Norge anerkjente Palestina som stat i går. Det betyr at Norge mener Palestina burde eksistere som egen stat, selv om det nå ikke finnes noen synlig måte dette kan skje på. Likevel er palestinerne takknemlige for gesten. Et hvert lite strå gir noe å klamre seg til i et mørke så svart at vi for lenge siden har sluttet å si at nå kan det ikke bli verre…nå må til og med Israel innse at de har gått for langt… slik vi sa igjen og igjen og igjen…

Så etter altfor mange unnfallenheter, og lukrative våpensalg til Israel, har Norge endelig sagt det høyt: Palestinerne har en rett til å bo trygt i egne hjem og styre i eget territorie. Og det beste vi kan foreslå er en tostatsløsning. Barth Eide sa det slik at: det er viktig med tostatsløsningen, to stater der begge kan ha selvstyre og utøve sin egen kultur.

Det er noe som skurrer i dette utsagnet, men først:

Jeg forstår at dette er det realistiske kompromisset i en blodig urettferdig situasjon. Det å ønske en tilbakeføring til det Palestina som eksisterte før Europa og FN gav landområder til europeiske jøder på flukt, er umulig. Gjort er gjort og spist er spist og mye kan aldri gjenopprettes. (Nakba og opprettelse av staten Israel er sin egne saga jeg etter hvert kanskje vil gi mitt syn på, men ikke her.)

Men når Barth Eide uttrykker at målet er to stater der de to gruppene kan utøve sin egen kultur, er det noe kjent i tankegangen som skurrer for meg.

Jeg forstår han prøver å forsikre Israel at Norges anerkjennelse av Palestina ikke er et ønske om å underkjenne Israels rett til å eksistere. Israels eksistens er en realitet en må akseptere, så derfor bes det om en tostatsløsning. Det er nødvendig at også palestinerene skal kunne bo trygge i egne hjem og ha tilgang til lov og rett, og det kan de ikke få uten selvstyre i en separat stat. Derfor må vi etablere nødvendigheten av et selvstendig Palestina.

Men, begrunnelsen skurrer.

For mange år siden var det noen som mente løsningen på en annen «konflikt» var å designere folk til å leve i parallelle samfunn. «Separate, but equal» kalte de det, da de innførte segregering mellom svarte og hvite i sørstatene i USA. Det hørtes så mye finere ut enn “white supremacy”, rasisme og diskriminering.

Grunnen til at vi trenger to stater er ikke at det ikke går an å ha en mangfoldig befolkning som kan praktisere forskjellige kulturer side ved side. Det gjør vi etter hvert i de fleste land. Ikke perfekt, men faktisk er hele verden på vei til en befolkningsblanding. Vi deler mattradisjoner og musikk og har gudshus rundt hjørnet for hverandre. “The melting pot” som ble holdt fram som det amerikanske idealet, blir sannsynligvis framtiden for hele kloden.

Derfor trenger ikke Palestina eget territorie for å utøve sin kultur. Det har de gjort i Israel siden staten ble opprettet og i århundrer før det i det Palestinske territoriet og i det Osmanske riket. Palestinerene er faktisk ikke bare en kulturgruppe, heller. De er kristne av forskjellige slag og muslimer og andre mindre religioner. (Jeg vil faktisk påstå at det også finnes palestinske jøder. De som bodde der før europeerne og amerikanerne og alle de andre kom.) Det Hellige Land har vært det hellige land for mange gjennom over to tusen år. Pilgrimmer har kommet og blitt der og det er reflektert i befolkningen. Mer før opprettelsen av Israel enn nå, men fortsatt er det slik.

Så grunnen til at Palestina trenger en uavhengig stat er ikke for å praktisere sin kultur. Grunnen til at Palestina trenger å bli anerkjent, er fordi de er okkupert og undertrykt og de har rett til å styre i eget land. Det betyr jo ikke at de to statene skal etnisk renses til å bli monokulturer.

Israel har allerede palestinske statsborger. Bosettere har sørget for at det er mange jøder som bor i det Palestinske territoriet.( Selv om mange kanskje ikke er villige til å bli i en palestinsk stat og heller vil flytte tilbake til Israel eller USA, eller Australia eller de andre landene de kommer fra).

Etnisk rensing er en de tingene tostatsløsningen må få stopp på, så tostatsløsningen kan ikke ha som mål å opprette to monokulturer. Her må det blir noe kulturblanding, samme hvordan løsningen er. Målet med tostatsløsningen er at palestinerene får herredømme over eget territorie og egne liv. De fortjener rettferdighet og frihet fra undertrykkelse og okkupasjon. Det får de ikke i Israel. Det får de ikke under israelsk okkupasjon. Det får de ikke på Gaza.

Men, så tenker jeg langt fram….til den egentlige drømmen, den drømmen jeg bærer på i alle fall. Den drømmen er:

Enstatsløsningen. Den store løsningen, den langsiktige løsningen.

En stat, Israel og Palestina, der det er like lover og like rettigheter for alle. Der ingen kan komme og kaste en familie ut av sitt hjem. Der ingen blir arrestert uten lov og dom. Der butikkene selger halal og kosher og bacon. Der muslimene har fri og går i moskeen på fredag, jødene har fri og går i synagogen på lørdag og de kristne har fri og går i kirken på søndag. Der de sekulære får lov til å praktisere sin ateisme som de vil. Der krigsforbryterne blir gitt sin rettferdige straff. Der ingen har privilegier fordi de er mer utvalgte enn andre.

You may say that I’m a dreamer, but I am not the only one…

Hvis vi ikke tror rettferdighet og likeverd er mulig, kan vi aldri nå dit.

Derfor vil jeg si det høyt: rettferdighet, barmhjertighet og likeverd er den eneste veien framover noen gang, noe sted.

Vi må innse at det ikke kan skje som et lynnedslag, in the twinkling in an eye. … men vi kan aldri gi slipp på at dette er det vi trenger og må kjempe for, hver eneste dag.

Vi starter både i de store arenaene: FN, media, politikk.. og i de små: i familien, i nabolaget, i byen, i landet..kanskje en gang også i universet, hvis vi noen gang kommer dit at vi kan finne en større sammenheng utenfor vår egen lille klode.

Men først, mellomtiden:

STOP NÅ!

VÅPENHVILE og FRED NÅ!

HJELP TIL DE SOM LIDER, NÅ.

Fritt Palestina. Fred i Israel. Og rettferdig dom over krigsforbryterne.

#deterikkekontroversielt at det alltid alltid alltid er galt å drepe barn
#deterikkekontroversielt at loven skal være lik for alle