleks harmoni av samhold, kollektivt ansvar.

Vi trenger alle små, nære relasjoner: å kjenne seg igjen i bestefar, å brenne bål med bygda på sankthansaften, å gå i tog på 1. mai, å slippe alle masker på AA-møte, å snakke seilbåt med andre båteiere i Frognerkilen. Dette å slappe av med folk en kjenner seg igjen i, det er godt for oss. Vi vinner ikke på å fjerne alle forskjeller. Vi vinner når vi ser at det som skiller oss er helt uvesentlig i forhold til det vi har sammen: Vi er av samme blod, du og jeg. Slik hunder er mer lik hverandre enn oss. Slik trær er mer lik hverandre enn oss.

Jeg elsker og beundrer trær. Jeg tar dyrevelferd veldig alvorlig. “Jeg er et menneske..og jeg er snill.” Jeg har en unik plass i “the circle of life” og der ønsker jeg å ta den plassen jeg har fått. Jeg vil gjøre det jeg kan, med det jeg har, der jeg er. Jeg gjør det, du gjør det, og sammen blir “vi” “oss”.

Jeg er ateist når det kommer til doktrinen om Markedskreftenes ufeilbarlighet. Jeg tror ikke konkurranseutsetting fører til bedre infrastruktur eller mer effektive og langsiktige helse-løsninger. Jeg blir ikke lykkelig av å eie flere ting eller av å ha mer prestisjetunge eiendler. Hverken kroppen eller magen har godt av å konsumere mer og det tror jeg ikke samfunnet har heller.

Da er det nok ingen overraskelse at jeg ikke setter spesielt pris på reklamens allestedsnærværenhet. Med denne konstante paraden av vakre og tilfredse mennesker som frister oss til å øke farten i produktstrømmen, flytter reklamen resurser fra råvare via prosessering og markedsføring til konsum, for så å sende alt til søppelhaugene for at nye produkter kan ta plassen.

reklamens mål og metode: konsum.

Men av og til kommer en reklame som er genial eller kreativ og jeg må innrømme at ikke alt som kommer fra mammons workshop er uten verdi.

Det er bra underholdning når gutten viser at det enkleste er det beste og konstaterer at Doffen har daua. Det var Rema. En Japp-spisende hjelper dytter sportsbilen utenfor stupet og får oss til å humre.

For over et tiår tilbake gikk en av de mest kreative reklamekampanjene jeg har opplevd. Jeg bladde gjennom magasiner fra biblioteket på vei til resirkulering for å finne og samle på flotte helsides reklamer for Absolut vodka. Jeg har aldri smakt Absolut, men jeg kunne ikke få nok av disse reklamene. Jeg har fortsatt ringpermen der jeg har samlet dem. En hel perm full. Og det viser seg det var mange fler. I dag oppdaget jeg at de ligger alle på Pinterest.

Jeg ble inspirert til dagens filosofering fordi Fishermann’s Friends har kommet med en reklame kampanje som fikk meg til å tenke på Absolut samlingen min. Ikke like genial, men morsom nok til å ta et bilde og lete etter neste variant. Gamle fiskerkarer i oljehyre i samme farge striper som pastillposene. Bra tekster til også. Jeg har sett et håndfull varianter så langt.

Så viser det seg at den er lagd med AI-kunst. Go figure. Det gir vel høyre profittmargin.

Da er det i alle fall en trøst at den ikke kan måle seg med Absolut reklamen.

Skapt av helt vanlige kreative hjerner.

Her er lenken til et søk på Pinterest. Jeg fryder meg over hvor utrolig kreativ menneskehjernen er. Får litt gåsehud hver gang jeg ser på dette mangfoldet.

Håper it blows your mind også!

https://no.pinterest.com/pin/215187688421180769/?amp_client_id=CLIENT_ID(_)&mweb_unauth_id=%7B%7Bdefault.session%7D%7D&simplified=true

Hvem vet best..jeg eller du? Og hvem vet og forstår alt det enorme som finnes, som hverken du eller jeg vet, forstår eller har sjanse til å sette oss inn i?

Jeg er velsignet med et spørrende sinn. “Enquiring minds want to know” er en genial setning skapt av en av USAs mest utroverdige tabloid aviser. Det du aldri har tenkt på av umulig sladder finner du der. Og at sladder er noe folk ønsker å vite mer om, det er bevist vitenskap.

For meg er det slik med ny kunnskap. Jeg har kanskje arvet det etter pappa. Han var en som fant all kunnskap nyttig: om det var plantene som vokste på Hjerkinn, statsoverhoder i Asia, skald-litteraturen eller psykologiske teorier, pappa var interessert. Det er jeg også.

For meg som enkeltmenneske har jeg et hav av kunnskap å ta av. Et hav så stort jeg må forsone meg med at jeg bare kan ta inn en brøkdel. Så jeg leter etter den kunnskapen jeg har bruk for til daglig, og sper på med “fun facts” i den grad jeg har tid til å lese.

På det kollektive plan er kunnskap makt. Denne makten trenger vi å bruke til vårt felles beste.

Hvordan får vi kunnskap?

Det er mye som allerede er kjent. Vi leser, surfer nettet og kanalene, eller tar på oss ryggsekk og drar på oppdagelsesferd. Skal vi finne ny kunnskap som ingen har funnet før, kan vi forske. Det kan være gjennom en modell der vi studerer en liten detalj i dybden, eller ved å se på de store strømningene for å finne mønster. Heldigvis er vi en vitebegjærlig rase, vi mennesker.

Et annet sted vi kan finne kunnskap er fra den som går i skoen. Den som går i skoen kjenner hvor den trykker. Ved å observere, kan hun avgjøre om det er tåa eller hælen som ikke har det godt. Om skoen er behagelig å gå på grus i, om skoen er varm nok om vinteren. Den som selger, eller lager sko, kan forbedre tilbudet sitt og gi kundene det de trenger på en bedre måte ved å lytte til den som vet hvor skoen trykker. Litt blokkering her kan hjelpe tåa, men en bredere lest er lurere. Bruken avgjør skotypen. Støtdemping for å springe på grus og tynn lærsåle for å danse på glatt gulv. Samspill mellom den som bruker og den som tilbyr er lurt for å ha en befolkning med “happy feet”.( Det var visst om film om en dansende pingvin, men begrepet passer).

Dette samspillet mellom den som trenger og den som tilbyr i det norske helsevesenet, er noe som opptar meg i for tiden.

Jeg var på et foredrag på PiO i går der jeg hørte om møtet mellom en families møte med skole/helsevesen. Det var en fortelling om noen som både kjente godt etter hvor skoen trykket og som greide å vokalisere det sterkt nok til at de fikk skaffet skotøy som ikke gir gnagsår eller “liktorner”. Dessverre tror jeg det er mange gnagsår og liktorner i møtet mellom hjelpetrengende og tilbydere her til lands. Det finnes i somatisk medisin i form av “rasjonering” (mer om det en annen gang). Det gjelder spesielt i forhold til hjelpeapparatet, enten en trenger hjelp til psykiske utfordringer, læreutfordringer eller(God forbid) økonomisk hjelp. Vi har lagd et system som sliter ut både den som trenger hjelpen, de som står rundt og de som skal formidle den. I alle fall ser det slik ut for meg. Jeg har en bekjent som er pensjonert terapeut. Hun sier det er helt klart at det å måtte søke hjelp fra NAV skaper redusert livskvalitet for den som har psykiske plager. Jeg ser også mennesker som går i behandling og tilsynelatende blir verre og spør meg selv: Hva skjer?

Hva skal til for at de enorme summene vi bruker i helsevesenet og sikkerhetsnettet faktisk fører til at folk får sko de kan både gå og springe i?

Kan svaret være at vi trenger å spørre mer og høre mer på de som vet hvor skoen trykker?

Jeg hører uttalelser som “vi kan ikke hjelpe alle”. Det koster for mye. Men kanskje trenger det ikke å koste mer? Kanskje vi kaster bort både tid og penger fordi det er økonomi og systemer som er viktige og menneskene blir borte? Kan vi invitere inn reformatorer fra de som vet hvordan det føles, og høre hvilke ideer de har om hva som ville gjøre det bedre?

Hvem vet best..jeg eller du? Hvem vet og forstår alt det enorme som finnes, som hverken du eller jeg vet, forstår eller har sjanse til å sette oss inn i? Kanskje vi alle har vår del av puslespillet og vi trenger at alle får legge sin brikke?

Eg har ikkje skreve på lenge. Det vart for vanskeleg. Det var berre ein ting eg ville skrive om. I starten skreiv eit par innlegg. La ut eit her og eit på den engelske sida mi. Men så vart det stopp.

Eg gjorde nokre forsøk til, men skrinla dei. Let dei ligge i utkast-skuffa eller let tankane berre leve som skuggar og spindelvev i mitt indre univers.

I oktober, med det samme, tenkte eg at det kanskje kunne ha ein hensikt å skrive. Kanskje nokon, som kunne gjere noko, kunne sjå det eller høyre det. Kanskje det kunne slå sprekker i propagandaen slik at løgnmuren kunne briste, i alle fall for nokon. Men så viste det seg at veggene i ekko-kammeret er ugjennomtrengelige og glatte som teflon. Knuste hus, raserte sjukehus, gråtande foreldre som grev i ruinane og bærer bylter med drepte barn bøygde ikkje narrativen, stoppa ikkje våpenleveransene. Når vi tenkte: No kan det ikkje bli verre, så vart det verre. Når vi tenkte: No må alle sjå at dette må stoppast, slo dei trufast fortsatt ring om ugjerningsmennene.

Kva gjer vi då? Alle vi som til no har trudd på likskap og menneskeverd, på lover og ansvar?

Vår gode venn Saleh er ein som har løfta blikket mitt. Utan å sjå vekk frå, eller tie om uretten, har han valgt å halde fast på trua på det gode:

“I lyset av positivitetens flamme, hvor hjerter søker håp, skjuler det seg ofte en skjør skygge av sorg. Som vandrere på livets vei bygger vi, elsker og mister. Tapets bølger skylles over oss, etterlater et landskap av vakre minner, fastholdt som perler i tidens elv. Disse bildene, disse fragmentene av lykke og sorg, klynger seg til våre sjeler, like vedvarende som stjernenes skinn i nattens mørke.”

Mørket fra lidelsen i Gaza og sviket fra vestlege makter kaster skygger som truer med å stenge sola ute. Men når sola går ned, glitrer stjernene.

Ei slik stjerne redda meg i går. Vi hadde sett Aljazeera dokumentere lidelsene. Vi las igjen kor beinhardt USA held fast på løgnene. Det kunne ikkje bli verre… og vart verre, igjen.

Så tok vi med oss sjølve til pizza og ein tegnefilm hos barnebarna. Etter filmen kom eg på å spørre om vi kunne få høyre kva gutten hadde lært. Da ville bror bli med på tamburin og mamma tok fram fløyta. Stuegolvet var scenen. Lampetten var scenelys.

Repertoaret var kort, men mirakelet skjedde. Vi fann gleden og lyset og alt det gode vi har i overflod her i vårt stille hjørne. Musikken, kunsten, fellesskapet. Det er det som ber oss gjennom dei mørkest og tyngste tidene.

Og det er det som har halde dette lidande folket oppe i år etter år med undertrykking og urettferd. Musikken, kunsten, litteraturen og samhaldet. “Sorgens skygge og fragmenter av lykke” ein verdig hyllest til et vakkert folk. La Gaza leve! La barna leve! La folket få fred og frihet og framtid.