På en av mine mange vandringer langs Akerselva oppdaget jeg et tre som var helt dekt av insektvev, som om noen hadde strukket en nylonstrømpe opp hele stammen. Under spindelvev kravlet det av larver opp og ned og de hang i store klumper under genene. Hvert eneste blad var spist opp og treet sto der som et spøkelse i spindelvevsdrakten sin. Jeg så tre etter tre som hadde lidd samme skjebne og ble redd vi skulle meste skogen langs elva. Jeg har aldri sett et så stort larveangrep før.

På en eller annen måte snublet jeg over en app der jeg kunne rapportere insektangrep og ivrig som jeg er til å redde verden, gjorde jeg det jeg kunne: Jeg sendte inn oppdagelsen. Til min store overraskelse fikk jeg svar.

“Dette er et naturlig fenomen som forekommer med 10-15 års mellomrom. Trærne blir angrepet av Heggspinnmøll som gjør at trærne vil få et spøkelsesaktig utseende. Larvene spiser opp alt av blader og trærne vil se tilsynelatende døde ut. Trærne overlever disse angrepene og vil bli grønne igjen utover høsten.” sto det.

Ja, ja tenkte jeg. Så får vi ha noen nakne tre langs elva i sommer da. Heldigvis tok de bare heggen.

Dette var i begynnelsen av juni. I dag oppdaget jeg at heggen ikke var fornøyd med å vente til høsten: Nye blad spirer allerede mens larvene pupper seg og vevet fortsatt henger i kvisten.

Det er livsstyrke det.

Jeg er glad jeg skrev. Jeg er enda gladere jeg fikk svar, og gladest at naturen har mekanismer på plass jeg ikke vet om.

Hurra for heggen.

Jeg var på en kultursamling i går. En gruppe tenkere og skribenter og andre kulturengasjerte folk samlet for å høre og og diskutere. Vi fikk presenterte to bøker av Linn Stalsberg, en om markedskreftene og en om krig.

Her var det mye å kjenner igjen: meninger som lever og har romstert i mine tanke-ganger og indre rom i lengre tid. “Det er nok, nå” heter boken om markedskreftene.

Markedskreften, har jeg lyst å kalle den.
Har en tid snakket om Markedskreftenes Religion. Linn Stalsberg bekrefter denne tanken og sier nyliberalismen vil få oss til å tro at markedskreftene er løsningen på alle våre problemer. La bare profitten få styre og vise oss hvor økonomien ligger, så løser vi både klimakrise, helsekrise, boligkrise.
….og de rike blir rikere og de fattige blir fattigere og de ultrarike ..”are laughing all the way to the bank”.(… eller sitt “blockchain-vault”, kanskje? Dette med blockchain er et av de mysteriene som får meg til å forstå hvor maktesløs jeg er i forhold til kraften i markedskreftene. )

I panelsamtalen Erling Kittelsen hadde med Linn Stalsberg ble “vi” trukket fram som nøkkel til det samlende element i verden slik den er blitt. En nøkkel, eller for tiden, mer en mangel på nøkkel.

“Vi” som burde forene og skape stor kollektiv handlekraft, er blitt borte i vår bevissthet og blir misbrukt til manipulasjon og for å splitte oss.

Linn Stalsberg pekte på det absurde i at Jonas Gahr Støre i sin nyttårstale snakker om at “vi” har tøffere økonomiske tider i vente. … med sine millioner i banken og boliger og alt han kan ønske seg. Hvordan kan han si noe om hvordan “vi” er berørt av strømprisene?
Når Netanyahu, Trump, Biden eller Putin tar “vi” i sin munn, er det ikke et kall til solidaritet, men et dødelig missil som rettferdiggjør ondskap på et nivå vi trodde vi hadde hatt et oppgjør med og med rette stemplet som barbari for mange tider siden.

#deterikkekontoversielt at det alltid, alltid, alltid, alltid, alltid er GALT å drepe barn! #deterikkekontoversielt at alle har samme rett under loven!

Det trodde “vi” i alle fall. Been there, done that.
“The war to end all war”
Nürnbergprosessen
Den internasjonale domstolen
“Kristenretten” som har 1000 årsjubileum i Norge i år.
Denne loven pappa stolt sa fikk slutt på å sette uønskede barn på skogen. I den måtte barbariet vike for menneskeverd.

Etter panelsamtalen ble det snakk om forskjellige måter å definere eller gjenerobre “vi” på. Nasjonalismen har vært en problematisk måte å skape “vi” på. Menneskerettighetsbevegelsen og klimakrisen som burde gi gjenklang og vekke oss til et stort globalt “vi”, har ikke lykkes. Hvorfor gjør det ikke det?

Vi har jo alle dette urinstinktet, dette behovet for å høre til flokken. Burde ikke det hjelpe oss til å finne et globalt “vi”?

Har vi gjort flokken for stor? Jeg tenker på dette når tragediene og uretten og katastrofene fra hele verden renner inn i mitt lille univers hver eneste dag, så jeg nesten ikke får puste.

Hjelpeorganisasjoner og idealister har sagt og skreket og skrevet med STORE BOKSTAVER IGJEN OG IGJEN at nå er det NOK, nå finnes det ikke lengre ORD for å fordømme eller beskrive det Israel gjør i Gaza, at dette må det bli STOPP på..

…og så fortsetter styresmaktene vårt i “freds-Norge” å eksportere våpen til Israel, vi fortsetter å henge fast i vår store “velgjører” USA og våre “brødre” Europa og nekter å kalle Israel en krigsforbryter med høy og klar stemme. Hvis det skulle være mulig å finne et globalt “vi”, burde det ikke reise seg for å fordømme Israels krigsforbrytelser i Gaza, slik de fleste erklærte solidaritet med Ukraina?

Et eller annet sted i krokene og skyggene bak denne unnfallenheten ser jeg Markedskreftene stå og gni seg i hendene.

Allerede da jeg på 1970 og 80 tallet drog til USA for første gang og ble kjent med amerikansk kristendom oppdaget jeg at det å tjene penger var sett på som “moralsk riktig” i USA. Rikdom var et tegn på flinkhet og man satte strek over en del av de tingene Jesus hadde sagt for å kunne inkludere Mammon i gudsbildet sitt. (ser for meg Dovregubben gi det lille snittet i øyet så Markedskreftene ble både stuerene og prisverdige.)

Spørsmålet blir: kan “vi” gjenerobre et livgivende og handlekraftig “oss”? Jeg håper det. Akkurat nå må jeg nøye meg med å spørre. Men jeg stiller meg ikke ved siden av Ibsen og sier mitt kall er ei å svare. Jeg spør for å finne svar, jeg spør fordi jeg tror svaret finnes. Et eller annet sted i vår kollektive bevissthet og sammensatte innsikt har “vi” svaret.

Ingen er fri før alle er fri.
Vi mennesker har det ikke godt når vi tåler den uretten som ikke rammer oss selv. Naturen kan ikke gjenopplive seg selv før vi gjør vår del.

Da jeg startet denne bloggen var det med et uttrykt mål om å finne det gode i de dagene vi har. Slik er det jeg vil fortsette med å ta tilbake det kollektive “vi”. Det er et spørsmål om å “realigment” med en virkelighet som er der hvis vi ser etter den.

Vi er alle som Shylock: “if I am cut, do I not bleed?”

Blir barna våre drept, blir hjemmene våre ødelagt, blir det ulevelig varmt eller kaldt: det finnes ikke en eneste av oss som ikke kjenner det på kropp og sjel.
“Vi” er alle like, når alt kommer til alt.
Og vi er alle forskjellige, unike hver eneste en.
Forskjellighet er noe vi-solidariteten må innehold: en regnbue, en kompleks harmoni av samhold, kollektivt ansvar.

Vi trenger alle små, nære relasjoner: å kjenne seg igjen i bestefar, å brenne bål med bygda på sankthansaften, å gå i tog på 1. mai, å slippe alle masker på AA-møte, å snakke seilbåt med andre båteiere i Frognerkilen. Dette å slappe av med folk en kjenner seg igjen i, det er godt for oss. Vi vinner ikke på å fjerne alle forskjeller. Vi vinner når vi ser at det som skiller oss er helt uvesentlig i forhold til det vi har sammen: Vi er av samme blod, du og jeg. Slik hunder er mer lik hverandre enn oss. Slik trær er mer lik hverandre enn oss.

Jeg elsker og beundrer trær. Jeg tar dyrevelferd veldig alvorlig. “Jeg er et menneske..og jeg er snill.” Jeg har en unik plass i “the circle of life” og der ønsker jeg å ta den plassen jeg har fått. Jeg vil gjøre det jeg kan, med det jeg har, der jeg er. Jeg gjør det, du gjør det, og sammen blir “vi” “oss”.