Temple NH
Author: hildegunnr
This too is my life..
Sitting in the Quincy Street Park drinking a Dunkin’ coffee, Cream no Sugar, and eating a Cortland apple from the early open Market Basket is part of normal life.
The fact that I live in Daas gate, four blocks from the King’s palace in Oslo does not make it feel any less normal.
The grey squirrels scurrying up the tall maple while the A/C from the house next to the park drones above the soft hum of the early morning traffic is normal, even though the squirrels back home are all red and there is no A/C to be heard.
The abundance and variety of products at every store, the easy driving, the comfortable large homes are all normal, matter-of-fact experiences of a life nearly half spent in this country.
Going 
to the Apple store at the Peasant Lane Mall and having Pick 2 for lunch at Panera afterwards is normal. The smells at Trader Joe’s or the Yankee Candle store are guideposts placing me in familiar surroundings, making me feel at home. The Pumpkin Cheesecake offered at the free sample stand is a familiar sign that New England is gearing up for the Fall. Nobody has to tell me or explain.
Next week we are going to Life Alive and Brew’d to meet friends. I will shop at the old Market Basket and hopefully get an ice cream at Sulley’s. We will get off at exit 32 Drum Hill and drive over to Pleasant street.
And here normal has to yield to “new,” as we will no longer turn into the driveway at 9 Pleasant.
There is no Moxi in the back yard. My lovely peach day lilies have had to blossom without me for 4 years. Will my mums be blooming when I drive by? Might I see Tina or Joanne or Diane in their yards? Is Joe still there?
As much as everything about this place with its sights, smells and sounds welcomes me back to a life where I belong, 9 Pleasant with its 22 years of memories is no longer mine to enter. Its joys and sorrows, daily routines and nightly rest is now a time capsule of memories. I remember the morning we saw the racoon in the big pine tree, the hoot owl that visited once, the hawk swooping down to nail a chipmunk. There, Moxi chased squirrels and Sweetie caught and left little critters as trophies. David with the looper in the basement made soundtracks to my housework. Ingrid busy doing homework or beading, or baking for her mission trip always filled the house with life.
I am grateful to have made this place my home for so long I will always belong here. I feel so lucky to live in a time in history where I can come back to sit with friends and continue a face-to-face relationship, even though an ocean now separates us most of the time. And then I am grateful for memories I can hold on to as treasures I have stored up.
This too is my life. This will always be part of who I am.
Byutvikling
Som storbybeboer har jeg fått et spesielt forhold til bilhold og offentlig kommunikasjon.
Som naturelsker fra barnsben av er naturvern og klimapolitikk en helt naturlig ting å engasjere meg i.
Som bestemor ser jeg at hvis mine barnebarn skal ha det trygt og ha en levelig klode å bo på i stede for en glovarm søppelhaug må vi gjøre noe.
Her er kopi av en email med mitt hjertesukk til MDG i Oslo etter valget. Det er en invitasjon til alle om at vi igjen må finne fram til solidariteten og medmenneskeligheten i samfunnet.
Først får jeg si: gratulerer med valget. Vi er mange som bryr oss om kloden og ønsker å gjøre noe.
Så vil jeg si: nå er det på tide med litt ydmykhet og til å lytte til dem som ikke stemte på MDG.
Jeg har vært lei meg for å se holdninger som for meg grenser til arroganse fra MDG i valgkampen.
Miljøvernere som ikke stemte på MGD er blitt hengt ut som nyomvendte “tree-huggers” og en triumferende “in your face” vi elsker bomringen viser total mangel på respekt for dem som rammes hardest av bomringen og byfritt bymiljø.
Jeg prøver å lese meg litt opp på de sakene som har skapt mange følelsesmessige reaksjoner i forhold til trehugging i sentrum, Gyldløvesgate, Ekebergsletta, Bygdøy.
Jeg har sett at stemmerestultatet viser at det er de rike som mest støtter MDG.
Jeg håper dette gir dere en grunn å stoppe opp og lytte litt til dem MDG politikken skaper problemer for.
Jeg forstår at MDG kan ha følt dere hadde hastverk med å få gjennomført så mye som mulig på kort tid da dere plutselig fikk mandat og mulighet til å styre politikken ved å komme i byrådsposisjon. Men som alltid med hastverk blir ting gjort som viser seg å være feilslått. Nær meg er det brukt store summer på å fjerne parkeringsplasser og legge sykkelfelt i en vei som veldig få syklister bruker. Varetransporten derimot har fått en gate der de har bedre plass og kan kjøre fortere.
Her er et hjerteskrik fra et kommentarfelt på en FB gruppe jeg besøkte for å få informasjon:
“Min syke søster bor på..(østsiden av byen). Jeg på …(vestsiden av byen) . Hun har bare meg. Hun hadde avtale på …sykehus. Uten min bil måtte vi ha tatt 6 forskjellige busser hadde hun vært i stand til å gå. MEN jeg kunne selvfølgelig ha fått meg en sykkel med barnekasse og bedt henne klatre opp i den!Er dette fremtiden?”
Jeg påpekte til deg i min forge email at de syke og gamle er blant de store taperne i MDGs Oslopakke. Jeg er selv 65 og for meg kommer sykkelen til å forbli brukt som rekreasjon, ikke som framkomstmiddel. Jeg har noen venner nær min alder som fortsatt trekker i fullt oljehyre og sykler i all slags vær, men også for dem vil de fleste møte en dag der gikt eller andre normale aldringssykdommer kommer til å føre til at de må parkere sykkelen.
Jeg har årskort og medlemskap i bilkollektivet og går tusenvis av skritt hver dag for miljøet. Jeg er glad i en bilredusert by, men jeg vet at også for meg kan det å gå og reise kollektivt bli vanskelig en dag. Hvor jeg bor, nesten midt i sentrum, kan jeg gå til busser og trikker på under 10 minutt fordi jeg er sprek. Var jeg ikke sprek ville det bli for langt å gå. Bodde jeg ikke så nær busser/trikker ble det enda verre. Dessuten har kollektivtrafikken det så travelt at hvis du ikke er rask eller har topp balanse tar du liv og helse i hendene for å komme deg på og av, for ikke å snakke om for å finne en sitteplass.
Den andre gruppen som tydeligvis ikke elsker bomringen er de mindre bemidlede. Jeg er glad MDG sitter i byråd med venstresida. Jeg tror miljøpolitikk er en solidatritetssak. Bare når den kollektive velferd er viktigere enn egen lommebok kan vi gjøre de grepene som må til for å skape en levelige klode for dine barn og våre barnebarn.
Hvis vi nå ser at de som tradisjonelt har kjempet for fellesgodene faller av lasset og stemmer bompengepartiet må byrådet og MDG stoppe opp og finne ut hvorfor. Så må vi se hvordan politikken må endres for å ta vare på dem.
Jeg påpekte i min tidligere email at dagens politikk har i for stor grad premiert de rike og sterke og friske. De som har råd til elbil, elsykkel eller er spreke nok til å sykle uten motor. Jeg forstår det er stas å være det landet i verden som har mest Tesla pr innbygger med private besøk av Elon Musk på utsalget på Skøyen. Det er kult å være miljø-hovedstad. Men vi tror på å ha alle med på velferden.
Jeg personlig ELSKER det som skjer i Stavanger.
Der MGD og FNB har satt seg ned for å finne løsninger som tar seg av alle.
Miljøsaken er for stor til at den skal brukes splittende. Hvis miljøaktivistene i Venstre blir fiender, hvis de som har motforestillinger mot en sykkelautostrada på Bygdøy blir sett på som motstandere i stede for miljøvernere kan MDG gjerne vinne noen slag, men vi taper krigen.
Jeg legger byrådet i kopi på dette, for jeg tenker at vi må strekke hendene ut til hverandre i denne tiden. Vi står foran vår tids største utfordring. Vi trenger å sette oss ned og finne godsiden på hverandre, til å finne viljen til å lytte og rulle opp ermene for at vi kan ta vare både på miljøet og de svakeste blant oss.
Nå trenger vi solidaritet, ikke maktkamp.
…naturen ligger alltid på lur….
Her var det en gang orden. Grunnen var ryddet, stor og tung granitt hugget med rette kanter. Solide trappetrinn og asfalt talte sivilisasjonens språk og skapte en sølefri og lett oppstigning til bygningene. Fremskrittet hadde underlagt seg et hjørne til av naturen og skapt et vakkert bymiljø.
Med så tunge steiner skulle en tro byen sto tryggt for all framtid.
Men så var jorda under steinen full av liv. Det tok tid, men naturen har all verdens tid. Den jobber ikke på anbud og har ikke tidsfrister å innfri.
Her er det ikke dagmulkt eller hastverk. Mens byen glemte at de må holde naturkreftene i sjakk stakk små spirer fram: Først få, så flere. Jorda krummet litt på ryggen under byrden og mer liv fikk plass. Steinblokkene gav stumme etter. De har jo ikke noe liv å dra motstandskraft fra.
Godt å se at naturen står klar med sine ukuelige krefter så snart vi snur ryggen til.
Der ser ut som det er på tide for byen å sette i gang forhandlinger om en forlenget bruksrett hvis de ikke vil la naturen få helt overhånd.
9.11
I was in the library when a teacher came to ask us to turn on a TV to see what was happening in NYC.
The next day or day after we had a prayer meeting at church where the members of the mosque next door came to join us as a statement of friendship. A friend told the story how she was supposed to be on one of those planes but ended up not going.
A neighbour lost a number of coworkers.
In MA everyone knew of someone who was affected.
A couple of weeks later I got to visit Manhattan and the crater.. saw the flowers laid out in parks, met people who talked about how this had made Newyorkers come out of hiding to embrace each other. There were sympathy declarations from just about every nation on earth..
There has been and still is terror, tragedy and devastation somewhere every day.
In brief moments of history we see the love, solidarity and care we are capable of in time of need.
I long for the world where this is the rule, not the exception.
We have this in us…. as well as the other
jeg ser, jeg ser
på feil klode? Det er så underlig….
Et tu bomull
Hvil i fred, vakre sjel!
When Death Comes –by Mary Oliver (Oct 03, 2006)
When death comes
like the hungry bear in autumn;
when death comes and takes all the bright coins from his purse
to buy me, and snaps the purse shut;
when death comes
like the measle-pox
when death comes
like an iceberg between the shoulder blades,
I want to step through the door full of curiosity, wondering:
what is it going to be like, that cottage of darkness?
And therefore I look upon everything
as a brotherhood and a sisterhood,
and I look upon time as no more than an idea,
and I consider eternity as another possibility,
and I think of each life as a flower, as common
as a field daisy, and as singular,
and each name a comfortable music in the mouth,
tending, as all music does, toward silence,
and each body a lion of courage, and something
precious to the earth.
When it’s over, I want to say all my life
I was a bride married to amazement.
I was the bridegroom, taking the world into my arms.
When it’s over, I don’t want to wonder
if I have made of my life something particular, and real.
I don’t want to find myself sighing and frightened,
or full of argument.
I don’t want to end up simply having visited this world.
Sanggleden fortsetter med Takk.
På tirsdag avsluttet vi det siste avsnittet av innsamlingskampanjen vår: SANG FOR GLEDE, OVERSKUDD OG FELLESKAP!!
Vi hadde konsert på St. Hanshaugen Omsorgsenter. Vinneren av “En konsert med Dagsangerne” ville at vi skulle synge for hans 103 år gamle mor og hennes medbeboere der.
Du kan tro vi ble glade da vi fikk beskjed om hva vinneren ønsket å bruke premien sin til. Vi hadde en veldig hyggelig konsert og følte oss varmt tatt imot. Som alltid var en av høydepunktene for oss å se at mange i publikum stemte i sammen med oss på kjære sanger som Mellom bakkar og berg og Ola Glomstulen. Til og med Molly Malone var kjent for somme.
Med dette vil vi si TUSEN TAKK til alle som var med på å støtte prosjektet vårt.
Takk til Trond, Ana, Eva, William, Jenny, Leif Ivar, Rob, Danny og alle dere andre som gav anonymt. Vi synger for dere hver gang vi synger, for dere er nå medeiere i prosjekt Dagasangerne.
Kom og hør oss synge. Vår neste offentlige opptreden blir på Sagene Samfunnshus 28.11.18 der vi skal synge ved avslutningen på prosjektet : Hver bydel har et hjerte. Vi blir også å høre på julemarkedsdag på Sagene 1. desember.
Takk igjen!
Korleis ser ein debatt om fri vilje ut dersom vi ikkje har fri vilje?
Såg nett på Abels tårn på NRK 2. Dei diskuterte fri vilje.
Spørsmålet var om vi har det eller ikkje, fri vilje meiner eg. Då slo det meg: Korleis ser ein debatt om fri vilje ut dersom vi ikkje har fri vilje? Er ikke nettopp det at vi sit og funderer på noko så abstrakt alt vi treng for å avgjera saka?
For meg som kjem frå ein religiøs bakgrunn var evalueringa dobbelt så interessant, for dette var ein debatt der ein skulle avgjera spørsmålet om fri vilje ut ifrå vitenskapelige vurderingar og forskning.
For oss religiøse imellom, vi kjenner denne debatten godt frå fleire hundre år av krangel mellom forskjellige protestanter. Dei mest prinsippfaste protestantane kom for lenge sidan til at vi har ikkje fri vilje. Alt er predestinert, for den supreme viljen må i natur av si allmakt og allkunne vera den som har både startplan og det siste ordet.
No er det retningar innan fysikken som leiker med teoriar som krev samme doktrinære konklusjon.
Eg er ikke fysiker og eg har forsona meg med at tida er for knapp til at eg kan lese meg opp på dette slik at eg forstår kva logikken deira er. Eg får reagere på denne filosoferinga på samme måte som eg har forhalde meg til Calvin i alle år: Dette stemmer ikkje med landskapet.
Dersom kartet ikke stemmer med landskapet, må det vera noko gale med kart-appen dei brukar for å vise oss rett veg. Då protesterer eg. Eg rett og slett vil ikkje akseptere ein teori eg kjenner i magen er berre tullprat.
degodedagene 