Det finnes ingen himmel, hvis det samtidig også finnes et helvete.

Dette er en teologi jeg fant for meg selv for mange år siden nå. Det finnes ingen tilstand av glede og fred og kjærlighet hvis det samtidig finnes en tilstand av straff og evig lidelse, samme hvor teologisert denne lidelsen er. Mange har prøvd å lappe på Dantes bilder av Inferno for å rettferdiggjøre evig straff med at det er fortjent og “selvvalg”. Men, himmelen som det godes trygge havn for dem som fortjent eller ufortjent finner veien til den betingelsesløse kjærlighetens evige nærvær, er umulig, hvis helvetet også finnes. For slik er godhetens grunnleggende natur. Ren godhet vil aldri kunne glede seg eller finne ro, med vissheten om at ustoppelig lidelse har rammet andre. Hvis Gud er god, hvis de som enes med Gud i evigheten er frigjort fra sin selvgodhet, så vil de leve i en evig sorg over de som tapte kampen mot ondskapen og er forvist til den evige lidelse.

Når jeg sier de som tapte kampen mot ondskapen, snakker jeg ikke om jødene som mistet livet i Hitlers dødskammer. Jeg snakker ikke om Victor Harra, eller martyrer som gjennom tidene har mistet livet eller blitt torturert i kampen for rett og rettferd. Jeg snakker om dem som tapte kampen mot det onde i seg selv og ble torturister og drapsmenn. Den som gjør ondt har selv vært offer for ondskap og urettferdighet på en eller annen måte, før de kom så langt at hatet tok overhånd, tenker jeg. “Hurt people hurt people” sier de. Recover or repeat, sier de om den arven en får. Vi gir videre det vi selv har mottatt. Var det vi fikk tidlig i livet lidelse og tortur, er det lett for at vi gir dette videre. Hvis vi da ikke blir stoppet av godheten og finner en bedre vei.

Jeg vil ikke ta lett på den urett eller den lidelsen som finnes i verden. Den veien en må å gå fra å være et offer til å være en fredsarbeider er hverken lett eller lett å finne.

Jeg tenker katolikkenes idé om å se for seg et “purgatory” en må gjennom som en nyttig tanke. Mellom det å få selvinnsikt i egne synder og det å bli renset fra hatet og hevnlysten ligger det en lidelses-reise. Det kan være en smertefull prosess å kjenne på uretten, og komme til et punkt der det går an å tilgi og sette fri. Det er en velsignelses vei for de som finner den.

Noen ser ut til å ha denne dragningen mot barmhjertigheten sterkt i seg fra starten. De blir tidlig i livet fredsfyrster. For noen er veien til barmhjertighet tung og lang, og de finner bare forsoningen i seg selv i alderdommen. Det kan jeg ikke sette meg til dommer over. Jeg er selv av dem som har båret bitterhet altfor lenge. Og jeg har “ingen unnskyldning”, slik for for eksempel jødene ..eller Hamas.. har det. (Det skriver jeg om et annet sted).

I dag er denne overbevisningen grunnen til at jeg roper så høyt jeg kan om å stoppe den meningsløse utryddelsen i Gaza. Om å forstå at du kan ikke bombe bort frihetstrangen i et undertrykt folk.

Det finnes ingen himmel der det samtidig finnes et helvete.

Uten fred og rettferdighet og menneskeverd for palestinerne blir det aldri noen himmel med fred for jødene i Israel. Det blir bare et sted med frykt for en selvskapt fiende og sorg for de som virkelig ønsker fred.

Til syvende og sist finnes det ikke monstre, bare mennesker.

Og godheten …..
som er det eneste vi har å hjelpe oss med for å finne veien til fred.