Dette blei dagen der julekvelden kom og tok kjerringa. Det måtte vel bli ein slik dag før julefreden fekk senke seg. Det var balansen mellom det eg ønsker og det eg greier som ikkje gjekk opp.

Så vart det slik i dag. Natta inviterer til å kvile etter ein arbeidssom dag. Det blir godt.

Solverv og lysfester. Dine, mine og våre.

Då eg gjekk på skolen og las om vintersolverv var det vikingtradisjonen vi lærte om. Slik eg husker historia om midtvintersblot er det ikkje ein tradisjon eg er lei for at vi la bak oss. Drikking av hesteblod har mindre apell enn varm gløgg med rosiner og mandler. Men, det var ein hard kamp for å overleve her nord den gongen og det viste seg vel i korleis dei markerte midtvintersnatta. For sjølv om sola snur er vintersolverv berre starten på den kaldaste vinteren. Det var sikkert nyttig å få i seg kraftig næring for å ha litt å gå på i møte med januar og februar.

Eg er glad vi no feirer med lys i mørke: advent, Lucia, jul. Lysfest er òg ein tradisjon eg finn att i andre kulturar. Hanukkah blir feira i denne tida. Kwansa er ein lysfest i enkelte miljø i USA. Eg oppdaga akkurat at perserane har ein fantastisk solsnu-fest. Det gjev meg lyst til å finne ut meir om korleis andre feirer, og sjå etter slektskap og brorskap.

Når eg åpner dørene og legg ned skilleveggene blir kulturforskjeller ein rikdom. Bli med i mine tradisjoner, og ta meg gjerne inn i dine. Kanskje blir det meir av det som er “vårt” og “våre”.

Fjerde søndag i advent. Dagens tekst.

Jesaja 11
Den rettferdige kongen

1 En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe,
og et skudd skal spire fram fra hans røtter.
2 Herrens ånd skal hvile over ham,
en Ånd med visdom og forstand,
en Ånd med råd og styrke,
en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren.
3 Han skal ha sin glede i frykten for Herren.
Han skal ikke dømme etter det øynene ser,
og ikke skifte rett etter det ørene hører.
4 Han skal dømme fattige rettferdig,
i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.
Han skal slå landet med sin munns ris
og drepe de urettferdige med pusten fra sine lepper.
5 Rettferd skal være beltet om livet
og troskap beltet om hoftene hans.
6 Da skal ulven bo sammen med lammet
og leoparden legge seg hos kjeet.
Kalv og ungløve skal beite sammen
mens en smågutt gjeter dem.
7 Ku og bjørn skal beite,
ungene deres legge seg sammen,
og løven skal ete halm som oksen.
8 Spedbarnet skal leke ved slangens hule
og barnet strekke hånden ut mot ormebolet.
9 Ingen skal skade eller ødelegge noe
på hele mitt hellige fjell.
For landet er fylt av kjennskap til Herren
slik vannet dekker havbunnen.
10 Den dagen skal Isais rotskudd
stå som et banner for folkene.
Folkeslagene skal søke ham,
og hans bolig skal være herlig.

Det vi tenker om det perfekte og vår dypeste lengsel gir retning til å søke, til å handle.
Det er alt.

I natt er den lengste natta i året. På dag 20 går sola ned kl 15:11 og står opp kl 9:18 på dag 21. No er det mørket som som rår.
No har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem, syng vi i Nordnorsk julesalme. Mørketida er ein fysisk oppoverbakke for mange av oss, og eg er ei av dei.

No er det mørket som rår er det siste som blir lest i liturgien på Langfredag, før vi alle går stille ut. Alle lys er blåst ut. Musikken er stilna. Mørke er det vi kallar opplevelsen når håpet dør. Langfredag var natta der håpet såg ut til å gå tapt.

Vi kjem ikkje utenom mørket. Det kjem til oss alle. I natt fysisk, i året vårt. Viss vi går stille inn i dette mørket og lytter, kan vi lære, også av mørket? Det å ta imot og lytte til mørket viser oss kanskje ting vi ikkje ville oppdage ellers? Det skjer ting også i mørke natta. Det er då vi ser stjernene.

I natt har mørket overtaket, men etter 25 timar har sola snudd. Det tek tid før lyset har overtaket igjen, men på Lillejulaften er dagen 14 sekund lengre. Ta tak, så dreg lyset deg gjennom, heilt til våren kjem.

Klikk her, så kan du telle sekunda til dei blir minutt og timer.

Foto: Kolbjørn Håseth

Strofer fra julesanger kjem og går i min indre musikkstraum i denne tida. Mitt hjerte alltid vanker sine eigne vegar mens kvardagen fyller seg med praktiske oppgaver. Denne dagen var det strofa meg rett til hjerte går som stoppa meg opp.

Eg øver på å kjenne att kva dei er, dei tinga som går meg til hjerte. Har levd så mykje av livet med fokus på det som foregår rundt, kva andre gjer, kva andre treng, og no ikkje minst på mørke krefter i verdenspolitikken. Det er lett å miste kompass og retning når ytre impulser overdøver den stille stemma på innsida. Men det er det som gir gjenklang med den stille stemma, det som går til hjertet, som gjev meg liv. I ei travel tid vile eg passe på lytte etter gjenklangen og at den er med i timeplanen, i grunntonen, midt i alt.

Ta vare på hjartet framfor alt, for livet går ut frå det Ordt. 4:23

Sist veke oppdaga eg tilfeldigvis at Edvard Hoem skulle lese frå den nye Juleboka si på Det Norske teatret. Eg skulle treffe to venninner til lunsj og var på jakt etter noko hyggeleg vi kunne gjera og sjekka programmet på Lunsj og lyrikk.

For 10 år sidan skulle eg møte Ingrid til lunsj og vi gjekk på Lunsj og lyrikk på Det Norske teatret. Der las Edvard Hoem frå Bror din på prerien, tilfeldigvis.

Eg stopper oftare opp no for slike tilfeldige goder. Legg merke til dei. Samlar dei i minnet.

Kallar dei gåver.

Hva skal du gjøre med all fritiden din nå, spurte ei som skulle ta over ein stor frivillig jobb eg er i ferd med å gje frå meg.

Så kom tanken: fritid, kva er det?

No er eg pensjonist så det gjer det lettare å stoppe opp og tenke over ordet fritid, men det gjekk opp for meg at det er eit konsept eg aldri har levd med.

For mer det berre tid.. og det eg brukar ho til: ting eg vil , ting eg må, ting som treng å gjerast og menneske eg vil bruke tid med.

Tider skal komme, tider skal henrulle , i dag igjen

Som ei elv kjem tida mot meg og flyt forbi med der eg fyller ho med