Hvert år kommer disse tankene opp igjen i november. Det kom opp enda tidligere i år, 2023, og i en ny vri. Black November. Så jeg legger disse tankene oppå det jeg skrev i 2017. Quo Vadis Norge, hadde jeg tenkt å kalle innlegget da. Spørsmålet står fortsatt.

Dagen etter Thanksgiving 2017:

I går spiste amerikanerne kalkun og pai og så på amerikansk fotball sammen med familie og venner. I dag har de fri. Det er veldig sjelden alle amerikanere har fri på en fredag. Dette er faktisk den eneste i året. Og siden det er en måned før jul er jo det den mest logiske dagen for folk å få unnagjort noe av julegavene sine. Men hvorfor skal vi ha handledag? På en fredag? Arbeidsdag og travleste dag i uka? Handelsstanden legger ikke skjul på at dette er en unorsk tradisjon de prøver å innføre for de oversetter fenomenet til norsk en gang. Men hvorfor godtar vi det?

Hvis vi ikke er fornøyd med vår egen kultur og våre egne tradisjoner og må svelge rått alt som kommer fra USA, kan vi i det minste etterape Thanksgiving? Spise kalkun og pai og reflektere litt på våre velsignelser…for de er mange. Litt ekstra takknemlighet skader ingen, selv om den kommer fra amerika. Og som norskamerikaner må jeg innrømme: Thanksgiving er et av årets beste måltider, sammen med pinnekjøtt til jul og rømmegrøt med spekemat til Sankthans.

På denne tida sa pappa julegeita begynner å røre på seg.
tre daga å tre vekå før jul
lægg ho se på kveinnalur
baka tjukkt å stekje mjukt

Kanskje vi skulle finne ut mer om  julegeita rett før advent og gjenopplive våre engne tradisjoner i stede for å erstatte dem med Black Friday?

Finnes det noe større i denne verden enn et lite barns kjærlighet?

Jeg var på tur med mine to godgutter på søndag. Det er alltid en festreise. Enten vi går langt eller kort finner vi store gleder i små ting: rim på et lokk som vi tegner på, isen på en ørliten søledam der vi kan skli en halv meter, hus under hver busk.

Og nå har Lukas lært å kjenne igjen bokstav lyder. Du vil ikke tro hvor mange ord på s en 5 åring kan lete fram.

Så ville Timo, to, også være med. Ropte fra vogna: mitt skip er lastet med pappa, mitt skip er lastet med mamma,

Mitt skip er lastet med mormor……

Møteplasser anno 2017

En gang, i eventyrenes tid, ble det som var nytt og det som skulle formidles lest opp på
kirkebakken. Da bodde de fleste langt fra nabo og by, men visste likevel hvem som bodde i hvert hus og gjerne også hva de drev med. Skal vi tro eventyrene, gikk folk mann av huse hver søndag.  Kirkebakken var tidens viktigste møteplass.

Uten å ha studert handelshistorie tenker jeg at landhandleren også etter hvert ble en møteplass.  På butikken kunne en frette nytt og treffe andre. Gamle Nikoline hadde det aldri travelt når jeg kom for å handle som barn. Med handle-lapp og melkespann var det helt naturlig, og trygt, for en 7 åring “å gå på bua”

Det var selvsagt flere møte plasser: banken, buss-stoppet eller kaia der lokalbåten kom inn, posthuset. Folk kunne til og med stoppe i veikanten og slå av en prat uten kafebord eller kaffekopp.

Hvorfor tenker jeg på dette? jo, for i dag på trikken så jeg igjen en knakende god reklameplakat som uten å vite det er et våpen i kampen for å fjerne to av de gamle møteplassene: Butikken og banken. Side om side står de der, reklamen for netthandel og nettbank. En kolonial og en bank uten besøksadresser. Vi gjør vår handel og våre banktransaksjoner i pysjen eller i matpausen uten å ha kontakt med noe annet enn et tastatur.  Og da tenker jeg, er det så sikkert at ingen noen gang egentlig har syns det var hyggelig å stå i kø? Har du aldri truffet på en bekjent i butikken som du ikke har sett på lenge? Noen du aldri hadde kommet på å kontakte for å ta et treff på Joe and The Juice?

Jeg vil herved rekke opp hånden og si at fra nå av skal jeg glede meg til hver gang jeg kan stå i kø. Jeg gleder meg til å småprate med en helt fremmed kasserer om været eller hvor godt sviblene lukter nå fram mot jul..og kanskje treffer jeg på den gamle kollegaen som er på gjennomreise eller naboen jeg ellers aldri ville snakke med fordi vi er bare på nikk.

Vi sees på Rema!

 

 

 

jeg er disiplene i hagen
som sovner i nødens stund
jeg er Judas
som stjeler, går bak ryggen og sviker
jeg er yppersteprestens tjenere
som i feighet angriper i skjul av mørket
jeg er Peter
som overmodig smuldrer i fornektelse og skam
jeg er disiplene i borggården
som skjuler seg i krokene
jeg er ypperstepresten
som krever en syndebukk å legge skylden på
jeg er rådet
som kommer med tomme anklager
jeg er Herodes
som søker etter tegn
jeg er Pilatus
som vasker mine hender
og viker unna sannheten som stirrer meg i ansiktet
jeg er folkemengden
som tåler den urett som ikke rammer meg selv
jeg er røveren på korset
som håner det jeg ikke kjenner og forstår

nå er det mørket som rår

jeg er røveren på korset
som vet min dom er fortjent
..la mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt

“Jesus husk på meg når du kommer i ditt rike”

..så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg
natten lyser som dagen
mørket er som lyset

“Sannelig, sannelig, jeg sier deg: i dag skal du være med meg i Paradis.”

 

Before there was post-truth, there was Pontus Pilate.

For political convenience he washed his hands off what he suspected was an act of injustice. What is truth?…was his sole justification.

You can almost imagine Kellyann Comway talking to the media afterwards, explaining about alternative facts.  Justify letting a convicted criminal go while sentencing  an innocent man to death.

Today truth itself is on trial. And Justice.

The Whitehouse is caught again and again presenting blatant lies.

People who have done nothing wrong, who have followed the law, become rightful residents and citizens of the United States are threatened to have their rights revoked.

Will Congress stand by, wash their hands and do nothing?

Has truth no longer relevance?

Is justice no longer a worthy pursuit?

 

 

Ei ung jente reiste seg for meg da jeg tok bussen i går.

Ikke slik at jeg hadde behov for det. Jeg er jo bare 62 og i går var jeg ikke sliten en gang. Det var stappfullt på bussen og litt bortenfor meg sto ei ung kvinne som var gravid. Jeg venta litt i tilfelle hun ville sitte, for jeg tenkte hun trengte det mer enn meg. Men det var tydelig meg de ville gi setet til, så jeg tok imot.

Det kommer opp mange tanker om roller i en slik situasjon.  Jeg går kilometervis hver dag og har veldig lite grått hår for min alder og syns ikke jeg burde se ut som jeg trenger å sitte på bussen. Er også mer vandt til å gi enn å ta. Men selv om jeg slett ikke føler meg gammel eller trengende, varmet det mitt hjerta at ei ung jente ville vise omsorg for meg . Jeg valgte å ta imot. Både for henne og meg. Hun fikk lov å gi og jeg lot meg selv bli vist respekt for min alder.

Senere på dagen gikk jeg av fortauet for at ei ung mor med tvillingvogn. Hun var tydelig takknemlig for å slippe å være den som måtte buksere kjøretøyet sitt ut av veien for meg.

Denne slags tjenesteutvkslig gjør oss alle rikere, selv om det ikke akkurat øker brutto nasjonalprodukt. Jeg gikk videre i dagen med et hjerte varmet av to smil, et som gav og et som tok imot.

Jeg går på bassengtrening. En ny opplevelse av å bevege meg gjennom et rom som stritter imot og og får meg til å miste balansen. Linjen blir krokete og det lett å flyte inn i den andres vei. Det gis ingen instruks om hvor hver vi skal stå eller bevege oss og likevel blir det ingen kollisjoner. Hver enkelt passer på seg selv og tilpasser seg og skaper god flyt.

Det fikk meg til å tenke på hvor uendelig mange bevegelige deler som fins omkring meg. Levende vesener av alle slag som beveger seg, finne føde, formerer seg.

To svaler seiler lydløst høyt mot solnedgangskyene. De blir fem som vever ut og inn mellom hverandre og plutselig er de borte. Leker de? Jakter?

Jeg ser noen få maur kravle forbi der jeg sitter. Med sine barnåler, kvister og smuler vet jeg at usynlig for meg er det millioner av dem.

Jeg tar meg i å føle en overveldende maktesløshet. Vi mennesker søker systemer og kontroll og regler og her et et system så kompleks at til og med eksperter må nøye seg med å forstå en brøkdel av et begrenset område. Hvordan kan det være at så mye liv kan sameksistere og flyte inn og ut av hverandres spor uten at vi kolliderer?

Hvilket system. Hvilken oversikt. Hvilken makt!

Jeg lærer å fortelle min histore. Det er så lett å bli borte i alle de andres.

Hvordan står det til, spør du. Jo, han har hatt det travelt med det og det. Hun har hatt mange oppdrag for tiden og det ser veldig lovende ut. Den og den strever, men jeg håper og tror det skal gå bedre snart. Vi bør gjøre mer. Det er så mange oppgaver og behov. Dagene suser forbi og er  hektiske.

Jeg tror jeg må stoppe opp: Se og tenke og ta livet inn. Jeg vil finne min egen tone i livets symfoni.

Ja, jeg hjelper til og bryr meg. Jeg har mine meninger om ditt og datt, men midt i dette har jeg også en tilværelse der bare jeg er.
Jeg ble tidlig stoppet opp ved dette store:
Jeg Er.
Jeg søker dette mysteriet. Eksistensens kilde.

Og så vil jeg også finne min historie og min lille plass i dette store.

 

Vårsola i Norge er ikkje som anna sol.
Ho glitrar med ein energi som dreg folk ned trapper og ut dører og får dei til å le høgt i gatene.Ho fyller parkar og plener med glade menneske som leikar og tar med matpakken eller middagen ut. Rådhusplassen fylles igjen med fontenens perlande fyrverkeri og Livsfrisen i Frognerparken blir fyllt med fossande liv. Ho får syklar til å trille og fotballer til å rulle og føtter til å springe langs stendene og oppå fjella.Med løvetann og kvitveis løfter vi ansikta våre mot vårsola og syg til oss lyset og varmen. Med vinden stryk ho oss lett over nakne armar og bein og minner oss om at vi lever. Ho

får syren og fiol til å sprekke med forførande dufter og  vekker sansar som låg i dvale heile vinteren.

Varm og sval på samme tid er vårsola. Vert det sveitt i solveggen er det berre å finne ei av kjempene med lysegrønt vårlauv der du kan nyte vårlyset i passande temperatur. Aldri er himlen så blå, skyene så kvite eller er lufta så full av fuglesong.

Takk, vårsol, at du enno ein gong rista meg vaken og fylte meg med liv og glede. Sjå igjen, alt blei nytt.

“Å vinne visdom – hvor meget bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mere verdt enn sølv.” Salomons ordtak 16:16

Når visdom og sannhet når mitt indre menneske fylles jeg med lys og ro. En sølvklar bjelle skaper et ekko av gjenkjennelse og så vet jeg at, ja, dette er sant. Når jeg tar tid, er det slik jeg nærer og leger meg selv.

Tanken som  gjør det mulig å stoppe opp og la slik innsikt tale er håpet om at jeg er sett og akseptert av noe urokkelig og større:
“Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.  Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast”

I slike øyeblikk av gjenkjenning er det ikke bare ting jeg liker som kommer til syne. Forakten er en gjest som har gjemt seg i de mørke krokene. Så godt å avsløre og sette ord på og gjenkjenne en vis sannhet: “Hvis du vil nære deg av stum forakt mot undermåler eller overmakt” da vil du “.. rolig ete deg til døde”.  Forakt skrumper sjelen inn, selv om dommen er rettferdig fortjent. Jeg hører og vet det er sant.

Visdommen setter ord på den indre kampen og gir mening og mot til å fortsette: John Donne var tidlig en stemme som gav meg håp om fortsette, selv om jeg ikke greier å forandre meg fort. “when you have done you have not done, for I have more”
Den gir meg tillatelse til å være den jeg er, der jeg er. akkurat nå. I sannhetens lys.

For livet er ikke svart og hvitt, men et fargerikt landskap med lys og skygge, fast grunn å sitte på, svalende, rislende vann over mine føtter, luft full av vakre dufter som stryker meg over kinnet… rett ved siden av flykrasj og ambulanser og gravfølger. Sorgen og gleden, smerten og trøsten. Visdommen tar min hånd og hjelper meg å gå gjennom sannheten en dag om gangen.  fra lys, til mørke, til skygge. til sol og regn..til en dag der kanskje alt blir lys….

Til en misantrop
av Arnulf Øverland

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også Jorden er en stjerne!

A Hymn to God the Father
By John Donne

Wilt thou forgive that sin where I begun,
Which was my sin, though it were done before?
Wilt thou forgive that sin, through which I run,
And do run still, though still I do deplore?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

Wilt thou forgive that sin which I have won
Others to sin, and made my sin their door?
Wilt thou forgive that sin which I did shun
A year or two, but wallow’d in, a score?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

I have a sin of fear, that when I have spun
My last thread, I shall perish on the shore;
But swear by thyself, that at my death thy Son
Shall shine as he shines now, and heretofore;
And, having done that, thou hast done;
I fear no more.