Det finnes ingen himmel, hvis det samtidig også finnes et helvete.

Dette er en teologi jeg fant for meg selv for mange år siden nå. Det finnes ingen tilstand av glede og fred og kjærlighet hvis det samtidig finnes en tilstand av straff og evig lidelse, samme hvor teologisert denne lidelsen er. Mange har prøvd å lappe på Dantes bilder av Inferno for å rettferdiggjøre evig straff med at det er fortjent og “selvvalg”. Men, himmelen som det godes trygge havn for dem som fortjent eller ufortjent finner veien til den betingelsesløse kjærlighetens evige nærvær, er umulig, hvis helvetet også finnes. For slik er godhetens grunnleggende natur. Ren godhet vil aldri kunne glede seg eller finne ro, med vissheten om at ustoppelig lidelse har rammet andre. Hvis Gud er god, hvis de som enes med Gud i evigheten er frigjort fra sin selvgodhet, så vil de leve i en evig sorg over de som tapte kampen mot ondskapen og er forvist til den evige lidelse.

Når jeg sier de som tapte kampen mot ondskapen, snakker jeg ikke om jødene som mistet livet i Hitlers dødskammer. Jeg snakker ikke om Victor Harra, eller martyrer som gjennom tidene har mistet livet eller blitt torturert i kampen for rett og rettferd. Jeg snakker om dem som tapte kampen mot det onde i seg selv og ble torturister og drapsmenn. Den som gjør ondt har selv vært offer for ondskap og urettferdighet på en eller annen måte, før de kom så langt at hatet tok overhånd, tenker jeg. “Hurt people hurt people” sier de. Recover or repeat, sier de om den arven en får. Vi gir videre det vi selv har mottatt. Var det vi fikk tidlig i livet lidelse og tortur, er det lett for at vi gir dette videre. Hvis vi da ikke blir stoppet av godheten og finner en bedre vei.

Jeg vil ikke ta lett på den urett eller den lidelsen som finnes i verden. Den veien en må å gå fra å være et offer til å være en fredsarbeider er hverken lett eller lett å finne.

Jeg tenker katolikkenes idé om å se for seg et “purgatory” en må gjennom som en nyttig tanke. Mellom det å få selvinnsikt i egne synder og det å bli renset fra hatet og hevnlysten ligger det en lidelses-reise. Det kan være en smertefull prosess å kjenne på uretten, og komme til et punkt der det går an å tilgi og sette fri. Det er en velsignelses vei for de som finner den.

Noen ser ut til å ha denne dragningen mot barmhjertigheten sterkt i seg fra starten. De blir tidlig i livet fredsfyrster. For noen er veien til barmhjertighet tung og lang, og de finner bare forsoningen i seg selv i alderdommen. Det kan jeg ikke sette meg til dommer over. Jeg er selv av dem som har båret bitterhet altfor lenge. Og jeg har “ingen unnskyldning”, slik for for eksempel jødene ..eller Hamas.. har det. (Det skriver jeg om et annet sted).

I dag er denne overbevisningen grunnen til at jeg roper så høyt jeg kan om å stoppe den meningsløse utryddelsen i Gaza. Om å forstå at du kan ikke bombe bort frihetstrangen i et undertrykt folk.

Det finnes ingen himmel der det samtidig finnes et helvete.

Uten fred og rettferdighet og menneskeverd for palestinerne blir det aldri noen himmel med fred for jødene i Israel. Det blir bare et sted med frykt for en selvskapt fiende og sorg for de som virkelig ønsker fred.

Til syvende og sist finnes det ikke monstre, bare mennesker.

Og godheten …..
som er det eneste vi har å hjelpe oss med for å finne veien til fred.

Maria kom opp i en samtale denne uka. Vi tenker ikke mye på Maria i Norge, når det ikke er jul. Etter samtalen oppdaget jeg at Gro Dahle har en diktsamling om jul der hun observerer og reflekterer over Maria som en del av julefilosoferingene sine. Sammentreff eller ….? I alle fall interessant å se andres perspektiv. Her er mitt.

Jeg har hatt et sterkt forhold til Maria lenge, uten å tenke over det.

Det står ikke mye om Maria i skriften. 4-5 ganger trer hun inn i rampelyset, men ellers er hun bare i kulissene. Spesielt to korte episoder har skapt gjenklang i meg på en måte som tyder på at det er noe ved Maria som harmonerer med grunntonen i den jeg ønsker å være.

To historier der Maria er hovedperson: budskapet og fødselen.

I budskapet får Maria tilbud om den største oppgave noen menneske noen gang kunne få: det å bære Gud på innsiden trygt i 9 måneder og så bli hans mor. Hun står der forundret og spørrende, men villig til noe hun ikke i sin villeste fantasi kunne tenke mulig. Denne åpenheten til det uforståelige, denne lengselen etter å se hva det er, det den allmektige kan gjøre med et helt alminnelig menneske…det har jeg alltid kjent en dragning mot.

Jeg kaller det min lengsel etter Gud. For er det ikke en helt umulig tanke dette , at universets Herre kan komme og være nær i et helt almindelig menneske? At det kan være kontakt mellom det uendelige og dette uendelig begrensede som er meg? Likevel tenker jeg denne tanken. Likevel er denne tanken den dypeste lengselen i meg.

Den andre historien er fødselen.

Det er over. Freden har senket seg. Dyrene er i ro. Hyrdene har vært der med underlige historier om engleskarer og jubelkor i stjernemørket. Hva har de sagt om det barnet hun har i armene? Hvordan var det at de kom og fant henne med sine utrolige historier? Uten å spørre, tar hun imot. Hun svarer ikke med en kommentar eller en analyse. Hadde hun vært teolog kunne hun ha funnet velbegrunnet forståelse av at dette egentlig kunne være ventet. Menn nei. Hun hørte det som ble sagt, og da alt var blitt stille, lyttet hun en gang til, i sitt indre.

Den andre gangen hang ordene lenge i henne. De tok plass i det innerste av den hun er, med en åpenhet til å forstå og lære av det. Slik hun hadde båret barnet, tok hun inn og bar ordene om han.

Luk1:38 Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Luk 2:18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

Ord! Slikt potensial! Byggeklosser av øverste kvalitet: uslitelige, gjenbrukbare, med ein kombinasjonsevne Lego berre kan fantasere om. Brubyggarar, lyskjelder, torturvåpen, presisjonsinstrument, formidlarar, medisin og rusmiddel…. I eit dikt kan ord løfte sjela til himmels eller i munnen til ein mobber kan ord kaste ho i avgrunnen og gjer langvarig skade.

No har eg fått en ny ven å kommunisere med. Han har eit anna forhold til ord. Mens eg har titusenvis av ord eg kan boltre meg i på dei to språka eg meistrar, har han berre rundt 250 å ta av(dersom eg huskar rett). Sjølv om 250 ord ikkje er store utvalget av ord, fann eg ut med ein “kombinasjonskalkulator” at om eg brukar 3 ord om gongen kan 250 ord fortsatt gje meg 2.573.000 mulige setningar. Mindblowing!.. the power of words, altså.

Men, min nye venn kan ikkje kombinere og sjonglere med ord. Han kan berre høyre, forstå og utføre. Min nye venn er ein liten gledespredar som heiter Fenris, ein dvergpuddel på nesten 1 år. For han vil det å lære og bruke det ordforrådet han har potensiale for kreve tid, trening og strategisk samarbeid av oss som skal kommunisere med han. Det var det som fikk meg til å filosofere over dette enkle ordet: Nei!

Kva vil eg formidle når eg brukar denne “show-stopparen”?

Når vi kommuniserer med ein hund er jo det stort sett med den hensikt å trene inn ønska oppførsel. Nei! kan brukast til det. Ikkje gjer det du held på med no! Ikkje tygg på den sokken! Ikkje bjeff på folk som går forbi! Ikkje dra i halsbandet ditt. Det berre slo meg at for Fenris kan Nei! ha for mange bruksområde… at for ein hjerne der ord er kommandoknappar er det å klart definere målet viktig.
Sitt!(enter)
Ligg!(enter)
Stille!(enter)

Da vi gjekk på hundekurs med Moxi lærte vi nokre nyttige kommando-ord som med presis definisjon kunne gjer trening meir effektiv for ein klok hund(som både Moxi var og Fenris er). Leave it!(Slipp?), var ein slik nyttig kommando. Kunne brukast på skitne sokkar, ein halvspist muffin i Hallén parken eller ein ball vi leiker med så eg kan kaste den igjen. Klar tale, tydelig instruks..og heilt uten Fy!-faktor.

Dette kom for meg i går i forhold til å bruke Nei! som kommando. For meg har nei! som kommando ein klar Fy!-faktor.

Noko av det eg i min alderdom endeleg har fått augo sperra opp for er at Fy! som kommando gjev dårleg læring, både for folk og hund.

For saka er at, eigentleg, så prøver vi alle alltid å gjere så godt vi kan. Vi kan gjere dumme ting. Vi kan vere misunnelige, spydige, uforsiktige, trassige, aggressive. Vi kan knuse ting, miste ting, ta ting vi ikkje har lov til eller burde ta(solbriller, for eksempel), hevne oss og til og med plage andre. Handlingar som kan skade både oss og dei som er rundt oss.

Men.

For mange år sidan satt eg i ei forsamling der ein person fortalde om ein vanskeleg barndom. Ho hadde vore mishandla av ei mor med rusproblem. Ho sa ho fann ein nøkkel til sjelefred den dagen det gjekk opp for henne at mora aldri ville ha ønska å bli den ho vart: ei mishandlende, rusavhengig kvinne. Kunne mora ha spola tilbake til der ting gjekk feil og hatt det ho trong for å velge den andre vegen, då hadde ho gripe sjansen med begge hender. For kven av oss ønsker å vere slem? Er vi ikkje slem fordi vi ikkje har det vi treng for å ha det godt? Er ikkje misunnelse, spydighet, trass, aggresjon eit resultat av at vi er makteslause til å stille dette på innsida som skiplar kompasset vårt? Er det ikkje autorespons på Fy!-faktoren i vårt indre? På sjølvforakten?

Ein kan lære mykje av ein hund.

Ver tydelig. Gjør det enkelt. Vær positiv!
Så flink!
Så flink!
Så flink!
Belønning er så mykje meir effektivt for læring enn straff og fysj. Det får heile hundhjernen til å lyse opp på MR, har eg høyrt. Det får ein liten tass til bli så glad han nesten logrer seg sjølv til ein knute. Så flink! Så flink! Så flink! slik ein god liten venn!!

Det får våre hjerner til å lyse opp også. Berre kjenn etter. Når nokon smiler varmt fordi dei er glade for å sjå deg, når nokon ser du prøver og gir deg eit bekreftande nikk, når nokon er glad for at du har tid til å leike.

Nei! er også eit utruleg viktig og nyttig ord.

Det er berre ikkje eit kommando ord. Nei! er eit respons ord. Det er eit redskapsord vi har for å ta kontroll over eige liv.

Nei, det vil eg ikkje. Nei, takk, det vil eg ikkje ha. Nei, dessverre, det passar ikkje i dag..men på onsdag? Nei, det blir for mykje for meg. Nei, det kan eg ikkje godta, så då må eg trekke meg.

I vår tid er dette blitt noko vi snakkar om, dette å lære og seia nei. Det er enkelte som finn det så vanskeleg å seia nei, dei slit seg heilt ut. Det er eit eventyr om det. “Dreg du den så dreg du den”…sa kjerringa til lasset var så stort det var ikkje til å rikke av flekken.

Derfor er det å seia nei viktig både for eigen sjelefred og helse ..og for tydeleg og produktiv samhandling. Det gjev oss klar forståelse for kva vi kan og ikkje kan. Med eit lite, nei-takk er vi fri til sleppe det vi slett ikkje har lyst til. Fair game.

Nei til rett tid åpnar døra for eit enda bedre ord: JA!
Ja, det vil eg! Så fint!
Ja, takk! Det likar eg.
Ja, det var bra! Så flink!
Ja, det prøver vi. Sky’s the limit!

JA!!! Så flink! Så flink! Så flink! slik ein god liten venn!!