Vårtakkefest

Då eg flytta heim frå Massachusetts tok eg med meg tradisjonen med å feire høsttakkefest. Thanksgiving er eit av dei beste måltida i året og det var kjekt å endeleg kunne samle storfamilien til å dele kalkunen med, etter så mange år i utlendighet.

Men når det kjem til årstider er det ikkje høsten som inspirerer meg til fest.
Det er våren.

Når lyset kjem att, slik at eg ikkje lenger rekk å vakne før soloppgangen. Når dei første blomstrane, den første linerla, grønt i buskane og sakte også på trea vekker naturen til nytt liv, då vaknar også sansane mine. Då vil eg ha takkefest.

Eg vil takke livet. Denne forskjellen mellom å vita at alt rundt meg eigentleg lever, og det å sjå det er sant, fyller meg med glede og takknemlighet kvart einast år.

Takk, lyset! Takk, blåmeisen! Takk, krokus og hestehov! Takk, fuglesang og elvebulder!
Takk, alle de som lever og veks og finn partnarar og lagar fugleungar, rådyrkalvar og frø! Takk at eg får gå her og vere en del og kjenne at sevjen også i mi sjel stig i møte med sola og får meg til å synge.

No er det tid for vårtakkefest nokre hektiske veker før sommaren kjem.

I konsumets tjeneste

Jeg er ateist når det kommer til doktrinen om Markedskreftenes ufeilbarlighet. Jeg tror ikke konkurranseutsetting fører til bedre infrastruktur eller mer effektive og langsiktige helse-løsninger. Jeg blir ikke lykkelig av å eie flere ting eller av å ha mer prestisjetunge eiendler. Hverken kroppen eller magen har godt av å konsumere mer og det tror jeg ikke samfunnet har heller.

Da er det nok ingen overraskelse at jeg ikke setter spesielt pris på reklamens allestedsnærværenhet. Med denne konstante paraden av vakre og tilfredse mennesker som frister oss til å øke farten i produktstrømmen, flytter reklamen resurser fra råvare via prosessering og markedsføring til konsum, for så å sende alt til søppelhaugene for at nye produkter kan ta plassen.

reklamens mål og metode: konsum.

Men av og til kommer en reklame som er genial eller kreativ og jeg må innrømme at ikke alt som kommer fra mammons workshop er uten verdi.

Det er bra underholdning når gutten viser at det enkleste er det beste og konstaterer at Doffen har daua. Det var Rema. En Japp-spisende hjelper dytter sportsbilen utenfor stupet og får oss til å humre.

For over et tiår tilbake gikk en av de mest kreative reklamekampanjene jeg har opplevd. Jeg bladde gjennom magasiner fra biblioteket på vei til resirkulering for å finne og samle på flotte helsides reklamer for Absolut vodka. Jeg har aldri smakt Absolut, men jeg kunne ikke få nok av disse reklamene. Jeg har fortsatt ringpermen der jeg har samlet dem. En hel perm full. Og det viser seg det var mange fler. I dag oppdaget jeg at de ligger alle på Pinterest.

Jeg ble inspirert til dagens filosofering fordi Fishermann’s Friends har kommet med en reklame kampanje som fikk meg til å tenke på Absolut samlingen min. Ikke like genial, men morsom nok til å ta et bilde og lete etter neste variant. Gamle fiskerkarer i oljehyre i samme farge striper som pastillposene. Bra tekster til også. Jeg har sett et håndfull varianter så langt.

Så viser det seg at den er lagd med AI-kunst. Go figure. Det gir vel høyre profittmargin.

Da er det i alle fall en trøst at den ikke kan måle seg med Absolut reklamen.

Skapt av helt vanlige kreative hjerner.

Her er lenken til et søk på Pinterest. Jeg fryder meg over hvor utrolig kreativ menneskehjernen er. Får litt gåsehud hver gang jeg ser på dette mangfoldet.

Håper it blows your mind også!

https://no.pinterest.com/pin/215187688421180769/?amp_client_id=CLIENT_ID(_)&mweb_unauth_id=%7B%7Bdefault.session%7D%7D&simplified=true