Det er ritualer som skaper, og skiller, høgtid frå kvardag. Eit av rituala rundt jula er musikken.

Eg voks opp med ein sterk julesangtradisjon.

Arnt tok kontroll og drilla oss på julesangene i adventstida. Her var det ikkje nok å kunne første verset på Glade Jul og Et barn er født i Betlehem. Fra jord og fjære, No koma Guds englar, Jeg synger julekvad måtte lærast i tillegg til alle dei vanlege, og det med alle vers.

Vi gjekk alltid rundt juletreet før vi åpna gaver. Mamma og pappa kunne alle versa og hadde det ikkje travelt med å bli ferdig. Eg kjenner meg så rik når eg ser tilbake og ser oss, hand i hand rundt det grønne, glitrende treet med julelys, glitter og kuler, der vi nesten snubla over gavene som måtte vente.

Det hadde vore hardt arbeid å komme fram til denne stunda. Mamma hadde koka og brasa og vaska over golvet og vi hadde pynta treet. Vi hadde nytt eit måltid vi alle gledde oss til med ingrfærbrus frå EC Dahl og pappa hadde lese juleevangeliet. Det skjedde i dei dagane at keisar Augustus… Det var julesang til bordvers den dagen.

Det rører ved noko djupt i meg når jeg tek fram igjen desse sangane i adventstida. Mitt hjerte alltid vanker blir alltid ei andaktsstund. Sjøl om det no er blitt tradisjon å syne Deilig er jorden som finale på alle konsertar syng eg det med samme bønn, som ei triumfklæring kvar einast gong. Fred over jorden! Menneske fryd deg!

Dette er gåva gitt oss! Dette er det vi treng!

Fred over jorda!
Slepp han til, denne fredsfyrsten, som har vist oss den bedre vei!