Hvem vet best..jeg eller du? Og hvem vet og forstår alt det enorme som finnes, som hverken du eller jeg vet, forstår eller har sjanse til å sette oss inn i?

Jeg er velsignet med et spørrende sinn. “Enquiring minds want to know” er en genial setning skapt av en av USAs mest utroverdige tabloid aviser. Det du aldri har tenkt på av umulig sladder finner du der. Og at sladder er noe folk ønsker å vite mer om, det er bevist vitenskap.

For meg er det slik med ny kunnskap. Jeg har kanskje arvet det etter pappa. Han var en som fant all kunnskap nyttig: om det var plantene som vokste på Hjerkinn, statsoverhoder i Asia, skald-litteraturen eller psykologiske teorier, pappa var interessert. Det er jeg også.

For meg som enkeltmenneske har jeg et hav av kunnskap å ta av. Et hav så stort jeg må forsone meg med at jeg bare kan ta inn en brøkdel. Så jeg leter etter den kunnskapen jeg har bruk for til daglig, og sper på med “fun facts” i den grad jeg har tid til å lese.

På det kollektive plan er kunnskap makt. Denne makten trenger vi å bruke til vårt felles beste.

Hvordan får vi kunnskap?

Det er mye som allerede er kjent. Vi leser, surfer nettet og kanalene, eller tar på oss ryggsekk og drar på oppdagelsesferd. Skal vi finne ny kunnskap som ingen har funnet før, kan vi forske. Det kan være gjennom en modell der vi studerer en liten detalj i dybden, eller ved å se på de store strømningene for å finne mønster. Heldigvis er vi en vitebegjærlig rase, vi mennesker.

Et annet sted vi kan finne kunnskap er fra den som går i skoen. Den som går i skoen kjenner hvor den trykker. Ved å observere, kan hun avgjøre om det er tåa eller hælen som ikke har det godt. Om skoen er behagelig å gå på grus i, om skoen er varm nok om vinteren. Den som selger, eller lager sko, kan forbedre tilbudet sitt og gi kundene det de trenger på en bedre måte ved å lytte til den som vet hvor skoen trykker. Litt blokkering her kan hjelpe tåa, men en bredere lest er lurere. Bruken avgjør skotypen. Støtdemping for å springe på grus og tynn lærsåle for å danse på glatt gulv. Samspill mellom den som bruker og den som tilbyr er lurt for å ha en befolkning med “happy feet”.( Det var visst om film om en dansende pingvin, men begrepet passer).

Dette samspillet mellom den som trenger og den som tilbyr i det norske helsevesenet, er noe som opptar meg i for tiden.

Jeg var på et foredrag på PiO i går der jeg hørte om møtet mellom en families møte med skole/helsevesen. Det var en fortelling om noen som både kjente godt etter hvor skoen trykket og som greide å vokalisere det sterkt nok til at de fikk skaffet skotøy som ikke gir gnagsår eller “liktorner”. Dessverre tror jeg det er mange gnagsår og liktorner i møtet mellom hjelpetrengende og tilbydere her til lands. Det finnes i somatisk medisin i form av “rasjonering” (mer om det en annen gang). Det gjelder spesielt i forhold til hjelpeapparatet, enten en trenger hjelp til psykiske utfordringer, læreutfordringer eller(God forbid) økonomisk hjelp. Vi har lagd et system som sliter ut både den som trenger hjelpen, de som står rundt og de som skal formidle den. I alle fall ser det slik ut for meg. Jeg har en bekjent som er pensjonert terapeut. Hun sier det er helt klart at det å måtte søke hjelp fra NAV skaper redusert livskvalitet for den som har psykiske plager. Jeg ser også mennesker som går i behandling og tilsynelatende blir verre og spør meg selv: Hva skjer?

Hva skal til for at de enorme summene vi bruker i helsevesenet og sikkerhetsnettet faktisk fører til at folk får sko de kan både gå og springe i?

Kan svaret være at vi trenger å spørre mer og høre mer på de som vet hvor skoen trykker?

Jeg hører uttalelser som “vi kan ikke hjelpe alle”. Det koster for mye. Men kanskje trenger det ikke å koste mer? Kanskje vi kaster bort både tid og penger fordi det er økonomi og systemer som er viktige og menneskene blir borte? Kan vi invitere inn reformatorer fra de som vet hvordan det føles, og høre hvilke ideer de har om hva som ville gjøre det bedre?

Hvem vet best..jeg eller du? Hvem vet og forstår alt det enorme som finnes, som hverken du eller jeg vet, forstår eller har sjanse til å sette oss inn i? Kanskje vi alle har vår del av puslespillet og vi trenger at alle får legge sin brikke?